From 9/11 to 2/11

What we’ve all seen through all these years – through 3440 long days or exactly 113 months – has really just been their grossly distorted projection of this evil muslim monster that supposedly was responsible for horrific acts of violence like the September 2001 WTC attack and the July 2005 London Underground attack. But now we see the true arabs and the true muslims, fighting peacefully side-by-side with their christian and koptic brethren and sisters to relieve themselves of the yoke of an anti-democratic and pro-zionist dictator in the shape of so-called president Hosni Mubarak.

Today your struggle succeeded! And the careful but dangerous process begins to form a new future for Egypt, the Greater Middle East and, frankly, the entire world. We cried for you, we cried with you, and some day we hope we will laugh with you! And join you in the struggle for real democracy even in our neck of the woods. Peace! Love! Revolution! Democracy!

You taught the world how to write on the wall, now you must teach us all how to read the writing.

Redd Norge, redaktører!

Det er bare én måte vi kan stanse terror mot norske mål og mennesker på, og det er ved å nøste opp det nettverket som nærer og støtter terroren i vår verdensdel på 2000-tallet.

Dere redaktører kan og bør nå bidra til dette. Dere kan ikke la ideologi og prinsipper komme foran det å verne og beskytte menneskeliv i vårt eget land og i vår egen hovedstad. I så fall er dere for landssvikere å regne.

Dere vet fra måten T-banen i London ble sprengt på – med bomber under gulvene i vognene – at britiske myndigheter ikke snakker sant om angrepet på London-undergrunnen den 7. juli 2005. Dere vet også fra måten Tvillingtårnene ble sprengt på – med nanotermitt og andre eksplosiver – at amerikanske myndigheter ikke snakker sant om angrepet på World Trade Center i New York den 11. september 2001.

Dere vet også at amerikanske og britiske myndigheter har satt ut villedende rykter og desinformasjon om disse terrorangrepene, samtidig som de aktivt har hindret og sabotert reelle og uavhengige granskninger av disse dødelige hendelsene.

Det går ikke an å lukke øynene for slike tragiske hendelser og dødelige nettverk, og så håpe på at de ikke skal slå til i Oslo og Norge.

Vi trenger dere nå. Alle fakta er allerede gravet frem av de alternative mediene. Det er ingenting mer å lekke. Alt vi venter på nå, er at noen av dere tør skrive om det, prate om det og vise bevisene på TV.

Dere kan ikke lenger påstå at dere tror det står muslimer bak disse angrepene.

Osama bin Laden – Død eller levende?

Dokumentaren The Conspiracy Files: Osama bin Laden – dead or alive? fra BBC ble vist på NRK 2 tirsdag 9. november 2010. BBC undersøker her noen av de mest populære teoriene om hva situasjonen er for verdens mest ettersøkte mann, al Qaidas leder Osama bin Laden, i sitt forsøk på å gi oss svaret på hva som egentlig er historien bak verdens største og dyreste menneskejakt.

Se NRK: Osama Bin Laden – Død eller levende?

- tilgjengelig frem til 16. november 2010.

BBC: Osama Bin Laden: Dead or Alive (2/6)

BBC: Osama Bin Laden: Dead or Alive (3/6)

BBC: Osama Bin Laden: Dead or Alive (4/6)

BBC: Osama Bin Laden: Dead or Alive (5/6)

BBC: Osama Bin Laden: Dead or Alive (6/6)

Osama bin Laden fritatt for 911

Den store krigen

Hver krig sin egen løgn

Med løgn som våpen

Verden – Hva nå?

Lever bin Laden?

I et intervju med avisen Ummat i Karachi den 28. september 2001 fordømte bin Laden terrorangrebet på USA den 11. september samme år. Det var i motstrid med Islams forbud mot angrep på sivile, skal han ha sagt. Han frala seg ethvert medansvar.

Der fremkom mange rapporter om bin Ladens nyreproblemer og behov for dialyse høsten 2001. Der i blant fra Guardian, Times og UPI. Ifølge Pakistans president Musharraf hadde bin Laden importert to transportable dialyseapparater til Afghanistan. Leger har fremhevet at selve behandlingen er dødsens farlig, hvis man ikke har adgang til elektrisitet, rent vann, sterile omgivelser og høyt kvalifisert personale som kan utføre behandlingen og de nødvendige analyser.

Ifølge Le Figaro, UPI, Guardian og Times Osama var al-Qaidas leder Osama bin Laden sommeren 2001 innlagt på det amerikanske militærhospitalet i Dubai. Han led av nyresykdom. Under innleggelsen fikk han bl.a. besøk av Larry Mitchell, som ledet det lokale CIA kontor.

I den elektroniske overvåkningen av hulekomplekset Tora Bora i Afghanistan kunne man høre bin Ladens stemme regelmessig inntil den 13. desember – men ikke etter. Ifølge øyenvitner til begravelsen sitert i pakistansk og egyptisk presse ble han begravd den 15. desember 2001, noe som støttes av etterretningskilder.

Al-Jazeera sendte det siste uforfalskede intervju med bin Laden den 27. desember 2001 – altså etter hans tilsyneladende død. I de påfølgende månedene ble bin Ladens fremtreden på denne videoen diskutert i mediene – der i blant i CNN, Telegraph, Time Magazine og CBS. Alle var enige om at han lignet en mann på gravens rand. Selv Bush-administrasjonen innrømmet at videoen kunne være et tegn på at bin Laden var død og at han hadde gitt ordre til at videoen skulle offentliggøres etter hans død. Videoene av bin Laden i etterkant av dette har vært åpenlyse forfalskninger.

Den franske avisen L’Est républicain trykket den 22. september 2006 en rapport som sa at den saudiarabiske etterretningstjenesten nå var overbeviste om at bin Laden var død. Avisen trykte hva som fremsto som en rapport fra den 21. september. Ifølge rapporten skulle saudierne være overbevist om at bin Laden var død. Dødsårsaken skulle visstnok være tyfoidfeber.

”Den informasjon saudierne har innsamlet indikerer at lederen av al-Qaeda under et opphold i Pakistan den 23. august ble offer for et alvorlig tyfustilfelle som førte til at hans indre organer ble delvist lammet”, sto det i rapporten, som ifølge nyhetsbyrået Reuters var stemplet hos den franske etterretningstjeneste.

Men i ettertid har flere, blant annet Frankrikes tidligere utenriksminister Philippe Douste-Blazy, USAs utenriksminister Condoleezza Rice og representanter fra Saudi-Arabia sagt at det ikke finnes slike beviser.

En talsmann for taliban, Mullah Obaidullah, avviste det hele overfor Reuters. ”Taliban har ingen opplysninger om at Osama skulle være død. Det er kun grunnløs propaganda vendt mot Islams hellige krigere”, sa han.

Osama bin Laden er død! meldte Benazir Bhutto under et intervju med den anerkjente engelske journalisten David Frost fra BBC. Ifølge Bhutto ble han myrdet av Omar Sheikh, som også myrdet den amerikanske journalisten David Pearl, i områdene ved den pakistansk-afghanske grensen.

Kun halvanden måned etter dette, den 27. desember 2007 ble hun selv myrdet under et attentat i Rawalpindi, Pakistan, etter å ha deltatt i en PPP kun to uker før valget i 2008 hvor hun var en ledende opposisjonskandidat. Hun ble hardt skadd etter et selvmordsattentat mot et valgmøte hun deltok i og var bevisstløs da hun kom til sykehuset hvor hun ble operert, men døde like etter. Den pakistanske sikkerhetstjenesten ISI hevdet at al-Qaida sto bak mordet.

I april 2009 kunne pakistansk sikkerhetstjeneste informere presidenten i Pakistan, Asif Ali Zardari, om at bin Laden er død. ”Sikkerhetstjenesten mener at han ikke eksisterer lengre, men det er ikke bekreftet. Vi kan ikke bekrefte det”, sa Zardari. Men en kilde fra USAs etteretning tilbakeviste påstanden om bin Ladens død, og hevdet at han er i live og sannsyneligvis fortsatt i skjul i de uframkommelige fjellene ved grensen mellom Afghanistan og Pakistan.

2003

Bush administrasjonen visste å benytte seg av 911 for propagandamessige hensyn gjennom i 2003 å kalle den 11. september for Patriot Day. I en minnetale i forbindelse med toårsmarkeringen av 11. september oppfordret Bush Kongressen til å gi landets ordensmakt enda videre fullmakter i sin jakt på potensielle terrorister og til skjerping av  den omstridte terrorloven Patriot Act.

For å få full effekt sendte USAs utenriksdepartement ut en sikkerhetsadvarsel til amerikanske borgere i utlandet like før minneseremonien. Et nytt terrorangrep var fryktet. Departementet, som hadde registrert økende aktivitet i sin overvåking av mistenkte terrorister, sa det hadde sterke indikasjoner på at al Qaida planla å ramme amerikanske interesser i utlandet.

Offentliggjøringen av en ny videofilm med bilder av bin Laden og hans lege og nærmeste rådgiver Ayman al-Zawahri bidro til frykten.

Nye advarsler

I september 2009, kun 3 dager etter årsdagen for 911, skal bin Laden ha advart amerikanerne mot tette forbindelser til Israel i en 11 minutter lang videosekvens, som ble offentliggjort på al-Qaedas as-Sahab-hjemmeside.

”Tiden har kommet da jeg skal befri dere fra frykt og ideologisk terror fra de neo-konservative og den israelske lobby”, skal bin Laden ha sagt. ”Deres støtte til deres allierte Israel, som har okkupert vårt land Palestina, er årsaken til vår strid med dere”, fortsatte han.

Også Obama skal ha fått gjennomgå. ”Obama og hans regjering har plantet frø, som vil høste hat og hevn mot Amerika”, sa bin Laden. ”Obama er en svekket mann. Han vil ikke være i stand til å stoppe krigen”, sa han.

Bin Laden kritiserte Obama for å følge i sin forgjengers George W. Bushs fotspor og at det amerikanske folk skulle forberede seg på konsekvensene av den politikk som ble ført mot muslimske land som ble ført av Det Hvite hus.

Han skal samtidig ha advart muslimer om at de annullert deres tro hvis de allierte seg med kristne og jøder. ”Vi lever enten under Islams lys, eller vi dør med verdighet. Forbered dere på en lang krig mot verdens vantro og deres agenter”, het det seg.

Men ingen kunne med sikkerhet fastslå at det var bin Laden. Dette på tross for at flere nyhetsbyråer og analytikere vurderte at den var god nok.

USA og 911

Obama-administrasjonen har ennå ikke avgjort om den antatte hjernen bak terrorangrepene 11. september 2001, Khaled Sheikh Mohammed, og fire medtiltalte, skal stilles for en sivil domstol eller et militærtribunal, men talsmenn for Obama har de siste ukene antydet saken vil bli ført for en domstol i New York, i gangavstand fra stedet der World Trade Center lå.

I mars måned kom en ny video hvor bin Laden truer med å drepe amerikanere. Trusselen skal være et forsøk på å hindre at en av de mistenkte etter 11. september-angrepet, Khalid Sheikh Mohammed, blir henrettet.

”Alle amerikanere som blir tatt til fange av al Qaida, blir drept dersom Khalid Sheikh Mohammed blir henrettet”, sier bin Laden ifølge fjernsynskanalen Al Jazeera.

”Det hvite hus ønsker å henrette Khaled Sheikh Mohammed og hans medtiltalte. Den dag USA tar en slik beslutning tar de også en beslutning om at hver og én av dere som kommer i vår varetekt vil bli henrettet”, lover stemmen i lydopptaket som blir antatt å tilhøre bin Laden.

”Vennen deres i Det hvite hus går i fotsporene til sin forgjenger i mange viktige spørsmål, blant annet ved å trappe opp krigen i Afghanistan, undertrykke fangene dere holder, blant dem motstandshelten Khaled Sheikh Mohammed”, fortsetter han, med klar adresse til president Barack Obama.

Tortur

Khalid Mohammed har selv innrømmet at han står bak terroraksjonen i september 2001, der 2973 mennesker ble drept. President Bush tilsto at han personlig autoriserte tortur av Khalid Sheikh Mohammed, som ble holdt i et hemmelig CIA fengsel hvor han ble waterboarded over 100 ganger.

President Bush: “En slik person som ga oss informasjon var Khalid Sheikh Mohammed… Og jeg er i det ovale rom, og blir fortalt at vi har tatt til fange Khalid Sheikh Mohammed og at de profesjonelle tror han har informasjon nødvendig for å sikre landet. Så jeg spør ”Hvilke midler er tilgjengelig for oss for å få informasjon fra ham?” Og de ga meg en liste av midler. Og jeg sa ”Er disse midlene ansett for å være legale?” Og slik ble det at vi fikk legale meninger før noen bestemmelse var blitt tatt.”

Det burde være åpenbart for en hver at tilståelser under tortur ikke kan benyttes til å dra konklusjoner fra.

Profile: Al-Qaeda ‘kingpin’

Frankrike

Onsdag 27. oktober 2010 ble et opptak hvor al-Qaida-leder Osama bin Laden kritiserer Frankrike for å ha innført forbud mot ansiktsdekkende hodeplagg, samt for å ha sendt soldater til Afghanistan, sendt på den arabiske satellittkanalen Al Jazeera.

Bin Laden advarer også om at landet kan vente seg en utrygg framtid hvis ikke landet slutter å spille en rolle i NATO-operasjonen i Afghanistan. ”Dere kan ta vare på sikkerheten deres ved å avslutte tyranniet mot vårt land, det viktigste er en tilbaketrekking fra den forbannede krigen til Bush i Afghanistan”, sier Bin Laden, som spør ”Hvordan kan dere delta i okkupasjonen av våre land og støtte amerikanernes drap på våre barn og kvinner, og så forvente å leve i fred og sikkerhet?”

”I likhet med at dere så galt har bestemt at dere har rett til å forby muslimske kvinner å bære slør, er det ikke da vår rett å drive ut deres erobrere ved å drepe dem?” spør han retorisk.

”Frankrikes urettferdige behandling av muslimer er årsaken til at fem franske statsborgere er kidnappet i Niger”, sier bin Laden, som fremholder at de er å regne som en hevnaksjon, i et lydopptak. ”Kidnappingen av deres eksperter i Niger er en gjengjeldelse for tyranniet som dere praktiserer mot vår muslimske nasjon”, sier han. De syv gislene ble kidnappet i en gruveby i Niger natten mellom 15. og 16, september. Fem av dem er franske statsborgere, mens de to andre er fra Togo og Madagaskar.

Afghanistan eller Pakistan

Den 18. oktober 2010 hevdet NATO at bin Laden gjemte seg i en bolig nordvest i Pakistan, ikke langt fra der Ayman al-Zawahiri holder til. ”Ingen i al Qaida bor i huler”, sa en NATO-kilde, som ikke vil navngis på grunn av den sensitive etterretningsinformasjonen.

Kilden, som hevder bin Laden har holdt seg innenfor et område mellom den nordvestlige Chitral-regionen på grensen til Kina og Kurram-dalen, som grenser til Tora Bora i Afghanistan, området man trodde bin Laden rømte til etter amerikansk bomberaid mot slutten av 2001, kan heller ikke si noe om hvordan NATO har innhentet sine opplysninger.

NATO-kilden sier videre at opprørerne i Afghanistan og Pakistan rekrutterer mange for hvert år som går. Han viser til at det anslås at det er mellom 500.000 og én million menn mellom 15 og 25 år langs grensen mellom Afghanistan og Pakistan som regnes som misfornøyde. Blant disse er det flest afghanske pashtunere, som utgjør rundt 95 prosent av opprørerne som utfører angrep mest for å tjene penger.

Amerikanske myndigheter sier de i løpet av de siste dagene ikke har sikre observasjoner av verken bin Laden eller Zawahiri, men flere afghanske og amerikanske politikere har den siste tiden hevdet at bin Laden befinner seg på pakistansk side av grenseområdet mellom Pakistan og Afghanistan og at terrorister får trening i pakistanske grenseområder for å angripe NATO-styrker i Afghanistan.

Det er blitt spekulert i om Osama Bin Laden skjulte seg i Waziristan og den pakistanske hæren ble beskyldt for ikke å gjøre nok for å ta den ettersøkte terroristen. NATO mener topplederne i al Qaida lever et relativt behagelig liv, beskyttet av lokalbefolkningen og medlemmer av pakistansk etterretning. Men Pakistan har ved flere anledningen nektet for at de beskytter medlemmer av al Qaida og Pakistans statsminister Yousaf Raza Gilani avviste i desember i fjor at bin Laden gjemmer seg i landet.

”Pakistan kjemper faktisk en krig mot terror. Vi har et godt forsvars- og etterretningssamarbeid med USA. Jeg tror ikke Osama bin Laden er i Pakistan”, sier Gilani, som for tiden er på besøk hos sin kollega Gordon Brown, som har lovet 50 millioner pund, om lag en halv milliard kroner, i støtte til Pakistans kamp mot terror, i Storbritannia.

Et arrestert Taliban-medlem

Uttalelsen fra statsminister Yousaf Raza Gilani ble støttet av opplysninger fra et arrestert Taliban-medlem, som hevdet at bin Laden ikke befant seg i Pakistan, men i Afghanistan. I avhør fortalte mannen, som fortalte at han hadde møtt en pålitelig kontakt som har sett bin Laden i Afghanistan, at bin Laden befant seg i Afghanistan i januar eller februar i 2009.

Talibaneren skal selv ha møtt bin Laden en rekke ganger, men dette var før 11. september-angrepene. ”I 2009, i januar eller februar, møtte jeg en venn. Han sa at han kom fra et møte med sjeik Osama og at han kunne ordne det slik at jeg fikk møte ham”, sier mannen, som forteller at kontakten hans er et medlem av den pakistanske Mehsud-stammen, som skal være ansvarlig for å arrangere møter med bin Laden for al-Qaida-medlemmer som er basert utenlands.

”Han hjelper al-Qaida-folk som kommer fra andre land med å treffe sjeiken, slik at han kan gi dem råd om hva de måtte planlegge i Europa eller andre steder. Men sjeiken oppholder seg ikke på et sted. Denne fyren kom fra Ghazni, så jeg antar at det var der sjeiken oppholdt seg da”, sier Taliban-medlemmet. Bin Laden blir ofte omtalt som sjeiken, en tittel som ofte brukes om eldre og respekterte mennesker i den arabiske verden, men også i andre muslimske land.

Ghazni-provinsen ligger i det østlige Afghanistan, og er en av provinsene der Taliban har styrket sin stilling. NATO- og ISAF-styrker holder seg unna store deler av provinsen Ifølge Taliban-medlemmet, som ifølge en pakistansk sikkerhetstjenestemann har nære bånd til opprørerne både i Pakistan og Afghanistan, oppholder opprørere seg mindre og mindre i Pakistan. ”Pakistan er lite egnet for oss for tiden fordi mange av våre høytstående ledere er blitt martyrer i droneangrep”, sier han.

Opplysningene kunne ikke bekreftes av uavhengige kilder, men den amerikanske terroreksperten Bruce Riedel, som arbeider som analytiker for CIA, sa at historien var troverdig og burde undersøkes. ”Vestlig etterretning har lett etter Osama bin Laden i 7 år, men har ikke klart å skaffe informasjon av en slik karakter”, sier Riedel.

Saleem Safi

Også den pakistanske journalisten og eksperten Saleem Safi, viss bok var den første som avslørte forbindelser mellom pakistanske religiøse grupperinger og afghansk Taliban, hevdet i fjor høst at bin Laden sannsynligvis fortsatt skjuler seg i fjellområder i Afghanistan.

Safi er ekspert på religiøs ekstremisme med inngående kunnskap om Taliban og al-Qaida. Han har jobbet som journalist i 15 år og er kommentator i urduavisen Daily Jang, og leder et ukentlig debattprogram på Pakistans største nyhetskanal GEO News.

Ifølge Safi eksisterer det sterke bånd mellom Taliban på den afghanske og pakistanske siden av grensen, og det internasjonale terrornettverket Al-Qaida. Men han sier at det er lite som tyder på at Osama Bin Laden befinner seg i Pakistan.

”Den siste videoen med Osama Bin Laden som ble sendt på Al-Jazeera i 2004 ble filmet i et bestemt området i provinsen Konar i Afghanistan”, forteller Safi, som selv har gjort undersøkelser og tidligere besøkt områder i Konar som ligner på der bin Laden går nedover en fjellskråning. ”Bin Laden har dessuten bodd i Konar under beskyttelse av Taliban før 11. september 2001”, forteller Safi.

”Akkurat som det finnes noen områder i Pakistan som er utenfor myndighetenes kontroll, finnes det enda flere og mye større områder i Afghanistan der situasjonen er den samme. Og det har ikke kommet informasjon om at bin Laden skulle ha forlatt Afghanistan”, sier Safi.

”Jeg har sett nye propagandavideoer av Taliban og Al-Qaida som fortsatt driver treningsleire inne i Afghanistan”, sier han, og legger til at det i Afghanistan er områder som er helt avskåret fra omverdenen, som er uten veiforbindelse og som i lange perioder kontrolleres fullstendig av Taliban.

Flere Al-Qaida mistenkte er det siste året blitt arrestert eller drept i kamper i Pakistan. Men Safi peker på at bin Laden og andre av de mest kjente ettersøkte ikke vil bruke de samme metodene for å skjule seg som de mindre kjente. ”Deres identitet er kjent for alle pakistanere, derfor vil de heller holde seg unna befolkede områder”, sier han.

Afghansk Taliban, under ledelsen av Mullah Omar, oppsto i pashtunske områder som en bevegelse mot borgerkrigen og lovløsheten som hadde preget landet i mange år etter at Sovjetunion var kastet ut av Afghanistan. Ifølge Safi er bin Laden helt avhangig av å bli beskyttet av afghansk Taliban. ”Det er foreløpig ingenting som tyder på at Mullah Omar skal ha opphevet beskyttelsen, eller om bin Laden han skal ha forlatt Afghanistan”, sier han.

Konklusjon

Det har vært bredt diskutert hvor vidt bin Laden lever eller ikke. USAs forsvarsminister Robert Gates innrømte i desember 2009 at han ikke hadde den fjerneste idé om hvor bin Laden befant seg. Det har siden desember 2001 en rekke ganger blitt spekulert på at bin Laden skal ha vært død, men gang på gang har det dukket opp nye lydopptak eller videoer av bin Laden hvor han kommenterer aktuelle hendelser. En rapport konkluderte med at Bin Laden var innen rekkevidde i slutten av 2001. Siden da har det kun vært rykter om hvor bin Laden har vært.

Det virker ofte som bin Laden er mer ønsket på frifot og i live, en som død matyr. Helt klart er det at amerikansk etterretning for lengst kunne ha tatt bin Laden om de hadde ønsket det. Og er Osama bin Laden død så er det kanskje ikke ønskelig å fortelle oss det sett fra USAs ståsted. Man trenger kanskje bin Laden og hans like for å begrunne store militære operasjoner verden over. Noen å skremme verdenssamfunnet med. For bin Laden er, lik Emmanuel Goldstein i George Orwells bok 1984, erke-terroristen. Som med bin Laden blir også Goldstein kun sett og hørt på TV, og kan være ingenting annet enn en propagandafabrikasjon av Sannhetsministeriet.

Den 23. mai 2002 skrev Kimberly A. McCloud og Adam Dolnik i Christian Science Monitor at “USA og dets allierte i krigen mot terror må spre bildet av al Qaeda som et enormt, superorganisert terrornettverk og kalle det som det er: en løs samling av grupper og individer som ikke en gang refererer til seg selv som al Qaeda. Flesteparten av gruppene har egne mål innen deres egne land eller regioner, og utgjør ikke en direkte trussel mot USA. Washington må også være forsiktig med å implisere at et hvert angrep ved definisjon, eller trolig, er al Qaeda.”

Kun få timer etter terroristangrepet på Word Trade Center og Pentagon konkluderte Bush administrasjonen, uten videre bevis, med at ”Osama bin Laden og hans al Qaeda organisasjon var hovedmistenkte.”

CIAs direktør George Tenet uttalte at bin Laden hadde kapasitet til å planlegge “flere parallelle angrep med liten eller ingen advarsel”, statssekretær Colin Powell kalte angrepene “en krigshandling” og president Bush uttalte i sin tale til nasjonen at han ikke ville gjøre forskjell på ”terrorister som begår denne form for handlinger og de som huser dem.”

Tony Blair uttalte for sin del: ”Jeg har sett utvilsomme bevis på hans (bin Laden) forbindelse til angrepet den 11. september.” Hva han imidlertidig glemmer å nevne ar at amerikanske regjeringsbyråer, inkludert CIA, samt andre lands byråer, fortsetter å støtte og benytte seg av bin Laden’s al Qaeda nettverk. Dette som deler av sin utenrikspolitiske agenda.

Bin Laden trusselen er resultatet av USAs egne handlinger, som spilte en nøkkelrolle i oppbyggingen av al Qaeda nettverket, og en politikk ført av USA som har gjort Midtøsten til et helvete på jord og økt forskjellene i inntekt og rikdom over hele kloden.

Det er ettertrykkelig dokumentert at de virkelige motivene bak USAs krigføring mot Afghanistan verken er å fange bin Laden eller bekjempe terror, men å vinne kontrollen over de enorme olje- og naturgassressursene i Det kaspiske hav og Sentral Asia, samt benytte seg av Afghanistans geo-strategiske beliggenhet. Det samme kan sies om krigen mot Irak. Det er en kamp om olje og dermed en kamp om økonomisk og politisk hegemoni.

Michel Chossudovsky, som administrerer websiden globalresearch.ca og som blant annet har utgitt boken America’s War on Terrorism, skriver at krigen mot terrorisme er en fabrikkert krig basert på illusjonen om at en mann, bin Laden, lurer det årlig 40 milliard dollar amerikanske etterretningsapparatet trill rundt.

Saken er at krigen mot terrorisme er lite annet enn en krig for å innføre den nye verdensorden, en verdensorden tvunget igjennom av globaliseringen, fremmet gjennom militære midler og dominert av Wall Street og det militærindustrielle kompleks. Den 11. september 2001 ga begrunnelsen for å gå til krig uten grenser, verken geografiske eller tidsmessige.

Washingtons agenda er å ekspandere grensene for det amerikanske imperium for å bedre vilkårene for amerikansk eller global selskapskontroll, samt å installere USA som en sikkerhetsstat, som på alle måter ville være sterkt udemokratisk, noe vi allerede kan føle nå etter at blant annet USA Patriot Acts I og II har blitt innført mens sivile borgerrettigheter har blitt skjøvet til siden.

Voldsspiralen kan bare brytes om Ondskapens akse i Washington blir nedkjempet, fjernet fra regjeringskontorene og erstattet med et regime som tjener en bredere valgkrets enn olje, militærindustrien og de andre multinasjonale selskapene.

Bush og de som styrer ham er det som bestemmer hvem som er terrorister, hvem som huser dem, og hvem som kan produsere våpen. Det er lett å forutsi at enhver som motsetter seg den globale spredningen av multinasjonale selskaper og prøver å følge en uavhengig kurs for sin egen utvikling vil bli funnet å krenke menneskeretter, huse terrorister og ellers true USAs ”nasjonale sikkerhet”, med skjebnesvangert resultat.

Fordi den nåværende globaliseringsprosessen øker ulikhetene og fattigdommen, vil protester og opprør stadig oppstå. USAs svar er skrevet i klartekst i krigen mot terrorismen og det samtidige framstøt for “frihandel” og nedskjæringer i de offentlige utgifter hjemme og ute. Washington-aksen utkjemper med andre ord en krig mot de fattige som lett vil gå i ett med krigen mot terrorismen, i den grad de fattige vil bli drevet til motstand, og motstand vil bli tolket som terrorisme.

De store selskapene, politikerne og det militære går hånd i hånd. Mediene er en del av det hele. Enhver krig er avhengig av effektiv og målrettet propaganda. Da må virkeligheten vike – også i USAs kamp mot terroristene. Sannheten er enhver krigs første offer. Bin Laden skal i de siste årene ha forflyttet seg i store områder i landet. Helt fra Chitral-fjellene nær grensen til Kina til Kurram-dalen nær den afghanske grensen. Men han er vell for lengst død og begravet, og utgjør i dag neppe noen fare for noen som helst.

Bin Laden reiser i sine taler spørsmålet. ”Hvorfor skal fred og framgang være et privilegium som er reservert for befolkningen i de landene som angriper og undertrykker andre land?” Han har selvsagt rett. De som stemples som terrorister, foretar en vold mot land som selv dreper langt flere uskyldige og således også terroriserer langt flere uskyldige sivile.

Afghans opprørere

WikiLeaks: Trick or Treat?

While it’s been proven that the winner of this year’s Nobel Peace Prize – Liu Xiaobo – is and has been for many years on NED’s payroll, and NED officially boasts about funding the Solidarity movement in Poland in the 1980s, taking over CIA’s covert work with more overt means, the jury’s still out on whether the WikiLeaks project is also really a NED front.

Anyhow, the suggestion has been made by a host of people, and recent leaks at the site also raise the question of whose interests Julian Assange’s website actually serves.

Please give me your thoughts – let’s hear the pros and cons – below, in comments or in this public wave.

False Flags a Fluttering

By way of deception, thou shalt make war – Former motto of Mossad

In the fifth century BC, during the Peloponnesian War, the Athenians were laying siege to the city of Notion. One of the factions in Notion led by Hippias called in Persian and Arcadian mercenaries to protect them against the onslaught. The Athenian commander Paches summoned Hippias to a negotiation, promising that if they couldn’t reach an agreement that he would return Hippias safely to the fortified quarter of the town protected by the mercenary armies. When Hippias came out to meet Paches the Athenians arrested him and launched a vicious surprise attack on the forces at Notion. Hippias was then returned safely to the town, where he was promptly seized and ‘shot down’.[i]

Several centuries earlier during the Trojan War, a betrayal by Agamemnon meant that Achilles was refusing to fight. Without their great warrior Greece suffered heavy losses and retreated back to the beaches. As the Trojan forces threatened the ships, Patroclus rushed to Achilles, his cousin, to try to persuade him to rejoin the fighting. Achilles refused, but he did concede to allowing Patroclus to don his armour and lead his forces, the formidable Myrmidons, into battle. This had the duel effect of not only enabling Patroclus to command forces loyal to Achilles, but also scared the Trojans into believing that Achilles had resumed the fight. The counterattack saved the ships, but in his arrogance Patroclus pursued the Trojans and ended up being killed by Hector. This ultimately led Achilles back to the fray, and he avenged his cousin’s death when he killed Hector and dragged the hero’s body around the walls of the besieged city of Troy behind his chariot. The war culminated with possibly the most famous false flag military operation in history – the Trojan Horse.[ii]

History is littered with this sort of deception. As former CIA agent turned Watergate burglar Howard Hunt explained, ‘Propaganda takes the place of armed combat, takes the place of bloodletting, so you don’t need to do it.’[iii] In the above examples, disguise and psychological warfare were used by the Athenians to either turn conflicts back to their advantage or to enable an attack that would otherwise have been better defended, and hence more costly. Over time the means and methods have become somewhat more sophisticated but the strategies remain much the same. Another example is the 1770 Boston Massacre, which was provoked and encouraged by the Boston revolutionaries led by Sam Adams as a way of showing the public that war with the British was inevitable. Adams’ men had plastered the town with notices purportedly signed by British soldiers, saying that they were planning to attack the townspeople. They had also instigated the violent conflict by carrying out a sneak attack on the soldiers using clubs. The townspeople and the soldiers were manipulated into a street battle, which escalated to the point that the British fired on the mob, killing five people. As noted by journalist Ed Rippy, ‘The Boston Massacre […] was pivotal in the events leading up to the War of Independence between England and the colonies which later became the US.’[iv]

In 1953, the British Secret Intelligence Service – MI6 – conspired with the CIA to cause a coup d’etat in Iran, deposing the Iranian leader Mohammed Mossadegh. In particular they sought to undermine his democratic support by pitting the Tudeh (Communist) Party against the Mullahs, the religious leaders who would eventually seize power in 1979. According to the CIA’s own history of the operation, ‘CIA agents gave serious attention to alarming the religious leaders at Tehran by issuing black propaganda in the name of the Tudeh Party, threatening these leaders with savage punishment if they opposed Mossadeq. Threatening phone calls were also made to them, in the name of the Tudeh, and one of several planned sham bombings of the houses of these leaders was carried out.’[v]

What all these examples have in common is the conjunction of disinformation and violence. Paches lied to Hippias so as to weaken his defences, making the assault on Notion far easier to carry out. Patroclus posed as Achilles to frighten the Trojan forces, making it easier to drive them away from the Greek ships. The Trojan Horse appeared to be a gift but was a covert trap that enabled the Greeks to complete their destruction of Troy. The Boston Massacre was precipitated by Sam Adams’ propaganda campaign and provocative violence against the British soldiers. The CIA and MI6 Operation TPAJAX combined threats with actual violence to exacerbate tensions and divisions and weaken the support of their ultimate target. In every case either the violence or the psychological warfare element on its own would not have accomplished the objective, the operations required both in order to be successful.

As history marched on the strategies remained, though the masters of deception increasingly relied on proxies to do the dirty work. Not long after Fidel Castro came to power in Cuba in 1959, the CIA were called in to run a campaign of covert action against him. Deniability became extremely important, particularly after John Kennedy became US President. Castro’s unpopularity among the middle classes had seen thousands of Cubans leave the island and seek refuge in the US, particularly in southern Florida. The CIA recruited around 1500 of these refugees for Operation Pluto, most commonly known as the Bay of Pigs invasion. The refugees formed Brigade 2506, and though they were trained by the US Army and the CIA they fought alone on the beaches of Bahía de Cochinos. They attempted the invasion in April 1961, and the operation was an almost total failure. Most of the brigade was either killed or captured, forcing the US to have to pay millions of dollars in ransoms to the Castro government. Though much of the history devoted to the Bay of Pigs failure focuses on Kennedy’s obsession with plausible deniability, the importance of the psyops dimension is often overlooked.

The CIA had utilised a radio station on Swan Island, in the Caribbean Sea off the coast of Honduras. During a previous CIA operation in Central America that removed Jacobo Arbenz as President of Guatemala, the CIA had successfully creation a radio station named La Voz de la Liberacion (The Voice of the Liberation). It had convinced the Guatemalan people that Arbenz was a traitor and a Soviet puppet, and that the small paramilitary force prepared by the CIA was much larger than the few hundred men that existed in reality. Radio Swan (later renamed Radio Americas) used the same basic strategy to try to prepare the Cuban public for the invasion at the Bay of Pigs. However, it wasn’t anywhere near as effective, despite the signal being strong enough that the station was heard throughout the Carribean. Even Castro’s efforts to jam the transmission were only successful in Havana.

The problems for the CIA came from the fact that Radio Swan was being run as a quasi-commercial station, selling space to anti-Castro Cuban groups. As noted by the CIA in March 1961, ‘Towards the End of 1960, the effectiveness of Radio Swan began to diminish. Although great numbers of Cubans still listened to the station, its credibility and reputation began to suffer as the result of statements representing the selfish interests of the Cuban groups producing the various programs… As time passed and the Cubans found their sources of information were no better than the next fellow’s, the program producers began to exaggerate… They made statements which were obvious lies to the listeners. An example: One of the announcers stated that their were 3000 Russians in a park in Santiago de Cuba – the residents had only to walk to the park to see that this was untrue. Moreover, the various programs began to defy coordination. All programs but one told the Cuban militiaman that he would be a hero on the day that he defected from Castro. The sole exception told the Cuban militiamen that he would be hanged regardless of what he did.’[vi] This conflicting propaganda meant that the underground anti-Castro movements within Cuba didn’t rise up to help the Brigade when the invasion happened, and also meant that Castro’s militiamen remained loyal.

What we can learn from this about modern events that probably or definitely involve some sort of official deception is that the propaganda is as important as the event itself. This is true not just for those running the operation but also for those seeking to investigate and expose it. My recently released film about the 2005 London Bombings 7/7: Seeds of Deconstruction focussed on this, showing how the official story of what happened has been radically adapted and revised over time. Working out exactly what did happen is very difficult, as investigators and researchers have to negotiate a minefield of bad reporting, misinformation, disinformation and outright propaganda.

On the morning of July 7^th, at around 10:45, BBC Radio reported that security service officials had told correspondent Frank Gardner that they believed the mornings attacks ‘bore all the hallmarks of Al Qaeda’. This was at a point where it wasn’t even clear what had happened, with the mainstream media having reported for the previous couple of hours that the explosions on the underground trains were caused by electrical power surges, and anywhere from six to ten tube stations were said to have suffered explosions. This story then became one of only three explosions on the underground system (and one on a bus), caused by suicide bombers using homemade explosives. Al Qaeda were mostly dropped from the story, and those responsible were described as ‘self radicalised’ ‘homegrown terrorists’ and ‘clean skins’, i.e. a small group of individuals working entirely on their own who were unknown to the security services.

By 2008 this story had evolved into one of the four alleged suicide bombers being one part of a wider jihadi network, with MI5 saying that the four weren’t picked up because of a lack of resources. This new story came out as three men were put on trial for a conspiracy, largely on the evidence that they knew Mohammed Siddique Khan, the supposed ringleader of the plot, and had been to London in the months before the attacks. However, when the men were initially charged the conspiracy they were alleged to have been involved in did not include what happened on 7/7. A Metropolitan Police press release stated that they ‘maliciously conspired’ with the four supposed suicide bombers between 1 November 2004 and 29 June 2005, a time period that falls short of the 7^th July 2005.[vii] Though these dates were subsequently changed to include 7/7, no one in the mainstream media picked up on this question, and they unanimously presented the three men as 7/7 accomplices. Though the trio faced two juries, the first couldn’t come to a decision and the second acquitted them, and so to date not a single person has been convicted in connection with the London Bombings.

So, why the ever-changing story? If 7/7 was a covert operation of some kind then we can understand the multiple stories in that context. The initial story of ‘homegrown’ ‘clean skins’ was reported in the media for over a year after the attacks, and was detailed in the two official 7/7 reports published in May 2006. The four alleged bombers were said to have been motivated by revenge for the wars in Iraq and Afghanistan, thereby associating opposition to those wars with terrorism. This story and implicit premise was advanced in a period when opposition to the Iraq war was at a peak. In part this opposition was due to the publication of the now infamous Downing Street Memo in May 2005, only days before the UK General Election, and only two months before the 7/7 bombings. The memo detailed a meeting between British officials in July 2002 to discuss the policy of war with Iraq. The memo demonstrated that the policy was already well under way in the summer of 2002, well before Colin Powell’s widely criticised appearance before the UN Security Council in February 2003. It also included the assessment of ‘C’, then head of MI6 Richard Dearlove, that the ‘the intelligence and facts were being fixed around the policy’.[viii] The presentation of the 2005 bombings as being caused by people opposed the Iraq War helped muddy the waters of the debate, seeking to make people less ardent in their opposition lest they be labelled as extremists. That the Iraq War still goes on five years later shows how ineffective the opposition has been.

Other dimensions of the official story were also very useful. That the alleged bombers were said to be homegrown helped advance the agenda for increased powers for police and security services in the name of counter-terrorism. Despite this help, in November 2005 the Labour government suffered a historic defeat when MPs in the House of Commons rejected legislation that allowed the police to hold terrorism suspects for 90 days without charge. While in reality some suspects are thrown in the hole for far longer without ever getting any sort of hearing, this was the first time the Blair government had lost a vote in the Commons. It is also the only postwar defeat regarding security policy. That said, the rest of the ‘anti-terror’ legislation passed smoothly, and became law the following year. Among the new criminal charges created by the 2006 Terrorism Act were ‘disseminating terrorist publications’ ‘preparation of terrorist acts’ ‘training for terrorism’ and ‘encouragement of terrorism’. These rather ambiguous phrases have enabled the security services, police, and Crown Prosecution Service to bring far more terrorism cases before the courts, and to charge far more people with terrorism-related offences. Between 9/11 and the end of 2004 701 arrests under the terrorism act had yielded only seventeen successful convictions for terrorism offences. Only three of those convicted were Muslims.[ix] By April 2008 this was up to 102 convictions from 1,471 arrests, a considerable increase. Put against that, only six people had actually been held for 28 days under the provisions of the 2006 legislation, three of which had been released without charge.[x] So much for the great terror threat that necessitated the 90 days.

Once the initial story of 7/7 had been accepted and the anti-terror legislation had passed, the authorities started the trial of the suspects from the Operation Crevice investigation, commonly referred to in the media as the Fertiliser Bomb Plotters. Eight men had been arrested in March 2004, only weeks after the Madrid train bombings, but didn’t go on trial until two years later. Of the seven that went on trial in Britain, five were convicted, and two found innocent. Testimony at the trial revealed that the group had been under surveillance for some time, and had been bugged, recorded and videotaped by MI5. This included footage of them meeting with Mohammed Siddique Khan and Shehzad Tanweer, two of the alleged 7/7 suicide bombers. Once this evidence had been admitted at trial it was no longer possible for the security services to maintain their original story of four men working alone who were completely unknown to MI5. They weren’t unknown, and they had connections to other supposed terrorists. The official account needed to be adapted. However, the authorities needed time to change their story.

In March 2007, while the jury was still considering its verdict in the Fertiliser Plot trial, the three alleged 7/7 co-conspirators were arrested. Though the men were put through two trials, they were eventually acquitted in April 2009. This provided an appropriate excuse for the government to delay any further publication of information or evidence. The excuse held good until over two years after the Fertiliser Plot trial where the original story was shown to be a lie. Shortly after the conclusion of the second alleged co-conspirators trial the government published a new report through the Intelligence and Security Committee, titled ‘Could 7/7 Have Been Prevented?’[xi] As the title suggests, the scope of the report was limited to asking whether MI5 had enough intelligence prior to 7/7 to have stopped the attacks, i.e. whether 7/7 was an ‘intelligence failure’. Though the story of who the alleged bombers were and what was known about them was systematically changed, there was no consideration whatsoever of the suggestion that they might not have been responsible, or might have been duped into being responsible.

The other function of the arrest and subsequent trials of the trio of alleged co-conspirators was to delay the inquests, which are finally due to resume in October 2010, more than five years after the bombings. For five years the families of the victims, the survivors, and the British public have been told a shifting story of what happened. Despite this, the authorities and mainstream media ridicule anyone who dares to ask whether the fundamentally unchanged part of the story, i.e. that suicide bombers were responsible, might also be subject to revision. Given that the inquests have not yet taken place, it is possible (though unlikely) that they will find that some or all of the victims did not die in intentional suicide attacks, and at this stage it has never been legally proven that this is what happened.

We know from history that there is a wide range of possible deceptions taking place about what happened on 7/7. In the absence of forensic evidence of precisely what happened and why, we are left with an ever-shifting story that conveniently fits the policy of the ongoing War on Terror. However, just because some terrorist attacks are inside jobs does not necessarily mean that 7/7 was an inside job, even though the event has been used to suit a manipulating agenda. It is entirely possible that 7/7 was a false flag operation, but it is also entirely possible that the way in which it has been used as a psychological warfare operation is merely exploitative after the fact. The only way we can ever truly know is through the disclosure of evidence and information pertaining to what happened, something that has been jealously guarded by the authorities since day one.

Fascisme: It Couldn’t Happen Here

Anders Bisgaard lar tidligere høyesterettsdommer (og mannen bak navnet til Lund-kommisjonen) Ketil Lund tegne opp det store bildet i 4. spalte på side 8 i Morgenbladet 26. mars:

- Det går en akse fra den liberale norske rettsstaten og over i et mer totalitært regime. Vi beveger oss på denne aksen – spørsmålet er hvor vi stanser.
- Er vi fortsatt en liberal rettsstat i internasjonal sammenheng?
– Ja, for all del. Hele den vestlige verden har beveget seg akselererende i løpet av de senere årene. Den norske utviklingen akselererer ikke raskere enn i andre land.

Her tenker du sikkert at dette bare er nok en kjedelig og tørr Morgenblad-artikkel der unge menn intervjuer gamle menn, mens alt egentlig er i sin skjønneste orden. Lund fikk jo lov å gå av med pensjon, fer chrissake! Og Anders får ham til å synge nasjonalsangen om vår fortsatt veldig liberale rettsstat.

Du tenker forsåvidt også riktig. Forsiden er jo viet den brølende overskriften HISTORIEN OM DA OLJEFONDET TØYDE REGLENE, TAPTE 633 MILLIARDER OG TOK UT MILLIONBONUSER MENS DET NORSKE FOLK SOV, og slettes ikke HISTORIEN OM DA NORGE GLED STILLE INN I FASCISMEN PÅ KNAPPE TI ÅR. Og intervjuet med Lund har fått den trygge taggen «Overvåkning», som du sikkert syns det er litt for mye av. Men pytt-pytt..

Lund viser til den italienske filosofen Giorgio Agamben, som mener at demokratier som forvitrer til totalitære samfunn gjennomlever en unntakstilstand som med tiden blir permanent, med stadig nye innskrenkninger av den personlige friheten. Denne tilstanden blir etter hvert oppfattet av borgerne som normaltilstanden, og derfor blir det heller ikke reagert stort mot den før det er for sent.
- Og denne unntakstilstanden oppsto i vårt tilfelle etter terrorangrepene i USA 11. september 2001?

Anders spør altså om unntakstilstanden [som nå er blitt permanent] på veien fra det norske demokratiet til det totalitære Nazi-Norge, ble innført i kjølvannet av hendelsene i USA den 11. september 2001.

Lund svarer:

- Det kan man si, og den karakteriseres ved at det stadig er trusler til stede som legitimerer nye inngrep. Trusler har imidlertid en tendens til å blekne noe over tid. Da vil nye trusler bli fremhevet.

Lund nevner her blant annet at vi «leser i pressen om alt fra internasjonal, organisert kriminalitet til terror som kan skje når som helst, om radikalisering av islamske miljøer i Norge» – som om han allerede i mars hadde lest PSTs dreiebok for den gjennomfalske «terrorsaken» av 8. juli 2010.

For å forklare hvordan vandringen i repressiv retning foregår, låner Lund et begrep av den svenske riksdagsrepresentanten Camilla Lindberg fra det sosialliberalistiske Folkpartiet – søsterpartiet til norske Venstre. Hun mener innskrenkningene i vår frihet skjer gjennom «de små skritts tyranni», som også er tittelen på hennes bidrag i Til forsvar for personvernet. Det argumenteres fra myndighetenes side med at det enkelte skritt er viktig for kriminalitetsbekjempelsen, og uten nevneverdig betydning for overvåkningsnivået i samfunnet. Men samlet sett, og over tid, er resultatet økt overvåkning og begrenset frihet.

Da Tysklands rikskansler Adolf Hitler drev på med dette, kalte vi det for «salamitaktikk»:

Først kom de for å ta kommunistene, / men jeg protesterte ikke / for jeg var ikke kommunist. / Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene, / men jeg protesterte ikke / for jeg var ikke fagforeningsmedlem. / Så kom de for å ta jødene og sigøynerne, / men jeg protesterte ikke / for jeg var ikke jøde eller sigøyner. / Så kom de for å ta de homofile, / men jeg protesterte ikke / for jeg var ikke homofil. / Da de kom for å ta meg, / var det ingen igjen som kunne protestere.

- Men det handler jo om reelle trusler. Vi hadde 11. september, vi hadde terrorbombene i Madrid i 2004 og i London i 2005, og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har sagt at det samme kan skje i Norge. Er det ikke riktig å ruste opp apparatet vårt mot slike farer?
- Da må man for det første stille spørsmål ved hvor reelle truslene er. Hva tror du er sjansen for at du skal bli terroroffer?

Videre, kunne man sagt, må man stille spørsmål ved hvem som truer og terroriserer oss, og hvorfor det ikke er opportunt for fx England og USA å granske bombeaksjonene på en skikkelig måte, hvorfor det alltid er politiinformanter med blant de ofte bare angivelige «bombemennene», hvorfor sikkerhetskameraer alltid svikter når det gjelder (smeller), etc etc.

Men der har du jo allerede lært deg svaret, gjennom å lese aviser: «Konspirasjonsteorier!». Det holder å si ordet, så er debatten over.

00-tallets massemedier har gitt deg dette eksklusive og ekskluderende våpenet for at du skal bruke det: Ingen ønsker å bli ekskludert, og ekskludert blir du til gangs om du prøver å stille for mange spørsmål ved selve opphavet til denne unntakstilstanden på veien over i et totalitært regime: Terrorismen, og hvem som sto bak den, fjernet og ødela bevisene, trenerte granskningene og tåkela hele den offentlige debatten.

Morgenbladet skriver 6. august om trusselen om eksklusjon:

Agamben radikaliserer Foucaults påstander ved å hevde at det alltid har vært en del av lovens hensikt å gjøre borgerne fredløse og maktesløse. Den som formulerer lovreglene, setter dem i kraft og gjennomfører sin sosiale skaperakt fra en terskel mellom loven og lovløsheten. På den andre siden av bevegelsen er borgeren alltid en potensiell fredløs. Det er i borgerens mulige fredløshet at lovens makt ligger. Overmaktens styrke ligger ikke i lovens reguleringer, men i trusselen om eksklusjon fra det lovstyrte feltet. Agamben er derfor opptatt av selve den akten som setter – eller «gir» – loven. Lovreglene selv er bare et mellomspill. I den andre enden trues det nakne livet med utslettelse. Derfor gjelder det å redde seg inn på lovens felt så lenge det går, hvis man har planer om å overleve.

Du skal nå få se film, men før filmen kan du jo ta en titt på Norges viktigste nyhetssending – NRK Dagsrevyen – slik denne får passet sitt påskrevet av en av sine beste kritikere, Karsten Johansen.

I kjent propagandastil gjør NRK en virkelig gigantisk trussel til et spørsmål om russeres alkoholkonsum, mens virkelig minimale og høyst sannsynlig bevisst konstruerte, syntetiske terrortrusler blåses utover alle dimensjoner. De skremmer deg og terroriserer deg mer eller mindre daglig, men NRKs terrorisme er åpenbart innenfor lovens felt. Betal lisensen din, eller bli fratatt alt.

9/11-dogmatikerne og løk-metaforen hos Ibsen

Henrik Ibsen lar sin protagonist Peer Gynt beskrive som en løk helt uten kjerne:

Det var en ustyrtelig mængde lag!
Kommer ikke kærnen snart for en dag?
(plukker hele løgen op)
Nej-Gud om den gør! Til det inderste indre
er altsammen lag,- bare mindre og mindre.-
Naturen er vittig!

I en nylig disputt på forumet KKF ble Ibsens ord nok engang aktualisert nå i mai. Nærmere bestemt i form av de utallige lag med argumentasjon og diskurs som 9/11-dogmatikerne omgir seg med i sine febrilske forsøk på å slå tilbake presset fra dem som vil ha frem sannheten om angrepet på skyskraperne på Manhattan i 2001.

Lett omskrevet ble disse lagene presentert som forsvar for den offisielle fortellingen:

1. Hvis man googler Harrit, kommer det opp titusenvis av treff.
2. Harrit har sluppet til i aviser og TV-program.
3. Selv om hans artikler refuseres, er det tøys at han knebles.
4. Harrit er en konspirasjonsteoretiker.
5. Harrit er ikke en seriøs kjemiker.
6. Plass brukt på Harrit går på bekostning av seriøse forskere.
7. Ordet «nanotermitt» brukes bare i konspirasjonsteorier om 9/11.
8. Nanotermitt kan oppstå etter store branner i skyskrapere.
9. Venstresiden må ikke fusjonere med konspirasjonsbransjen.
10. Drivkreftene i historien kan aldri være skjulte eller løgnaktige.
11. Skeptikere mener sprengstoffet følger logisk av forhåndskjennskap.
12. Harrit hevder å vite mer om stålbygninger enn bygningsteknikere.
13. Kongressen utelot Mossad-vinklingen fordi den var uvesentlig.
14. Mossad-agentene som filmet 9/11 hadde flaks og kjente ikke tid og sted.
15. De 19 arabiske flykaprerne var de som faktisk gjorde det.
16. Om du tror sprengstoff sprengte tårnene er du en konspirasjonsteoretiker.
17. Rigging av sprengstoff i kontorbygg med folk i unndras aldri offentlighet.
18. Ingen 9/11-skeptikere har relevant fagbakgrunn for det de snakker om.
19. Hundretusenvis av bygningsteknikere har analysert kollapsene grundig.
20. Arkitekter og ingeniører leder ikke an i WTC-sprengningsdebatten.
21. Om en teori avviker fra offisiell historie er den en konspirasjonsteori.
22. Alle som plasserer ut sprengstoff i bygg med folk i vil være åpne om det.
23. Kontroversielle teorier er alltid og selvsagt forfeilede.
24. Harrits forskning er ifølge veldig mange forskere elendig.
25. Ingen som finner kontroversielle ting bruker vitenskapelige metoder.

Det vil føre for langt å skulle vise hvorfor alle disse 25 lagene i løken enten er irrelevante eller forfeilede, og det er heller ikke målet med denne artikkelen. I stedet skal artikkelen handle om nettopp denne taktikken, som enten den er bevisst eller ikke, like fullt er en observert taktikk som blir brukt igjen og igjen i kontroversielle saker, kanskje spesielt knyttet til 9/11 og funnet av avansert og udetonert sprengstoff i vrakrestene.

La oss først av alt minnes den nå «gravlagte» rapporten Harrit et al publiserte i det fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftet Chemical Physics Journal i april 2009. Over tretten måneder er gått siden publiseringen, og normal kutyme innenfor vitenskapelig publisering er at et resultat står seg til noen andre forskere publiserer noe annet, som da enten verifiserer eller falsifiserer de første resultatene. Så langt er dette ikke skjedd, og den normale konklusjonen vi lekfolk kan trekke av dette, er at Harrits resultater har vist seg vanskelige å motbevise.

Det vi derimot har sett, er typisk for den etter min mening post-demokratiske og post-rasjonelle post-9/11-epoken. Vi har sett journalister og andre lekfolk kaste seg over rapporten med nedsettende betegnelser og merkelapper. Vi har sett ryktespredning og urbane myter som reiser med lysets hastighet rundt på nettet, der hovedbudskapet er at dette er tøys, tidsskriftet er et tøysetidsskrift, det angivelige sprengstoffet er maling, etc etc.

Selv et halvår etter publiseringen får etpar norske forskere stå frem på TV-skjermen med lettbeint oppgulp fra denne internettbaserte ryktemøllen: Dette er rødmaling, dette er tøyseforskning, dette minner om en semesteroppgave på bachelorgraden. Og i den nevnte post-demokratiske og post-rasjonelle post-9/11-epokens navn satser NRK på at alt dette bare blåser over: Vi kan nevne det, og vise at «forsker står mot forsker», men det er overhode ikke viktig for oss, eller for noen, å komme til bunns i dette.

I realiteten sparker statskanalen på denne måten ballen over til lekmenn, og vi får den ekstreme varianten av løktaktikken som vist over: Den ene ridderen etter den andre rir ut for å forsvare den offisielle myten som er blitt podet inn i oss daglig i bortimot ni år, og de omgir seg med et kvart hundre løklag som er like løse, porøse og substansløse.

Som 9/11-skeptiker kan man da (forsøksvis) tålmodig sette seg ned og svare på hvert og ett punkt som kommer opp, men i hvilken hensikt? Løken er jo nettopp bare en haug med lag, og målet med løktaktikken er simpelthen å utmatte skeptikerne eller å holde dem sysselsatt med rent ut meningsløst sisyfosarbeid: Med det samme du har satt på plass ett substansløst argument, blir det gjentatt noen innlegg lenger nede. Eller en annen ridder i rustning stormer frem, og han har selvfølgelig heller ikke fått med seg at lagene han hadde planlagt å bruke var skåret vekk ett for ett.

Det hele er selvfølgelig til å grine av. Eller i det minste få tårer i øynene.

Det vi har å gjøre med er irrasjonelle mennesker og misologer som for alt i verden vil og ønsker at den offisielle 9/11-myten skal holde vann. Det er derfor de øser som besatt. Men den lekker. Den tar inn vann. Ja, skuta ligger rent faktisk på tyve favner.

Men det er en hemmelighet.

Og på overflaten er alt stille, stille.

Krigen mot demokratiet

Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.

I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.

I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.

Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.

Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.

Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.

En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.

Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.

På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.

Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.

For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.

Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.

Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.

Påskekrim: Niels Harrit og MP Pileni

DETTE HAR SKJEDD:

Vi husker Niels Harrit – den danske nanokjemikeren fra Københavns Universitet – kom ut med sin rapport Active Thermitic Material Discovered in Dust from the 9/11 World Trade Center Catastrophe i april ifjor, og at det norske forskningsnettstedet Forskning.no ikke ville skrive om saken til tross for at deres danske søstersite Videnskab.dk kjørte en serie artikler om dette oppsiktsvekkende funnet av sprengstoffrester og udetonert militært sprengstoff i støvet fra WTC-eksplosjonene.

Både i Danmark og Norge er det sånn at mer allmenne medier som TV-stasjonene og tabloidavisene ikke dekker tungt vitenskapelig stoff medmindre slike som Forskning.no eller Videnskab.dk først gir tommelen opp, trolig fordi journalister generelt sett ikke kan veldig mye om naturvitenskap eller forskning i det hele tatt. Mye av deres dekning blir dermed avhengig av forskningsnettstedene, og i ytterste konsekvens kan det stå på én enkelt person, som i Norge sist april, da det sto på «Skepsis»-grunnlegger og tidligere forskning.no-fagredaktør Erik Tunstad alene.

Før påske i 2009 nektet forskning.no plent å skrive om nanotermitt, og den eneste artikkelen som var å finne var en påskete artikkel om nanosolkrem.

På nettsidene til «Foreningen Skepsis», som Tunstad i sin tid stiftet, ble det for nøyaktig et år siden idag noe panisk skrevet om Forskning.nos søsternettsted, som man håpet ikke var en seriøs side a’la Forskning.no:

Beklager dobbelposting. Men jeg tok en tur over til JREF og ikke overraskende er dette søppelvitenskap. Videnskab.dk (håper ikke dette er en seriøs side a la forskning.no) snakker om peer-review artikkel og det ser ut til at den eneste peer-reveiw som har blitt foretatt var av forfatternes evne til å betale for spalteplassen.

Først da Videnskab.dk publiserte sin såkalte debunking av Harrits rapport, ble «Skepsis» og følgelig også Forskning.no interessert i nanotermitt. Da ble det publisert en triumferende artikkel om at nanotermittfunnet bare var sprøyt, at sjefredaktøren ikke hadde lest artikkelen og at den ble publisert uten hennes tillatelse. Ja, sjefredaktør Marie-Paule Pileni valgte sogar å ta sin hatt og gå, altså trekke seg fra redaktørjobben i The Open Chemical Physics Journal, i løpet av mailkorrespondansen med Videnskab.dks journalist, som hun hevder var den første som fortalte henne om Niels Harrits artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet hun til da var sjefredaktør for.

DET BLIR SELVSAGT ENDA VERRE:

Men dette er bare forsmaken. Professor Pileni hevder nemlig ifølge Videnskab.dk at hun ikke har kvalifikasjoner til å vurdere det faglige innholdet i professor Harrits artikkel om WTC-støvet – samtidig som hun bombastisk erklærer at artikkelen aldri skulle vært publisert i hennes vitenskapelige tidsskrift.

De fleste som har kommentert akkurat dette og som har kikket på professor Pilenis CV, mener imidlertid at hun var mer overkvalifisert og muligens også inhabil i forhold til å vurdere rapportens eksplosive innhold.

Blant en masse militærforskning på nanomaterier og eksplosive pulvre for kontrollert rivning og militære formål gjennom 1990-tallet og 2000-tallet, finner vi hennes fem år ved Société Nationale des Poudres et Explosifs (SNPE) fra 1990 til 1994.

Og det hele blir enda mer merkelig når vi tar med at professor Pilenis tidligere arbeidsgiver SNPE i Toulouse i Frankrike var ett av 2-3 kjente laboratorier i 2001 som produserte det militære sprengstoffet nanotermitt, samt at selvsamme SNPE i Toulouse fredag 21. september 2001 – knappe ti dager etter angrepet på World Trade Center – ble totalskadet i en gigantisk eksplosjon som drepte 29 mennesker, skadet 2500 mennesker alvorlig og førte til 8000 lettere skader på personer i området rundt SNPE-anlegget, der 2/3 av byens vinduer ble smadret av eksplosjonen. En eksplosjon som også kunne høres 80 kilometer fra SNPE.

FOR Å OPPSUMMERE:

Hvis vi tenker oss at WTC faktisk ble sprengt med bl.a nanotermitt, som professor Harrits rapport synes å godtgjøre, og det stemmer at SNPE i Toulouse var en av ytterst få produsenter av militær nanotermitt, er det da helt utenkelig at sprengningen av SNPE-laboratoriet ti dager etter WTC-sprengningen kan ha vært noe annet enn et hendelig uhell?

Standardinstituttet NIST i USA var ansvarlig for testingen og utviklingen av nanotermitt i Statene, men da World Trade Center ble forvandlet til støv, slo det ikke NIST at de burde undersøke dette støvet for spor av nanotermitt? Og den kvinnelige professoren som var redaktør for det vitenskapelige tidsskriftet som publiserte professor Harrits rapport om funn av nanotermitt i det samme støvet fra WTC, trekker seg med øyeblikkelig virkning og under dramatiske omstendigheter etter en e-post fra en dansk forskningsjournalist, og så viser det seg at hun har jobbet for en fransk lab som laget nanotermitt og som ble sprengt i lufta i en uoppklart gigantisk eksplosjon ti dager etter WTC-eksplosjonen?

Hva er oddsen?

PS: Hvis du sitter med mer info om noe av dette, enten for å belegge eller avkrefte det, oppfordres du herved til å kommentere denne artikkelen. Det kan være nøkkelen til WTC-mysteriet ligger i Frankrike.

Den officiella 11 septemberversionen är också en konspirationsteori

En mängd motsägelser och frågor kontrasterar mot den officiella konspirationsteorin om 11 september. Att inte ta dessa frågor på allvar kan i värsta fall vara ett hot mot de demokratiska principerna.

När jag för drygt ett år sedan började granska den internationella 9/11 Truthrörelsen visste jag inte vad jag skulle tänka.

Jag hade visserligen stött på några artiklar om konspirationsteorier där attackerna i USA den 11 september 2001 togs upp men jag hade ingen aning om att det bakom ifrågasättandena stod tusentals arkitekter och ingenjörer, jurister, läkare och andra akademiker, politiker, brandmän, piloter och till och med kändisar förutom ögonvittnen och anhöriga till de omkomna.

Efter en sökning i de stora svenska dagstidningarna visade det sig att jag inte hade missat något. Förutom väldigt förenklade och ofta skämtsamt hållna texter saknades det rapportering kring frågan. Och det saknas fortfarande.

För två år sedan presenterade CNN en undersökning enligt vilken en av tre amerikaner trodde att 11 september var ett så kallat insiderjobb. I ett av de många uppropen kräver 953 arkitekter och ingenjörer en ny utredning av de tre World Trade Centerbyggnadernas kollapser. Nio internationella forskare, inklusive danske kemisten Niels Harrit, har i en vetenskaplig artikel konstaterat höga halter av högteknologiska sprängämnen i stoftet från de tre WTC-husen. Över hundra dokumenterade vittnesmål talar om explosioner i byggnaderna, även i källarplanen och innan det första flygplanet träffade. Dessa har inte beaktats i den officiella 11 septemberredogörelsen. Flera av medarbetarna i 11 septemberkommissionen, som skrev rapporten, efterlyser själva en ny undersökning då de var hårt styrda i sina slutsatser. 80 000 New Yorkbor har i år skrivit under NYCCAN-uppropet som kräver en ny utredning.

I det politiska uppropet återfinns, bland många andra, Cynthia McKinney från USA, före detta ledamot av representanthuset, Andreas von Bülow från Tyskland, jurist och före detta forsknings- och teknologiminister, och Yukihisa Fujita, japansk ledamot av parlamentet som ofta tar upp frågan där. Bland de nordiska deltagarna märks svenske riksdagsmannen Egon Frid (v) och norska Berit Ås, tidigare professor i socialpsykologi och partiledare för Sosialistisk Venstreparti. Ett stort antal i den amerikanska säkerhetstjänsten har ifrågasatt den officiella versionen av vad som hände. FBI-medarbetaren Coleen Rowley utnämndes år 2002 av Time Magazine till en av årets tre viktigaste personer för att hon avslöjat att man på FBI:s huvudkontor blockerat förhandskännedom om attackerna.

Regissörer och skådespelare som David Lynch, Rosie O’Donnell, Charlie Sheen, Sharon Stone, Woody Harrelson, Mathieu Kassovitz och Juliette Binoche står bakom ifrågasättandena.

Listan skulle kunna göras betydligt längre. Varför får då 11 septemberfrågan så lite uppmärksamhet?

För att uppnå ett läge där vi kan diskutera motsägelserna kring 11 september utan att hemfalla åt märkliga associationer och förutfattade meningar kan det vara värt att komma ihåg att även den officiella versionen av vad som hände är en konspirationsteori om en attack planerad och utförd av Osama bin Laden och det så kallade al-Quaidanätverket.

Det handlar inte om att dra några förhastade slutsatser. Det handlar om frågor. Att fortsätta sopa motsägelserna under mattan kan i värsta fall vara ett hot mot de demokratiska principerna. Attackerna den 11 september 2001 har haft alldeles för stora konsekvenser för att behandlas lättvindigt.

Det är hög tid för en oberoende internationell utredning av 11 september.

« Forrige side — Neste side »