Matrix og Max Manus

februar 25, 2009 by · 3 Comments 

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

siv

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

Motsigelser: Bush i klasserommet

februar 17, 2009 by · Leave a Comment 

Bush besøker Sarasota barneskole

Den offisielle historien om 11. september 2001 er spekket med selvmotsigelser. En av disse omhandler spørsmålet om hvor lenge Bush ble i klasserommet i Sarasota i Florida, morgenen 11. september.

Bush var der for å profilere sin utdanningspolitikk ved å bli fotografert mens hans lyttet til elevers høytlesning. Han ankom skolen 08.55 samtidig som han, ifølge rapporter, først ble klar over at et fly hadde truffet et av Tvillingtårnene. Bush avfeide krasjet som en ulykke og sa de ville fortsette og «gjøre lesegreia likevel».

Andrew Card

Andrew Card

Bush kom inn til andreklassen til lærer Sandra Kay Daniels ca. 09.03. Rundt 09.06 kom presidentens stabssjef Andrew Card inn og hvisket i øret til Bush og fortalte ham, forklarte Card senere, at «Et andre fly har truffet det andre tårnet. Amerika er under angrep.»

Farenheit 911

Hva skjedde så?

Takket være Michael Moores film Fahrenheit 9/11, som kom ut i 2004, vet verden hva som så skjedde: Bush ble sittende i minutt etter minutt etter minutt.

Fighting Back by Bill Sammon - click for Amazon page

Journalister, derimot, hadde rapportert om Bushs merkelige adferd mye tidligere. For eksempel 01.11.02, da Jennifer Barrs i Tampa Tribune skrev at etter Card hadde hvisket i øret til Bush, plukket presidenten opp boka si og leste med ungene «i åtte eller ni minutter». I sin bok fra 2002, Fighting Back, sier Washington Times’ Hvite Hus-korrespondent Bill Sammon, at Bush fortsatte å dvele selv etter at lesestunden var over, hvilket ledet Sammon til å utnevne ham til militærets «Øverstsomlekopp». [‘dawdler in chief’]

Brian Williams

Brian Williams

Det hvite hus sin fremstilling rundt ettårsdagen

San Francisco Chronicle

Et år senere begynte Det hvite hus, med Andrew Card i spissen, å gi en radikalt annerledes fremstilling av episoden. 09.11.02 fortalte Card det følgende til Brian Williams på NBC News: «Jeg trakk bort fra presidenten, og ikke mange sekundene etter unnskyldte presidenten seg fra klasserommet, og så samlet vi oss på venterommet og snakket om sitausjonen.» I en artikkel i San Francisco Chronicle 11.09.02 sa Card at etter at han hadde informert Bush om det andre angrepet, «så han opp – det var snakk om sekunder, men det virket som minutter. . . . Og han unnskyldte seg svært høflig til læreren og til elevene og så dro han.»

Karl Rove

Karl Rove

Samme dag sa Karl Rove til Campbell Brown fra NBC News:

NBC

Andy Card gikk inn for å informere presidenten, og man kan huske det berømte fotografiet av ham hviskende i presidentens øre. Og presidenten var litt – du vet, han ville ikke skremme ungene. Han visste at øvingen snart var over. Så han ventet noen øyeblikk – bokstavelig talt – ikke lenge i det hele tatt, før han kom til avslutningen og han kom inn på personalrommet.

ABC

På samme dag fikk Card og Rove også ABC News til å bifalle deres reviderte fremstilling, i et program som ble sendt på ettårsdagen. Dette programmet inneholdt følgende segment:

Andrew Card: Jeg tror det var et, et øyeblikk av sjokk, og han stirret tomt i kanskje bare et sekund.

Charles Gibson

Charles Gibson

Charles Gibson: Presidenten forholder seg rolig og lar elevene fullføre.

Karl Rove: Presidenten vurderte i et sekund eller to å reise seg og gå ut av rommet. Men øvingen var snart slutt og han ville ikke skremme ungene.

Charles Gibson: Istedet dveler Bush, takker barna . . . og setter kurs mot klasserommet ved siden av.

Bush og Daniels

Hjelp fra Frøken Daniels

I tillegg til å legge ut denne reviderte fremstillingen, vervet Bush/Cheney-administrasjonen støtte fra Sandra Kay Daniels, læreren for andreklassen ved skolen i Sarasota. I en artikkel som Los Angeles Times publiserte 11.09.02 sa hun:

La_Times

Jeg visste noe var i gjære da president Bush ikke plukket opp boka og deltok i øvingen… Han sa, «Frøken Daniels, jeg må dra nå. Jeg etterlater viseguvernør Frank Brogan her for å gjennomføre talen for meg.» Når man så på ansiktet hans skjønte man at noe var galt. Jeg ba en liten bønn for ham. Han tok meg i hånden og dro.

The Tampa Tribune

Denne fremstillingen var radikalt avvikende fra det hun hadde sagt i artikkelen til Jennifer Barrs nevnt ovenfor, som kom ut bare ti dager før. Etter at Barrs sier «Bush glemte, tydeligvis i sin egen verden, boka han hadde i fanget,» siterer hun Daniels som også skal ha sagt: «Jeg kunne ikke sparke ham forsiktig… Jeg kunne ikke si ‘Ok, hr. president. Ta opp boka, sir. Hele verden ser på.’»

Gitt det faktum at Daniels meddelte denne fremstillingen bare ti dager tidligere, kan ikke hennes reviderte fremstilling forklares som dårlig hukommelse. Den eneste mulige forklaringen synes å være at Det hvite hus hadde overtalt henne til å bidra med å spre deres reviderte fremstilling. Hva kunne være Det hvite hus sitt motiv for å spre en falsk fremstilling, og til og med overtale Daniels til å hjelpe?

Ett sannsynlig motiv

På en side har du at Secret Service, som har ansvar for å beskytte presidenten fra enhver mulig fare for hans liv, burde ha antatt når det var klart at terroristene siktet etter ambisiøse mål, at presidenten kunne ha vært et av disse målene. Som en artikkel kommenterte: «Bushs tilstedeværelse gjorde. . . den planlagte lesestunden til et antatt mål,» fordi «det mye omtalte arrangementet ved skolen sørget for at Bushs posisjon denne dagen ikke var noen hemmelighet.» På den annen side observerte folk at Secret Service ikke handlet deretter. 12.11.01 kommenterte Canadas Globe and Mail: «Av en eller annen grunn skyflet ikke Secret Service-agenter [Bush] unna.»

Bill Balkwill

Bill Balkwill

Bakgrunnen for denne kommentaren ble forklart av Philip Melanson, forfatteren bak en bok om Secret Service. «Med et pågående terrorangrep,» sa Melanson «burde prosedyren vært å få presidenten til nærmeste sikrede sted så raskt som mulig.» At dette faktisk ville vært standard prosedyre, illustreres av det faktum at så snart det andre angrepet på World Trade Center ble sett på TV, sa en agent til Sarasota County Sheriff Bill Balkwill: «Vi drar. Kan du få alle klare?»

Men denne agentens beslutning ble selvsagt overstyrt av en Secret Service-agent av høyere rang, slik at Bush ikke bare fikk bli i klasserommet i sju minutter eller mer, men også bli værende på skolen i ytterligere tjue minutter. Han fikk til og med lov til å levere en tv-tale til nasjonen, og dermed la alle vite at han fremdeles var på skolen.

Bush holder tale på Sarasota barneskole

Dette syntes som en særlig skjødesløs adferd i lys av rapporter som kom på det tidspunktet, som sa at så mange som elleve fly var blitt kapret. Secret Service burde ha fryktet at ett av disse flyene var på vei ned i skolen i samme øyeblikk. Secret Service sin atferd på sin side, antydet at det ikke hersket noen frykt for at skolen ville bli angrepet.

Lesebriller

Secret Service sin adferd her står i grell kontrast til responsen to måneder tidligere, etter en rapport om at islamistiske terrorister kanskje kunne krasje et rutefly i G8-møtet i Genova, i et forsøk på å drepe president Bush. Den italienske regjeringen lukket luftrommet over Genova og installerte bakke-til-luft-raketter på flyplassen (David Sanger, New York Times, 25. september 2001). Selv med all denne beskyttelsen, overnattet Bush på et hangarskip, i stedet for å bo, som de andre statslederne, på et luksusskip (CNN, 18. juli 2001). Hvorfor så mye bekymring bare for et mulig terrorangrep med fly i Genova i juli, men ingen slik bekymring i Sarasota i september, når slike angrep faktisk var i gang?

St Petersburg Times

Secret Services motvilje til å haste Bush unna syntes enda merkeligere i lys av rapportene om at visepresident Cheney, Condoleezza Rice, og flere av Kongressens ledere raskt ble tatt til trygge steder. Burde ikke beskyttelse av president Bush ha vært enda høyere prioritert? Som Susan Taylor Martin i St. Petersburg Times sier det den 4. juli 2004: «Et av de mange ubesvarte spørsmål om denne dagen er derfor hvorfor Secret Service ikke umiddelbart fraktet Bush til et sikkert sted, slik de tydeligvis gjorde med visepresident Dick Cheney.»

Card og Bush

Det faktum at dette spørsmålet ble reist umiddelbart etter 9/11, og deretter fortsatte å bli reist, kunne godt ha blitt oppfattet av Det hvite hus som farlig. Dette spørsmålet hadde faktisk farlige konsekvenser, fordi det kunne føre – og i enkelte kretser førte – til slutningen at Bush ikke ble evakuert fra skolen fordi Secret Service visste at han ikke ville være et mål. Ønsket om å stoppe denne typen spekulasjoner var trolig grunnen til at Det hvite hus gjorde forsøk på å få en revidert fremstilling av Bush sin atferd innpodet i den offentlige bevissthet.

11.september-kommisjonen

Granskningskommisjonens behandling av saken

Without Precedent

Den merkelige adferden til Bush og hans Secret Service i Sarasota var til stor bekymring for familiene til dødsofrene etter 9/11. Ett av de sentrale spørsmålene fra Familienes styringskomité for 11. septemberkommisjonen var: «Hvorfor ble president Bush tillatt av Secret Service å bli værende ved Sarasota grunnskole, der han leser med barna?». (At dette spørsmålet ble stilt, ble innrømmet av Thomas Kean og Lee Hamilton, styreleder og visestyreleder i 11. septemberkommisjonen i boken Without Precedent: The Inside Story of the 9/11 Commission, s. 54, fra 2006). 11. septemberkommisjonen ga imidlertid ikke noe svar. Deres eneste reaksjon var å si: «Secret Service sa de gjerne ønsket å flytte presidenten til et tryggere sted, men ikke anså det som tvingende nødvendig for ham å løpe ut døren.» (9/11 Commission Report, s. 39). Det svaret antydet imidlertid at Secret Service kun hadde to alternativer: a) å løpe med presidenten ut døren, eller b) å tillate ham å være på skolen i en halvtime. Men det var et tredje alternativ: Secret Service kunne enkelt ført presidenten rolig ut døra, puttet ham i presidentlimousinen, og kjørt ham avgårde.

Pressens behandling av saken

Wall Street Journal online logo

En artikkel i The Wall Street Journal i mars 2004, «Government Accounts of 9/11 Reveal Gaps, Inconsistencies», var en av de få historiene i mainstream-pressen som rapportere om motsetninger i den offisielle historien om 9/11. Når avisen spurte Det hvite hus om motsetninger omkring Sarasota-hendelsen spesielt, prøvde ikke talsmann Dan Bartlett å forsvare Det hvite hus sin reviderte fremstilling, og han bekreftet at Bush hadde vært i klasserommet i minst sju minutter etter mottaket av rapporten om det andre angrepet. Bush dro ikke umiddelbart, sa Bartlett, fordi «Hans instinkt var å ikke skremme barna ved å styrte ut av rommet.»

Dan Barlett

Dan Barlett

Men selv om Bartlett sin uttalelse hadde vært en akseptabel forklaring på hvorfor Bush ikke gjorde det som Card og Rove hevdet han gjorde, er det virkelige spørsmålet, som artikkelen i The Wall Street Journal ikke adresserte, hvorfor Det hvite hus, gjennom Card, Rove, og Daniels, ga en feilaktig fremstilling. Dette er et spørsmål som pressen generelt burde ha utforsket. Spesielt ABC News, NBC News, San Francisco Chronicle, og Los Angeles Times, som var blitt brukt til å spre Det hvite hus sin feilaktige fremstilling, burde ha krevd at det Det hvite hus forklarte hvorfor de satte ut en direkte uriktig fremstilling av saken. Disse avisene og tv-selvskapene skyldte sine lesere og seere et dementi og et forsøk på å finne ut hvorfor Det hvite hus brukte dem til å spre løgn.

BildeBilde

I tillegg til å finne ut hvorfor Det hvite hus løy, burde pressen selvfølgelig også forsøke å finne svaret på det opprinnelige spørsmålet: Hvorfor tok ikke Secret Service Bush til et trygt sted umiddelbart?

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 1 i dr. David Ray Griffins 9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Olive Branch, Northampton, mars 2008). Originaltekst til norsk ved Erik Kamfjord. Takk til Simen Juterud og Torstein Viddal for korrekturlesing, språkvask og desking.