Intervju med Ludicrous Diversion-teamet

august 1, 2009 by · 1 Comment 

Ludicrous Diversion

Oversatt fra engelsk av Rigmor Haga.

Den 15. september 2006 ble en anonymt produsert videodokumentar om bombene i London 7. juli 2005 lansert gjennom Google Video. Sammen med videoen var det også en rask introduksjon til innholdet:

På den 7. juli 2005 ble London rammet av en rekke eksplosjoner. Du tror sannsynligvis at du vet hva som skjedde den dagen. Men det gjør du ikke.

Politiet har helt fra begynnelsen av valgt å holde tilbake fra offentligheten nesten alle bevisene de hevder å ha, og har sannsynligvis løyet om flere aspekter ved Londonbombene.

Mainstream-media har med hensikt spredd falsk, grunnløs og ikke-verifiserbar informasjon, mens de har valgt å fullstendig overse utallige motsigelser og avvik i den offisielle forklaringen.

Staten har omsider, etter ett år, presentert oss med deres offisielle narrativ angående hendelsen. Innen få timer viste det seg å inneholde flere feil, noe som siden har blitt innrømmet av innenriksminister John Reid. De har kontinuerlig avvist krav om en fullstendig, uavhengig, offentlig granskning. Tony Blair hevdet selv en at en slik granskning ville være en «ludicrous diversion» (latterlig avledning). Hva er det de ikke vil vi skal finne ut? Kontakt ludicrousdiversion@hotmail.com

Hvis du ikke har lest den offisielle rapporten fra Innenriksministeriet om hendelsene 7. juli 2005, foreslår vi at du tar deg tid til å gjøre det ved å gå hit. Hvis du ikke har sett filmen «Ludicrous Diversion» enda, kan du se den på Google Video, i tre deler på YouTube eller ved å bruke videovinduet nedenfor.

Siden den kom ut i september 2006, har «Ludicrous Diversion» blitt sett over 80 000 ganger, til tross for at telleren har blitt nullstilt i alle fall en gang i filmens onlinehistorie. Filmen har skapt et bredt spekter av kommentarer fra seere, hvorav den store majoriteten hyller innsatsen til teamet bak filmen, det er en og annen anmeldelse, og tatt i betraktning filmens anonyme lansering, et godt antall velbegrunnede spørsmål om filmens tyngde og pålitelighet.

Så i tråd med idealet om sannferdig, uavhengig og offentlig research, har J7-kampanjen intervjuet produsentene av «Ludicrous Diversion» og stilt noen av de spørsmålene vi og medlemmene av J7 research forum ville ha svar på.

Hei LD, takk for at dere ble med på dette intervjuet. Hvem som helst med en interesse i hendelsene 7. juli 2005, og tiden etter, vil være kjent med uttrykket «ludicrous diversion» som det ble beskrevet av den britiske statsministeren, Tony Blair, da han nektet en fullstendig og uavhengig offentlig granskning av hendelsene som førte til det største tapet av liv i London siden Luftwaffe-bombingene under den annen verdenskrig. Dere reagerte tydeligvis på frasen, men hva motiverte dere til å lage dokumentaren?

Vår motivasjon for å lage «Ludicrous Diversion» er den du kan ane etter å ha sett filmen.

Vi mener det er store og viktige problemer med den offisielle forklaringen på bombene i London 7/7. Som vi fastslår i «Ludicrous Diversion» er det motsigelser, avvik og rett og slett feil i narrativet – et skandaløst dårlig presentert dokument. Ikke bare har disse ikke blitt adressert av media, staten og politiet, men mange av dem stammer direkte fra disse statsmaktene.

Vi mener det burde være en fullstendig, uavhengig og offentlig granskning av London-blombene. Legg merke til at vi ikke sier «undersøkelse». Som vi prøvde å vise i «Ludicrous Diversion», vil en undersøkelse ikke oppnå noe som helst – men kan faktisk være til potensiell skade for sannhetsbevegelsen fordi en del av den britiske befolkningen vil akseptere undersøkelsen som godkjent og anta at saken er løst. Derfor tror vi også at det sannsynligvis vil bli annonsert en undersøkelse på et tidspunkt i fremtiden, mest sannsynlig etter at Blair ikke lenger er statsminister.

Vi ble opprørt over det faktum at de virkelige bevisene som er presentert for befolkningen ikke er nok til å konkludere at bombene sprengte som beskrevet, eller at de beskyldte bomberne nødvendigvis var ansvarlige. Hvis noen tror at den påstanden er tåpelig, ber vi dem gjøre egenhendig research – både om bombene og den såkalte krigen mot terrorisme som ble utløst av 9/11.

Vi er dypt bekymret over det tempoet Storbritannia forvandles til en politistat i. Vi bruker ikke denne terminologien med et lett hjerte, men dem som tror det er en for ekstrem beskrivelse, leser ikke nyhetene. Det ville være vanskelig å argumentere mot dette siden vi allerede har nådd en slik tilstand, og alt vi er vitne til nå er implementeringen av den tilstanden.

Uten å kaste om oss med beskyldninger, var vi misfornøyde med mye av informasjonen som ble lagt ut, til og med av elementer fra alternative medier om Londonbombingen – en prosentdel av dette er tydelig og overlagt desinformasjon.

I din første e-postkontakt med J7, sto det på åpningslinja: «liker siden og arbeidet. Gode greier», så vi må spørre: hvordan ble innholdet i «Ludicrous Diversion» påvirket av arbeidet til J7-kampanjen?

Innholdet ble direkte påvirket av J7, faktisk ble filmen i utgangspunktet til initiert av arbeidet til et par uavhengige og eksklusivt internettbaserte researchere, inkludert Bridget Dunne selv. Nesten ingenting vi presenterte i filmen ble avdekket eller oppdaget av oss – vi bare samlet sammen et lite antall (veldig lite) av momentene rundt 7/7 og bestemte oss for å presentere dem i en form som kunne appellere til de umovendte som ellers blindt ville akseptert den offisielle forklaringen. Det var trist å se hvor få folk som hadde giddet å signere protestskrivet som ba om en granskning. Og vi mener bestemt – og dette er et viktig poeng – at om så J7 tar feil og er feilinformert i hvert eneste utsagn og i spørsmålene kampanjen stiller (noe vi overhodet ikke tror er tilfellet), er det likevel et grunnlag for å forlange – og få – svar på disse spørsmålene. I alle fall om vi fremdeles lever i et fritt samfunn.

Hvorfor bestemte dere dere for å lansere Ludicrous Diversion anonymt, og, nå i ettertid, tror dere det har hjulpet eller hindret filmen?

Vi er en gruppe som består av mennesker fra forskjellige yrker og samfunnsgrupper, og ingen av oss ser etter finansiell avkastning eller anerkjennelse fra prosjektet. Beslutningen om å være anonyme ble ikke tatt for å hjelpe prosjektet på noe vis – skjønt, det resulterte i sunn debatt – og flere diskusjoner kan være god hjelp.

Filmen må i høy grad – ved å gis ut anonymt – bli evaluert for innholdet og intensjonen, heller enn for hvem som laget den. Dette unngår de vanlige «ad hominem»-angrepene som generelt rettes mot dem som stiller spørsmål, men det reiser også spørsmål om hvem som kunne produsert en slik film. Har «Ludicrous Diversion»-teamet planer om å avsløre hvem dere er en gang i fremtiden?

Nei, det har vi ikke tenkt på.

Filmen er et veldig profesjonelt stykke arbeid. Kostet det mye å lage den, og hvem sponset prosjektet?

Ludicrous Diversion kostet under 50 pund å lage. Vi betalte det selv. Vi skrev, filmet og redigerte filmen selv. Vi lånte utstyret vi ikke hadde. Vi lærte oss ferdighetene vi ikke hadde. Dette er den digitale tidsalder, det er nå mulig (heldigvis) å lage og distribuere en dokumentar uten at det koster mye penger. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Vi har vært fornøyd med tilbakemeldingene – de har vært nesten utelukkende positive.

Har dere planer om en LD II?

Ja.

Ludicrous Diversion nevner at Jean Charles de Menezes ble drept istedenfor en annen, også uskyldig, person. Dette virker på meg som et hint om en oppfølger. Har LD-teamet planer om å ta opp drapet på Jean Charles? Vet dere noe om hvem den andre personen var, og i så fall, hvordan?

Det er en liten misforståelse som vi beklager dersom den var utbredt – vi refererte simpelthen til det antatte målet for operasjonen – angivelig Hussain Osman, som faktisk hadde rømt til Frankrike. Poenget vårt var at dersom det hadde vært Osman, og ikke de Menezes, som hadde forlatt huset sitt i en lett jakke, var blitt forfulgt av politiet på en buss og deretter inn på et tog, der han ble pågrepet og taklet på gulvet, skulle han heller ikke ha blitt drept i henrettelsesstil med syv kuler i hodet. Ubevæpnede mennesker bør ikke bli drept «for sikkerhets skyld» – uansett hvem de er, uansett skyld. Det skal liksom være England vi bor i, ikke Nazi-Tyskland, Stalins Russland eller Saddams Irak.

Er det noen flere bestemte aspekter ved 7. juli 2005 der J7-researcherne kanskje kan bidra gjennom å granske nærmere?

Takk for tilbudet. Vi vil vurdere dette. Vi vil også gå i samtale med dette forumet før vi lager noen fremtidige filmer om Londonbombene – det er verdifull kunnskap, informasjon og innsikt hos medlemmer av sannhetsbevegelsen som det ville vært tåpelig av oss (eller andre som planlegger relevante dokumentarer) å ignorere.

Har dere kontaktet, eller blitt kontaktet av, mainstream-mediakanaler om muligheten for å sende Ludicrous Diversion på mainstream-TV?

Nei, ikke overraskende med hensyn til hva vi sier om dem i filmen, MSM har ikke banket på døren vår. Som vi prøvde å klargjøre i Ludicrous Diversion, mener vi at den komplette mangelen på granskning i mainstream-media av 7/7, tatt i betraktning at dette grusomme angrepet på den britiske befolkningen tok livet av 56 mennesker, burde være til seriøs bekymring for oss alle. Deres blinde aksept av statens og politiets forklaringer, og endeløse kvasi-fiksjonelle rapportering av «anonyme etterretningskilder» har vært uaktsom i en slik grad at det kun kan oppfattes som overlagt. 7/7 retter, kanskje mer enn noen annen hendelse over det siste tiåret, søkelyset mot et stort gap mellom de fleste menneskers oppfatning av mainstream-media og realiteten av den rollen de har i samfunnet i dag.

Har «Ludicrous Diversion»-teamet noen flere pekepinner til hvor mer informasjon, sammenhenger eller samling av data er nødvendig?

Som ovenfor – dersom vi lager LD2, vil vi spørre J7-kampanjen hva de mener burde bli inkludert. Vi lover selvsagt ikke å inkludere det, men det er ingen tvil om at informasjonen om 7/7 som nevnes i Ludicrous Diversion bare såvidt skraper i overflaten.

Tenk på den store sammenhengen som 7. juli 2005 inngår i, og mulige sammenhenger til Operation Crevice, eller fasilitetene tilrettelagt av Finsbury Park Mosque, karakter som Haroon Rashid Aswat og de uvanlige hendelsene den 21. juli 2005. Jeg vet at dette er å utvide temaet noe, men jeg tror det er en sammenheng i det hele. Har dere noe å si om 7. juli i denne konteksten?

Alle disse hendelsene er ubestridelig sammenhengende, men på komplisert vis som er veldig vanskelig å evaluere uten ordentlig tilgang til nødvendig informasjon – som vi ikke har og sannsynligvis ikke kommer til å få.

Historien til Aswat, som rapportert i media, er lite fornuftig om han er i MI5, og enda mindre om han ikke er det – problemet ligger i rapporteringen, ikke i Aswat. Han er hva han er, og vær sikker; mange mennesker vet nøyaktig hva han er. Men de vil ikke fortelle det til oss.

Hendelsene den 21. juli står kanskje igjen som den ene, mest bisarre saken – ikke minst spørsmålet om hvordan disse fire mennene som tilsynelatende ble filmet mens de detonerte bomber på offentlig transport i London enda ikke har vært i retten – nesten 18 måneder etter hendelsene. Hvor lang tid kan det ta å samle bevisene? Hvis de er skyldige, så få dem for retten og få dem dømt. Hvis de er uskyldige, hva er det de blir holdt for? Det er mer ved denne historien enn det som tilsynelatende møter øyet!

Er det en fare for at reaksjonen på filmen vil bli et fatalistisk «vi kan ikke gjøre noe med det?» Siktet LD-teamet mot en spesifikk respons?

Vi forstår den kommentaren. Men faktisk sier vi ikke at vi ikke kan gjøre noe med det. Det vi antyder (og mener) er at ingenting vil bli oppnådd ved å prøve å bruke de vanlige kanalene med sivil klage og oppfølgning.

Det er tydelig og klart at mainstream-media ikke vil hjelpe J7-sannhetsbevegelsen. Det er enda tydeligere at politiet og staten, av hvilken grunn det nå er, har gjort sitt beste for å hindre bevegelsen – så langt de kan uten å gå hjem til dere og ta dere av lufta. Å satse på at disse tre enhetene kan bli overtalt til å hjelpe dere vil ikke bære resultater – det er dette vi prøver å få frem.

Men hvorfor se på dem som de eneste mulighetene? Det finnes løsninger, det er måter å spre sannheten på, å stille spørsmål, innlede intelligent debatt og skape krav om svar blant den britiske befolkningen – men det skjer ikke ved å klage til media, politi eller staten.

Vi lot denne saken henge, ganske bevisst, fordi det som nå kreves fra J7 – og resten av befolkningen i hvert land i hvert vestlig samfunn som opplever store og dramatiske forandringer i livene deres, er, med ett ord, fantasi. Vi må tenke utenfor boksen, vi må skape nye metoder for å finne og spre informasjon, vi må finne nye måter å påvirke dem som har ansvar og som i teorien er ansvarlige overfor oss, men som har valgt å avvise tankene og meningene fra dem som har gitt dem dette ansvaret. Det er store endringer som gjøres med strukturen i samfunnet vårt – det er umulig å adressere disse endringene ved hjelp av det verktøyet som autoritetene har etterlatt oss med. Nye vinker må finnes.

Hvis vi vil være en sivilisert, rasjonell og moralsk nasjon må vi ha medier som holder øye med staten og holder den ansvarlig, og vi må ha en stat som overvåker politistyrken og holder dem ansvarlig, og vi må ha en politistyrke som anser sin primære rolle som å beskytte folket, ikke systemet. Vi må vurdere vår frihet og privatlivet som verdifulle saker som må beskyttes, ikke svekkes og eroderes, i navnet til en falskt og oppdiktet sikkerhet. Det er ingen lett løsning, men om vi nekter å fokusere oppfinnsomheten og intelligensen vår på å finne en, eller om vi faktisk tror at det ikke finnes en løsning, da, dessverre, er vi ferdig som et legitimt fritt og progressivt samfunn.

Dere fremmer noen veldig relevante poeng om hendelsene 7. juli, den geopolitiske sammenhengen de passer inn i, og de fundamentale og hastige strukturelle endringene i «demokratiet» som skjer i Storbritannia i form av uhindret økning i regjeringskontroll, overvåkning, og til slutt, begrensinger fra staten i alle former. Så, til slutt, hvordan ser dere for dere at kampanjen for sannheten om hendelsene 7. juli 2005 forsetter i et slikt klima?

Det er en veldig vanskelig sak. Befolkningen har allerede, for det meste, lagt bombene bak seg. Media nekter å gjenåpne eller å begynne å spørre på nytt, om bombene i London. De britiske styrkene er fremdeles i Irak og Afghanistan. Og makten til politiet ser ut til å bli forsterket hver uke – sist med annonseringen av fingerprint-scanning av trafikk-politiet, installeringen av iris-scanner på flere flyplasser i Storbritannia, og den absurde ID-kort-ordningen som er lite mer enn et fryktelig tyveri av skattebetaleres penger på et tidspunkt der skoler og sykehus blir stengt over hele Storbritannia.

Vi mener det er essensielt for oss alle å akseptere nå at den absolutte sannheten om Londonbombingen aldri vil bli avdekket hinsides rimelig tvil. Det viktigste er å få folk til å forstå at det som kan bli avdekket er fortsatt verdt å avdekke, ikke minst den fullstendig ulovlige rollen media har i å skape den offisielle avklaringen, tankesettet til politiet om at befolkningen ikke har rett til å se bevisene, men burde akseptere det de blir bedt om å tro, og den påståelige fornektelsen fra staten i forhold til å presentere et hint av en ordentlig granskning av det verste angrepet på britisk jord siden andre verdenskrig.

I praksis foreslår vi to handlingsruter.

Den første er å gjøre som vi sier i Ludicrous Diversion. Oversvøm politiet med «Freedom of Information»-anmodninger. Krev unnskyldninger fra media om feilene de gjorde i rapporteringen deres. Og spør staten gjennom stortingsrepresentanten din for svar på spørsmålene dine. Ikke gjør dette i den troen at de vil gi en god respons. Det vil de ikke. Gjør disse tingene for å samle konkrete bevis på hindringen av sannheten. Om media blir oppfattet som å nekte å stå for sine feil, kan det være at folk begynner å vurdere mulighetene for at feilene var overlagte. Om staten og stortingsrepresentanten din forsetter å ignorere spørsmålene om 7/7 kan det føre til at folk begynner å tenke over muligheten for at staten ikke vil finne svar på disse spørsmålene, eller faktisk ha dem stilt. Og om politiet blir oppfattet som å nekte å gi fra seg de mange bevisene de påstår å ha, kan det få folk til å vurdere muligheten for at bevisene faktisk ikke eksisterer. Og selvsagt, om media ber om unnskyldning og staten gir respons og politiet viser bevisene og de er troverdige og overbevisende, da kan vi alle akseptere det og åpent innrømme at vi tok feil da vi mistrodde dem (men ikke uten grunn) og forsette med livene våre. Rett skal være rett.

Den andre handlingsruten er å bruke kraften fra oppmerksomheten ved en overlagt hindring av sannheten til å lansere en nasjonal appell for privat, ubetinget finansiering til en fullstendig, offentlig holdt granskning. Denne burde sikte på å tiltrekke offentlig oppmerksomhet og skape en kort liste med saker som granskningen, representert ved det britiske folk, krever oppklaring på fra deres valgte representanter. Sammen med nødvendig finansiering for en slik granskning, må krefter bli brukt på å finne velrespekterte personer utenfor staten, mainstream-media, politi og rettsvesenet til å representere og lede granskningen. Modellen for en slik handling burde være granskningen som ble holdt i Storbritannia, ledet av Bertrand Russell, som satte spørsmål ved drapet på JFK. Dette vil ikke bli lett, men det er et spørsmål om å få momentum, om å nå en kritisk masse av offentlig støtte hvor media og statens fornektelse til å erkjenne dens eksistens ville bli sett på som mistenkelig til det ekstreme.

Forsett med det gode arbeidet. Det er lys i andre enden av tunnellen. Men det er en lang tunnel.