Den officiella 11 septemberversionen är också en konspirationsteori

En mängd motsägelser och frågor kontrasterar mot den officiella konspirationsteorin om 11 september. Att inte ta dessa frågor på allvar kan i värsta fall vara ett hot mot de demokratiska principerna.

När jag för drygt ett år sedan började granska den internationella 9/11 Truthrörelsen visste jag inte vad jag skulle tänka.

Jag hade visserligen stött på några artiklar om konspirationsteorier där attackerna i USA den 11 september 2001 togs upp men jag hade ingen aning om att det bakom ifrågasättandena stod tusentals arkitekter och ingenjörer, jurister, läkare och andra akademiker, politiker, brandmän, piloter och till och med kändisar förutom ögonvittnen och anhöriga till de omkomna.

Efter en sökning i de stora svenska dagstidningarna visade det sig att jag inte hade missat något. Förutom väldigt förenklade och ofta skämtsamt hållna texter saknades det rapportering kring frågan. Och det saknas fortfarande.

För två år sedan presenterade CNN en undersökning enligt vilken en av tre amerikaner trodde att 11 september var ett så kallat insiderjobb. I ett av de många uppropen kräver 953 arkitekter och ingenjörer en ny utredning av de tre World Trade Centerbyggnadernas kollapser. Nio internationella forskare, inklusive danske kemisten Niels Harrit, har i en vetenskaplig artikel konstaterat höga halter av högteknologiska sprängämnen i stoftet från de tre WTC-husen. Över hundra dokumenterade vittnesmål talar om explosioner i byggnaderna, även i källarplanen och innan det första flygplanet träffade. Dessa har inte beaktats i den officiella 11 septemberredogörelsen. Flera av medarbetarna i 11 septemberkommissionen, som skrev rapporten, efterlyser själva en ny undersökning då de var hårt styrda i sina slutsatser. 80 000 New Yorkbor har i år skrivit under NYCCAN-uppropet som kräver en ny utredning.

I det politiska uppropet återfinns, bland många andra, Cynthia McKinney från USA, före detta ledamot av representanthuset, Andreas von Bülow från Tyskland, jurist och före detta forsknings- och teknologiminister, och Yukihisa Fujita, japansk ledamot av parlamentet som ofta tar upp frågan där. Bland de nordiska deltagarna märks svenske riksdagsmannen Egon Frid (v) och norska Berit Ås, tidigare professor i socialpsykologi och partiledare för Sosialistisk Venstreparti. Ett stort antal i den amerikanska säkerhetstjänsten har ifrågasatt den officiella versionen av vad som hände. FBI-medarbetaren Coleen Rowley utnämndes år 2002 av Time Magazine till en av årets tre viktigaste personer för att hon avslöjat att man på FBI:s huvudkontor blockerat förhandskännedom om attackerna.

Regissörer och skådespelare som David Lynch, Rosie O’Donnell, Charlie Sheen, Sharon Stone, Woody Harrelson, Mathieu Kassovitz och Juliette Binoche står bakom ifrågasättandena.

Listan skulle kunna göras betydligt längre. Varför får då 11 septemberfrågan så lite uppmärksamhet?

För att uppnå ett läge där vi kan diskutera motsägelserna kring 11 september utan att hemfalla åt märkliga associationer och förutfattade meningar kan det vara värt att komma ihåg att även den officiella versionen av vad som hände är en konspirationsteori om en attack planerad och utförd av Osama bin Laden och det så kallade al-Quaidanätverket.

Det handlar inte om att dra några förhastade slutsatser. Det handlar om frågor. Att fortsätta sopa motsägelserna under mattan kan i värsta fall vara ett hot mot de demokratiska principerna. Attackerna den 11 september 2001 har haft alldeles för stora konsekvenser för att behandlas lättvindigt.

Det är hög tid för en oberoende internationell utredning av 11 september.

Nick Kollerstrom om Londonbombene

Mandag 7. september kl 20.10 viste NRK2 den britiske BBC-mockumentaren «Conspiracy Files 7/7» - om Londonbombene 7. juli 2005. Programmet ble første gang vist på BBC2 30. juni i år, samme dag som Englands andre skeptiske bok om 7. juli ble lansert i London. Forfatteren av «Terror on the Tube» ble også taklet hardt og ufint av BBC, som ellers er kjent for fair play og balanserte, etterrettelige dokumentarfilmer.

For å gi Nick Kollerstrom en mulighet til å svare på beskyldningene i programmet NRK viste ikveld, har vi innhentet denne uttalelsen fra mannen bak den svært grundige boken «Terror on the Tube – Behind the Veil of 7/7».

JEG SKREV BOKEN «Terror on the Tube» fordi jeg mener USA/UKs militære etterretning manipulerer sinnene til det britiske folk, slik at krig skal bli akseptabelt. Dette bør vi aldri akseptere. Krigen er ikke nødvendig. Krigen var aldri gloriøs.

I løpet av min levetid har «fiendebildet» gått fra tyskerne til russerne og nå muslimene. Budskapet i boken min er at det britiske folk faktisk ikke trenger noen fiende. Men de falskflagg-terrorhendelsene som arrangeres og finner sted i all sin gru, er en IQ-test. Vi – folket – gis med det samme en fortelling om hvordan de skjedde. Med litt pirking begynner den fortellingen å falle fra hverandre. Det er en konstruert fortelling. Klarer du å se gjennom den? Det er det vesentlige spørsmålet! Sivilisasjonens overlevelse kan avhenge av dette.

Én ting er sikkert: Marsjeringen og marsjeringen «Stop the War»-bevegelsen står for, oppnår ingen verdens ting. Jeg håper boken min provoserer frem litt hissig diskusjon: Jeg vil at folk skal bli sinte for at de er blitt løyet for, og for at politikerne har forlatt Sannheten.

Jeg forteller om Londonbombene i lys av 9/11-hendelsen i New York, og hvordan det fortsatte med den grusomme logikken fra denne hendelsen. Muslimer sto ikke for noen av disse, etter mitt syn.

Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg føler at de viktigste ordene i Bibelen for oss idag er: «Kjenn sannheten, og sannheten skal sette deg fri!» På kort sikt kan sannheten sette deg i en masse trøbbel, eller til og med i fengsel, men disse ordene fra Jesus Kristus er en påstand på lang sikt om hvordan menneskeheten kan unngå slaveriet.

Merkelig nok vil ikke folk diskutere boken jeg har skrevet, de viser i stedet umiddelbart tilbake til ting som skjedde for 60 år siden i Polen, som om dette var uendelig mye viktigere. Jeg finner også at de viser til dette ikke fordi de ønsker å diskutere noe som helst, men utelukkende for å levere en etisk forbannelse! Jeg antar dette er måten jeg «ødelegges» på av etablissementet, slik at boken min kan ignoreres. Men la oss være ærlige, jeg er en vitenskapshistoriker og moren min var kjemiker, så jeg kan kanskje unnskyldes for at jeg interesserer meg for den normale avlusingsteknologien som ble brukt i 2. verdenskrig? Etter utbruddet av tyfus i 1942, ble disse avlusings- («gass-») kammerne bygget i alle de tyske arbeidsleirene, der de ble brukt med insektdreperen Zyklon. Det forferdelige med mine meninger her, er at det for meg virker som klær, og ikke jøder, ble satt i disse kammerne. Folk er veldig sjokkerte når jeg sier dette, og går inn i en dyp taushet. Men jeg er optimist og tror at om få år vil det britiske folk være klare for å diskutere bevisene. Bevisene, og la oss være klare om dette, må være kjemiske: Veggene i Auschwitz husker hvor cyaniden ble brukt, den trengte rett inn i dem når den ble brukt, og det er en bemerkelsesverdig permanens i jerncyaniden som ble dannet.

Jeg hadde faktisk håpet at mitt universitet University College London (UCL) skulle godkjenne et prosjekt for videre veggprøver fra en polsk arbeidsleir (det trengte ikke være Auschwitz) for å måle cyanidrester, men det gjorde de ikke. De kastet meg ut! Jeg er trolig den første fra UCL-staben som er blitt utvist av ideologiske grunner.

Folk trenger sine mareritt. Et BBC-program i tre deler - «The Power of Nightmares» - gikk inn på dette. Jeg antar at jeg forsøker å fjerne folks favorittmareritt her, eller i det minste granske det grundig. Mine fiender ønsker ingen debatt, de arbeider direkte gjennom løgner og karaktermord. En moderne politiker manipulerer folk ved å spille på Frykt og Terror. Det er sånn han/hun får deg til å lytte. Han trenger frykten din. Fienden, om vi kanskje likevel trenger en fiende, er den krigsopprettholdende makten som produserer den Usannheten som rettferdiggjør krigen. Har du lagt merke til hvordan de prøver å hindre debatt og stemple ditt forsøk på å finne sannheten som en «konspirasjonsteori»?

Folk spør meg hvorfor i alle dager jeg sa ja til å være med i BBCs «Conspiracy files»-program om den 7. juli. Og ja, de løy og løy for å få meg til å si ja, og ja, tilgrisingen av navnet mitt mot slutten av programmet var uunngåelig – som alle hadde advart meg om hele veien. Over en ganske lang periode jobbet jeg med Tristan Quinn – programmets produsent – og teamet hans. Vi besøkte ulike 7/7-relaterte åsteder, og de filmet ham når han grillet meg om hva som var skjedd der og hvordan bevisene skulle tolkes. Han var hele tiden takknemlig overfor meg fordi så å si alle andre i den hjemlige «Sannhetsbevegelsen» knyttet til 7/7 hadde nektet å delta. Nærmest all den intelligente og interessante dialogen mellom oss som havnet på film ble klippet vekk – selvsagt. Men jeg må likevel si at denne prosessen, over mesteparten av et år, hjalp meg med å få skrevet boken. Spesielt «7/7-rettssaken» ved Kingston Crown Court i 2008, der de gjentatte ganger ba meg være tilstede. Jeg ble forøvrig ikke betalt for noe av dette. Så du må gjøre deg opp din egen mening, kjære leser: Dette «Kingston trial»-kapitlet som er temmelig sentralt var bare mulig å skrive fordi BBC-teamet hele tiden dro meg over dit (der jeg ofte var den eneste privatpersonen som var tilstede) og grillet meg hver kveld om hva det var som hadde foregått.

BBC er tross alt etablissementet. Og jeg kommer faktisk med noen rimelig direkte kommentarer om hvordan Tante Beeb har gått til sengs med krefter av Ren Ondskap, med den måten de konspirerte på i rapporteringen av hendelsene. Så jeg kan egentlig ikke klage.

Intervju med Ludicrous Diversion-teamet

Oversatt fra engelsk.

Den 15. september 2006 ble en anonymt produsert videodokumentar om bombene i London 7. juli 2005 lansert gjennom Google Video. Sammen med videoen var det også en rask introduksjon til innholdet:

På den 7. juli 2005 ble London rammet av en rekke eksplosjoner. Du tror sannsynligvis at du vet hva som skjedde den dagen. Men det gjør du ikke.

Politiet har helt fra begynnelsen av valgt å holde tilbake fra offentligheten nesten alle bevisene de hevder å ha, og har sannsynligvis løyet om flere aspekter ved Londonbombene.

Mainstream-media har med hensikt spredd falsk, grunnløs og ikke-verifiserbar informasjon, mens de har valgt å fullstendig overse utallige motsigelser og avvik i den offisielle forklaringen.

Staten har omsider, etter ett år, presentert oss med deres offisielle narrativ angående hendelsen. Innen få timer viste det seg å inneholde flere feil, noe som siden har blitt innrømmet av innenriksminister John Reid. De har kontinuerlig avvist krav om en fullstendig, uavhengig, offentlig granskning. Tony Blair hevdet selv en at en slik granskning ville være en «ludicrous diversion» (latterlig avledning). Hva er det de ikke vil vi skal finne ut? Kontakt ludicrousdiversion@hotmail.com

Hvis du ikke har lest den offisielle rapporten fra Innenriksministeriet om hendelsene 7. juli 2005, foreslår vi at du tar deg tid til å gjøre det ved å gå hit. Hvis du ikke har sett filmen «Ludicrous Diversion» enda, kan du se den på Google Video, i tre deler på YouTube eller ved å bruke videovinduet nedenfor.

Siden den kom ut i september 2006, har «Ludicrous Diversion» blitt sett over 80 000 ganger, til tross for at telleren har blitt nullstilt i alle fall en gang i filmens onlinehistorie. Filmen har skapt et bredt spekter av kommentarer fra seere, hvorav den store majoriteten hyller innsatsen til teamet bak filmen, det er en og annen anmeldelse, og tatt i betraktning filmens anonyme lansering, et godt antall velbegrunnede spørsmål om filmens tyngde og pålitelighet.

Så i tråd med idealet om sannferdig, uavhengig og offentlig research, har J7-kampanjen intervjuet produsentene av «Ludicrous Diversion» og stilt noen av de spørsmålene vi og medlemmene av J7 research forum ville ha svar på.

Hei LD, takk for at dere ble med på dette intervjuet. Hvem som helst med en interesse i hendelsene 7. juli 2005, og tiden etter, vil være kjent med uttrykket «ludicrous diversion» som det ble beskrevet av den britiske statsministeren, Tony Blair, da han nektet en fullstendig og uavhengig offentlig granskning av hendelsene som førte til det største tapet av liv i London siden Luftwaffe-bombingene under den annen verdenskrig. Dere reagerte tydeligvis på frasen, men hva motiverte dere til å lage dokumentaren?

Vår motivasjon for å lage «Ludicrous Diversion» er den du kan ane etter å ha sett filmen.

Vi mener det er store og viktige problemer med den offisielle forklaringen på bombene i London 7/7. Som vi fastslår i «Ludicrous Diversion» er det motsigelser, avvik og rett og slett feil i narrativet – et skandaløst dårlig presentert dokument. Ikke bare har disse ikke blitt adressert av media, staten og politiet, men mange av dem stammer direkte fra disse statsmaktene.

Vi mener det burde være en fullstendig, uavhengig og offentlig granskning av London-blombene. Legg merke til at vi ikke sier «undersøkelse». Som vi prøvde å vise i «Ludicrous Diversion», vil en undersøkelse ikke oppnå noe som helst – men kan faktisk være til potensiell skade for sannhetsbevegelsen fordi en del av den britiske befolkningen vil akseptere undersøkelsen som godkjent og anta at saken er løst. Derfor tror vi også at det sannsynligvis vil bli annonsert en undersøkelse på et tidspunkt i fremtiden, mest sannsynlig etter at Blair ikke lenger er statsminister.

Vi ble opprørt over det faktum at de virkelige bevisene som er presentert for befolkningen ikke er nok til å konkludere at bombene sprengte som beskrevet, eller at de beskyldte bomberne nødvendigvis var ansvarlige. Hvis noen tror at den påstanden er tåpelig, ber vi dem gjøre egenhendig research – både om bombene og den såkalte krigen mot terrorisme som ble utløst av 9/11.

Vi er dypt bekymret over det tempoet Storbritannia forvandles til en politistat i. Vi bruker ikke denne terminologien med et lett hjerte, men dem som tror det er en for ekstrem beskrivelse, leser ikke nyhetene. Det ville være vanskelig å argumentere mot dette siden vi allerede har nådd en slik tilstand, og alt vi er vitne til nå er implementeringen av den tilstanden.

Uten å kaste om oss med beskyldninger, var vi misfornøyde med mye av informasjonen som ble lagt ut, til og med av elementer fra alternative medier om Londonbombingen – en prosentdel av dette er tydelig og overlagt desinformasjon.

I din første e-postkontakt med J7, sto det på åpningslinja: «liker siden og arbeidet. Gode greier», så vi må spørre: hvordan ble innholdet i «Ludicrous Diversion» påvirket av arbeidet til J7-kampanjen?

Innholdet ble direkte påvirket av J7, faktisk ble filmen i utgangspunktet til initiert av arbeidet til et par uavhengige og eksklusivt internettbaserte researchere, inkludert Bridget Dunne selv. Nesten ingenting vi presenterte i filmen ble avdekket eller oppdaget av oss – vi bare samlet sammen et lite antall (veldig lite) av momentene rundt 7/7 og bestemte oss for å presentere dem i en form som kunne appellere til de umovendte som ellers blindt ville akseptert den offisielle forklaringen. Det var trist å se hvor få folk som hadde giddet å signere protestskrivet som ba om en granskning. Og vi mener bestemt – og dette er et viktig poeng – at om så J7 tar feil og er feilinformert i hvert eneste utsagn og i spørsmålene kampanjen stiller (noe vi overhodet ikke tror er tilfellet), er det likevel et grunnlag for å forlange – og få - svar på disse spørsmålene. I alle fall om vi fremdeles lever i et fritt samfunn.

Hvorfor bestemte dere dere for å lansere Ludicrous Diversion anonymt, og, nå i ettertid, tror dere det har hjulpet eller hindret filmen?

Vi er en gruppe som består av mennesker fra forskjellige yrker og samfunnsgrupper, og ingen av oss ser etter finansiell avkastning eller anerkjennelse fra prosjektet. Beslutningen om å være anonyme ble ikke tatt for å hjelpe prosjektet på noe vis – skjønt, det resulterte i sunn debatt – og flere diskusjoner kan være god hjelp.

Filmen må i høy grad - ved å gis ut anonymt - bli evaluert for innholdet og intensjonen, heller enn for hvem som laget den. Dette unngår de vanlige «ad hominem»-angrepene som generelt rettes mot dem som stiller spørsmål, men det reiser også spørsmål om hvem som kunne produsert en slik film. Har «Ludicrous Diversion»-teamet planer om å avsløre hvem dere er en gang i fremtiden?

Nei, det har vi ikke tenkt på.

Filmen er et veldig profesjonelt stykke arbeid. Kostet det mye å lage den, og hvem sponset prosjektet?

Ludicrous Diversion kostet under 50 pund å lage. Vi betalte det selv. Vi skrev, filmet og redigerte filmen selv. Vi lånte utstyret vi ikke hadde. Vi lærte oss ferdighetene vi ikke hadde. Dette er den digitale tidsalder, det er nå mulig (heldigvis) å lage og distribuere en dokumentar uten at det koster mye penger. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Vi har vært fornøyd med tilbakemeldingene – de har vært nesten utelukkende positive.

Har dere planer om en LD II?

Ja.

Ludicrous Diversion nevner at Jean Charles de Menezes ble drept istedenfor en annen, også uskyldig, person. Dette virker på meg som et hint om en oppfølger. Har LD-teamet planer om å ta opp drapet på Jean Charles? Vet dere noe om hvem den andre personen var, og i så fall, hvordan?

Det er en liten misforståelse som vi beklager dersom den var utbredt – vi refererte simpelthen til det antatte målet for operasjonen – angivelig Hussain Osman, som faktisk hadde rømt til Frankrike. Poenget vårt var at dersom det hadde vært Osman, og ikke de Menezes, som hadde forlatt huset sitt i en lett jakke, var blitt forfulgt av politiet på en buss og deretter inn på et tog, der han ble pågrepet og taklet på gulvet, skulle han heller ikke ha blitt drept i henrettelsesstil med syv kuler i hodet. Ubevæpnede mennesker bør ikke bli drept «for sikkerhets skyld» – uansett hvem de er, uansett skyld. Det skal liksom være England vi bor i, ikke Nazi-Tyskland, Stalins Russland eller Saddams Irak.

Er det noen flere bestemte aspekter ved 7. juli 2005 der J7-researcherne kanskje kan bidra gjennom å granske nærmere?

Takk for tilbudet. Vi vil vurdere dette. Vi vil også gå i samtale med dette forumet før vi lager noen fremtidige filmer om Londonbombene – det er verdifull kunnskap, informasjon og innsikt hos medlemmer av sannhetsbevegelsen som det ville vært tåpelig av oss (eller andre som planlegger relevante dokumentarer) å ignorere.

Har dere kontaktet, eller blitt kontaktet av, mainstream-mediakanaler om muligheten for å sende Ludicrous Diversion på mainstream-TV?

Nei, ikke overraskende med hensyn til hva vi sier om dem i filmen, MSM har ikke banket på døren vår. Som vi prøvde å klargjøre i Ludicrous Diversion, mener vi at den komplette mangelen på granskning i mainstream-media av 7/7, tatt i betraktning at dette grusomme angrepet på den britiske befolkningen tok livet av 56 mennesker, burde være til seriøs bekymring for oss alle. Deres blinde aksept av statens og politiets forklaringer, og endeløse kvasi-fiksjonelle rapportering av «anonyme etterretningskilder» har vært uaktsom i en slik grad at det kun kan oppfattes som overlagt. 7/7 retter, kanskje mer enn noen annen hendelse over det siste tiåret, søkelyset mot et stort gap mellom de fleste menneskers oppfatning av mainstream-media og realiteten av den rollen de har i samfunnet i dag.

Har «Ludicrous Diversion»-teamet noen flere pekepinner til hvor mer informasjon, sammenhenger eller samling av data er nødvendig?

Som ovenfor – dersom vi lager LD2, vil vi spørre J7-kampanjen hva de mener burde bli inkludert. Vi lover selvsagt ikke å inkludere det, men det er ingen tvil om at informasjonen om 7/7 som nevnes i Ludicrous Diversion bare såvidt skraper i overflaten.

Tenk på den store sammenhengen som 7. juli 2005 inngår i, og mulige sammenhenger til Operation Crevice, eller fasilitetene tilrettelagt av Finsbury Park Mosque, karakter som Haroon Rashid Aswat og de uvanlige hendelsene den 21. juli 2005. Jeg vet at dette er å utvide temaet noe, men jeg tror det er en sammenheng i det hele. Har dere noe å si om 7. juli i denne konteksten?

Alle disse hendelsene er ubestridelig sammenhengende, men på komplisert vis som er veldig vanskelig å evaluere uten ordentlig tilgang til nødvendig informasjon – som vi ikke har og sannsynligvis ikke kommer til å få.

Historien til Aswat, som rapportert i media, er lite fornuftig om han er i MI5, og enda mindre om han ikke er det – problemet ligger i rapporteringen, ikke i Aswat. Han er hva han er, og vær sikker; mange mennesker vet nøyaktig hva han er. Men de vil ikke fortelle det til oss.

Hendelsene den 21. juli står kanskje igjen som den ene, mest bisarre saken – ikke minst spørsmålet om hvordan disse fire mennene som tilsynelatende ble filmet mens de detonerte bomber på offentlig transport i London enda ikke har vært i retten – nesten 18 måneder etter hendelsene. Hvor lang tid kan det ta å samle bevisene? Hvis de er skyldige, så få dem for retten og få dem dømt. Hvis de er uskyldige, hva er det de blir holdt for? Det er mer ved denne historien enn det som tilsynelatende møter øyet!

Er det en fare for at reaksjonen på filmen vil bli et fatalistisk «vi kan ikke gjøre noe med det?» Siktet LD-teamet mot en spesifikk respons?

Vi forstår den kommentaren. Men faktisk sier vi ikke at vi ikke kan gjøre noe med det. Det vi antyder (og mener) er at ingenting vil bli oppnådd ved å prøve å bruke de vanlige kanalene med sivil klage og oppfølgning.

Det er tydelig og klart at mainstream-media ikke vil hjelpe J7-sannhetsbevegelsen. Det er enda tydeligere at politiet og staten, av hvilken grunn det nå er, har gjort sitt beste for å hindre bevegelsen – så langt de kan uten å gå hjem til dere og ta dere av lufta. Å satse på at disse tre enhetene kan bli overtalt til å hjelpe dere vil ikke bære resultater – det er dette vi prøver å få frem.

Men hvorfor se på dem som de eneste mulighetene? Det finnes løsninger, det er måter å spre sannheten på, å stille spørsmål, innlede intelligent debatt og skape krav om svar blant den britiske befolkningen – men det skjer ikke ved å klage til media, politi eller staten.

Vi lot denne saken henge, ganske bevisst, fordi det som nå kreves fra J7 – og resten av befolkningen i hvert land i hvert vestlig samfunn som opplever store og dramatiske forandringer i livene deres, er, med ett ord, fantasi. Vi må tenke utenfor boksen, vi må skape nye metoder for å finne og spre informasjon, vi må finne nye måter å påvirke dem som har ansvar og som i teorien er ansvarlige overfor oss, men som har valgt å avvise tankene og meningene fra dem som har gitt dem dette ansvaret. Det er store endringer som gjøres med strukturen i samfunnet vårt – det er umulig å adressere disse endringene ved hjelp av det verktøyet som autoritetene har etterlatt oss med. Nye vinker må finnes.

Hvis vi vil være en sivilisert, rasjonell og moralsk nasjon må vi ha medier som holder øye med staten og holder den ansvarlig, og vi må ha en stat som overvåker politistyrken og holder dem ansvarlig, og vi må ha en politistyrke som anser sin primære rolle som å beskytte folket, ikke systemet. Vi må vurdere vår frihet og privatlivet som verdifulle saker som må beskyttes, ikke svekkes og eroderes, i navnet til en falskt og oppdiktet sikkerhet. Det er ingen lett løsning, men om vi nekter å fokusere oppfinnsomheten og intelligensen vår på å finne en, eller om vi faktisk tror at det ikke finnes en løsning, da, dessverre, er vi ferdig som et legitimt fritt og progressivt samfunn.

Dere fremmer noen veldig relevante poeng om hendelsene 7. juli, den geopolitiske sammenhengen de passer inn i, og de fundamentale og hastige strukturelle endringene i «demokratiet» som skjer i Storbritannia i form av uhindret økning i regjeringskontroll, overvåkning, og til slutt, begrensinger fra staten i alle former. Så, til slutt, hvordan ser dere for dere at kampanjen for sannheten om hendelsene 7. juli 2005 forsetter i et slikt klima?

Det er en veldig vanskelig sak. Befolkningen har allerede, for det meste, lagt bombene bak seg. Media nekter å gjenåpne eller å begynne å spørre på nytt, om bombene i London. De britiske styrkene er fremdeles i Irak og Afghanistan. Og makten til politiet ser ut til å bli forsterket hver uke – sist med annonseringen av fingerprint-scanning av trafikk-politiet, installeringen av iris-scanner på flere flyplasser i Storbritannia, og den absurde ID-kort-ordningen som er lite mer enn et fryktelig tyveri av skattebetaleres penger på et tidspunkt der skoler og sykehus blir stengt over hele Storbritannia.

Vi mener det er essensielt for oss alle å akseptere nå at den absolutte sannheten om Londonbombingen aldri vil bli avdekket hinsides rimelig tvil. Det viktigste er å få folk til å forstå at det som kan bli avdekket er fortsatt verdt å avdekke, ikke minst den fullstendig ulovlige rollen media har i å skape den offisielle avklaringen, tankesettet til politiet om at befolkningen ikke har rett til å se bevisene, men burde akseptere det de blir bedt om å tro, og den påståelige fornektelsen fra staten i forhold til å presentere et hint av en ordentlig granskning av det verste angrepet på britisk jord siden andre verdenskrig.

I praksis foreslår vi to handlingsruter.

Den første er å gjøre som vi sier i Ludicrous Diversion. Oversvøm politiet med «Freedom of Information»-anmodninger. Krev unnskyldninger fra media om feilene de gjorde i rapporteringen deres. Og spør staten gjennom stortingsrepresentanten din for svar på spørsmålene dine. Ikke gjør dette i den troen at de vil gi en god respons. Det vil de ikke. Gjør disse tingene for å samle konkrete bevis på hindringen av sannheten. Om media blir oppfattet som å nekte å stå for sine feil, kan det være at folk begynner å vurdere mulighetene for at feilene var overlagte. Om staten og stortingsrepresentanten din forsetter å ignorere spørsmålene om 7/7 kan det føre til at folk begynner å tenke over muligheten for at staten ikke vil finne svar på disse spørsmålene, eller faktisk ha dem stilt. Og om politiet blir oppfattet som å nekte å gi fra seg de mange bevisene de påstår å ha, kan det få folk til å vurdere muligheten for at bevisene faktisk ikke eksisterer. Og selvsagt, om media ber om unnskyldning og staten gir respons og politiet viser bevisene og de er troverdige og overbevisende, da kan vi alle akseptere det og åpent innrømme at vi tok feil da vi mistrodde dem (men ikke uten grunn) og forsette med livene våre. Rett skal være rett.

Den andre handlingsruten er å bruke kraften fra oppmerksomheten ved en overlagt hindring av sannheten til å lansere en nasjonal appell for privat, ubetinget finansiering til en fullstendig, offentlig holdt granskning. Denne burde sikte på å tiltrekke offentlig oppmerksomhet og skape en kort liste med saker som granskningen, representert ved det britiske folk, krever oppklaring på fra deres valgte representanter. Sammen med nødvendig finansiering for en slik granskning, må krefter bli brukt på å finne velrespekterte personer utenfor staten, mainstream-media, politi og rettsvesenet til å representere og lede granskningen. Modellen for en slik handling burde være granskningen som ble holdt i Storbritannia, ledet av Bertrand Russell, som satte spørsmål ved drapet på JFK. Dette vil ikke bli lett, men det er et spørsmål om å få momentum, om å nå en kritisk masse av offentlig støtte hvor media og statens fornektelse til å erkjenne dens eksistens ville bli sett på som mistenkelig til det ekstreme.

Forsett med det gode arbeidet. Det er lys i andre enden av tunnellen. Men det er en lang tunnel.

USA-patrioter for 9/11 Truth

41 amerikanske kontraterrorisme- og etterretningsveteraner utfordrer den offisielle beretningen om 9/11

av Alan Miller, alan.miller@PatriotsQuestion911.com
Oversatt av Torstein Viddal.

Den offisielle beretningen om 9/11: “Fryktelig feil,” “gjennomhullet av motsigelser,” “en vits,” “et cover-up”

18. mai 2009 – Mer enn 40 amerikanske kontraterrorisme- og etterretningsveteraner har levert knusende kritikk av den offisielle beretningen om 9/11, og de fleste har bedt om en ny granskning. Det er en skandale at de fleste amerikanere er fullstendig ukjent med deres offentlig fremsatte innvendinger – et direkte resultat av at nasjonale avis- og TV-nyhetsredaksjoner har nektet å dekke denne ekstremt viktige saken. Det går ikke an å benekte kredibiliteten til disse personene eller deres lojalitet til sitt land, som demonstreres gjennom deres år i tjeneste med å samle inn og analysere informasjon og planlegge og utføre kritiske operasjoner for USAs nasjonalsikkerhet.

Disse 41 tjenestegjorde i USAs State Department, National Security Agency, Central Intelligence Agency, Federal Bureau of Investigation, Federal Aviation Administration, USAs tollvesen og grensekontroll, samt i grenene av det amerikanske militæret. De er listet opp nedenfor etter sin tjenestegren.

Les hele artikkelen (PDF)
Engelsk, fransk, gresk, polsk, svensk og tysk versjon (PDF)

World Trade Center sprängdes

Ny vetenskaplig undersökning konstaterar rester av högteknologiska sprängämnen i stoftet.

Nio internationella forskare, inklusive danske kemisten Niels Harrit, hävdar i en ny artikel att flera ton nanotermit, som ingår i högteknologiska sprängmedel, användes för att spränga de tre World Trade Center-skraporna.

Det har tagit nästan två år att färdigställa studien som sammanfattar och utreder förekomsten av sprängämnen i resterna av de tre byggnaderna, det vill säga tvillingtornen och den 47 våningar höga World Trade Center 7-skrapan som föll samma dag.

Steven Jones är professor i teknisk fysik och en av författarna till artikeln som publicerats i The Open Chemical Physics Journal. Det var han som först undersökte stoftet från WTC och fann nanotermiten i det. Efterhand har andra ingenjörer och vetenskapsmän satt sig in i frågan, även i Norden:

Niels Harrit är lektor i kemi vid Köpenhamns universitet och medförfattare till artikeln. En gång i månaden föreläser han om den tredje skyskrapan, WTC7, som rasade på eftermiddagen efter tvillingtornen. Att den 47 våningar eller 186 meter höga byggnaden plötsligt totalkollapsade på under sju sekunder har varit en ögonöppnare för honom och många andra.

Han betonar under föreläsningarna nanotermiten, ett kemiskt ämne av högteknologiskt slag som kan användas vid rivningar av stålkonstruerade höghus och han och medförfattarna menar att flera ton av det använts för att spränga WTC-komplexet.

Termit är en blandning av aluminium och olika metalloxider. Det uppfanns 1893 och har bland annat använts för svetsning av järnvägsspår och i brandbomber. När ämnet reagerar utvecklas en enorm värme och dessutom bildas järn med en temperatur på uppåt 2 500°C. Detta järn kan då smälta annat järn och därmed kapa bärande strukturer vid rivningar.

Nanotermit är en nyare uppfinning och innebär att partiklarna är mindre och att höga temperaturer uppnås fortare. Det innehåller mer energi än dynamit och kan användas som raketbränsle. Nanotermiten kan också blandas med andra ämnen och bli till mycket effektiva sprängämnen.

De största av de röda och grå partiklarna oreagerad nanotermit som påträffats i materialet från Ground Zero mäter nästan 1 mm och kan ses med blotta ögat.

Forskarna antar att ämnet använts både för att smälta och för att spränga bärande strukturer och det förklarar då den smälta metall som rann ut från det södra tornet minuterna före kollapsen. När husen sedan sprängdes utlöstes enligt forskarnas teori en serie noggrant koordinerade explosioner.

Artikelförfattarna uppskattar att mellan 10 och 100 ton nanotermit använts och utesluter därmed det att sprängämnena skulle kunna ha fraktats ombord flygplanen. De måste redan ha varit riggade i byggnaderna.

I den vetenskapliga artikeln varken kan eller vill man dra några slutsatser om hur eller av vem sprängämnena placerats i byggnaderna. Om man efterlyser något så är det en ny oberoende undersökning av omständigheterna som omger attackerna den 11 september 2001.

I Danmark får Niels Harrit representera upptäckten i nyhetssändningarna och såväl vetenskapliga tidskrifter som de största dagstidningarna skriver om det.

Om dessa uppgifter slår ned som en blixt från klar himmel för en svensk läsare så har dock höga röster länge höjts världen över i hopp om att få till stånd en ny oberoende undersökning av vad som verkligen hände den ödesdigra dagen.

Tiotusentals arkitekter och andra ingenjörer, akademiker, piloter, brandmän och ögonvittnen ingår i kvalificerade intressegrupper inom den så kallade 9/11 Truth-rörelsen och betydligt många fler deltar som lekmän.

Niels Harrit understryker i en lång nyhetsintervju på danska TV2 att det nu inte längre går att blunda för det vetenskapliga faktum att komplexet sprängdes: “Vi har funnit det. Det är oreagerad termit”, konkluderar han.

Ännu är det för tidigt att bedöma följderna av den laddade artikeln.

WTC7: Byggnaden som sprängdes

Det är över sju år sedan attackerna i USA i vilka runt 3 000 personer miste livet. Bilderna av tvillingtornens kollapser har etsat sig fast i våra minnen, men vad alla kanske inte minns är att en tredje skyskrapa rasade i New York samma dag.

World Trade Center 7, eller The Salomon Brothers Building som den också hette, var 47 våningar hög och låg drygt 100 meter från det fallna WTC1. Den hyste finansiella institut och bankkontor men även CIA och USA:s underrättelsetjänst Secret Service. 

Tjugo över fem på eftermiddagen, sju timmar efter tvillingtornen, kollapsade även WTC7. Raset var fullständigt symmetriskt och skedde på under sju sekunder, det vill säga i närmast fritt fall och oberoende experter är idag överens om att det verkar röra sig om en professionellt genomförd rivning.

Fler och fler människor världen över är idag övertygade om att attackerna den 11 september 2001 var ett insiderjobb, planerat och genomfört av en ekonomisk och politisk elit för att utgöra svepskäl för såväl inrikes- som utrikespolitiska åtgärder inklusive invasionerna av Afganistan och Irak. CNN har presenterat undersökningar enligt vilka en av tre amerikaner tror det.

Teorierna möter vi i dokumentärer som Loose Change och 9/11 Press for Truth, och det är bara en tidsfråga innan dessa blir stora samtalsämnen. I dessa produktioner ställer ögonvittnen, offrens anhöriga och vetenskapliga experter frågor som aldrig blivit besvarade och tankeväckande uppgifter uppdagas. 

Ingenjörer, andra akademiker, piloter, brandmän, anhöriga och till och med kändisar mobiliserar sig i olika nätverk för att upplysa om hur allmänheten blivit förd bakom ljuset. 

Arkitekten Richard Gage är initiativtagare till Architects and Engineers for 9/11 Truth. Han motsäger den officiella teorin och visar att de tre skyskraporna inte hade kunna rasa utan hjälp av termit, ett kemiskt ämne som används vid rivningar och som konstaterats i spillrorna av WTC. Termit uppnår när det reagerar mycket höga temperaturer och används för att smälta och kapa bärande strukturer vid demoleringar av stålkonstruerade höghus.

Fastän alla är överrens om att bränderna i WTC inte var tillräckligt varma för att smälta metall, påträffades stora pölar av smält järn under rasmassorna.

Förklaringar till dessa finns inte i de officiella rapporterna, som inte alls nämner upptäckterna av termiten och som inte heller uppmärksammar de explosioner som rapporterats både före och efter flygplanskrascherna, även i källarplanen. 

Gage menar att de officiella rapporternas teori om en aldrig förut påträffad ”progressiv kollaps orsakad av brand” är en lögn. De statliga utredare som påstår detta kan dessutom inte påvisa bränder på mer än tio av de 47 våningsplanen. 

Aldrig någonsin, varken före eller efter, har en stålkonstruerad byggnad kollapsat på grund av brand. Det finns ett överväldigande antal exempel på stålkonstruerade höghus som varit totalt övertända och utbrända men vars stålskelett inte rubbats. 

Även på närmre håll finner vi gedigna ifrågasättanden av den officiella versionen. Niels Harrit är lektor i kemi vid Köpenhamns universitet och har, liksom Gage, vinnlagt sig om att undersöka byggnadernas kollapser utifrån ett strikt vetenskapligt perspektiv utan att blanda in några konspirationsteorier. 

För att tydligt visa att något inte stämmer med förstörelsen av World Trade Center så väljer han också WTC7, byggnaden som alltså inte träffades av något flyplan och stod mer än dubbelt så långt bort från tvillingtornen som till exempel Deutsche Bank Building, som klarade sig lindrigt i jämförelse. 

Harrits argument är desamma som Gages och han betonar det absurda i byggnadens symmetriska ras på 6,4 sekunder med en liknelse som åkallar grundläggande vetenskaplig skepsis: ”Hade man kunnat stå på 47:e våningen och kasta ett äpple ut genom fönstret i det ögonblick då kollapsen började, då skulle äpplet ha träffat marken samtidigt som taket.”

Om ovan nämnda explosioner och påträffade termit inte räcker för att väcka misstankar om oegentligheter, så kanske följande pikanta kuriositet kan bidra till åtminstone ett höjt ögonbryn: Både CNN och BBC rapporterade om kollapsen av WTC7 en halvtimme innan den verkligen inträffade.

När BBC:s korrespondent Jane Standley rapporterar live ser vi ett rykande Ground Zero i bakgrunden men även den byggnad vars kollaps hon bekräftar. Någon minut innan byggnaden verkligen faller börjar sändningen att flimra och kontakten bryts.

På frågan om varifrån man fick uppgiften om en så pass oväntad kollaps som denna har BBC inte kunnat lämna ett definitivt svar. Så sent som år 2007 föll BBC World News nyhetschef Richard Porter för trycket och uttalade sig. Han skrev då att förutsägelsen på sin höjd var ett journalistiskt misstag och att alla originalband från den dagen var bortslarvade och därför inte kunde kontrolleras.

Banden har sedan dess återfunnits men frågorna består: Var den elfte september 2001 ett insiderjobb? 

Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

Motsigelser: Bush i klasserommet

Den offisielle historien om 11. september 2001 er spekket med selvmotsigelser. En av disse omhandler spørsmålet om hvor lenge Bush ble i klasserommet i Sarasota i Florida, morgenen 11. september.

Bush var der for å profilere sin utdanningspolitikk ved å bli fotografert mens hans lyttet til elevers høytlesning. Han ankom skolen 08.55 samtidig som han, ifølge rapporter, først ble klar over at et fly hadde truffet et av Tvillingtårnene. Bush avfeide krasjet som en ulykke og sa de ville fortsette og «gjøre lesegreia likevel».

Bush kom inn til andreklassen til lærer Sandra Kay Daniels ca. 09.03. Rundt 09.06 kom presidentens stabssjef Andrew Card inn og hvisket i øret til Bush og fortalte ham, forklarte Card senere, at «Et andre fly har truffet det andre tårnet. Amerika er under angrep.»

Hva skjedde så?

Takket være Michael Moores film Fahrenheit 9/11, som kom ut i 2004, vet verden hva som så skjedde: Bush ble sittende i minutt etter minutt etter minutt.

Journalister, derimot, hadde rapportert om Bushs merkelige adferd mye tidligere. For eksempel 01.11.02, da Jennifer Barrs i Tampa Tribune skrev at etter Card hadde hvisket i øret til Bush, plukket presidenten opp boka si og leste med ungene «i åtte eller ni minutter». I sin bok fra 2002, Fighting Back, sier Washington Times’ Hvite Hus-korrespondent Bill Sammon, at Bush fortsatte å dvele selv etter at lesestunden var over, hvilket ledet Sammon til å utnevne ham til militærets «Øverstsomlekopp». ['dawdler in chief']

Det hvite hus sin fremstilling rundt ettårsdagen

Et år senere begynte Det hvite hus, med Andrew Card i spissen, å gi en radikalt annerledes fremstilling av episoden. 09.11.02 fortalte Card det følgende til Brian Williams på NBC News: «Jeg trakk bort fra presidenten, og ikke mange sekundene etter unnskyldte presidenten seg fra klasserommet, og så samlet vi oss på venterommet og snakket om sitausjonen.» I en artikkel i San Francisco Chronicle 11.09.02 sa Card at etter at han hadde informert Bush om det andre angrepet, «så han opp - det var snakk om sekunder, men det virket som minutter. . . . Og han unnskyldte seg svært høflig til læreren og til elevene og så dro han.»

Samme dag sa Karl Rove til Campbell Brown fra NBC News:

Andy Card gikk inn for å informere presidenten, og man kan huske det berømte fotografiet av ham hviskende i presidentens øre. Og presidenten var litt - du vet, han ville ikke skremme ungene. Han visste at øvingen snart var over. Så han ventet noen øyeblikk - bokstavelig talt - ikke lenge i det hele tatt, før han kom til avslutningen og han kom inn på personalrommet.

På samme dag fikk Card og Rove også ABC News til å bifalle deres reviderte fremstilling, i et program som ble sendt på ettårsdagen. Dette programmet inneholdt følgende segment:

Andrew Card: Jeg tror det var et, et øyeblikk av sjokk, og han stirret tomt i kanskje bare et sekund.

Charles Gibson: Presidenten forholder seg rolig og lar elevene fullføre.

Karl Rove: Presidenten vurderte i et sekund eller to å reise seg og gå ut av rommet. Men øvingen var snart slutt og han ville ikke skremme ungene.

Charles Gibson: Istedet dveler Bush, takker barna . . . og setter kurs mot klasserommet ved siden av.

Hjelp fra Frøken Daniels

I tillegg til å legge ut denne reviderte fremstillingen, vervet Bush/Cheney-administrasjonen støtte fra Sandra Kay Daniels, læreren for andreklassen ved skolen i Sarasota. I en artikkel som Los Angeles Times publiserte 11.09.02 sa hun:

Jeg visste noe var i gjære da president Bush ikke plukket opp boka og deltok i øvingen… Han sa, «Frøken Daniels, jeg må dra nå. Jeg etterlater viseguvernør Frank Brogan her for å gjennomføre talen for meg.» Når man så på ansiktet hans skjønte man at noe var galt. Jeg ba en liten bønn for ham. Han tok meg i hånden og dro.

Denne fremstillingen var radikalt avvikende fra det hun hadde sagt i artikkelen til Jennifer Barrs nevnt ovenfor, som kom ut bare ti dager før. Etter at Barrs sier «Bush glemte, tydeligvis i sin egen verden, boka han hadde i fanget,» siterer hun Daniels som også skal ha sagt: «Jeg kunne ikke sparke ham forsiktig… Jeg kunne ikke si ‘Ok, hr. president. Ta opp boka, sir. Hele verden ser på.’»

Gitt det faktum at Daniels meddelte denne fremstillingen bare ti dager tidligere, kan ikke hennes reviderte fremstilling forklares som dårlig hukommelse. Den eneste mulige forklaringen synes å være at Det hvite hus hadde overtalt henne til å bidra med å spre deres reviderte fremstilling. Hva kunne være Det hvite hus sitt motiv for å spre en falsk fremstilling, og til og med overtale Daniels til å hjelpe?

Ett sannsynlig motiv

På en side har du at Secret Service, som har ansvar for å beskytte presidenten fra enhver mulig fare for hans liv, burde ha antatt når det var klart at terroristene siktet etter ambisiøse mål, at presidenten kunne ha vært et av disse målene. Som en artikkel kommenterte: «Bushs tilstedeværelse gjorde. . . den planlagte lesestunden til et antatt mål,» fordi «det mye omtalte arrangementet ved skolen sørget for at Bushs posisjon denne dagen ikke var noen hemmelighet.» På den annen side observerte folk at Secret Service ikke handlet deretter. 12.11.01 kommenterte Canadas Globe and Mail: «Av en eller annen grunn skyflet ikke Secret Service-agenter [Bush] unna.»

Bakgrunnen for denne kommentaren ble forklart av Philip Melanson, forfatteren bak en bok om Secret Service. «Med et pågående terrorangrep,» sa Melanson «burde prosedyren vært å få presidenten til nærmeste sikrede sted så raskt som mulig.» At dette faktisk ville vært standard prosedyre, illustreres av det faktum at så snart det andre angrepet på World Trade Center ble sett på TV, sa en agent til Sarasota County Sheriff Bill Balkwill: «Vi drar. Kan du få alle klare?»

Men denne agentens beslutning ble selvsagt overstyrt av en Secret Service-agent av høyere rang, slik at Bush ikke bare fikk bli i klasserommet i sju minutter eller mer, men også bli værende på skolen i ytterligere tjue minutter. Han fikk til og med lov til å levere en tv-tale til nasjonen, og dermed la alle vite at han fremdeles var på skolen.

Dette syntes som en særlig skjødesløs adferd i lys av rapporter som kom på det tidspunktet, som sa at så mange som elleve fly var blitt kapret. Secret Service burde ha fryktet at ett av disse flyene var på vei ned i skolen i samme øyeblikk. Secret Service sin atferd på sin side, antydet at det ikke hersket noen frykt for at skolen ville bli angrepet.

Secret Service sin adferd her står i grell kontrast til responsen to måneder tidligere, etter en rapport om at islamistiske terrorister kanskje kunne krasje et rutefly i G8-møtet i Genova, i et forsøk på å drepe president Bush. Den italienske regjeringen lukket luftrommet over Genova og installerte bakke-til-luft-raketter på flyplassen (David Sanger, New York Times, 25. september 2001). Selv med all denne beskyttelsen, overnattet Bush på et hangarskip, i stedet for å bo, som de andre statslederne, på et luksusskip (CNN, 18. juli 2001). Hvorfor så mye bekymring bare for et mulig terrorangrep med fly i Genova i juli, men ingen slik bekymring i Sarasota i september, når slike angrep faktisk var i gang?

Secret Services motvilje til å haste Bush unna syntes enda merkeligere i lys av rapportene om at visepresident Cheney, Condoleezza Rice, og flere av Kongressens ledere raskt ble tatt til trygge steder. Burde ikke beskyttelse av president Bush ha vært enda høyere prioritert? Som Susan Taylor Martin i St. Petersburg Times sier det den 4. juli 2004: «Et av de mange ubesvarte spørsmål om denne dagen er derfor hvorfor Secret Service ikke umiddelbart fraktet Bush til et sikkert sted, slik de tydeligvis gjorde med visepresident Dick Cheney.»

Det faktum at dette spørsmålet ble reist umiddelbart etter 9/11, og deretter fortsatte å bli reist, kunne godt ha blitt oppfattet av Det hvite hus som farlig. Dette spørsmålet hadde faktisk farlige konsekvenser, fordi det kunne føre - og i enkelte kretser førte - til slutningen at Bush ikke ble evakuert fra skolen fordi Secret Service visste at han ikke ville være et mål. Ønsket om å stoppe denne typen spekulasjoner var trolig grunnen til at Det hvite hus gjorde forsøk på å få en revidert fremstilling av Bush sin atferd innpodet i den offentlige bevissthet.

Granskningskommisjonens behandling av saken

Den merkelige adferden til Bush og hans Secret Service i Sarasota var til stor bekymring for familiene til dødsofrene etter 9/11. Ett av de sentrale spørsmålene fra Familienes styringskomité for 11. septemberkommisjonen var: «Hvorfor ble president Bush tillatt av Secret Service å bli værende ved Sarasota grunnskole, der han leser med barna?». (At dette spørsmålet ble stilt, ble innrømmet av Thomas Kean og Lee Hamilton, styreleder og visestyreleder i 11. septemberkommisjonen i boken Without Precedent: The Inside Story of the 9/11 Commission, s. 54, fra 2006). 11. septemberkommisjonen ga imidlertid ikke noe svar. Deres eneste reaksjon var å si: «Secret Service sa de gjerne ønsket å flytte presidenten til et tryggere sted, men ikke anså det som tvingende nødvendig for ham å løpe ut døren.» (9/11 Commission Report, s. 39). Det svaret antydet imidlertid at Secret Service kun hadde to alternativer: a) å løpe med presidenten ut døren, eller b) å tillate ham å være på skolen i en halvtime. Men det var et tredje alternativ: Secret Service kunne enkelt ført presidenten rolig ut døra, puttet ham i presidentlimousinen, og kjørt ham avgårde.

Pressens behandling av saken

En artikkel i The Wall Street Journal i mars 2004, «Government Accounts of 9/11 Reveal Gaps, Inconsistencies», var en av de få historiene i mainstream-pressen som rapportere om motsetninger i den offisielle historien om 9/11. Når avisen spurte Det hvite hus om motsetninger omkring Sarasota-hendelsen spesielt, prøvde ikke talsmann Dan Bartlett å forsvare Det hvite hus sin reviderte fremstilling, og han bekreftet at Bush hadde vært i klasserommet i minst sju minutter etter mottaket av rapporten om det andre angrepet. Bush dro ikke umiddelbart, sa Bartlett, fordi «Hans instinkt var å ikke skremme barna ved å styrte ut av rommet.»

Men selv om Bartlett sin uttalelse hadde vært en akseptabel forklaring på hvorfor Bush ikke gjorde det som Card og Rove hevdet han gjorde, er det virkelige spørsmålet, som artikkelen i The Wall Street Journal ikke adresserte, hvorfor Det hvite hus, gjennom Card, Rove, og Daniels, ga en feilaktig fremstilling. Dette er et spørsmål som pressen generelt burde ha utforsket. Spesielt ABC News, NBC News, San Francisco Chronicle, og Los Angeles Times, som var blitt brukt til å spre Det hvite hus sin feilaktige fremstilling, burde ha krevd at det Det hvite hus forklarte hvorfor de satte ut en direkte uriktig fremstilling av saken. Disse avisene og tv-selvskapene skyldte sine lesere og seere et dementi og et forsøk på å finne ut hvorfor Det hvite hus brukte dem til å spre løgn.

I tillegg til å finne ut hvorfor Det hvite hus løy, burde pressen selvfølgelig også forsøke å finne svaret på det opprinnelige spørsmålet: Hvorfor tok ikke Secret Service Bush til et trygt sted umiddelbart?

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 1 i dr. David Ray Griffins 9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Olive Branch, Northampton, mars 2008). Originaltekst til norsk ved Erik Kamfjord. Takk til Simen Juterud og Torstein Viddal for korrekturlesing, språkvask og desking.

NRK og Osamas tilståelse

Mens du idag kan få det du vil av NRKs nyhetssendinger kl 19 og 21 til odel og eie i MP4-format gjennom NRK Podkast, stiller det seg tilsynelatende helt annerledes om du skulle trenge nyhetsklipp fra tidligere år. Det er mildt sagt litt uoversiktlig og forvirrende.

Etter mail- og telefonkorrespondanse med en Mette Huck på NRKs kontor for arkivsalg, sitter jeg igjen med en masse spørsmål. Hun var for det første mer opptatt av hvem jeg var og hva jeg skulle bruke klippene til, enn hva jeg var ute etter og hva hun kunne hjelpe meg med. Og når hun endelig fikk med seg hva jeg ville ha, «måtte jeg forstå» at det liksom var mer vrient i og med at det hadde med Osama bin Laden å gjøre.

Jeg ville altså for researchformål og for muligens å skrive en artikkel som freelancejournalist se gjennom nyhetssendingene søndag kveld den 7. oktober 2001. Dette er dagen da bombene begynte å falle over Afghanistan som hevn for 9/11-angrepene, og også dagen da NRK gjentatte ganger fortalte oss at Osama i en filmet tale innrømte å ha stått bak disse angrepene.

Du kan altså idag uten å betale et øre i lisens laste ned hver eneste Dagsrevy-sending kl 19 og 21 i sin helhet som MP4-video direkte fra podkast.nrk.no fra fx Sør-Afrika, Australia eller Saudi-Arabia, helt gratis, lovlig og uavhengig av innholdet i disse sendingene.

På telefon med Mette Huck i NRKs arkivsalg får jeg forståelsen av at det vil være fryktelig dyrt og tidkrevende å få til det jeg vil, hvis det i det hele tatt kan la seg gjøre. Jeg må ta fri fra jobb eller sitte hos Mette i arbeidstiden for å se gamle nyheter på hennes kontor før klokken 15 og for den nette sum av ca 1200 kroner, for å få se det jeg vil.

Men som hun sier: Jeg kan også få en påsynskassett eller påsyns-DVD sendt hjem til meg. Det koster ikke stort mer enn 1500 kroner. Det eneste aberet her, er at alle innslag som NRK har kjøpt inn fra utlandet - les: videobilder av Osama - ikke kan legges på påsyns-DVDen, ifølge Mette Huck. Jeg spurte henne derfor om jeg kunne få innslagene om Osamas tilståelse *minus* al-Qaidas egne bilder av Osama, men dette var nå plutselig også utenfor det muliges domene, igjen ifølge NRKs Mette Huck.

Jeg vil nødig spekulere, men stiller meg nå uansett uforstående til at materiale som i 2008 kan lastes ned fullstendig gratis over hele verden, liksom skal være så umulig å få sett når det er 7 år gammelt og inneholder innkjøpt video fra utlandet. Det henger ikke på greip, og det fører til at jeg velger å prøve å snakke med noen andre i NRK, i håp om å få et annet svar fra et annet hode.

Jeg ønsker altså enkelt og greit å få tilgang til Dagsrevyen og Kveldsnytt for søndag 7. oktober 2001. Hvis det betales minuttpris for disse klippene, ønsker jeg kun innslagene som handler om Osama bin Laden og krigshandlingene mot Afghanistan.

TILLEGG 2008-11-18: Fra en utro tjener i NRK-systemet har vi fått ut denne teksten:

I en ekstrasending 7. oktober 2001 kl 2100 på NRK-TV spilles talen som George W. Bush holdt i anledning angrepene på Afghanistan i reprise fra tidligere på dagen. I den nevner han ikke Osama bin Laden direkte, men annonserer krigen mot terrorister og de som huser dem.

T Blair sier senere i sendingen i et opptak fra en pressekonferanse - on screen - og tekstet på norsk slik:

«Det finnes ingen tvil hos meg eller hos dem som har sett bevisene – deriblant etterretningsmateriale – at disse terrorangrepene ble utført av al-Qaida-nettverket og var klekket ut (”masterminded”) av Osama bin Laden og at hans nettverk er støttet av Talibanregimet inne i Afghanistan.»

Programleder i studio:

«Og ObL har nå for første gang innrømmet at han og hans organisasjon Al Qaida sto bak angrepet på USA 11. sept. Han sier i et intervju gjort etter angrepet på USA 11. sept at Taliban fortsetter terrorangrepene mot USA.»

Så vises et videoopptak av ObL - en face - med grått stenk i skjegget - som på meg virker som den ekte ObL - men med lyd som jeg ikke kan bedømme. Det er ikke noe intervju, men ObL som står rett mot kamera og snakker til kamera (statement). Dårlig kvalitet. Det er muligens sendt på Al jazeera (arabisk skrift i bildet) og gjengitt på CNN med CNNs logo nederst til høyre i bildet.. Lyden av ObL er dratt under en gebrokken mannsstemme som synes å oversette «på direkten» – altså mens ObL snakker, fordi han snakker stakkato som om han hele tiden må avvente hver setning som sies. Det er umulig å tyde ordene til ObL fordi den engelske stemmen er dubbet over.

Det framstår slik:

Først den norske midtøsten-eksperten Sidsel Wolds stemme over:

«Han som har Gud på sin side vil aldri tape – og jeg tror på profeten Muhammed og at han er den eneste – og på Allah, det sier ObL i dette opptaket som er gjort etter 11. sept.»

Så refererer den engelske simultanoversetteren utydelig på engelsk (fordi den engelske stemmen blander seg med ObLs. Dette er tekstet av NRK på norsk slik:

«Gud har sendt et angrep. Og det har rammet en av de beste bygningene. Amerika er fylt av frykt fra nord til sør, og øst til vest. Gud være lovet. Det Amerika får følt i dag er bare en liten del av det vi har fått føle i tiår.»

Så SW igjen:

«ObL sier at angrepene den 11. sept mot USA ble utført fordi landet støtter opp om Israels politikk og derved undertrykkelsen mot palestinerne.»

Tekstet:

«Så da sverdet kom til Amerika etter åtte år, så har hele verden grått for de kriminelle som har angrepet dem. Det er det minste som kan bli sagt om dem. De støttet drapet på ofrene.»

SW igjen:

«Verden er nå splittet opp i to leire, sier ObL. Det er de som tror og det er de vantro. Alle muslimer må stå opp for sin tro og kjempe for den. Den siste hilsen fra ObL i dette opptaket er følgende:»

Tekst fra engelsk voice over:

«Til Amerika, dets folk sier jeg følgende: Jeg sverger ved min store Gud. Amerikas innbyggere vil ikke føle seg sikre med mindre vi vil føle oss sikre i vårt land eller i Palestina.»

I studio rett etter går man over til å snakke (med Bjørn Hansen som ekspert) om hvordan USAs angrep arter seg militært, virkningene på sivilbefolkningen og hvor lenge denne krigen vil vare. ObL-videoen blir ikke kommentert så langt jeg har sett av sendingen.

…

Så langt vår kjære Deep Throat i kringkastningen. Å dømme etter CIAs gjengivelse av den samme Osama-talen - her oversatt til norsk av undertegnede - innrømmer ikke Osama noe som helst. At det hadde vært beleilig for NRK dersom han hadde tatt på seg all skyld samme dag som bombingen av Afghanistan startet, er temmelig klart, men uansett en helt annen sak: Man feiloversetter ikke en påstått innrømmelse uten å dementere dette grundig i etterkant.

Al-Jazirah sender bin Ladens tale om USA-angrepene

Doha Al-Jazirah Satellite Channel Television på arabisk, 1825 GMT 07 okt 01

[Tale ved Osama bin Laden den 7. oktober -- opptak]

[FBIS-oversatt tekst] Gud være lovet, og vi vender oss til ham for hjelp og tilgivelse. Vi søker tilflukt i Herren for våre synder og onde gjerninger. Den Gud veileder er rett ledet, mens den som Gud overlater til seg selv, ikke vil finne noen beskytter som leder ham inn på rett vei. [Koranvers] Jeg bevitner at det ikke er noen annen Gud enn Gud, samt at Muhammed er Hans slave og Profet. Den allmektige Gud traff USA på det mest sårbare punktet. Han ødela landets største bygninger. Priset være Gud. Her er USA. Det var fylt med frykt fra nord til sør og fra øst til vest. Priset være Gud.

Det USA smaker idag er en veldig liten ting sammenlignet med det vi har smakt de siste tiårene. Vår nasjon har fått smake denne ydmykelsen og forakten i over 80 år. Dens sønner drepes, dens blod spilles, dens hellige steder angripes, og den styres ikke slik Gud har bestemt. Til tross for dette er det ingen som bryr seg. Når den allmektige Gud har hjulpet en konvoi av muslimer, islams spydspiss, så har Han hjulpet dem med å ødelegge USA. Jeg ber den allmektige Gud om å heve deres status og gi dem Paradiset. Han er den ene som er i stand til å gjøre dette.

Når disse forsvarte sine undertrykte sønner, brødre og søstre i Palestina og i mange muslimske land, ropte hele verden. De vantro ropte, fulgt av hyklerne. En million irakiske barn har dødd så langt i Irak, selv om de ikke hadde gjort noe galt. Til tross for dette, hørte vi ingen fordømmelse fra noen i verden, eller en fatwa fra de styrendes skriftlærde. Israelske stridsvogner og beltekjøretøy tar seg også inn og skaper kaos i Jenin, Ramallah, Rafah, Bayt Jala og andre muslimske områder, og vi hører ingen hevede røster eller handlinger. Men dersom sverdet faller i USA etter 80 år, løfter hykleriet sitt hode i sorg over døden til disse morderne som tuklet med blodet, æren og de hellige stedene til muslimene. Det minste man kan beskrive disse menneskene som, er moralsk depraverte. De forfekter det falske, støtter slakteren mot offeret, og undertrykkeren mot det uskyldige barnet. Måtte Gud utmåle dem den straff de fortjener.

Jeg sier saken er klar og tydelig. I etterkant av denne hendelsen, og nå som ledende talsmenn i USA har talt, først Bush, føreren av verdens vantro, og hver den som støtter ham, enhver muslim burde ile til og forsvare sin religion. De kom ut i arroganse med sine menn og hester og satte selv de landene som tilhører islam opp mot oss. De kom ut for å bekjempe denne gruppen av mennesker som erkjente sin tro på Gud og nektet å frasi seg sin religion. De kom ut for å bekjempe islam [uklare ord] i terrorismens navn. Hundretusenvis av mennesker, unge og gamle, ble drept på det mest fjerntliggende stedet på jord i Japan. [For dem] er ikke dette en forbrytelse, men snarere et diskuterbart emne. De bombet Irak og anså dette som et diskuterbart emne. Men da et dusin mennesker fra deres side ble drept i Nairobi og Dar Al-Salam, ble Afghanistan og Irak bombet og alle hyklerne støttet de vantros fører, støttet vår tids Hubal [et av de viktigste idolene som ble dyrket av hedninger før islam], nemlig Amerika og dets støttespillere.

Disse hendelsene delte hele verden i to regioner — en med tro der det ikke er noe hykleri, og en annen med vantro, som vi håper Gud vil beskytte oss mot. Troens og forandringens vinder har feid og fjernet falskheten fra [den arabiske] halvøya til Profet Muhammed, måtte Guds bønner være med ham. Når det gjelder USA og dets folk, har jeg disse få ordene: Jeg sverger ved den allmektige Gud som reiste himmelen uten søyler at hverken USA eller han som bor i USA vil få oppleve trygghet før vi kan se trygghet som en realitet i Palestina og før de vantros hærer forlater Muhammeds land. Måtte Guds fred og velsignelse være med ham.

Gud er stor og ære til islam. Måtte Guds fred, barmhjertighet og velsignelser være med deg.

[Kildebeskrivelse: Doha Al-Jazirah Satellite Channel Television på arabisk --
uavhengig TV-stasjon finansiert av Qatars regjering]

TILLEGG 2008-11-24: Ebbe Ording i NRK Fakta bekrefter pr mail at det var han som bisto 9/11 Truth Norge med research i forbindelse med hva som ble sagt i NRK TVs ekstrasending kl 21.00 søndag 7. oktober 2001.

Motsigelser: Når ankom Cheney bunkeren?

Når det kommer til morgenen den 11. september, er alle enige i at på et tidspunkt etter 09:03 (da det søndre tårnet av World Trade Center ble truffet) og før klokken 10:00, gikk visepresident Dick Cheney ned til Presidentens Kriseoperasjonssenter (Presidential Emergency Operations Center [heretter kalt PEOC]), noen ganger kalt “bunkeren”, under østfløyen av Det Hvite Hus. Alle er også enige i at Cheney hadde ansvaret etter han kom dit - at han enten tok avgjørelser eller videreførte avgjørelser fra President Bush. Men det er voldsom uenighet når det kommer til det nøyaktige tidspunktet Cheney ankom PEOC.

Ifølge 11.septemberkommisjonens rapport ankom Cheney “like før 10:00, kanskje 09:58″ (”The 9/11 Commission Report [heretter kalt 9/11CR], s.40″). Men dette offisielle tidspunktet motsier imidlertid nesten alle tidligere rapporter, noen av disse hadde Cheney i bygget før 09:20. Denne forskjellen er viktig fordi, om 11.september-kommisjonens tidspunkt er det rette, hadde ikke Cheney ansvaret i PEOC da Pentagon ble truffet, heller ikke for mesteparten av perioden da United Flight 93 nærmet seg Washington. Men om rapportene som hevder han var der inne 09:20 er korrekte var han ansvarshavende i PEOC hele denne tiden.

Minetas rapport på Cheneys tidlige ankomst

Den mest velkjente av de forklaringene som motsier 11.septemberkommisjonen kom fra samferdselsminister Norman Mineta, under hans offisielle vitneforklaring til 11.septemberkommisjonen 23.mai 2003. Mineta sa han “ankom PEOC rundt 9:20 på morgenen”, og rapporterte at han da overhørte deler av en pågående samtale, som tydeligvis hadde begynt før han kom, mellom en ung mann og visepresident Cheney. Denne samtalen dreide seg om et fly med retning mot Washington og endte med at  Cheney bekreftet at “ordren gjelder fremdeles”. Da kommisær Timothy Roemer senere spurte Mineta om hvor lenge etter hans ankomst han overhørte denne samtalen om hvorvidt ordrene fremdeles gjaldt, svarte Mineta: “Antakelig mellom fem og seks minutter.” Roemer pekte ut at dette ville bety “omtrent 09:25 eller 09:26″.

Dette er en bemerkningsverdig motsigelse. Gitt det faktum at Cheney, ifølge Mineta, hadde deltatt i en pågående ordveksling, måtte han allerede ha befunnet seg i PEOC i flere minutter før Minetas ankomst 09:20. Dersom Cheney hadde vært der siden 09:15, ville dette tilsi en 43 minutter lang motsigelse mellom Minetas vitneforklaring og 9/11 CR. Hvordan kunne en slik enorm motsigelse eksistere?

En mulig forklaring ville være at Mineta tok feil. Likevel stemmer historien hans med historiene til mange andre vitner.

Andre rapporter som støtter Cheneys tidlige ankomst

Richard Clarke rapporterte at han,Cheney og Condoleezza Rice hadde et kort møte rett etter 09:03, dette fulgtes av at Secret Service [føderal politietat med ansvar for bl.a. å beskytte presidenten. red. amn.] ville at Cheney og Rice skulle gå ned til PEOC. Men Rice ble imidlertid med Clarke til det Hvite Hus’ videokonferansesenter først, der Clarke skulle sette opp en videokonferanse, som begynte omtrent 09:10. Etter å ha vært der et par minutter sa Rice, ifølge Clarke: ‘Du kommer til å trenge avgjørelser raskt. Jeg går til PEOC for å være sammen med visepresidenten. Fortell oss hva du trenger.’ Norman Mineta kom omtrent 09:15 og Clarke “foreslo at han skulle slutte seg til visepresidenten” (”Against All Enemies, 2-5″). Slik impliserte Clarke at Cheney befant seg i PEOC flere minutter før 09:15.

I et ABC News program et år etter 11.september, rapporterte Cheneys Hvite Hus-fotograf David Bohrer at agenter fra Secret Service kom inn på Cheneys kontor kort tid etter 09:00 og sa, “Sir, du må bli med oss.” Under det samme nyhetsprogrammet sa Rice: “Mens jeg prøvde å finne samtlige av de øverstkommanderende, kom Secret Service inn og sa, ‘Du må gå ned til bunkeren nå. Visepresidenten er der allerede. Det kan være at et fly har retning mot det Hvite Hus.’ ” Charles Gibson fra ABC sa da:
“I bunkeren sluttet Rice og samferdselsminister Norman Mineta seg til visepresidenten.” (”9/11: Interviews by Peter Jennings,” ABC News, 11.09.02)

11.septemberkommisjonens påstand om sen ankomst

11.septemberkommisjonen innrømte at visepresidenten ble skyndt ned til PEOC etter man fikk nyss i at et fly var på vei mot det Hvite Hus. Den påsto imidlertid at man ikke hadde fått vite dette før 09:33. Men allerede da, ifølge kommisjonen, fikk Secret Service umiddelbart en beskjed til, som sa at flyet hadde snudd, så “Ingen forsøk ble igangsatt for å evakuere visepresidenten på dette tidspunktet.” Det var ikke før “like før 09:36″ at Secret Service beordret Cheney under jorda (9/11 CR s.39). Men selv etter at han gikk inn i korridoren under jorda 09:37, gikk ikke Cheney direkte til PEOC. Snarere:

Da de kom inn stoppet visepresident Cheney og agentene i et område av tunnelen som hadde en sikret telefon, en benk og en TV. Visepresidenten ba om å få snakke med presidenten, men det tok tid før de kom fram på telefonen. Han fikk vite i tunnelen at Pentagon hadde blitt truffet, og han så bilder av røyk som kom opp fra bygningen på TV-en. (9/11 CR s.40)

Deretter, etter Lynne Cheney “sluttet seg til ektemannen i tunnelen” påsto kommisjonen at, “Fru Cheney og visepresidenten forflyttet seg fra tunnelen, til tilfluktsrommet til konferanserommet” etter telefonsamtalen ble avsluttet, det var ikke før 09:55. Angående Rice, la kommisjonen til, “ankom hun konferanserommet like etter visepresidenten” (9/11 CR s.40).

Motsigelsen kunne ikke vært mer tydelig. Ifølge kommisjonen var Cheney langt ifra å ankomme PEOC før 09:20, som hevdet av Mineta og andre, og ankom ikke før omtrent 09:58, 20 minutter etter Pentagon ble truffet 09:38, som han hadde fått vite i korridoren.

Cheneys forklaring på Meet the Press

11.septemberkommisjonens forklaring motsa til og med Cheneys egen forklaring fra et velkjent intervju. Da han snakket med Tim Russert fra NBCs Meet the Press kun fem dager etter 11.september, sa Cheney: ”Etter jeg snakket med presidenten, …gikk jeg ned i…PEOC…da jeg ankom dit etter kort tid, fikk vi vite at Pentagon hadde blitt truffet.” Derfor indikerte Cheney selv at han hadde ankommet PEOC før (09:38) angrepet på Pentagon, ikke 20 minutter etterpå, som kommisjonen senere påstår.

Håndtering med motsigelsene

Hvordan håndterte 11.september-kommisjonen det faktum at dens påstand om Cheneys ankomst i PEOC hadde blitt motsagt av Bohrer, Clarke, Mineta, Rice, flere nyhetsrapporter og til og med Cheney selv? Den unnlot å nevne noe om disse motsigende rapportene. Av disse forsømmelsene, var den viktigste kommisjonens unnlatelse av å nevne Norman Minetas vitneforklaring, selv om den ble gitt til kommisjonen i en åpen høring - dette kan bli sett ved å lese referatet fra høringen (23-mai, 2003). Denne delen av Minetas vitneforklaring var også slettet fra den offisielle versjonen av videoopptaket fra 11.september-kommisjonens høringer i 11.septemberkommisjonsarkivene. (Imidlertid kan man se de på internett.)

Under et intervju for den kanadiske tv-stasjonen CBC i 2006, ble Hamilton [nestformann i 11.septemberkommisjonen. red. amn.] spurt om hva “Mineta fortalte kommisjonen om hvor Dick Cheney befant seg før 10:00 den morgenen.” Hamilton svarte: “Det husker jeg ikke.” (”9/11: Truth, Lies and Conspiracy: Interview: Lee Hamilton,” CBC News, 21.august 2006). Det var overraskende at Hamilton ikke kunne huske dette, fordi han var den som hadde forhørt Mineta da han fortalte historien om den unge mannens samtale med Cheney. I tillegg hadde Hamilton startet forhøret med å si til Mineta: ” Du befant deg i PEOC store deler av dagen. Jeg tror du var der med visepresidenten.” Og Minetas ordveksling med Timothy Roemer, under hvilket det ble fastslått at Mineta hadde ankommet omtrent 09:20, kom umiddelbart etter Hamiltons forhør. Likevel sa Hamilton, som ikke kunne huske noe av dette, bare “Vi tror at visepresident Cheney ankom bunkeren like etter klokken 10.”

Tilintetgjørelsen av Minetas problematiske vitneforklaring

For å kunne se mulige motiver for 11.september-kommisjonens innsats for å viske ut Minetas historie fra den offentlige forklaringen, må vi se på samtalen han rapporterte til kommisjonen. Han sa:
“I løpet av tiden flyet var på vei mot Pentagon, var det en ung man som kom inn å sa til visepresidenten, ‘Flyet er 50 miles unna.’ ‘Flyet er 30 miles unna.’ Og da det kom ned til ‘Flyet er 10 miles unna,‘ la den unge mannen til, til visepresidenten, ‘gjelder ordrene fremdeles?’ Og visepresidenten snudde hodet brått mot ham og sa, ‘Selvfølgelig gjelder ordrene fremdeles. Har du hørt noe som tilsier det motsatte?’ ”

Minetas historie hadde farlige implikasjoner når det gjaldt angrepet mot Pentagon, som skjedde 09:38. Ifølge 11.september-kommisjonen visste ikke militæret at et luftfartøy fløy i retning Pentagon før 09:36, så det “hadde på det meste ett eller to minutter på å reagere på det uidentifiserte flyet som nærmet seg Washington” (9/11 CR s.34). Den påstanden var nødvendig for å kunne forklare, blant annet, hvorfor Pentagon ikke hadde blitt evakuert før det ble truffet - et faktum som resulterte i 125 dødsfall. En talsmann for forsvarsminister Rumsfeld, som ble spurt hvorfor denne evakueringen ikke hadde funnet sted svarte: “Pentagon var simpelthen ikke klar over at dette luftfartøyet var på vei mot oss” (Newsday, 23.september, 2001). Minetas vitneforklaring impliserte, i motsetning til dette, at Cheney og andre visste at et luftfartøy var på vei mot Washington omtrent 12 minutter før dette angrepet.

Enda mer problematisk var spørsmålet om hva “ordrene” gikk ut på. Mineta gikk ut fra, sa han, at det var ordre om å skyte ned flyet. Men flyet ble ikke skutt ned. I tillegg ville de forventede ordrene, spesielt på en dag der to kaprede flyselskap allerede hadde krasjet inn i bygninger i New York, være å skyte ned hvilket som helst ikke-militært luftfartøy som entret det “forbudte” luftrommet over Washington, hvor “sivil flygning alltid er forbudt”(”Pilots Notified of Restricted Airspace; Violators Face Military Action,” FAA Press Release, 28.september, 2001). Hvis disse ordrene hadde blitt gitt, hadde det ikke vært noen grunn til å spørre om de fremdeles gjaldt. Spørsmålet hørtes kun fornuftig ut om ordrene innebar noe unormalt - å ikke skyte ned flyet. Følgelig virket det som Mineta uforvarende hadde rapportert Cheneys bekreftelse av beordringer om å avblåse beredskapen.

At Minetas rapport ble sett på som farlig, kommer fram av det faktum at 11.septemberkommisjonen, i tillegg til å slette Minetas vitneforklaring og forsinke Cheneys ankomst til bunkeren med om lag 45 minutter, også erstattet Minetas historie med en ny historie om et innkommende luftfartøy. Ifølge 11.septemberkommisjonen er dette hva som virkelig skjedde:

Sambandet i tilfluktsrommet begynte å motta rapporter fra Secret Service om et luftfartøy i retning Washington 10:02. På et tidspunkt mellom 10:10 og 10:15 underrettet en militær tjenestemann visepresidenten og andre at luftfartøyet var 80 miles unna. Visepresident Cheney ble spurt om tillatelse til å angripe luftfartøyet…Visepresidenten ga tillatelse til at et jagerfly kunne angripe luftfartøyet… Den militære tjenestemannen kom tilbake et par minutter senere, antakelig mellom 10:12 og 10:18, og fortalte at luftfartøyet var 60 miles unna. Han ba igjen om tillatelse til å angripe. Visepresidenten sa igjen ja. (9/11 CR s.41)

11.septemberkommisjonen presenterte på denne måten historien om luftfartøyet i retning Washington, som en historie som endte med ordre om å skyte ned flyet, ikke om å avblåse beredskapen. Og med å la det hende etter 10:10 greide kommisjonen både å avassosiere det fra angrepet på Pentagon og å utelukke muligheten for at Cheneys tillatelse til å skyte ned flyet kunne ha ført til at United Flight 93 styrtet (ifølge kommisjonen krasjet det, klokken 10:03).

Gitt det faktum at 11.septemberkommisjonens redegjørelse om Cheneys nedstigning til bunkeren motsa vitneforklaringen til Norman Mineta og flere andre vitner, inkludert Cheney, er kongressen og pressen nødt til å iverksette etterforskninger for å finne ut hva som egentlig hendte.

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 2 og 3 i Dr. David Ray Griffins
9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Northampton: Olive Branch, Mars 2008).
Originaltekst til norsk ved Hilde Chruicshank og Erik Kamfjord

Neste side »