Krigen mot demokratiet
13. mai 2010 av Torstein Viddal
Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.
I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.
I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.
Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.
Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.
Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.
En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.
Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.
På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.
Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.
For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.
Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.
Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.
Jeg skal gi Åsmund Ukkelberg (her og her) rett på ett punkt: Ja, Niels Harrit forutsetter når han snakker om «to fly» en sammensvergelse mellom minst to personer med forsett om å utøve skade. Mellom linjene sier Niels at de to tilfellene av sammenstøt mellom fly og skyskraper ikke var tilfeldige uhell. Men dermed slutter han seg jo bare til den offisielle konspirasjonsteorien, som også omfatter en bande på to eller flere med urent mel i posen.
Uttrykket «konspirasjonsteorier» er imidlertid fullstendig uegnet for å skille den ene forklaringen fra den andre. Alle med to hjerneceller har funnet ut at 9/11 ikke var et enmannsverk, og alle er dermed etymologisk sett «konspirasjonsteoretikere».
Det vi ønsker å finne ut er med andre ord hvem som gjorde dette. Og et viktig skritt på veien er å ta rede på hva som skjedde.
Når Niels Harrit sammen med andre forskere påviser termitt (et middel brukt av militæret i 150 år) i nanoformat (også kjent fra populærvitenskapen) i støvet på Manhattan, bidrar han dermed til å ta rede på hva som skjedde. Om Åsmund og andre mener Harrit & Co forsket med uedle hensikter, har han med det også fremmet en konspirasjonsteori: At disse «angivelige» forskerne er ute på å narre en hel verden.
Med Åsmunds sterke mistillit blir «nanotermitt» – altså selve begrepet – til noe ytterst suspekt, noe som i seg selv virker tilstrekkelig til å avfeie alt Harrit sier. Blir det virkelig bedre av å snakke om «termitt i nanoformat»? La gå, da sier vi det, siden dette er kjente og kjære størrelser. Og vi bør ikke la lingvistiske finurligheter skygge for solen i denne saken.
(Nye ord – som fx «askefast» – oppstår støtt og stadig, og vi kan gremme oss over dem og rive ut håret i frustrasjon av dem, men de er likefullt oppståtte nyord.)
Termitt i nanoformat ble altså funnet i udetonert form i støvet fra WTC. Harrit & Co fikk også denne finkornede termitten til å detonere i laboratorieforsøk, noe som avfødte ørsmå jernkuler av samme type og størrelse som jernkulene som allerede var tilstede i Manhattan-støvet i rikt monn. Også amerikanske myndigheter har påvist disse mikroskopiske jernkulene i støvprøver de har tatt etter kollapsene.
Når man har påvist ørsmå jernkuler og udetonert termitt i nanoformat i WTC-støvet, blir spørsmålet hvordan dette har kommet dit. Og derunder hvem som besørget plasseringen av termitt i nanoformat i de nå eksploderte tårnene.
Åsmund kan gjerne fremme sin vesle teori om at høyteknologisk fremstilt termitt i nanoformat kan oppstå spontant ved slike gigantiske skyskraperkollapser forårsaket av branner. Vitenskapen kollapser jo ikke som sådan av at kunnskapen utvides gjennom bruk av vitenskapelig metode. Problemet er bare at Åsmund ikke vil finne noen andre eksempler noe sted i verden på stålskjellettskyskrapere som offisielt har kollapset som følge av kontorbranner. Du har bare de tre kollapsede tårnene på Manhattan å vise til.
De eneste stålskjellettskyskraperne som angivelig har kollapset fullstendig som følge av branner, kollapset fullstendig den 11. september 2001. Vi kaller dem WTC1, WTC2 og WTC7.
Så er Åsmund altså også fri til å avfeie alle som mener stålskjellettskyskraperne umulig kunne ha kollapset av noe annet enn branner – til tross for funnene av termitt i nanoformat i støvet etter den ellevte – men da snakker han med hele den moderne verdenshistorien som motbevis.
Videre har en kollaps med alle kjennetegn på en kontrollert demolisjon alltid vært en kontrollert demolisjon. Om man kunne fjerne gigantiske skyskrapere bare ved å antenne noen få etasjer i toppen, ville man selvsagt ikke hatt en demolisjonsbransje som hver gang væpnet seg med sprengstoff av ymse slag når de skulle gjøre jobben.
I stedet for å rynke offentlig på nesen hver gang det for Åsmund ukjente begrepet «nanotermitt» dukker opp, burde Åsmund sette seg inn i hvilke vitenskapelige og militære laboratorier som produserte nanotermitt i tiden før 11. september 2001.
Hvis NOKAS-ranet ble utført med automatgevær av en hittil ukjent type, ville det ikke vært naturlig å avvise at det var skjedd et ran, og at politimenn var drept under ranet. Hvis geværet stammet fra et fåtall mulige produsenter, ville det vært naturlig å granske disse produsentene og kundene deres for å ta rede på hvordan våpenet havnet i hendene på ransmenn.
Fornuftige mennesker vil heller ikke avvise NOKAS-ranet som faktum bare fordi det var en sammensvergelse (eller konspirasjon, om du vil) mellom to eller flere personer. I store kriminalsaker som NOKAS og 9/11 setter etterforskerne alltid ulike konspirasjonsteorier opp mot hverandre. Ingen påstår at NOKAS eller 9/11 ble begått av én person, så vi snakker overhode ikke om «konspirasjonsteorier versus seriøse teorier».
Vi snakker om teori A v. teori B.
Og første steg på veien er altså den kriminaltekniske undersøkelsen: Hva skjedde?
Å ikke ville granske en gigantisk forbrytelse fordi man aner at sporene vil lede mot mektige miljøer i USA eller Israel, er ingen god eller seriøs tilnærming. Konsekvensene av en slik hjernedød tilnærming er som alle nå vet at de kriminelle går videre med sin morderiske taktikk til andre byer og andre metropoler.
Det burde være tilstrekkelig å nevne Bali, Madrid, London, Beirut, Gaza og Moskva.