9/11-dogmatikerne og løk-metaforen hos Ibsen

Henrik Ibsen lar sin protagonist Peer Gynt beskrive som en løk helt uten kjerne:

Det var en ustyrtelig mængde lag!
Kommer ikke kærnen snart for en dag?
(plukker hele løgen op)
Nej-Gud om den gør! Til det inderste indre
er altsammen lag,- bare mindre og mindre.-
Naturen er vittig!

I en nylig disputt på forumet KKF ble Ibsens ord nok engang aktualisert nå i mai. Nærmere bestemt i form av de utallige lag med argumentasjon og diskurs som 9/11-dogmatikerne omgir seg med i sine febrilske forsøk på å slå tilbake presset fra dem som vil ha frem sannheten om angrepet på skyskraperne på Manhattan i 2001.

Lett omskrevet ble disse lagene presentert som forsvar for den offisielle fortellingen:

1. Hvis man googler Harrit, kommer det opp titusenvis av treff.
2. Harrit har sluppet til i aviser og TV-program.
3. Selv om hans artikler refuseres, er det tøys at han knebles.
4. Harrit er en konspirasjonsteoretiker.
5. Harrit er ikke en seriøs kjemiker.
6. Plass brukt på Harrit går på bekostning av seriøse forskere.
7. Ordet «nanotermitt» brukes bare i konspirasjonsteorier om 9/11.
8. Nanotermitt kan oppstå etter store branner i skyskrapere.
9. Venstresiden må ikke fusjonere med konspirasjonsbransjen.
10. Drivkreftene i historien kan aldri være skjulte eller løgnaktige.
11. Skeptikere mener sprengstoffet følger logisk av forhåndskjennskap.
12. Harrit hevder å vite mer om stålbygninger enn bygningsteknikere.
13. Kongressen utelot Mossad-vinklingen fordi den var uvesentlig.
14. Mossad-agentene som filmet 9/11 hadde flaks og kjente ikke tid og sted.
15. De 19 arabiske flykaprerne var de som faktisk gjorde det.
16. Om du tror sprengstoff sprengte tårnene er du en konspirasjonsteoretiker.
17. Rigging av sprengstoff i kontorbygg med folk i unndras aldri offentlighet.
18. Ingen 9/11-skeptikere har relevant fagbakgrunn for det de snakker om.
19. Hundretusenvis av bygningsteknikere har analysert kollapsene grundig.
20. Arkitekter og ingeniører leder ikke an i WTC-sprengningsdebatten.
21. Om en teori avviker fra offisiell historie er den en konspirasjonsteori.
22. Alle som plasserer ut sprengstoff i bygg med folk i vil være åpne om det.
23. Kontroversielle teorier er alltid og selvsagt forfeilede.
24. Harrits forskning er ifølge veldig mange forskere elendig.
25. Ingen som finner kontroversielle ting bruker vitenskapelige metoder.

Det vil føre for langt å skulle vise hvorfor alle disse 25 lagene i løken enten er irrelevante eller forfeilede, og det er heller ikke målet med denne artikkelen. I stedet skal artikkelen handle om nettopp denne taktikken, som enten den er bevisst eller ikke, like fullt er en observert taktikk som blir brukt igjen og igjen i kontroversielle saker, kanskje spesielt knyttet til 9/11 og funnet av avansert og udetonert sprengstoff i vrakrestene.

La oss først av alt minnes den nå «gravlagte» rapporten Harrit et al publiserte i det fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftet Chemical Physics Journal i april 2009. Over tretten måneder er gått siden publiseringen, og normal kutyme innenfor vitenskapelig publisering er at et resultat står seg til noen andre forskere publiserer noe annet, som da enten verifiserer eller falsifiserer de første resultatene. Så langt er dette ikke skjedd, og den normale konklusjonen vi lekfolk kan trekke av dette, er at Harrits resultater har vist seg vanskelige å motbevise.

Det vi derimot har sett, er typisk for den etter min mening post-demokratiske og post-rasjonelle post-9/11-epoken. Vi har sett journalister og andre lekfolk kaste seg over rapporten med nedsettende betegnelser og merkelapper. Vi har sett ryktespredning og urbane myter som reiser med lysets hastighet rundt på nettet, der hovedbudskapet er at dette er tøys, tidsskriftet er et tøysetidsskrift, det angivelige sprengstoffet er maling, etc etc.

Selv et halvår etter publiseringen får etpar norske forskere stå frem på TV-skjermen med lettbeint oppgulp fra denne internettbaserte ryktemøllen: Dette er rødmaling, dette er tøyseforskning, dette minner om en semesteroppgave på bachelorgraden. Og i den nevnte post-demokratiske og post-rasjonelle post-9/11-epokens navn satser NRK på at alt dette bare blåser over: Vi kan nevne det, og vise at «forsker står mot forsker», men det er overhode ikke viktig for oss, eller for noen, å komme til bunns i dette.

I realiteten sparker statskanalen på denne måten ballen over til lekmenn, og vi får den ekstreme varianten av løktaktikken som vist over: Den ene ridderen etter den andre rir ut for å forsvare den offisielle myten som er blitt podet inn i oss daglig i bortimot ni år, og de omgir seg med et kvart hundre løklag som er like løse, porøse og substansløse.

Som 9/11-skeptiker kan man da (forsøksvis) tålmodig sette seg ned og svare på hvert og ett punkt som kommer opp, men i hvilken hensikt? Løken er jo nettopp bare en haug med lag, og målet med løktaktikken er simpelthen å utmatte skeptikerne eller å holde dem sysselsatt med rent ut meningsløst sisyfosarbeid: Med det samme du har satt på plass ett substansløst argument, blir det gjentatt noen innlegg lenger nede. Eller en annen ridder i rustning stormer frem, og han har selvfølgelig heller ikke fått med seg at lagene han hadde planlagt å bruke var skåret vekk ett for ett.

Det hele er selvfølgelig til å grine av. Eller i det minste få tårer i øynene.

Det vi har å gjøre med er irrasjonelle mennesker og misologer som for alt i verden vil og ønsker at den offisielle 9/11-myten skal holde vann. Det er derfor de øser som besatt. Men den lekker. Den tar inn vann. Ja, skuta ligger rent faktisk på tyve favner.

Men det er en hemmelighet.

Og på overflaten er alt stille, stille.

Krigen mot demokratiet

Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.

I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.

I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.

Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.

Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.

Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.

En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.

Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.

På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.

Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.

For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.

Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.

Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.

Påskekrim: Niels Harrit og MP Pileni

DETTE HAR SKJEDD:

Vi husker Niels Harrit - den danske nanokjemikeren fra Københavns Universitet - kom ut med sin rapport Active Thermitic Material Discovered in Dust from the 9/11 World Trade Center Catastrophe i april ifjor, og at det norske forskningsnettstedet Forskning.no ikke ville skrive om saken til tross for at deres danske søstersite Videnskab.dk kjørte en serie artikler om dette oppsiktsvekkende funnet av sprengstoffrester og udetonert militært sprengstoff i støvet fra WTC-eksplosjonene.

Både i Danmark og Norge er det sånn at mer allmenne medier som TV-stasjonene og tabloidavisene ikke dekker tungt vitenskapelig stoff medmindre slike som Forskning.no eller Videnskab.dk først gir tommelen opp, trolig fordi journalister generelt sett ikke kan veldig mye om naturvitenskap eller forskning i det hele tatt. Mye av deres dekning blir dermed avhengig av forskningsnettstedene, og i ytterste konsekvens kan det stå på én enkelt person, som i Norge sist april, da det sto på «Skepsis»-grunnlegger og tidligere forskning.no-fagredaktør Erik Tunstad alene.

Før påske i 2009 nektet forskning.no plent å skrive om nanotermitt, og den eneste artikkelen som var å finne var en påskete artikkel om nanosolkrem.

På nettsidene til «Foreningen Skepsis», som Tunstad i sin tid stiftet, ble det for nøyaktig et år siden idag noe panisk skrevet om Forskning.nos søsternettsted, som man håpet ikke var en seriøs side a’la Forskning.no:

Beklager dobbelposting. Men jeg tok en tur over til JREF og ikke overraskende er dette søppelvitenskap. Videnskab.dk (håper ikke dette er en seriøs side a la forskning.no) snakker om peer-review artikkel og det ser ut til at den eneste peer-reveiw som har blitt foretatt var av forfatternes evne til å betale for spalteplassen.

Først da Videnskab.dk publiserte sin såkalte debunking av Harrits rapport, ble «Skepsis» og følgelig også Forskning.no interessert i nanotermitt. Da ble det publisert en triumferende artikkel om at nanotermittfunnet bare var sprøyt, at sjefredaktøren ikke hadde lest artikkelen og at den ble publisert uten hennes tillatelse. Ja, sjefredaktør Marie-Paule Pileni valgte sogar å ta sin hatt og gå, altså trekke seg fra redaktørjobben i The Open Chemical Physics Journal, i løpet av mailkorrespondansen med Videnskab.dks journalist, som hun hevder var den første som fortalte henne om Niels Harrits artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet hun til da var sjefredaktør for.

DET BLIR SELVSAGT ENDA VERRE:

Men dette er bare forsmaken. Professor Pileni hevder nemlig ifølge Videnskab.dk at hun ikke har kvalifikasjoner til å vurdere det faglige innholdet i professor Harrits artikkel om WTC-støvet - samtidig som hun bombastisk erklærer at artikkelen aldri skulle vært publisert i hennes vitenskapelige tidsskrift.

De fleste som har kommentert akkurat dette og som har kikket på professor Pilenis CV, mener imidlertid at hun var mer overkvalifisert og muligens også inhabil i forhold til å vurdere rapportens eksplosive innhold.

Blant en masse militærforskning på nanomaterier og eksplosive pulvre for kontrollert rivning og militære formål gjennom 1990-tallet og 2000-tallet, finner vi hennes fem år ved Société Nationale des Poudres et Explosifs (SNPE) fra 1990 til 1994.

Og det hele blir enda mer merkelig når vi tar med at professor Pilenis tidligere arbeidsgiver SNPE i Toulouse i Frankrike var ett av 2-3 kjente laboratorier i 2001 som produserte det militære sprengstoffet nanotermitt, samt at selvsamme SNPE i Toulouse fredag 21. september 2001 - knappe ti dager etter angrepet på World Trade Center - ble totalskadet i en gigantisk eksplosjon som drepte 29 mennesker, skadet 2500 mennesker alvorlig og førte til 8000 lettere skader på personer i området rundt SNPE-anlegget, der 2/3 av byens vinduer ble smadret av eksplosjonen. En eksplosjon som også kunne høres 80 kilometer fra SNPE.

FOR Å OPPSUMMERE:

Hvis vi tenker oss at WTC faktisk ble sprengt med bl.a nanotermitt, som professor Harrits rapport synes å godtgjøre, og det stemmer at SNPE i Toulouse var en av ytterst få produsenter av militær nanotermitt, er det da helt utenkelig at sprengningen av SNPE-laboratoriet ti dager etter WTC-sprengningen kan ha vært noe annet enn et hendelig uhell?

Standardinstituttet NIST i USA var ansvarlig for testingen og utviklingen av nanotermitt i Statene, men da World Trade Center ble forvandlet til støv, slo det ikke NIST at de burde undersøke dette støvet for spor av nanotermitt? Og den kvinnelige professoren som var redaktør for det vitenskapelige tidsskriftet som publiserte professor Harrits rapport om funn av nanotermitt i det samme støvet fra WTC, trekker seg med øyeblikkelig virkning og under dramatiske omstendigheter etter en e-post fra en dansk forskningsjournalist, og så viser det seg at hun har jobbet for en fransk lab som laget nanotermitt og som ble sprengt i lufta i en uoppklart gigantisk eksplosjon ti dager etter WTC-eksplosjonen?

Hva er oddsen?

PS: Hvis du sitter med mer info om noe av dette, enten for å belegge eller avkrefte det, oppfordres du herved til å kommentere denne artikkelen. Det kan være nøkkelen til WTC-mysteriet ligger i Frankrike.

Den officiella 11 septemberversionen är också en konspirationsteori

En mängd motsägelser och frågor kontrasterar mot den officiella konspirationsteorin om 11 september. Att inte ta dessa frågor på allvar kan i värsta fall vara ett hot mot de demokratiska principerna.

När jag för drygt ett år sedan började granska den internationella 9/11 Truthrörelsen visste jag inte vad jag skulle tänka.

Jag hade visserligen stött på några artiklar om konspirationsteorier där attackerna i USA den 11 september 2001 togs upp men jag hade ingen aning om att det bakom ifrågasättandena stod tusentals arkitekter och ingenjörer, jurister, läkare och andra akademiker, politiker, brandmän, piloter och till och med kändisar förutom ögonvittnen och anhöriga till de omkomna.

Efter en sökning i de stora svenska dagstidningarna visade det sig att jag inte hade missat något. Förutom väldigt förenklade och ofta skämtsamt hållna texter saknades det rapportering kring frågan. Och det saknas fortfarande.

För två år sedan presenterade CNN en undersökning enligt vilken en av tre amerikaner trodde att 11 september var ett så kallat insiderjobb. I ett av de många uppropen kräver 953 arkitekter och ingenjörer en ny utredning av de tre World Trade Centerbyggnadernas kollapser. Nio internationella forskare, inklusive danske kemisten Niels Harrit, har i en vetenskaplig artikel konstaterat höga halter av högteknologiska sprängämnen i stoftet från de tre WTC-husen. Över hundra dokumenterade vittnesmål talar om explosioner i byggnaderna, även i källarplanen och innan det första flygplanet träffade. Dessa har inte beaktats i den officiella 11 septemberredogörelsen. Flera av medarbetarna i 11 septemberkommissionen, som skrev rapporten, efterlyser själva en ny undersökning då de var hårt styrda i sina slutsatser. 80 000 New Yorkbor har i år skrivit under NYCCAN-uppropet som kräver en ny utredning.

I det politiska uppropet återfinns, bland många andra, Cynthia McKinney från USA, före detta ledamot av representanthuset, Andreas von Bülow från Tyskland, jurist och före detta forsknings- och teknologiminister, och Yukihisa Fujita, japansk ledamot av parlamentet som ofta tar upp frågan där. Bland de nordiska deltagarna märks svenske riksdagsmannen Egon Frid (v) och norska Berit Ås, tidigare professor i socialpsykologi och partiledare för Sosialistisk Venstreparti. Ett stort antal i den amerikanska säkerhetstjänsten har ifrågasatt den officiella versionen av vad som hände. FBI-medarbetaren Coleen Rowley utnämndes år 2002 av Time Magazine till en av årets tre viktigaste personer för att hon avslöjat att man på FBI:s huvudkontor blockerat förhandskännedom om attackerna.

Regissörer och skådespelare som David Lynch, Rosie O’Donnell, Charlie Sheen, Sharon Stone, Woody Harrelson, Mathieu Kassovitz och Juliette Binoche står bakom ifrågasättandena.

Listan skulle kunna göras betydligt längre. Varför får då 11 septemberfrågan så lite uppmärksamhet?

För att uppnå ett läge där vi kan diskutera motsägelserna kring 11 september utan att hemfalla åt märkliga associationer och förutfattade meningar kan det vara värt att komma ihåg att även den officiella versionen av vad som hände är en konspirationsteori om en attack planerad och utförd av Osama bin Laden och det så kallade al-Quaidanätverket.

Det handlar inte om att dra några förhastade slutsatser. Det handlar om frågor. Att fortsätta sopa motsägelserna under mattan kan i värsta fall vara ett hot mot de demokratiska principerna. Attackerna den 11 september 2001 har haft alldeles för stora konsekvenser för att behandlas lättvindigt.

Det är hög tid för en oberoende internationell utredning av 11 september.

Nick Kollerstrom om Londonbombene

Mandag 7. september kl 20.10 viste NRK2 den britiske BBC-mockumentaren «Conspiracy Files 7/7» - om Londonbombene 7. juli 2005. Programmet ble første gang vist på BBC2 30. juni i år, samme dag som Englands andre skeptiske bok om 7. juli ble lansert i London. Forfatteren av «Terror on the Tube» ble også taklet hardt og ufint av BBC, som ellers er kjent for fair play og balanserte, etterrettelige dokumentarfilmer.

For å gi Nick Kollerstrom en mulighet til å svare på beskyldningene i programmet NRK viste ikveld, har vi innhentet denne uttalelsen fra mannen bak den svært grundige boken «Terror on the Tube – Behind the Veil of 7/7».

JEG SKREV BOKEN «Terror on the Tube» fordi jeg mener USA/UKs militære etterretning manipulerer sinnene til det britiske folk, slik at krig skal bli akseptabelt. Dette bør vi aldri akseptere. Krigen er ikke nødvendig. Krigen var aldri gloriøs.

I løpet av min levetid har «fiendebildet» gått fra tyskerne til russerne og nå muslimene. Budskapet i boken min er at det britiske folk faktisk ikke trenger noen fiende. Men de falskflagg-terrorhendelsene som arrangeres og finner sted i all sin gru, er en IQ-test. Vi – folket – gis med det samme en fortelling om hvordan de skjedde. Med litt pirking begynner den fortellingen å falle fra hverandre. Det er en konstruert fortelling. Klarer du å se gjennom den? Det er det vesentlige spørsmålet! Sivilisasjonens overlevelse kan avhenge av dette.

Én ting er sikkert: Marsjeringen og marsjeringen «Stop the War»-bevegelsen står for, oppnår ingen verdens ting. Jeg håper boken min provoserer frem litt hissig diskusjon: Jeg vil at folk skal bli sinte for at de er blitt løyet for, og for at politikerne har forlatt Sannheten.

Jeg forteller om Londonbombene i lys av 9/11-hendelsen i New York, og hvordan det fortsatte med den grusomme logikken fra denne hendelsen. Muslimer sto ikke for noen av disse, etter mitt syn.

Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg føler at de viktigste ordene i Bibelen for oss idag er: «Kjenn sannheten, og sannheten skal sette deg fri!» På kort sikt kan sannheten sette deg i en masse trøbbel, eller til og med i fengsel, men disse ordene fra Jesus Kristus er en påstand på lang sikt om hvordan menneskeheten kan unngå slaveriet.

Merkelig nok vil ikke folk diskutere boken jeg har skrevet, de viser i stedet umiddelbart tilbake til ting som skjedde for 60 år siden i Polen, som om dette var uendelig mye viktigere. Jeg finner også at de viser til dette ikke fordi de ønsker å diskutere noe som helst, men utelukkende for å levere en etisk forbannelse! Jeg antar dette er måten jeg «ødelegges» på av etablissementet, slik at boken min kan ignoreres. Men la oss være ærlige, jeg er en vitenskapshistoriker og moren min var kjemiker, så jeg kan kanskje unnskyldes for at jeg interesserer meg for den normale avlusingsteknologien som ble brukt i 2. verdenskrig? Etter utbruddet av tyfus i 1942, ble disse avlusings- («gass-») kammerne bygget i alle de tyske arbeidsleirene, der de ble brukt med insektdreperen Zyklon. Det forferdelige med mine meninger her, er at det for meg virker som klær, og ikke jøder, ble satt i disse kammerne. Folk er veldig sjokkerte når jeg sier dette, og går inn i en dyp taushet. Men jeg er optimist og tror at om få år vil det britiske folk være klare for å diskutere bevisene. Bevisene, og la oss være klare om dette, må være kjemiske: Veggene i Auschwitz husker hvor cyaniden ble brukt, den trengte rett inn i dem når den ble brukt, og det er en bemerkelsesverdig permanens i jerncyaniden som ble dannet.

Jeg hadde faktisk håpet at mitt universitet University College London (UCL) skulle godkjenne et prosjekt for videre veggprøver fra en polsk arbeidsleir (det trengte ikke være Auschwitz) for å måle cyanidrester, men det gjorde de ikke. De kastet meg ut! Jeg er trolig den første fra UCL-staben som er blitt utvist av ideologiske grunner.

Folk trenger sine mareritt. Et BBC-program i tre deler - «The Power of Nightmares» - gikk inn på dette. Jeg antar at jeg forsøker å fjerne folks favorittmareritt her, eller i det minste granske det grundig. Mine fiender ønsker ingen debatt, de arbeider direkte gjennom løgner og karaktermord. En moderne politiker manipulerer folk ved å spille på Frykt og Terror. Det er sånn han/hun får deg til å lytte. Han trenger frykten din. Fienden, om vi kanskje likevel trenger en fiende, er den krigsopprettholdende makten som produserer den Usannheten som rettferdiggjør krigen. Har du lagt merke til hvordan de prøver å hindre debatt og stemple ditt forsøk på å finne sannheten som en «konspirasjonsteori»?

Folk spør meg hvorfor i alle dager jeg sa ja til å være med i BBCs «Conspiracy files»-program om den 7. juli. Og ja, de løy og løy for å få meg til å si ja, og ja, tilgrisingen av navnet mitt mot slutten av programmet var uunngåelig – som alle hadde advart meg om hele veien. Over en ganske lang periode jobbet jeg med Tristan Quinn – programmets produsent – og teamet hans. Vi besøkte ulike 7/7-relaterte åsteder, og de filmet ham når han grillet meg om hva som var skjedd der og hvordan bevisene skulle tolkes. Han var hele tiden takknemlig overfor meg fordi så å si alle andre i den hjemlige «Sannhetsbevegelsen» knyttet til 7/7 hadde nektet å delta. Nærmest all den intelligente og interessante dialogen mellom oss som havnet på film ble klippet vekk – selvsagt. Men jeg må likevel si at denne prosessen, over mesteparten av et år, hjalp meg med å få skrevet boken. Spesielt «7/7-rettssaken» ved Kingston Crown Court i 2008, der de gjentatte ganger ba meg være tilstede. Jeg ble forøvrig ikke betalt for noe av dette. Så du må gjøre deg opp din egen mening, kjære leser: Dette «Kingston trial»-kapitlet som er temmelig sentralt var bare mulig å skrive fordi BBC-teamet hele tiden dro meg over dit (der jeg ofte var den eneste privatpersonen som var tilstede) og grillet meg hver kveld om hva det var som hadde foregått.

BBC er tross alt etablissementet. Og jeg kommer faktisk med noen rimelig direkte kommentarer om hvordan Tante Beeb har gått til sengs med krefter av Ren Ondskap, med den måten de konspirerte på i rapporteringen av hendelsene. Så jeg kan egentlig ikke klage.

Intervju med Ludicrous Diversion-teamet

Oversatt fra engelsk.

Den 15. september 2006 ble en anonymt produsert videodokumentar om bombene i London 7. juli 2005 lansert gjennom Google Video. Sammen med videoen var det også en rask introduksjon til innholdet:

På den 7. juli 2005 ble London rammet av en rekke eksplosjoner. Du tror sannsynligvis at du vet hva som skjedde den dagen. Men det gjør du ikke.

Politiet har helt fra begynnelsen av valgt å holde tilbake fra offentligheten nesten alle bevisene de hevder å ha, og har sannsynligvis løyet om flere aspekter ved Londonbombene.

Mainstream-media har med hensikt spredd falsk, grunnløs og ikke-verifiserbar informasjon, mens de har valgt å fullstendig overse utallige motsigelser og avvik i den offisielle forklaringen.

Staten har omsider, etter ett år, presentert oss med deres offisielle narrativ angående hendelsen. Innen få timer viste det seg å inneholde flere feil, noe som siden har blitt innrømmet av innenriksminister John Reid. De har kontinuerlig avvist krav om en fullstendig, uavhengig, offentlig granskning. Tony Blair hevdet selv en at en slik granskning ville være en «ludicrous diversion» (latterlig avledning). Hva er det de ikke vil vi skal finne ut? Kontakt ludicrousdiversion@hotmail.com

Hvis du ikke har lest den offisielle rapporten fra Innenriksministeriet om hendelsene 7. juli 2005, foreslår vi at du tar deg tid til å gjøre det ved å gå hit. Hvis du ikke har sett filmen «Ludicrous Diversion» enda, kan du se den på Google Video, i tre deler på YouTube eller ved å bruke videovinduet nedenfor.

Siden den kom ut i september 2006, har «Ludicrous Diversion» blitt sett over 80 000 ganger, til tross for at telleren har blitt nullstilt i alle fall en gang i filmens onlinehistorie. Filmen har skapt et bredt spekter av kommentarer fra seere, hvorav den store majoriteten hyller innsatsen til teamet bak filmen, det er en og annen anmeldelse, og tatt i betraktning filmens anonyme lansering, et godt antall velbegrunnede spørsmål om filmens tyngde og pålitelighet.

Så i tråd med idealet om sannferdig, uavhengig og offentlig research, har J7-kampanjen intervjuet produsentene av «Ludicrous Diversion» og stilt noen av de spørsmålene vi og medlemmene av J7 research forum ville ha svar på.

Hei LD, takk for at dere ble med på dette intervjuet. Hvem som helst med en interesse i hendelsene 7. juli 2005, og tiden etter, vil være kjent med uttrykket «ludicrous diversion» som det ble beskrevet av den britiske statsministeren, Tony Blair, da han nektet en fullstendig og uavhengig offentlig granskning av hendelsene som førte til det største tapet av liv i London siden Luftwaffe-bombingene under den annen verdenskrig. Dere reagerte tydeligvis på frasen, men hva motiverte dere til å lage dokumentaren?

Vår motivasjon for å lage «Ludicrous Diversion» er den du kan ane etter å ha sett filmen.

Vi mener det er store og viktige problemer med den offisielle forklaringen på bombene i London 7/7. Som vi fastslår i «Ludicrous Diversion» er det motsigelser, avvik og rett og slett feil i narrativet – et skandaløst dårlig presentert dokument. Ikke bare har disse ikke blitt adressert av media, staten og politiet, men mange av dem stammer direkte fra disse statsmaktene.

Vi mener det burde være en fullstendig, uavhengig og offentlig granskning av London-blombene. Legg merke til at vi ikke sier «undersøkelse». Som vi prøvde å vise i «Ludicrous Diversion», vil en undersøkelse ikke oppnå noe som helst – men kan faktisk være til potensiell skade for sannhetsbevegelsen fordi en del av den britiske befolkningen vil akseptere undersøkelsen som godkjent og anta at saken er løst. Derfor tror vi også at det sannsynligvis vil bli annonsert en undersøkelse på et tidspunkt i fremtiden, mest sannsynlig etter at Blair ikke lenger er statsminister.

Vi ble opprørt over det faktum at de virkelige bevisene som er presentert for befolkningen ikke er nok til å konkludere at bombene sprengte som beskrevet, eller at de beskyldte bomberne nødvendigvis var ansvarlige. Hvis noen tror at den påstanden er tåpelig, ber vi dem gjøre egenhendig research – både om bombene og den såkalte krigen mot terrorisme som ble utløst av 9/11.

Vi er dypt bekymret over det tempoet Storbritannia forvandles til en politistat i. Vi bruker ikke denne terminologien med et lett hjerte, men dem som tror det er en for ekstrem beskrivelse, leser ikke nyhetene. Det ville være vanskelig å argumentere mot dette siden vi allerede har nådd en slik tilstand, og alt vi er vitne til nå er implementeringen av den tilstanden.

Uten å kaste om oss med beskyldninger, var vi misfornøyde med mye av informasjonen som ble lagt ut, til og med av elementer fra alternative medier om Londonbombingen – en prosentdel av dette er tydelig og overlagt desinformasjon.

I din første e-postkontakt med J7, sto det på åpningslinja: «liker siden og arbeidet. Gode greier», så vi må spørre: hvordan ble innholdet i «Ludicrous Diversion» påvirket av arbeidet til J7-kampanjen?

Innholdet ble direkte påvirket av J7, faktisk ble filmen i utgangspunktet til initiert av arbeidet til et par uavhengige og eksklusivt internettbaserte researchere, inkludert Bridget Dunne selv. Nesten ingenting vi presenterte i filmen ble avdekket eller oppdaget av oss – vi bare samlet sammen et lite antall (veldig lite) av momentene rundt 7/7 og bestemte oss for å presentere dem i en form som kunne appellere til de umovendte som ellers blindt ville akseptert den offisielle forklaringen. Det var trist å se hvor få folk som hadde giddet å signere protestskrivet som ba om en granskning. Og vi mener bestemt – og dette er et viktig poeng – at om så J7 tar feil og er feilinformert i hvert eneste utsagn og i spørsmålene kampanjen stiller (noe vi overhodet ikke tror er tilfellet), er det likevel et grunnlag for å forlange – og få - svar på disse spørsmålene. I alle fall om vi fremdeles lever i et fritt samfunn.

Hvorfor bestemte dere dere for å lansere Ludicrous Diversion anonymt, og, nå i ettertid, tror dere det har hjulpet eller hindret filmen?

Vi er en gruppe som består av mennesker fra forskjellige yrker og samfunnsgrupper, og ingen av oss ser etter finansiell avkastning eller anerkjennelse fra prosjektet. Beslutningen om å være anonyme ble ikke tatt for å hjelpe prosjektet på noe vis – skjønt, det resulterte i sunn debatt – og flere diskusjoner kan være god hjelp.

Filmen må i høy grad - ved å gis ut anonymt - bli evaluert for innholdet og intensjonen, heller enn for hvem som laget den. Dette unngår de vanlige «ad hominem»-angrepene som generelt rettes mot dem som stiller spørsmål, men det reiser også spørsmål om hvem som kunne produsert en slik film. Har «Ludicrous Diversion»-teamet planer om å avsløre hvem dere er en gang i fremtiden?

Nei, det har vi ikke tenkt på.

Filmen er et veldig profesjonelt stykke arbeid. Kostet det mye å lage den, og hvem sponset prosjektet?

Ludicrous Diversion kostet under 50 pund å lage. Vi betalte det selv. Vi skrev, filmet og redigerte filmen selv. Vi lånte utstyret vi ikke hadde. Vi lærte oss ferdighetene vi ikke hadde. Dette er den digitale tidsalder, det er nå mulig (heldigvis) å lage og distribuere en dokumentar uten at det koster mye penger. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Vi har vært fornøyd med tilbakemeldingene – de har vært nesten utelukkende positive.

Har dere planer om en LD II?

Ja.

Ludicrous Diversion nevner at Jean Charles de Menezes ble drept istedenfor en annen, også uskyldig, person. Dette virker på meg som et hint om en oppfølger. Har LD-teamet planer om å ta opp drapet på Jean Charles? Vet dere noe om hvem den andre personen var, og i så fall, hvordan?

Det er en liten misforståelse som vi beklager dersom den var utbredt – vi refererte simpelthen til det antatte målet for operasjonen – angivelig Hussain Osman, som faktisk hadde rømt til Frankrike. Poenget vårt var at dersom det hadde vært Osman, og ikke de Menezes, som hadde forlatt huset sitt i en lett jakke, var blitt forfulgt av politiet på en buss og deretter inn på et tog, der han ble pågrepet og taklet på gulvet, skulle han heller ikke ha blitt drept i henrettelsesstil med syv kuler i hodet. Ubevæpnede mennesker bør ikke bli drept «for sikkerhets skyld» – uansett hvem de er, uansett skyld. Det skal liksom være England vi bor i, ikke Nazi-Tyskland, Stalins Russland eller Saddams Irak.

Er det noen flere bestemte aspekter ved 7. juli 2005 der J7-researcherne kanskje kan bidra gjennom å granske nærmere?

Takk for tilbudet. Vi vil vurdere dette. Vi vil også gå i samtale med dette forumet før vi lager noen fremtidige filmer om Londonbombene – det er verdifull kunnskap, informasjon og innsikt hos medlemmer av sannhetsbevegelsen som det ville vært tåpelig av oss (eller andre som planlegger relevante dokumentarer) å ignorere.

Har dere kontaktet, eller blitt kontaktet av, mainstream-mediakanaler om muligheten for å sende Ludicrous Diversion på mainstream-TV?

Nei, ikke overraskende med hensyn til hva vi sier om dem i filmen, MSM har ikke banket på døren vår. Som vi prøvde å klargjøre i Ludicrous Diversion, mener vi at den komplette mangelen på granskning i mainstream-media av 7/7, tatt i betraktning at dette grusomme angrepet på den britiske befolkningen tok livet av 56 mennesker, burde være til seriøs bekymring for oss alle. Deres blinde aksept av statens og politiets forklaringer, og endeløse kvasi-fiksjonelle rapportering av «anonyme etterretningskilder» har vært uaktsom i en slik grad at det kun kan oppfattes som overlagt. 7/7 retter, kanskje mer enn noen annen hendelse over det siste tiåret, søkelyset mot et stort gap mellom de fleste menneskers oppfatning av mainstream-media og realiteten av den rollen de har i samfunnet i dag.

Har «Ludicrous Diversion»-teamet noen flere pekepinner til hvor mer informasjon, sammenhenger eller samling av data er nødvendig?

Som ovenfor – dersom vi lager LD2, vil vi spørre J7-kampanjen hva de mener burde bli inkludert. Vi lover selvsagt ikke å inkludere det, men det er ingen tvil om at informasjonen om 7/7 som nevnes i Ludicrous Diversion bare såvidt skraper i overflaten.

Tenk på den store sammenhengen som 7. juli 2005 inngår i, og mulige sammenhenger til Operation Crevice, eller fasilitetene tilrettelagt av Finsbury Park Mosque, karakter som Haroon Rashid Aswat og de uvanlige hendelsene den 21. juli 2005. Jeg vet at dette er å utvide temaet noe, men jeg tror det er en sammenheng i det hele. Har dere noe å si om 7. juli i denne konteksten?

Alle disse hendelsene er ubestridelig sammenhengende, men på komplisert vis som er veldig vanskelig å evaluere uten ordentlig tilgang til nødvendig informasjon – som vi ikke har og sannsynligvis ikke kommer til å få.

Historien til Aswat, som rapportert i media, er lite fornuftig om han er i MI5, og enda mindre om han ikke er det – problemet ligger i rapporteringen, ikke i Aswat. Han er hva han er, og vær sikker; mange mennesker vet nøyaktig hva han er. Men de vil ikke fortelle det til oss.

Hendelsene den 21. juli står kanskje igjen som den ene, mest bisarre saken – ikke minst spørsmålet om hvordan disse fire mennene som tilsynelatende ble filmet mens de detonerte bomber på offentlig transport i London enda ikke har vært i retten – nesten 18 måneder etter hendelsene. Hvor lang tid kan det ta å samle bevisene? Hvis de er skyldige, så få dem for retten og få dem dømt. Hvis de er uskyldige, hva er det de blir holdt for? Det er mer ved denne historien enn det som tilsynelatende møter øyet!

Er det en fare for at reaksjonen på filmen vil bli et fatalistisk «vi kan ikke gjøre noe med det?» Siktet LD-teamet mot en spesifikk respons?

Vi forstår den kommentaren. Men faktisk sier vi ikke at vi ikke kan gjøre noe med det. Det vi antyder (og mener) er at ingenting vil bli oppnådd ved å prøve å bruke de vanlige kanalene med sivil klage og oppfølgning.

Det er tydelig og klart at mainstream-media ikke vil hjelpe J7-sannhetsbevegelsen. Det er enda tydeligere at politiet og staten, av hvilken grunn det nå er, har gjort sitt beste for å hindre bevegelsen – så langt de kan uten å gå hjem til dere og ta dere av lufta. Å satse på at disse tre enhetene kan bli overtalt til å hjelpe dere vil ikke bære resultater – det er dette vi prøver å få frem.

Men hvorfor se på dem som de eneste mulighetene? Det finnes løsninger, det er måter å spre sannheten på, å stille spørsmål, innlede intelligent debatt og skape krav om svar blant den britiske befolkningen – men det skjer ikke ved å klage til media, politi eller staten.

Vi lot denne saken henge, ganske bevisst, fordi det som nå kreves fra J7 – og resten av befolkningen i hvert land i hvert vestlig samfunn som opplever store og dramatiske forandringer i livene deres, er, med ett ord, fantasi. Vi må tenke utenfor boksen, vi må skape nye metoder for å finne og spre informasjon, vi må finne nye måter å påvirke dem som har ansvar og som i teorien er ansvarlige overfor oss, men som har valgt å avvise tankene og meningene fra dem som har gitt dem dette ansvaret. Det er store endringer som gjøres med strukturen i samfunnet vårt – det er umulig å adressere disse endringene ved hjelp av det verktøyet som autoritetene har etterlatt oss med. Nye vinker må finnes.

Hvis vi vil være en sivilisert, rasjonell og moralsk nasjon må vi ha medier som holder øye med staten og holder den ansvarlig, og vi må ha en stat som overvåker politistyrken og holder dem ansvarlig, og vi må ha en politistyrke som anser sin primære rolle som å beskytte folket, ikke systemet. Vi må vurdere vår frihet og privatlivet som verdifulle saker som må beskyttes, ikke svekkes og eroderes, i navnet til en falskt og oppdiktet sikkerhet. Det er ingen lett løsning, men om vi nekter å fokusere oppfinnsomheten og intelligensen vår på å finne en, eller om vi faktisk tror at det ikke finnes en løsning, da, dessverre, er vi ferdig som et legitimt fritt og progressivt samfunn.

Dere fremmer noen veldig relevante poeng om hendelsene 7. juli, den geopolitiske sammenhengen de passer inn i, og de fundamentale og hastige strukturelle endringene i «demokratiet» som skjer i Storbritannia i form av uhindret økning i regjeringskontroll, overvåkning, og til slutt, begrensinger fra staten i alle former. Så, til slutt, hvordan ser dere for dere at kampanjen for sannheten om hendelsene 7. juli 2005 forsetter i et slikt klima?

Det er en veldig vanskelig sak. Befolkningen har allerede, for det meste, lagt bombene bak seg. Media nekter å gjenåpne eller å begynne å spørre på nytt, om bombene i London. De britiske styrkene er fremdeles i Irak og Afghanistan. Og makten til politiet ser ut til å bli forsterket hver uke – sist med annonseringen av fingerprint-scanning av trafikk-politiet, installeringen av iris-scanner på flere flyplasser i Storbritannia, og den absurde ID-kort-ordningen som er lite mer enn et fryktelig tyveri av skattebetaleres penger på et tidspunkt der skoler og sykehus blir stengt over hele Storbritannia.

Vi mener det er essensielt for oss alle å akseptere nå at den absolutte sannheten om Londonbombingen aldri vil bli avdekket hinsides rimelig tvil. Det viktigste er å få folk til å forstå at det som kan bli avdekket er fortsatt verdt å avdekke, ikke minst den fullstendig ulovlige rollen media har i å skape den offisielle avklaringen, tankesettet til politiet om at befolkningen ikke har rett til å se bevisene, men burde akseptere det de blir bedt om å tro, og den påståelige fornektelsen fra staten i forhold til å presentere et hint av en ordentlig granskning av det verste angrepet på britisk jord siden andre verdenskrig.

I praksis foreslår vi to handlingsruter.

Den første er å gjøre som vi sier i Ludicrous Diversion. Oversvøm politiet med «Freedom of Information»-anmodninger. Krev unnskyldninger fra media om feilene de gjorde i rapporteringen deres. Og spør staten gjennom stortingsrepresentanten din for svar på spørsmålene dine. Ikke gjør dette i den troen at de vil gi en god respons. Det vil de ikke. Gjør disse tingene for å samle konkrete bevis på hindringen av sannheten. Om media blir oppfattet som å nekte å stå for sine feil, kan det være at folk begynner å vurdere mulighetene for at feilene var overlagte. Om staten og stortingsrepresentanten din forsetter å ignorere spørsmålene om 7/7 kan det føre til at folk begynner å tenke over muligheten for at staten ikke vil finne svar på disse spørsmålene, eller faktisk ha dem stilt. Og om politiet blir oppfattet som å nekte å gi fra seg de mange bevisene de påstår å ha, kan det få folk til å vurdere muligheten for at bevisene faktisk ikke eksisterer. Og selvsagt, om media ber om unnskyldning og staten gir respons og politiet viser bevisene og de er troverdige og overbevisende, da kan vi alle akseptere det og åpent innrømme at vi tok feil da vi mistrodde dem (men ikke uten grunn) og forsette med livene våre. Rett skal være rett.

Den andre handlingsruten er å bruke kraften fra oppmerksomheten ved en overlagt hindring av sannheten til å lansere en nasjonal appell for privat, ubetinget finansiering til en fullstendig, offentlig holdt granskning. Denne burde sikte på å tiltrekke offentlig oppmerksomhet og skape en kort liste med saker som granskningen, representert ved det britiske folk, krever oppklaring på fra deres valgte representanter. Sammen med nødvendig finansiering for en slik granskning, må krefter bli brukt på å finne velrespekterte personer utenfor staten, mainstream-media, politi og rettsvesenet til å representere og lede granskningen. Modellen for en slik handling burde være granskningen som ble holdt i Storbritannia, ledet av Bertrand Russell, som satte spørsmål ved drapet på JFK. Dette vil ikke bli lett, men det er et spørsmål om å få momentum, om å nå en kritisk masse av offentlig støtte hvor media og statens fornektelse til å erkjenne dens eksistens ville bli sett på som mistenkelig til det ekstreme.

Forsett med det gode arbeidet. Det er lys i andre enden av tunnellen. Men det er en lang tunnel.

USA-patrioter for 9/11 Truth

41 amerikanske kontraterrorisme- og etterretningsveteraner utfordrer den offisielle beretningen om 9/11

av Alan Miller, alan.miller@PatriotsQuestion911.com
Oversatt av Torstein Viddal.

Den offisielle beretningen om 9/11: “Fryktelig feil,” “gjennomhullet av motsigelser,” “en vits,” “et cover-up”

18. mai 2009 – Mer enn 40 amerikanske kontraterrorisme- og etterretningsveteraner har levert knusende kritikk av den offisielle beretningen om 9/11, og de fleste har bedt om en ny granskning. Det er en skandale at de fleste amerikanere er fullstendig ukjent med deres offentlig fremsatte innvendinger – et direkte resultat av at nasjonale avis- og TV-nyhetsredaksjoner har nektet å dekke denne ekstremt viktige saken. Det går ikke an å benekte kredibiliteten til disse personene eller deres lojalitet til sitt land, som demonstreres gjennom deres år i tjeneste med å samle inn og analysere informasjon og planlegge og utføre kritiske operasjoner for USAs nasjonalsikkerhet.

Disse 41 tjenestegjorde i USAs State Department, National Security Agency, Central Intelligence Agency, Federal Bureau of Investigation, Federal Aviation Administration, USAs tollvesen og grensekontroll, samt i grenene av det amerikanske militæret. De er listet opp nedenfor etter sin tjenestegren.

Les hele artikkelen (PDF)
Engelsk, fransk, gresk, polsk, svensk og tysk versjon (PDF)

World Trade Center sprängdes

Ny vetenskaplig undersökning konstaterar rester av högteknologiska sprängämnen i stoftet.

Nio internationella forskare, inklusive danske kemisten Niels Harrit, hävdar i en ny artikel att flera ton nanotermit, som ingår i högteknologiska sprängmedel, användes för att spränga de tre World Trade Center-skraporna.

Det har tagit nästan två år att färdigställa studien som sammanfattar och utreder förekomsten av sprängämnen i resterna av de tre byggnaderna, det vill säga tvillingtornen och den 47 våningar höga World Trade Center 7-skrapan som föll samma dag.

Steven Jones är professor i teknisk fysik och en av författarna till artikeln som publicerats i The Open Chemical Physics Journal. Det var han som först undersökte stoftet från WTC och fann nanotermiten i det. Efterhand har andra ingenjörer och vetenskapsmän satt sig in i frågan, även i Norden:

Niels Harrit är lektor i kemi vid Köpenhamns universitet och medförfattare till artikeln. En gång i månaden föreläser han om den tredje skyskrapan, WTC7, som rasade på eftermiddagen efter tvillingtornen. Att den 47 våningar eller 186 meter höga byggnaden plötsligt totalkollapsade på under sju sekunder har varit en ögonöppnare för honom och många andra.

Han betonar under föreläsningarna nanotermiten, ett kemiskt ämne av högteknologiskt slag som kan användas vid rivningar av stålkonstruerade höghus och han och medförfattarna menar att flera ton av det använts för att spränga WTC-komplexet.

Termit är en blandning av aluminium och olika metalloxider. Det uppfanns 1893 och har bland annat använts för svetsning av järnvägsspår och i brandbomber. När ämnet reagerar utvecklas en enorm värme och dessutom bildas järn med en temperatur på uppåt 2 500°C. Detta järn kan då smälta annat järn och därmed kapa bärande strukturer vid rivningar.

Nanotermit är en nyare uppfinning och innebär att partiklarna är mindre och att höga temperaturer uppnås fortare. Det innehåller mer energi än dynamit och kan användas som raketbränsle. Nanotermiten kan också blandas med andra ämnen och bli till mycket effektiva sprängämnen.

De största av de röda och grå partiklarna oreagerad nanotermit som påträffats i materialet från Ground Zero mäter nästan 1 mm och kan ses med blotta ögat.

Forskarna antar att ämnet använts både för att smälta och för att spränga bärande strukturer och det förklarar då den smälta metall som rann ut från det södra tornet minuterna före kollapsen. När husen sedan sprängdes utlöstes enligt forskarnas teori en serie noggrant koordinerade explosioner.

Artikelförfattarna uppskattar att mellan 10 och 100 ton nanotermit använts och utesluter därmed det att sprängämnena skulle kunna ha fraktats ombord flygplanen. De måste redan ha varit riggade i byggnaderna.

I den vetenskapliga artikeln varken kan eller vill man dra några slutsatser om hur eller av vem sprängämnena placerats i byggnaderna. Om man efterlyser något så är det en ny oberoende undersökning av omständigheterna som omger attackerna den 11 september 2001.

I Danmark får Niels Harrit representera upptäckten i nyhetssändningarna och såväl vetenskapliga tidskrifter som de största dagstidningarna skriver om det.

Om dessa uppgifter slår ned som en blixt från klar himmel för en svensk läsare så har dock höga röster länge höjts världen över i hopp om att få till stånd en ny oberoende undersökning av vad som verkligen hände den ödesdigra dagen.

Tiotusentals arkitekter och andra ingenjörer, akademiker, piloter, brandmän och ögonvittnen ingår i kvalificerade intressegrupper inom den så kallade 9/11 Truth-rörelsen och betydligt många fler deltar som lekmän.

Niels Harrit understryker i en lång nyhetsintervju på danska TV2 att det nu inte längre går att blunda för det vetenskapliga faktum att komplexet sprängdes: “Vi har funnit det. Det är oreagerad termit”, konkluderar han.

Ännu är det för tidigt att bedöma följderna av den laddade artikeln.

WTC7: Byggnaden som sprängdes

Det är över sju år sedan attackerna i USA i vilka runt 3 000 personer miste livet. Bilderna av tvillingtornens kollapser har etsat sig fast i våra minnen, men vad alla kanske inte minns är att en tredje skyskrapa rasade i New York samma dag.

World Trade Center 7, eller The Salomon Brothers Building som den också hette, var 47 våningar hög och låg drygt 100 meter från det fallna WTC1. Den hyste finansiella institut och bankkontor men även CIA och USA:s underrättelsetjänst Secret Service. 

Tjugo över fem på eftermiddagen, sju timmar efter tvillingtornen, kollapsade även WTC7. Raset var fullständigt symmetriskt och skedde på under sju sekunder, det vill säga i närmast fritt fall och oberoende experter är idag överens om att det verkar röra sig om en professionellt genomförd rivning.

Fler och fler människor världen över är idag övertygade om att attackerna den 11 september 2001 var ett insiderjobb, planerat och genomfört av en ekonomisk och politisk elit för att utgöra svepskäl för såväl inrikes- som utrikespolitiska åtgärder inklusive invasionerna av Afganistan och Irak. CNN har presenterat undersökningar enligt vilka en av tre amerikaner tror det.

Teorierna möter vi i dokumentärer som Loose Change och 9/11 Press for Truth, och det är bara en tidsfråga innan dessa blir stora samtalsämnen. I dessa produktioner ställer ögonvittnen, offrens anhöriga och vetenskapliga experter frågor som aldrig blivit besvarade och tankeväckande uppgifter uppdagas. 

Ingenjörer, andra akademiker, piloter, brandmän, anhöriga och till och med kändisar mobiliserar sig i olika nätverk för att upplysa om hur allmänheten blivit förd bakom ljuset. 

Arkitekten Richard Gage är initiativtagare till Architects and Engineers for 9/11 Truth. Han motsäger den officiella teorin och visar att de tre skyskraporna inte hade kunna rasa utan hjälp av termit, ett kemiskt ämne som används vid rivningar och som konstaterats i spillrorna av WTC. Termit uppnår när det reagerar mycket höga temperaturer och används för att smälta och kapa bärande strukturer vid demoleringar av stålkonstruerade höghus.

Fastän alla är överrens om att bränderna i WTC inte var tillräckligt varma för att smälta metall, påträffades stora pölar av smält järn under rasmassorna.

Förklaringar till dessa finns inte i de officiella rapporterna, som inte alls nämner upptäckterna av termiten och som inte heller uppmärksammar de explosioner som rapporterats både före och efter flygplanskrascherna, även i källarplanen. 

Gage menar att de officiella rapporternas teori om en aldrig förut påträffad ”progressiv kollaps orsakad av brand” är en lögn. De statliga utredare som påstår detta kan dessutom inte påvisa bränder på mer än tio av de 47 våningsplanen. 

Aldrig någonsin, varken före eller efter, har en stålkonstruerad byggnad kollapsat på grund av brand. Det finns ett överväldigande antal exempel på stålkonstruerade höghus som varit totalt övertända och utbrända men vars stålskelett inte rubbats. 

Även på närmre håll finner vi gedigna ifrågasättanden av den officiella versionen. Niels Harrit är lektor i kemi vid Köpenhamns universitet och har, liksom Gage, vinnlagt sig om att undersöka byggnadernas kollapser utifrån ett strikt vetenskapligt perspektiv utan att blanda in några konspirationsteorier. 

För att tydligt visa att något inte stämmer med förstörelsen av World Trade Center så väljer han också WTC7, byggnaden som alltså inte träffades av något flyplan och stod mer än dubbelt så långt bort från tvillingtornen som till exempel Deutsche Bank Building, som klarade sig lindrigt i jämförelse. 

Harrits argument är desamma som Gages och han betonar det absurda i byggnadens symmetriska ras på 6,4 sekunder med en liknelse som åkallar grundläggande vetenskaplig skepsis: ”Hade man kunnat stå på 47:e våningen och kasta ett äpple ut genom fönstret i det ögonblick då kollapsen började, då skulle äpplet ha träffat marken samtidigt som taket.”

Om ovan nämnda explosioner och påträffade termit inte räcker för att väcka misstankar om oegentligheter, så kanske följande pikanta kuriositet kan bidra till åtminstone ett höjt ögonbryn: Både CNN och BBC rapporterade om kollapsen av WTC7 en halvtimme innan den verkligen inträffade.

När BBC:s korrespondent Jane Standley rapporterar live ser vi ett rykande Ground Zero i bakgrunden men även den byggnad vars kollaps hon bekräftar. Någon minut innan byggnaden verkligen faller börjar sändningen att flimra och kontakten bryts.

På frågan om varifrån man fick uppgiften om en så pass oväntad kollaps som denna har BBC inte kunnat lämna ett definitivt svar. Så sent som år 2007 föll BBC World News nyhetschef Richard Porter för trycket och uttalade sig. Han skrev då att förutsägelsen på sin höjd var ett journalistiskt misstag och att alla originalband från den dagen var bortslarvade och därför inte kunde kontrolleras.

Banden har sedan dess återfunnits men frågorna består: Var den elfte september 2001 ett insiderjobb? 

Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

Neste side »