Jan Utzon intervjuet av Richard Gage

Gjennom år har den meget løst sammensatte 9/11 Truth-bevegelsen erfart medieapparatets motvillighet mot dekning av politisk ukorrekte syn på World Trade Center-angrepene den 11. september 2001. Til tider finnes det, om man kan kalle det det, lysglimt og øyeblikk med nøkternhet der «forbudte» temaer tas opp og skrives om, som seg hør og bør om man skal påberope seg å leve i et sivilisert og demokratisk samfunn.

Den danske avisen Berlingske Tidende gjorde nettopp dette i november, da de publiserte en artikkel der Jørn Utzons sønn, Jan Utzon, uttrykker sin skepsis til den offisielle forklaringen vedrørende 9/11-hendelsene i et intervju med grunnleggeren av Architects and Engineers for 9/11 Truth, Richard Gage.  Jan Utzon er selv arkitekt og tilknyttet sin fars kreasjon Sydney Operahouse.

Han sier i artikkelen følgende:

Jeg siger ikke det er løgn, men jeg er bekymret over historien og vil gerne høre nogle gode forklaringe…

og

Hvis nogen prøver at dække over noget, er det godt at få det ud, for hvad kan de ellers dække over?

Utzon har skrevet under oppropet for en ny etterforskning og hjelper slik Architects and Engineers for 9/11 Truth å spre budskapet.  Her er noen av hans oppfatninger om hendelsene:

Tag nu for eksempel World Trade Center bygning 7, der lå i nærheden af Twin Towers. Den kollapsede totalt? Hvorfor? Der var ingen ild i bygningen, og alt var intakt, da den pludselig faldt sammen. Og hvorfor ligner bygning 7-kollapset umiskendeligt meget den slags kontrollerede eksplosionsnedrivninger, man ser i tv, når højhuse synker i jorden lag på lag på lag?

og:

Det samme med Twin Towers. Hvordan kan 80.000 tons stål styrte sammen i frit falds hastighed? Der er noget, der ikke passer, argumenterer arkitekterne.  Bygninger klasker ikke sammen på den måde på grund af ildebrand. Bygninger klasker sammen på den måde på grund af eksplosioner, dynamit, sprængstof. Kontrolleret vel at mærke. Nogen må have trykket på knappen.  Det lignede en nedrivning mere end noget andet, siger Jan Utzon.

Intervjuet kan ses her:

Jan Utzon begynte ifølge Berlingske å tvile på den offisielle forklaringen da han så Blueprint for Truth - the Architecture of Destruction, utgitt av Architects and Engineers for 9/11 Truth.

Som han selv sier:

Jeg ville elske at diskutere det med mine kolleger. Hvis man ikke vil snakke om, hvad der er sandt og falskt, kan man ligeså godt gå ind i skabet og glemme det.

Den officiella 11 septemberversionen är också en konspirationsteori

En mängd motsägelser och frågor kontrasterar mot den officiella konspirationsteorin om 11 september. Att inte ta dessa frågor på allvar kan i värsta fall vara ett hot mot de demokratiska principerna.

När jag för drygt ett år sedan började granska den internationella 9/11 Truthrörelsen visste jag inte vad jag skulle tänka.

Jag hade visserligen stött på några artiklar om konspirationsteorier där attackerna i USA den 11 september 2001 togs upp men jag hade ingen aning om att det bakom ifrågasättandena stod tusentals arkitekter och ingenjörer, jurister, läkare och andra akademiker, politiker, brandmän, piloter och till och med kändisar förutom ögonvittnen och anhöriga till de omkomna.

Efter en sökning i de stora svenska dagstidningarna visade det sig att jag inte hade missat något. Förutom väldigt förenklade och ofta skämtsamt hållna texter saknades det rapportering kring frågan. Och det saknas fortfarande.

För två år sedan presenterade CNN en undersökning enligt vilken en av tre amerikaner trodde att 11 september var ett så kallat insiderjobb. I ett av de många uppropen kräver 953 arkitekter och ingenjörer en ny utredning av de tre World Trade Centerbyggnadernas kollapser. Nio internationella forskare, inklusive danske kemisten Niels Harrit, har i en vetenskaplig artikel konstaterat höga halter av högteknologiska sprängämnen i stoftet från de tre WTC-husen. Över hundra dokumenterade vittnesmål talar om explosioner i byggnaderna, även i källarplanen och innan det första flygplanet träffade. Dessa har inte beaktats i den officiella 11 septemberredogörelsen. Flera av medarbetarna i 11 septemberkommissionen, som skrev rapporten, efterlyser själva en ny undersökning då de var hårt styrda i sina slutsatser. 80 000 New Yorkbor har i år skrivit under NYCCAN-uppropet som kräver en ny utredning.

I det politiska uppropet återfinns, bland många andra, Cynthia McKinney från USA, före detta ledamot av representanthuset, Andreas von Bülow från Tyskland, jurist och före detta forsknings- och teknologiminister, och Yukihisa Fujita, japansk ledamot av parlamentet som ofta tar upp frågan där. Bland de nordiska deltagarna märks svenske riksdagsmannen Egon Frid (v) och norska Berit Ås, tidigare professor i socialpsykologi och partiledare för Sosialistisk Venstreparti. Ett stort antal i den amerikanska säkerhetstjänsten har ifrågasatt den officiella versionen av vad som hände. FBI-medarbetaren Coleen Rowley utnämndes år 2002 av Time Magazine till en av årets tre viktigaste personer för att hon avslöjat att man på FBI:s huvudkontor blockerat förhandskännedom om attackerna.

Regissörer och skådespelare som David Lynch, Rosie O’Donnell, Charlie Sheen, Sharon Stone, Woody Harrelson, Mathieu Kassovitz och Juliette Binoche står bakom ifrågasättandena.

Listan skulle kunna göras betydligt längre. Varför får då 11 septemberfrågan så lite uppmärksamhet?

För att uppnå ett läge där vi kan diskutera motsägelserna kring 11 september utan att hemfalla åt märkliga associationer och förutfattade meningar kan det vara värt att komma ihåg att även den officiella versionen av vad som hände är en konspirationsteori om en attack planerad och utförd av Osama bin Laden och det så kallade al-Quaidanätverket.

Det handlar inte om att dra några förhastade slutsatser. Det handlar om frågor. Att fortsätta sopa motsägelserna under mattan kan i värsta fall vara ett hot mot de demokratiska principerna. Attackerna den 11 september 2001 har haft alldeles för stora konsekvenser för att behandlas lättvindigt.

Det är hög tid för en oberoende internationell utredning av 11 september.

Kändisar bryter tystnaden om 11 september

Sharon Stone, David Lynch, Charlie Sheen, Rosie O’Donell och Juliette Binoche … Listan kan göras lång. Alla ifrågasätter de den officiella 11 septemberteorin och efterfrågar en ny undersökning.

Åtta år har gått sedan 11 septemberattackerna men frågetecknen består. Politiker, arkitekter och ingenjörer, piloter, brandmän och andra grupper i den världsomfattande 9/11 Truthrörelsen är fast beslutna om att göra allmänheten uppmärksam på alla motsägelser och få till stånd nya utredningar.

Även kända skådespelare och andra kulturarbetare ger nu röst åt sina tvivel på den officiella konspirationsteorin om 19 kapare ledda av Osama bin Laden. Några av de främsta är regissörerna David Lynch och Michael Moore och skådespelare som Sharon Stone, Charlie Sheen, Rosie O’Donnell, Juliette Binoche och Woody Harrelson. Bland musikerna märks artister som Harry Belafonte, Willie Nelson och Eminem. Den långa listan av kändisar och deras uttalanden finns samlade bland annat på sajten patriotsquestion911.com.

Charlie Sheen har varit engagerad i 9/11 Truthrörelsen i flera år och har bland annat samarbetat med teamet bakom dokumentärfilmen Loose Change, som har premiär i en ny version nu i höst. I en artikel i Los Angeles Times häromdagen uttalade Sheen återigen sin övertygelse om att Osama bin Laden var knuten till den amerikanska underrättelsetjänsten och att attackerna var ett insiderjobb. Han vill nu få till stånd en konfrontation med president Obama i frågan.

Sharon Stone har i en intervju med CNN uttryckt stöd för Sheens engagemang och häromåret berättade hon i en annan intervju att hon aldrig trott på den officiella versionen om hur skyskraporna i New York rasade. Hon ifrågasatte samtidigt krigen mot Afghanistan och Irak.

David Lynch nämner i en intervju ett par anledningar till tvivel på den officiella teorin om vad som hände den 11 september: ”Det som bekymrar mig är att hålet i Pentagon var för litet för ett flygplan. Gräsmattan visade inga spår efter det och regeringen visar inte hur planet träffade trots att många kameror fångade det. Vid World Trade Center rasade tre byggnader som vid en professionell rivning.”

Rosie O’Donnell fick sparken från sitt arbete som programledare för The View på ABC när hon började ta upp frågan om de märkliga kollapserna. Hon har därefter fortsatt arbetet på egen hand och har framförallt försökt väcka uppmärksamhet kring alla sjuka och döende räddningsarbetare som inte får den hjälp de behöver eftersom man, trots alla indikationer, sa att luften inte var skadlig att inandas efter kollapserna.

O’Donnell har även intervjuat William Rodriguez. Han var vaktmästare i det norra tornet och räddade med sin huvudnyckel livet på många människor som var instängda bakom dörrar som gått i baklås. Han vittnar om en explosion i källarplanen som inträffade innan det första planet träffade byggnaden och som dödade och skadade flera.

Det är inte bara amerikanska kändisar som engagerat sig i frågan. I Frankrike märks bland andra Juliette Binoche och Marion Cotillard, som spelade huvudrollen i filmen om Edith Piaf, La Vie en Rose. Oscarsbelönade Binoche har medverkat i en film som visar hur det fanns förhandskännedom om attackerna den 11 september 2001, A Few Days in September.

20 minutter med presidenten

Av Charlie Sheen

Jeg har nylig hatt gleden av å sitte ned sammen med vår 44. president, Barack Hussein Obama, mens han var ute for å fremme sitt initiativ for reform av helsetjenesten. Jeg ba om 30 minutter gitt omfanget og detaljene i henvendelsen min, jeg fikk 20. Tjue minutter, 1200 sekunder, ikke mye tid til å stille presidenten spørsmål rundt en av de viktigste hendelser i vår nasjons historie. Det følgende er en transkripsjon av vår bemerkelsesverdige diskusjon.

Charlie Sheen - God ettermiddag Mr. President, takk så mye for at du tok tid ut av din krevende tidsplan.

President Barack Obama - Min glede, innholdet i forespørselen virket som noe jeg burde sette til side noen minutter for.

CS - Jeg må påpeke at jeg stemte på deg, ettersom løfter om håp og forandring, åpenhet og ansvarlighet, samt det å føre regjeringen tilbake i hendene på det amerikanske folket, slo en emosjonell akkord i meg som jeg ikke hadde følt på lang tid, kanskje noensinne.

PBO - Og jeg setter pris på det, Charlie. Stor fan av serien, forresten.

CS - Sir, jeg kan ikke forestille meg når du kan finne tid til å faktisk se på serien min, tatt i betraktning ansvaret du har arvet.

PBO - Jeg får det på TiVo’en på Air Force One. Et fint avbrekk fra det reisende pressekorpset. (Han kikker på klokken). Ikke for å være brå eller for å stresse deg, men du har 19 minutter igjen.

CS - Jeg tar det som en invitasjon til å kutte rett til sak.

PBO - Jeg er lutter øre. Eller så har jeg blitt fortalt.

CS - Sir, i meget nær fremtid vil vi oppleve vårt første 11.sept jubileum med deg som øverstkommanderende.

PBO - Ja. En veldig høytidelig dag for vår nasjon. En dag for refleksjon og også en dag av historisk bevissthet.

CS - Absolutt sir…. Nå, angående din posisjon rundt hendelsene på 11.sept og den påfølgende etterforskningen som fulgte, gjør jeg rett i å forstå det slik at du fullt ut støtter resultatene av kommisjonsrapporten, ellers kjent som den «offisielle historien»?

PBO - Har jeg noen grunn til å ikke gjøre det? Gitt at de fleste av oss antagelig er i kontakt med de samme bevisene.

CS - Jeg skulle virkelig ønske det var tilfellet, sir. Er du klar over, herr president, de nylige imponerende avsløringene om at seksti prosent av 11.sept-kommisjonærene offentlig har uttalt at regjeringen ble enige om å ikke fortelle sannheten om 11.sept, og at Pentagon var engasjert i bevisst bedrag rundt deres respons på angrepet?

PBO - Jeg er klar over visse tilfeller av «krangling» i løpet av deres svært grundige og utrettelige etterforskning, ja.

CS - Mr. President. Det er vanskelig å bemerke denne type friksjon som «krangling» eller bruke uttrykk som «grundig» når en ser disse bevisene, som jeg insisterer på at du undersøker, omkring 6 av de 10 medlemmene.

(På dette tidspunktet vandrer en av Obamas hjelpere opp til presidenten og hvisker inn i øret hans. Obama kaster et raskt blikk på klokken og nikker mens assistenten gjenopptar sin stilling ved inngangen, rett bak meg.)

PBO – Jeg mener ingen disrespekt, Mr. Sheen, men jeg må spørre, hva er det du mener å antyde med retningen denne diskusjonen ser ut til å ta?

CS - Jeg mener ikke å antyde noe som helst, herr president. Jeg er her for å presentere fakta og se hva du har tenkt å gjøre med dem.

PBO - La meg gjette; «faktaene» som angivelig støtter disse påstandene er i mappene du har med deg?

CS – Godt gjettet Mr. President.

(Jeg leverer den første mappen med dokumenter til presidenten)

CS - Igjen sir, dette er ikke mine meninger eller gjetninger. Alt dette er offentlig informasjon, rapportert gjennom massemediene og møysommelig fakta-sjekket.

(presidenten kaster ett blikk inn i mappen jeg gav ham)

CS - På side 1 av et dossier datert august ‘06 vil du du se uttalelser til Washington Post fra John Farmer, senior rådgiver til 11.sept kommisjonen. Merk deg hans sitat som leser: «Jeg ble sjokkert over hvordan ulik sannheten var fra slik den ble beskrevet for oss.»

PBO - (mens han kikker ned i rapporten, nesten uhørlig) …. um hmm ….

CS - Han går videre til å ytterligere uttale at “Luft-forsvarets kassetter fortalte en radikalt annerledes historie enn det som hadde blitt fortalt til oss og publikum i to år ….”

(presidenten fortsetter å lese dokumentene)

CS - På sidene 2 og 3, sir, er uttalelser fra blant annet kommisjonens formenn Thomas Kean og Lee Hamilton, kommisjonærer Bob Kerrey, Timothy Roemer og John Lehman, samt uttalelser fra kommisjonær Max Cleland, en ex -senator fra Georgia, som sier:

“Dette er en nasjonal skandale. Denne undersøkelsen er nå kompromittert. I nær fremtid er vi nødt til å få frem hele historien fordi 11.sept saken er så viktig for Amerika. Men det hvite hus ønsker å dekke over det. ”

Han beskrev også president Bush’s ønske om å forsinke prosessen for å ikke skade gjenvalget i ‘04. De mistenkte bedrag til det punktet at de vurderte å henvise hele saken til Justisdepartementet for kriminell etterforskning. Mr. President, er ikke denne informasjonen alene utvetydig grunnlag for en ny undersøkelse?

PBO - Feil ble klart gjort, men vi som mennesker og som et land trenger å gå videre. Det er helt klart i vår beste interesse som et demokratisk samfunn å fokusere vår innsats og våre ressurser på fremtiden for denne store nasjonen og vår evne til å beskytte det amerikanske folk og våre allierte fra denne typen terrorisme i de kommende årene.

CS - Sir, hvordan kan vi fokusere på fremtiden når KOMMISJONEN selv sier at de fortsatt ikke vet sannheten?

PBO – Om det du forteller meg her i dag kan være et utgangspunkt for å få i gang en åpen diskusjon eller balansert debatt, kan jeg ikke snakke for. Heller ikke om vedtak enkelte kommisjon medlemmer gjorde under en svært vanskelig periode. Kanskje du burde intervjue dem i stedet for meg. Vent, ikke fortell meg, jeg var lettere å spore opp enn de var?

CS - Ikke akkurat sir, men la oss være ærlige. Du er president i USA, lederen av den frie verden.

11.sept har blitt påskuddet for en systematisk degenerering av vår grunnlov. Din administrasjon leser fra den samme manualen som Bush-administrasjonen lurte på Amerika gjennom dokumenterte hemmelighold og bedrag.

PBO - Mr. Sheen, Jeg har en vanskelig for å sitte her og lytte til at du trekker forvrengte paralleller mellom Bush/Cheney-regimet og mitt.

CS - Mr. President parallellene er ikke forvrengte bare fordi du sier de er det. La oss holde oss til fakta. Du lovet å avskaffe Patriot Act og deretter stemte du for å godkjenne den på nytt. Du lovte å avslutte avlytting uten rettslig godkjennelse av det amerikanske folket og nå forsvarer du det energisk. Du var i harnisk over praksisen med overlevering av fanger til land hvor tortur er lovlig og nå fortsetter det. Du lovte om og om igjen i valgkampanjen, at du ville avslutte praksisen med forvaring på ubestemt tid og i stedet har du utvidet det til permanent forvaring av “fangene” uten rettssak. Dette overstiger langt den tidligere administrasjonens onder. Kall meg gal herr president, men er ikke dette tilfelle?

PBO - Mr. Sheen, mine medarbeidere og jeg har godkjent dette intervjuet basert på din forespørsel om å diskutere 9 / 11 og å gi meg noe annen informasjon som du er overbevist om at jeg ikke er vurdert tidligere. Kall meg gal, men det ser ut til at du har blindt vandret vekk fra temaet.

CS - Sir, eksemplene jeg illustrerte er et direkte resultat av 11.sept.

PBO - Og jeg forteller deg at vi må gå videre, at vi må holde ut gjennom disse farlige og politiske utfordringene i årene fremover.

CS - Mr. President, vi kan ikke gå videre med et bunnløst virvar av ubesvarte spørsmål rundt den dagen og dens etterspill.

PBO - Jeg leste den offisielle rapporten. Hvert ord, hver side. Kanskje du bør gjøre det samme.

CS - Jeg har gjort nettopp det. Og det har også tusenvis av ofrenes familiemedlemmer gjort og gjett hva, de har de samme spørsmålene som meg og sikkert mange fler. Jeg mistet ikke en kjær på den forferdelige dagen Mr. President, og det gjorde heller ikke du. Men siden da har jeg, sammen med millioner av andre amerikanere mistet noe vi holdt meget kjært i dette store landet vårt; vi mistet vårt håp.

PBO - Og jeg vil tro at jeg er her for å gjenopprette dette håpet. Å gjenopprette folkets tillit til sine ledere, i dette systemet som de stemmeberettigede valgte gjennom en fredelig overføring av makt.

(Et merkelig øyeblikk med stillhet mellom oss. Dyrebar tid tikker bort).

CS - Mr. President, er du klar over hvor mange dager det tok å starte etterforskningen av attentatet på JFK?

PBO - Hvis minnet ikke svikter meg så jeg tror det var to uker.

CS - Nærme. Sytten dager for å være nøyaktig. Er du klar sir, hvor lang tid det tok å starte etterforskning av Pearl Harbor?

PBO - Jeg vil igjen si, rundt …. To uker.

CS - Nærme igjen sir, elleve dager for å være nøyaktig. Er du klar over, Mr. President, hvor lang tid det tok å starte etterforskningen av 11.sept?

PBO - Jeg vet det må ha virket som en veldig lang tid for alle de sørgende familiene.

CS - Det var en veldig lang tid Mr. President - fire hundrede og førti dager. Om lag 14 måneder. Har det plaget deg, Mr. President, at det tok bare fem timer for forsvarsminister Donald Rumsfeld etter det første angrepet å anbefale og godkjenne en fullskala offensiv mot Irak?

PBO - Jeg kjenner ikke til noen slike påstander.

CS - Jeg har beviset Mr. President, sammen med massene av dokumenter og fakta jeg vil at du skal ta en titt på. Her.

(Jeg leverer ham en annen fil - mye tykkere enn den første)

PBO - Jeg ser du kom forberedt Charlie.

CS – Det er ingen annen måte å vise seg for presidenten. Når du er i tvil kom alltid overforberedt, som jeg pleier å si.

PBO - Nå høres du ut som førstefruen.

CS - Det er litt av en kompliment sir.

PBO - Som du vil. Vennligst fortsett.

CS - Sir, jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot bunken av dokumenter i mappen jeg ga deg. Den første i fra toppen har tittelen “Operation Northwoods”, en frigitt Pentagon-plan om å iscenesette terrorangrep på amerikansk jord, for å legge skylden på Cuba som et påskudd for krig.

PBO - Og jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot det faktum at den prinsipielle tegneren av denne usannsynligle blåkopi ble raskt avvist en ny periode som Joint Chiefs styreformann og sendt pakkende til en europeisk NATO garnison. Takk Gud at hans utenomjordiske ambisjoner aldri så dagens lys.

CS - Jeg ville ikke være så sikker på det Mr. President.

PBO - Jeg kunne lett si det samme til deg Charlie.

(presidenten titter på armbånds-uret sitt)

CS - Det neste dokumentet leser “frigitte iscenesatte provokasjoner.” Nå, ærlig talt Mr. President. Jeg skulle ønske jeg satt her og diktet disse tingene opp. Jeg er sikker på at du er kjent med USS Maine insidenten, senkingen av Lusitania, som vi alle nå vet brakte oss inn i første verdenskrig. Og selvfølgelig den mest kjente, Gulf of Tonkin hendelsen.

PBO - Selvfølgelig er jeg kjent med disse historiske hendelsene og jeg er klar over at det er et modikum av kontrovers rundt de. Men for å være helt ærlig med deg, dette er alt gammel historie.

CS - Mr. President, det er ofte sagt: «De som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den.” Og jeg innrømmer for deg sir, disse hendelsene er fortiden.

PBO - En helt annerledes verden unge mann, i en radikalt annerledes universellt politisk klima.

CS – Det er ikke for å argumentere sir, jeg bare inviterer deg til å erkjenne troverdighet rundt slike mønstre og temaer. Nok et eksempel; neste dokument i mappen din. Den ble utgitt av tenke-tanken, Project for a New American Century, med tittelen “Rebuilding Americas Defenses”, og ble skrevet av Dick Cheney og Jeb Bush. For å sitere fra dokumentet Sir -

(presidenten avbryter)

PBO – “Den videre forandringsprosessen, selv om den bringer med seg revolusjonære endringer, blir sannsynligvis langvarig med mindre en katastrofale og katalyserende hendelse dukker opp - som et nytt Pearl Harbor”.

CS - Touche, sir. Hva er dine tanker om dette utsagnet herr president?

PBO - Jeg vil kalle dette et åpenbart tilfelle av feilvurdering drevet frem av et uheldig miljø av antakelser. For noen, den uinformerte fornektelsen av tilfeldigheter.

CS - Interessant vinkel sir. Likevel stoppet ikke vise-president Cheney der. Tidlig i 2008, rapporterte både den Pulitzer Prize vinnende journalisten Seymour Hersh og MSNBC, at Cheney hadde foreslått for Pentagon en skandaløs plan om å la den amerikanske marinen lage falske iranske patruljebåter, for så å bemanne de med Navy Seals, for å iscenesette et angrep på amerikanske destroyere i Hormuz-stredet. I denne hendelsen skulle skylden legges på Iran og brukes som et påskudd for krig. Har noe av denne informasjonen bekymret deg Mr. President? Skal vi bare ignorere det, før disse realiteter kan avvises år fra nå som kun gammel historie av våre barn, slik som du avviser 11.sept.

PBO - Selvfølgelig bekymrer denne informasjonen meg, men det er ikke så bekymringsfullt som det at du sitter her i dag og antyder at 11.sept fikk lov til å skje eller ble iscenesatt fra innsiden.

CS - Mr. President Jeg mener ikke å antyde noe. Jeg legger kun frem dokumenter og spør spørsmål som ingen i makt vil se på eller bekrefte. Og som jeg nevnte tidligere, da jeg stemte for deg, trodde jeg på budskapet om håp og forandring. Mr. President jeg har kommet til deg spesifikt i håp om endring. En endring rundt oppfatningen om at regjeringen ennå ikke har gjort seg åpne og ansvarlige overfor folket. Dette er dine ord, Mr. President ikke mine. Livet til tusenvis ble brutalt kuttet kort og de etterlatte er i deres uendelige smerte med meg i dag, herr president. De er med meg i ånd og kjød, og meldingen vi bærer, vil ikke bli stillnet lenger av mediaenes mantraer som insisterer hvordan de skal føle. De vil ikke lenger bestemme for dem, for 8 lange år, hva de kan tenke, hva de kan si, hva som kan bli spurt.

PBO - Og jeg setter pris på din lidenskap, jeg setter pris på din overbevisning. Til tross for dine bekymringer, på tross av hva dataene kanskje eller kanskje ikke kan avsløre, hva du og familiene må forstå og akseptere, er at vi gjør alt vi kan for å beskytte deg.

CS - Mr. President, jeg innser at vi har veldig liten tid, så la meg legge ned en liste med punkter som kanskje kan belyse noen av årsakene til at vi ikke vil omfavne en varm klem av Federal beskyttelse.

PBO - Vi har kommet så langt. Kjør på.

CS - Vær oppmerksom på, Mr. President, alt jeg er i ferd med å si er dokumentert som faktum og er offentlig informasjon. Informasjonen du holder i hendene beskriver og kontrollerer hvert eneste punkt.

PBO - Du har fem minutter igjen. Gulvet er ditt. Brief meg.

CS - Takk Mr. President. Ok, først; På FBIs liste over mest ettersøkte er ikke Osama Bin Laden siktet for sine forbrytelser på 11.sept. Da jeg ringte FBI for å spørre hvorfor dette var tilfelle, svarte de: «Det er ikke nok bevis til å knytte bin Laden til åstedet.»

Senere oppdager jeg at han aldri har blitt tiltalt av justis-departementet.

CS – nummer 2 ; FBI-oversetter Sibel Edmonds, ble avvist og kneblet av justis-departementet etter at hun avslørte at regjeringen hadde forviten av planer om å angripe amerikanske byer med fly med bomber så tidlig som i april 2001. I juli ‘09 brøt Fru Edmonds Federal orden om stillhet og gikk offentlig ut for å røpe at Osama bin Laden, Al Qaida og Taliban alle som en jobbet for og med CIA fram til dagen 11.sept/01.

CS – nummer 3 ; Følgende er et sitat fra borgermester Giuliani under et intervju på 11.sept med Peter Jennings for ABC Nyheter. «Jeg gikk ned til området og vi setter opp hovedkvarter på 75 Barkley Street. Der er også politikommissæren, brannkommissæren og lederen for krise-responsen. Vi opererte ut derfra da vi ble fortalt at World Trade Center skulle kollapse. Og det kollapset faktisk før vi kunne få kommet ut av bygningen, så vi var fanget i bygningen i 10, 15 minutter. Til slutt fant vi en utgang og kom oss ut, gikk nordover og tok mange med oss. “

Hvem fortalte ham dette?? Til denne dag, er svaret på dette spørsmålet ubesvart, fullstendig ignorert og ettertrykkelig tilbakevist av ordfører Giuliani ved flere offentlige anledninger.

CS – nummer 4 ; I april 2004 rapporterte USA Today, “I to år før 11. september, gjennomførte North American Aerospace Defense Command øvelser som simulerte hva hvite hus sa var utenkelig på den tiden: å bruke kaprede passasjerfly som våpen til å krasje inn i mål og oppnå gigantiske tap. “Ett av målene var World Trade Center.

CS – nummer 5 ; 12. september 2007, CNN’s “Anderson Cooper 360 ‘, rapporterte at det mystiske” hvite flyet “oppdaget og filmet av flere medier, som flyr i begrenset luftrom over Det hvite hus kort tid før kl 10 om morgenen den 9 / 11, var faktisk Luftforsvarets E-4B, en spesielt modifisert Boeing 747 med en kommunikasjons-pod bak cockpiten, ellers kjent som “The Doomsday Plane”.

Selv fullt klar over hendelsen, annså ikke 9 / 11 kommisjonen det militære flyets nærvær å være av noen interesse og valgte å ikke inkludere det i den endelige 9 / 11 kommisjonens rapport.

CS – nummer 6 ; Tre F-16s plassert på Andrews Air Force Base, ti miles fra Washington DC, gjennomfører øvelser i Nord-Carolina 333 kilometer unna, samtidig som det første flyet krasjer inn i WTC. Selv i betydelig mindre hastighet enn sin toppfart på 1500 mph, kunne de fremdeles ha forsvart himmelen over Washington lenge før 9am, mer enn 37 minutter før Flight 77 krasjer inn i Pentagon. Derimot, returnerte de ikke før etter 9:55.

Andrews Air Force Base hadde ingen armerte jagere i beredskap og klar til å ta av på morgenen den 11.sept.

CS – nummer 7 ; WTC Building 7. Se video av kollapsen.

CS – nummer 8 ; Flight 93, det fjerde flyet, styrtet kl 10:03. V.P. Cheney gir nedskytings-orderen 10:10-10:20 og dette blir ikke er kommunisert til NORAD før 28 minutter etter Flight 93 har krasjet.

Noe som bygger opp yttligere mistanke på denne fronten er det faktum at Dick Cheney overtok kontrollen over NORAD tre måneder før angrepene den 11.sept. Derfor hadde kun han, og ingen andre på planeten Jorden, makt til å utøve millitære virkemidler mot de kaprede passasjerflyene den 11.sept. Han valgte å ikke utøve denne makten. Tre måneder etter 11.sept oppga han kommandoen over NORAD og returnerte den til militæret.

CS – nummer 9 ; Haugevis av mainstream medier rapporterte at FBI gjennomførte en undersøkelse av minst fem av 11.sept flykaprerne som ble utdannet ved amerikanske militære flyskoler. Disse undersøkelsene er nå forseglet og må bli frigitt.

CS – nummer 10 ; I 2004. New York-brannmennene Mike Bellone og Nicholas DeMasi gikk offentlig ut og sa at de hadde funnet de svarte boksene fra flyene ved World Trade Center, men fikk beskjed om å holde kjeft av FBI-agenter. Nicholas DeMasi sa at han eskorterte føderale agenter på en all-terrain vehicle i oktober 2001 og hjalp dem å lokalisere enhetene, en historie støttet av Mike Bellone.

Som Philadelphia Daily News rapporterte den gang, “Deres historie reiser spørsmålet om det fant sted en en viss form for cover-up på Ground Zero.

CS – nummer 11 ; Hundrevis av øyevitner, blant annet first-responders, brann-kapteiner, nyhets-reportere, og politi, beskrev opptil flere eksplosjoner i begge tårnene før og under kollapsen.

CS – nummer 12 ; En oppsiktsvekkende video avdekket fra arkivene viser BBC News korrespondent Jane Standley som rapporterer om sammenbruddet av WTC bygning 7 mer enn tjue minutter før den falt ned 5:20 på ettermiddagen den 11.sept. Tapes fra tidligere BBC-sendinger viser at nyhets-ankerne diskuterer kollapsen av WTC 7, hele 26 minutter i forveien. BBC hevdet først at deres bånd fra 11.sept hadde blitt “mistet”, for så å innrømme at de gjorde en “feil” ved rapporteringen kollapsen av til WTC 7 før det skjedde. Til denne dag har de ennå ikke kunnet forklare hvordan de visste at bygget skulle falle på forhånd.

I tillegg rapporterte CNN’s Aaron Brown at bygningen “enten har kollapset eller er kollapset.”, over en time før kollapsen av WTC 7 kl. 4:10

CS – nummer 13 ; Advokat General Ted Olsons påstand om at hans kone Barbara Olsen ringte ham to ganger fra Flight 77. Det er hun som beskriver kaprerne med tapetkniver, noe som var en sentral planke i den offisielle 9 / 11 historien.

Imidlertid ble troverdigheten til historien fullstendig undergravd etter at Olsen konstant endret sin historie frem og tilbake om at telefonen som ble brukt av hans kone var hennes mobil-telefon eller en flytelefon. Det intressante er at teknologien for å ringe med mobil-telefon fra stor høyde ikke ble opprettet før 2004. American Airlines har også bekreftet at Flight 77 var en Boeing 757, og at dette flyet ikke hadde flytelefoner om bord.

Ifølge FBI forsøkte Barbara Olsen kun å ringe sin mann én gang, og samtalen klarte ikke å koble til, derfor må Olsen må ha løyet da han hevdet at han hadde snakket med sin kone fra Flight 77.

CS – nummer 14 ; Størrelsen på en Boeing 757 er ca 38 meter i bredde og likevel viser bilder av punktet ved Pentagon som angivelig var forårsaket av ulykken et hull ikke mer enn 4 meter i diameter. Bare motorene på et 757 ville ha punktert et hull større enn dette. Bilder tatt før den delvise kollapsen i sammenstøts-sonen viser liten reell skade og et sparsommelig område med rusk på plenen. Dette er helt uforenlig med braket av en stor jetliner, spesiellt sett i kontrast til bilder av andre tilfeller hvor fly har krasjet inn i bygninger.

CS – nummer 15 ; Hva er meningen bak følgende sitat som tilskrives Dick Cheney som kom frem i lyset under 11.sept kommisjonens høringer? Passasjen er hentet fra et vitnesbyrd gitt av daværende transportminister Norman Mineta.

I løpet av den tiden hvor flyet kom inn mot Pentagon, var det en ung mann som kom inn til vise-presidenten og sa, “Flyet er 80 kilometer unna”. “Flyet er 48 kilometer unna.” Og når det kom ned til “flyet er 16 kilometer unna,” sa den unge mannen til Vice President, “Står ordrene forsatt?” Vise-presidenten skal ha slengt halsen rundt og sagt: “Selvfølgelig står ordrene fortsatt . Har du hørt noe si det motsatte?”

Da flyet ikke ble skutt ned, i tillegg til det faktum at væpnede jagerfly ikke var i nærheten av flyet og Pentagon forsvars-systemet ikke var aktivert, skal vi ta det slik at ordrene var å la flyet treffe sitt mål?

CS – nummer 16 ; I mai 2003, melder Miami Herald hvordan Bush-administrasjonen nektet å slippe en 900-siders rapport av kongressen omhandlende 11sept fordi de ville «unngå pinlige detaljer i rapporten», særlig angående pre-11.sept advarsler om angrepet samt det faktum at kaprerne hadde trent ved amerikanske flyskoler.

CS – nummer 17 ; topp Pentagon-tjenestemenn kansellerte sine rutefly på den 11 september dagen før. San Francisco borgermester Willie Brown, kansellerte etter en sikkerhetsadvarsel sitt fly til New York som var planlagt avgang på morgenen av 11.sept.

CS – nummer 18 ; Teknologien for å aktivere telefonsamtaler fra mobiltelefon i stor høyde på flyselskapets flygninger ble ikke opprettet før 2004, og selv ved det tidspunktet var det bare på forsøks-stadiet. Samtaler fra mobiltelefoner som utgjorde en vesentlig del av den offisielle versjonen av hendelsene var teknologisk umulig på den tiden.

CS – nummer 19 : Den 29. april 2004. President Bush og VP Cheney ville bare møte med kommisjonen under bestemte, hemmelige forhold. De insisterte på å vitne sammen og ikke under ed. De krevde også at deres vitnesbyrd skulle bli behandlet som en “statshemmelighet.” Til dags dato så eksisterer ikke noe av det de snakket om i den offentlige sfæren.

CS - Og til slutt Mr. President – nummer 20 ; Et par dager etter angrepet, melder flere aviser samt FBI at et pass tilhørende en av kaprerne ble funnet i ruinene av WTC. I august 2004 meldte CNN at 11.sept kaprer Ziad Jarrah var eier av et visum som ble funnet i restene av Flight 93 som gikk ned i Shanksville i Pennsylvania.

Minst en tredjedel av WTC offerenes lik ble fordampede og mange av ofrene for Pentagon hendelsen ble brent til det ugjenkjennelige. Og likevel blir visum og pass av papir, som identifiserer gjerningsmenn og verifiserer den offisielle versjonen av hendelsene, mirakuløst funnet etter eksplosjoner og branner som vi blir fortalt at smeltet stål-bygninger.

(Rådgiveren går nok en gang bort til presidenten og hvisket i øret hans. Han beveger seg fort vekk igjen).

PBO - Vel Charlie Jeg kan ikke si at dette ikke har vært interessant. Som jeg sa tidligere, du har vist deg fokusert og organisert i dag. Uansett hvordan jeg føler for det materialet du har presentert, må jeg berømme ditt engasjement og iver. Imidlertid er vår tid her over.

(presidenten reiser seg fra stolen, jeg gjør det samme).

CS - Mr. President! Ett sekund til!

(Presidenten starter mot døra - jeg følger ham raskt trinn for trinn).

CS - Herr President, jeg bønnfaller deg, basert på bevisene du nå har, til å bruke din makt som president. Bevis for oss alle sir, at du faktisk bryr deg. Opprett en virkelig omfattende og åpen etterforskning av 11.sept og dens etterspill i kongressen. Familiene fortjener sannheten, det amerikanske folk og resten av den frie verden fortjener sannheten. Mr. President –

(Han pauser. Vi tar hverandre i hånda).

CS - Sørg for at du er på rett side av historien.

(Presidenten avbryter håndtrykket).

PBO - Jeg er på rett side av historien. Takk Charlie, mine medarbeidere og jeg skal kontakte deg.

(Jeg ser på mens han grasiøst stiger ut av rommet, med sannheten jeg ga ham holdt fast ved hans side.)

NB: Det du nettopp har lest har ikke faktisk skjedd … ennå.

Dette er et åpent brev til presidenten hvor jeg ber om en ny etterforskning.

Charlie Sheen

Nick Kollerstrom om Londonbombene

Mandag 7. september kl 20.10 viste NRK2 den britiske BBC-mockumentaren «Conspiracy Files 7/7» - om Londonbombene 7. juli 2005. Programmet ble første gang vist på BBC2 30. juni i år, samme dag som Englands andre skeptiske bok om 7. juli ble lansert i London. Forfatteren av «Terror on the Tube» ble også taklet hardt og ufint av BBC, som ellers er kjent for fair play og balanserte, etterrettelige dokumentarfilmer.

For å gi Nick Kollerstrom en mulighet til å svare på beskyldningene i programmet NRK viste ikveld, har vi innhentet denne uttalelsen fra mannen bak den svært grundige boken «Terror on the Tube – Behind the Veil of 7/7».

JEG SKREV BOKEN «Terror on the Tube» fordi jeg mener USA/UKs militære etterretning manipulerer sinnene til det britiske folk, slik at krig skal bli akseptabelt. Dette bør vi aldri akseptere. Krigen er ikke nødvendig. Krigen var aldri gloriøs.

I løpet av min levetid har «fiendebildet» gått fra tyskerne til russerne og nå muslimene. Budskapet i boken min er at det britiske folk faktisk ikke trenger noen fiende. Men de falskflagg-terrorhendelsene som arrangeres og finner sted i all sin gru, er en IQ-test. Vi – folket – gis med det samme en fortelling om hvordan de skjedde. Med litt pirking begynner den fortellingen å falle fra hverandre. Det er en konstruert fortelling. Klarer du å se gjennom den? Det er det vesentlige spørsmålet! Sivilisasjonens overlevelse kan avhenge av dette.

Én ting er sikkert: Marsjeringen og marsjeringen «Stop the War»-bevegelsen står for, oppnår ingen verdens ting. Jeg håper boken min provoserer frem litt hissig diskusjon: Jeg vil at folk skal bli sinte for at de er blitt løyet for, og for at politikerne har forlatt Sannheten.

Jeg forteller om Londonbombene i lys av 9/11-hendelsen i New York, og hvordan det fortsatte med den grusomme logikken fra denne hendelsen. Muslimer sto ikke for noen av disse, etter mitt syn.

Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg føler at de viktigste ordene i Bibelen for oss idag er: «Kjenn sannheten, og sannheten skal sette deg fri!» På kort sikt kan sannheten sette deg i en masse trøbbel, eller til og med i fengsel, men disse ordene fra Jesus Kristus er en påstand på lang sikt om hvordan menneskeheten kan unngå slaveriet.

Merkelig nok vil ikke folk diskutere boken jeg har skrevet, de viser i stedet umiddelbart tilbake til ting som skjedde for 60 år siden i Polen, som om dette var uendelig mye viktigere. Jeg finner også at de viser til dette ikke fordi de ønsker å diskutere noe som helst, men utelukkende for å levere en etisk forbannelse! Jeg antar dette er måten jeg «ødelegges» på av etablissementet, slik at boken min kan ignoreres. Men la oss være ærlige, jeg er en vitenskapshistoriker og moren min var kjemiker, så jeg kan kanskje unnskyldes for at jeg interesserer meg for den normale avlusingsteknologien som ble brukt i 2. verdenskrig? Etter utbruddet av tyfus i 1942, ble disse avlusings- («gass-») kammerne bygget i alle de tyske arbeidsleirene, der de ble brukt med insektdreperen Zyklon. Det forferdelige med mine meninger her, er at det for meg virker som klær, og ikke jøder, ble satt i disse kammerne. Folk er veldig sjokkerte når jeg sier dette, og går inn i en dyp taushet. Men jeg er optimist og tror at om få år vil det britiske folk være klare for å diskutere bevisene. Bevisene, og la oss være klare om dette, må være kjemiske: Veggene i Auschwitz husker hvor cyaniden ble brukt, den trengte rett inn i dem når den ble brukt, og det er en bemerkelsesverdig permanens i jerncyaniden som ble dannet.

Jeg hadde faktisk håpet at mitt universitet University College London (UCL) skulle godkjenne et prosjekt for videre veggprøver fra en polsk arbeidsleir (det trengte ikke være Auschwitz) for å måle cyanidrester, men det gjorde de ikke. De kastet meg ut! Jeg er trolig den første fra UCL-staben som er blitt utvist av ideologiske grunner.

Folk trenger sine mareritt. Et BBC-program i tre deler - «The Power of Nightmares» - gikk inn på dette. Jeg antar at jeg forsøker å fjerne folks favorittmareritt her, eller i det minste granske det grundig. Mine fiender ønsker ingen debatt, de arbeider direkte gjennom løgner og karaktermord. En moderne politiker manipulerer folk ved å spille på Frykt og Terror. Det er sånn han/hun får deg til å lytte. Han trenger frykten din. Fienden, om vi kanskje likevel trenger en fiende, er den krigsopprettholdende makten som produserer den Usannheten som rettferdiggjør krigen. Har du lagt merke til hvordan de prøver å hindre debatt og stemple ditt forsøk på å finne sannheten som en «konspirasjonsteori»?

Folk spør meg hvorfor i alle dager jeg sa ja til å være med i BBCs «Conspiracy files»-program om den 7. juli. Og ja, de løy og løy for å få meg til å si ja, og ja, tilgrisingen av navnet mitt mot slutten av programmet var uunngåelig – som alle hadde advart meg om hele veien. Over en ganske lang periode jobbet jeg med Tristan Quinn – programmets produsent – og teamet hans. Vi besøkte ulike 7/7-relaterte åsteder, og de filmet ham når han grillet meg om hva som var skjedd der og hvordan bevisene skulle tolkes. Han var hele tiden takknemlig overfor meg fordi så å si alle andre i den hjemlige «Sannhetsbevegelsen» knyttet til 7/7 hadde nektet å delta. Nærmest all den intelligente og interessante dialogen mellom oss som havnet på film ble klippet vekk – selvsagt. Men jeg må likevel si at denne prosessen, over mesteparten av et år, hjalp meg med å få skrevet boken. Spesielt «7/7-rettssaken» ved Kingston Crown Court i 2008, der de gjentatte ganger ba meg være tilstede. Jeg ble forøvrig ikke betalt for noe av dette. Så du må gjøre deg opp din egen mening, kjære leser: Dette «Kingston trial»-kapitlet som er temmelig sentralt var bare mulig å skrive fordi BBC-teamet hele tiden dro meg over dit (der jeg ofte var den eneste privatpersonen som var tilstede) og grillet meg hver kveld om hva det var som hadde foregått.

BBC er tross alt etablissementet. Og jeg kommer faktisk med noen rimelig direkte kommentarer om hvordan Tante Beeb har gått til sengs med krefter av Ren Ondskap, med den måten de konspirerte på i rapporteringen av hendelsene. Så jeg kan egentlig ikke klage.

Intervju med Ludicrous Diversion-teamet

Oversatt fra engelsk.

Den 15. september 2006 ble en anonymt produsert videodokumentar om bombene i London 7. juli 2005 lansert gjennom Google Video. Sammen med videoen var det også en rask introduksjon til innholdet:

På den 7. juli 2005 ble London rammet av en rekke eksplosjoner. Du tror sannsynligvis at du vet hva som skjedde den dagen. Men det gjør du ikke.

Politiet har helt fra begynnelsen av valgt å holde tilbake fra offentligheten nesten alle bevisene de hevder å ha, og har sannsynligvis løyet om flere aspekter ved Londonbombene.

Mainstream-media har med hensikt spredd falsk, grunnløs og ikke-verifiserbar informasjon, mens de har valgt å fullstendig overse utallige motsigelser og avvik i den offisielle forklaringen.

Staten har omsider, etter ett år, presentert oss med deres offisielle narrativ angående hendelsen. Innen få timer viste det seg å inneholde flere feil, noe som siden har blitt innrømmet av innenriksminister John Reid. De har kontinuerlig avvist krav om en fullstendig, uavhengig, offentlig granskning. Tony Blair hevdet selv en at en slik granskning ville være en «ludicrous diversion» (latterlig avledning). Hva er det de ikke vil vi skal finne ut? Kontakt ludicrousdiversion@hotmail.com

Hvis du ikke har lest den offisielle rapporten fra Innenriksministeriet om hendelsene 7. juli 2005, foreslår vi at du tar deg tid til å gjøre det ved å gå hit. Hvis du ikke har sett filmen «Ludicrous Diversion» enda, kan du se den på Google Video, i tre deler på YouTube eller ved å bruke videovinduet nedenfor.

Siden den kom ut i september 2006, har «Ludicrous Diversion» blitt sett over 80 000 ganger, til tross for at telleren har blitt nullstilt i alle fall en gang i filmens onlinehistorie. Filmen har skapt et bredt spekter av kommentarer fra seere, hvorav den store majoriteten hyller innsatsen til teamet bak filmen, det er en og annen anmeldelse, og tatt i betraktning filmens anonyme lansering, et godt antall velbegrunnede spørsmål om filmens tyngde og pålitelighet.

Så i tråd med idealet om sannferdig, uavhengig og offentlig research, har J7-kampanjen intervjuet produsentene av «Ludicrous Diversion» og stilt noen av de spørsmålene vi og medlemmene av J7 research forum ville ha svar på.

Hei LD, takk for at dere ble med på dette intervjuet. Hvem som helst med en interesse i hendelsene 7. juli 2005, og tiden etter, vil være kjent med uttrykket «ludicrous diversion» som det ble beskrevet av den britiske statsministeren, Tony Blair, da han nektet en fullstendig og uavhengig offentlig granskning av hendelsene som førte til det største tapet av liv i London siden Luftwaffe-bombingene under den annen verdenskrig. Dere reagerte tydeligvis på frasen, men hva motiverte dere til å lage dokumentaren?

Vår motivasjon for å lage «Ludicrous Diversion» er den du kan ane etter å ha sett filmen.

Vi mener det er store og viktige problemer med den offisielle forklaringen på bombene i London 7/7. Som vi fastslår i «Ludicrous Diversion» er det motsigelser, avvik og rett og slett feil i narrativet – et skandaløst dårlig presentert dokument. Ikke bare har disse ikke blitt adressert av media, staten og politiet, men mange av dem stammer direkte fra disse statsmaktene.

Vi mener det burde være en fullstendig, uavhengig og offentlig granskning av London-blombene. Legg merke til at vi ikke sier «undersøkelse». Som vi prøvde å vise i «Ludicrous Diversion», vil en undersøkelse ikke oppnå noe som helst – men kan faktisk være til potensiell skade for sannhetsbevegelsen fordi en del av den britiske befolkningen vil akseptere undersøkelsen som godkjent og anta at saken er løst. Derfor tror vi også at det sannsynligvis vil bli annonsert en undersøkelse på et tidspunkt i fremtiden, mest sannsynlig etter at Blair ikke lenger er statsminister.

Vi ble opprørt over det faktum at de virkelige bevisene som er presentert for befolkningen ikke er nok til å konkludere at bombene sprengte som beskrevet, eller at de beskyldte bomberne nødvendigvis var ansvarlige. Hvis noen tror at den påstanden er tåpelig, ber vi dem gjøre egenhendig research – både om bombene og den såkalte krigen mot terrorisme som ble utløst av 9/11.

Vi er dypt bekymret over det tempoet Storbritannia forvandles til en politistat i. Vi bruker ikke denne terminologien med et lett hjerte, men dem som tror det er en for ekstrem beskrivelse, leser ikke nyhetene. Det ville være vanskelig å argumentere mot dette siden vi allerede har nådd en slik tilstand, og alt vi er vitne til nå er implementeringen av den tilstanden.

Uten å kaste om oss med beskyldninger, var vi misfornøyde med mye av informasjonen som ble lagt ut, til og med av elementer fra alternative medier om Londonbombingen – en prosentdel av dette er tydelig og overlagt desinformasjon.

I din første e-postkontakt med J7, sto det på åpningslinja: «liker siden og arbeidet. Gode greier», så vi må spørre: hvordan ble innholdet i «Ludicrous Diversion» påvirket av arbeidet til J7-kampanjen?

Innholdet ble direkte påvirket av J7, faktisk ble filmen i utgangspunktet til initiert av arbeidet til et par uavhengige og eksklusivt internettbaserte researchere, inkludert Bridget Dunne selv. Nesten ingenting vi presenterte i filmen ble avdekket eller oppdaget av oss – vi bare samlet sammen et lite antall (veldig lite) av momentene rundt 7/7 og bestemte oss for å presentere dem i en form som kunne appellere til de umovendte som ellers blindt ville akseptert den offisielle forklaringen. Det var trist å se hvor få folk som hadde giddet å signere protestskrivet som ba om en granskning. Og vi mener bestemt – og dette er et viktig poeng – at om så J7 tar feil og er feilinformert i hvert eneste utsagn og i spørsmålene kampanjen stiller (noe vi overhodet ikke tror er tilfellet), er det likevel et grunnlag for å forlange – og få - svar på disse spørsmålene. I alle fall om vi fremdeles lever i et fritt samfunn.

Hvorfor bestemte dere dere for å lansere Ludicrous Diversion anonymt, og, nå i ettertid, tror dere det har hjulpet eller hindret filmen?

Vi er en gruppe som består av mennesker fra forskjellige yrker og samfunnsgrupper, og ingen av oss ser etter finansiell avkastning eller anerkjennelse fra prosjektet. Beslutningen om å være anonyme ble ikke tatt for å hjelpe prosjektet på noe vis – skjønt, det resulterte i sunn debatt – og flere diskusjoner kan være god hjelp.

Filmen må i høy grad - ved å gis ut anonymt - bli evaluert for innholdet og intensjonen, heller enn for hvem som laget den. Dette unngår de vanlige «ad hominem»-angrepene som generelt rettes mot dem som stiller spørsmål, men det reiser også spørsmål om hvem som kunne produsert en slik film. Har «Ludicrous Diversion»-teamet planer om å avsløre hvem dere er en gang i fremtiden?

Nei, det har vi ikke tenkt på.

Filmen er et veldig profesjonelt stykke arbeid. Kostet det mye å lage den, og hvem sponset prosjektet?

Ludicrous Diversion kostet under 50 pund å lage. Vi betalte det selv. Vi skrev, filmet og redigerte filmen selv. Vi lånte utstyret vi ikke hadde. Vi lærte oss ferdighetene vi ikke hadde. Dette er den digitale tidsalder, det er nå mulig (heldigvis) å lage og distribuere en dokumentar uten at det koster mye penger. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Vi har vært fornøyd med tilbakemeldingene – de har vært nesten utelukkende positive.

Har dere planer om en LD II?

Ja.

Ludicrous Diversion nevner at Jean Charles de Menezes ble drept istedenfor en annen, også uskyldig, person. Dette virker på meg som et hint om en oppfølger. Har LD-teamet planer om å ta opp drapet på Jean Charles? Vet dere noe om hvem den andre personen var, og i så fall, hvordan?

Det er en liten misforståelse som vi beklager dersom den var utbredt – vi refererte simpelthen til det antatte målet for operasjonen – angivelig Hussain Osman, som faktisk hadde rømt til Frankrike. Poenget vårt var at dersom det hadde vært Osman, og ikke de Menezes, som hadde forlatt huset sitt i en lett jakke, var blitt forfulgt av politiet på en buss og deretter inn på et tog, der han ble pågrepet og taklet på gulvet, skulle han heller ikke ha blitt drept i henrettelsesstil med syv kuler i hodet. Ubevæpnede mennesker bør ikke bli drept «for sikkerhets skyld» – uansett hvem de er, uansett skyld. Det skal liksom være England vi bor i, ikke Nazi-Tyskland, Stalins Russland eller Saddams Irak.

Er det noen flere bestemte aspekter ved 7. juli 2005 der J7-researcherne kanskje kan bidra gjennom å granske nærmere?

Takk for tilbudet. Vi vil vurdere dette. Vi vil også gå i samtale med dette forumet før vi lager noen fremtidige filmer om Londonbombene – det er verdifull kunnskap, informasjon og innsikt hos medlemmer av sannhetsbevegelsen som det ville vært tåpelig av oss (eller andre som planlegger relevante dokumentarer) å ignorere.

Har dere kontaktet, eller blitt kontaktet av, mainstream-mediakanaler om muligheten for å sende Ludicrous Diversion på mainstream-TV?

Nei, ikke overraskende med hensyn til hva vi sier om dem i filmen, MSM har ikke banket på døren vår. Som vi prøvde å klargjøre i Ludicrous Diversion, mener vi at den komplette mangelen på granskning i mainstream-media av 7/7, tatt i betraktning at dette grusomme angrepet på den britiske befolkningen tok livet av 56 mennesker, burde være til seriøs bekymring for oss alle. Deres blinde aksept av statens og politiets forklaringer, og endeløse kvasi-fiksjonelle rapportering av «anonyme etterretningskilder» har vært uaktsom i en slik grad at det kun kan oppfattes som overlagt. 7/7 retter, kanskje mer enn noen annen hendelse over det siste tiåret, søkelyset mot et stort gap mellom de fleste menneskers oppfatning av mainstream-media og realiteten av den rollen de har i samfunnet i dag.

Har «Ludicrous Diversion»-teamet noen flere pekepinner til hvor mer informasjon, sammenhenger eller samling av data er nødvendig?

Som ovenfor – dersom vi lager LD2, vil vi spørre J7-kampanjen hva de mener burde bli inkludert. Vi lover selvsagt ikke å inkludere det, men det er ingen tvil om at informasjonen om 7/7 som nevnes i Ludicrous Diversion bare såvidt skraper i overflaten.

Tenk på den store sammenhengen som 7. juli 2005 inngår i, og mulige sammenhenger til Operation Crevice, eller fasilitetene tilrettelagt av Finsbury Park Mosque, karakter som Haroon Rashid Aswat og de uvanlige hendelsene den 21. juli 2005. Jeg vet at dette er å utvide temaet noe, men jeg tror det er en sammenheng i det hele. Har dere noe å si om 7. juli i denne konteksten?

Alle disse hendelsene er ubestridelig sammenhengende, men på komplisert vis som er veldig vanskelig å evaluere uten ordentlig tilgang til nødvendig informasjon – som vi ikke har og sannsynligvis ikke kommer til å få.

Historien til Aswat, som rapportert i media, er lite fornuftig om han er i MI5, og enda mindre om han ikke er det – problemet ligger i rapporteringen, ikke i Aswat. Han er hva han er, og vær sikker; mange mennesker vet nøyaktig hva han er. Men de vil ikke fortelle det til oss.

Hendelsene den 21. juli står kanskje igjen som den ene, mest bisarre saken – ikke minst spørsmålet om hvordan disse fire mennene som tilsynelatende ble filmet mens de detonerte bomber på offentlig transport i London enda ikke har vært i retten – nesten 18 måneder etter hendelsene. Hvor lang tid kan det ta å samle bevisene? Hvis de er skyldige, så få dem for retten og få dem dømt. Hvis de er uskyldige, hva er det de blir holdt for? Det er mer ved denne historien enn det som tilsynelatende møter øyet!

Er det en fare for at reaksjonen på filmen vil bli et fatalistisk «vi kan ikke gjøre noe med det?» Siktet LD-teamet mot en spesifikk respons?

Vi forstår den kommentaren. Men faktisk sier vi ikke at vi ikke kan gjøre noe med det. Det vi antyder (og mener) er at ingenting vil bli oppnådd ved å prøve å bruke de vanlige kanalene med sivil klage og oppfølgning.

Det er tydelig og klart at mainstream-media ikke vil hjelpe J7-sannhetsbevegelsen. Det er enda tydeligere at politiet og staten, av hvilken grunn det nå er, har gjort sitt beste for å hindre bevegelsen – så langt de kan uten å gå hjem til dere og ta dere av lufta. Å satse på at disse tre enhetene kan bli overtalt til å hjelpe dere vil ikke bære resultater – det er dette vi prøver å få frem.

Men hvorfor se på dem som de eneste mulighetene? Det finnes løsninger, det er måter å spre sannheten på, å stille spørsmål, innlede intelligent debatt og skape krav om svar blant den britiske befolkningen – men det skjer ikke ved å klage til media, politi eller staten.

Vi lot denne saken henge, ganske bevisst, fordi det som nå kreves fra J7 – og resten av befolkningen i hvert land i hvert vestlig samfunn som opplever store og dramatiske forandringer i livene deres, er, med ett ord, fantasi. Vi må tenke utenfor boksen, vi må skape nye metoder for å finne og spre informasjon, vi må finne nye måter å påvirke dem som har ansvar og som i teorien er ansvarlige overfor oss, men som har valgt å avvise tankene og meningene fra dem som har gitt dem dette ansvaret. Det er store endringer som gjøres med strukturen i samfunnet vårt – det er umulig å adressere disse endringene ved hjelp av det verktøyet som autoritetene har etterlatt oss med. Nye vinker må finnes.

Hvis vi vil være en sivilisert, rasjonell og moralsk nasjon må vi ha medier som holder øye med staten og holder den ansvarlig, og vi må ha en stat som overvåker politistyrken og holder dem ansvarlig, og vi må ha en politistyrke som anser sin primære rolle som å beskytte folket, ikke systemet. Vi må vurdere vår frihet og privatlivet som verdifulle saker som må beskyttes, ikke svekkes og eroderes, i navnet til en falskt og oppdiktet sikkerhet. Det er ingen lett løsning, men om vi nekter å fokusere oppfinnsomheten og intelligensen vår på å finne en, eller om vi faktisk tror at det ikke finnes en løsning, da, dessverre, er vi ferdig som et legitimt fritt og progressivt samfunn.

Dere fremmer noen veldig relevante poeng om hendelsene 7. juli, den geopolitiske sammenhengen de passer inn i, og de fundamentale og hastige strukturelle endringene i «demokratiet» som skjer i Storbritannia i form av uhindret økning i regjeringskontroll, overvåkning, og til slutt, begrensinger fra staten i alle former. Så, til slutt, hvordan ser dere for dere at kampanjen for sannheten om hendelsene 7. juli 2005 forsetter i et slikt klima?

Det er en veldig vanskelig sak. Befolkningen har allerede, for det meste, lagt bombene bak seg. Media nekter å gjenåpne eller å begynne å spørre på nytt, om bombene i London. De britiske styrkene er fremdeles i Irak og Afghanistan. Og makten til politiet ser ut til å bli forsterket hver uke – sist med annonseringen av fingerprint-scanning av trafikk-politiet, installeringen av iris-scanner på flere flyplasser i Storbritannia, og den absurde ID-kort-ordningen som er lite mer enn et fryktelig tyveri av skattebetaleres penger på et tidspunkt der skoler og sykehus blir stengt over hele Storbritannia.

Vi mener det er essensielt for oss alle å akseptere nå at den absolutte sannheten om Londonbombingen aldri vil bli avdekket hinsides rimelig tvil. Det viktigste er å få folk til å forstå at det som kan bli avdekket er fortsatt verdt å avdekke, ikke minst den fullstendig ulovlige rollen media har i å skape den offisielle avklaringen, tankesettet til politiet om at befolkningen ikke har rett til å se bevisene, men burde akseptere det de blir bedt om å tro, og den påståelige fornektelsen fra staten i forhold til å presentere et hint av en ordentlig granskning av det verste angrepet på britisk jord siden andre verdenskrig.

I praksis foreslår vi to handlingsruter.

Den første er å gjøre som vi sier i Ludicrous Diversion. Oversvøm politiet med «Freedom of Information»-anmodninger. Krev unnskyldninger fra media om feilene de gjorde i rapporteringen deres. Og spør staten gjennom stortingsrepresentanten din for svar på spørsmålene dine. Ikke gjør dette i den troen at de vil gi en god respons. Det vil de ikke. Gjør disse tingene for å samle konkrete bevis på hindringen av sannheten. Om media blir oppfattet som å nekte å stå for sine feil, kan det være at folk begynner å vurdere mulighetene for at feilene var overlagte. Om staten og stortingsrepresentanten din forsetter å ignorere spørsmålene om 7/7 kan det føre til at folk begynner å tenke over muligheten for at staten ikke vil finne svar på disse spørsmålene, eller faktisk ha dem stilt. Og om politiet blir oppfattet som å nekte å gi fra seg de mange bevisene de påstår å ha, kan det få folk til å vurdere muligheten for at bevisene faktisk ikke eksisterer. Og selvsagt, om media ber om unnskyldning og staten gir respons og politiet viser bevisene og de er troverdige og overbevisende, da kan vi alle akseptere det og åpent innrømme at vi tok feil da vi mistrodde dem (men ikke uten grunn) og forsette med livene våre. Rett skal være rett.

Den andre handlingsruten er å bruke kraften fra oppmerksomheten ved en overlagt hindring av sannheten til å lansere en nasjonal appell for privat, ubetinget finansiering til en fullstendig, offentlig holdt granskning. Denne burde sikte på å tiltrekke offentlig oppmerksomhet og skape en kort liste med saker som granskningen, representert ved det britiske folk, krever oppklaring på fra deres valgte representanter. Sammen med nødvendig finansiering for en slik granskning, må krefter bli brukt på å finne velrespekterte personer utenfor staten, mainstream-media, politi og rettsvesenet til å representere og lede granskningen. Modellen for en slik handling burde være granskningen som ble holdt i Storbritannia, ledet av Bertrand Russell, som satte spørsmål ved drapet på JFK. Dette vil ikke bli lett, men det er et spørsmål om å få momentum, om å nå en kritisk masse av offentlig støtte hvor media og statens fornektelse til å erkjenne dens eksistens ville bli sett på som mistenkelig til det ekstreme.

Forsett med det gode arbeidet. Det er lys i andre enden av tunnellen. Men det er en lang tunnel.

David Ray Griffin til Norge

Professor David Ray Griffin, kjent forfatter av en serie innsiktsfulle bøker som gjør rede for hans grundige forskning på angrepene den 11. september 2001, begynte sin nye europeiske turné i London 14. april. Griffin understreker at tiden er inne for en ny titt på hendelse ne denne skjebnesvangre dagen, og turneen vil by på stopp i Paris, Brussel, Madrid, Trondheim og Oslo, samt flere andre byer.

Torsdag 14. mai avrundes turneen på Litteraturhuset i Oslo.
12.30: dokumentarfilm, Zero -
An Investigation into 9/11
15.00: foredrag med David Ray Griffin
16.00: spørsmål og svar (Q&A)

David Ray Griffin har gitt ut i alt 34 fagbøker innen ulike felt, med fokus på det ondes problem og forholdet mellom religion og vitenskap. Syv av bøkene hans handler om 9/11.

To artikler hos 9/11 Truth Norge har Griffin som opphavsmann:

• Motsigelser: Bush i klasserommet
• Motsigelser: Når ankom Cheney bunkeren?

Professor Griffins foredrag gir publikum en utmerket mulighet til å lære mer om grunnleggende spørsmål rundt 9/11. Sannhetsbevegelsen etter 11. september - den såkalte «9/11 Truth-bevegelsen» -  som startet som et spredt grasrotsprosjekt, har blomstret til et seriøst miljø som nå omfatter mange spesialiserte grener som Piloter for 9/11 Truth, Brannmenn for 9/11 Truth, Jurister for 9/11 Truth, Arkitekter og Ingeniører for 9/11 Truth, Helsepersonell for 9/11 Truth, Politiske ledere for 9/11 Truth, Religiøse ledere for 9/11 Truth, Krigsveteraner for 9/11 Truth og Akademikere for «9/11 Truth and Justice». Mange tidligere etterretningsoffiserer støtter også bevegelsen, og har bidratt til den stadig voksende listen over dokumentasjon som beviser, hindsides enhver rimelig tvil, at forklaringene gitt av Bush-Cheney-administrasjonen rett og slett er usanne.

Som professor Griffin sier det: «Mainstream-pressen er uvillig til å diskutere  emnet, og politikere er uvillige til å se på dybden av urovekkende fakta som til slutt indikerer at Amerika har gått til krig utfra falske forutsetninger.» Griffin påpeker at rikelig dokumentasjon eksisterer som beviser at Bush-Cheney-administrasjonen brøt loven og fortalte løgner som har ført til millioner av dødsfall, som følge av den såkalte «krigen mot terror», som de iverksatte i kjølvannet av 9/11.

Professor Griffin har gjennomført noen av de mest grundige studiene av 9/11-angrepene, og samlet sine funn i bestselgende bøker som The New Pearl Harbour, The 9/11 Commission Report: Omissions and Distortions, 9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press, og Debunking 9/11 Debunking.

Hans seneste bok, The New Pearl Harbour Revisited, tilbyr oppdatert informasjon og rommer mange nye forbløffende fakta hentet bl.a fra nylig offentliggjorte statlige dokumenter. The New Pearl Harbour Revisited var nylig «Pick of the Week» hos Publishers Weekly.

Disse bøkene gjør det smertelig klart at den amerikanske offentligheten og verden for øvrig er blitt løyet for.  Folk har enda ikke akseptert dette faktum fordi de er blitt skjermet fra bevisene.  «Allikevel,» sier Griffin, «opplever jeg at når folk blir eksponert for bevisene, fremstår bevismaterialet som overveldende.»

Det er virkelig på høy tid med en ny gjennomgang av 11. september 2001. «9/11 har påvirket oss alle, og det er på tide for verdens folk å støtte vitenskapsmennene, arkitektene, ingeniørene, brannmennene, pilotene, de åndelige og politiske lederne, samt tidligere militær,- og etterretningspersonale som etterlyser en ny etterforskning.»

Forlag:

• Demi Lune (Français)
• Interlink Books (English)

Oppdateringer:

• Hør NRK P1s innslag om professor Griffins NTNU-besøk i Her og Nå (09:32 - 8,7MB).
• Hele sendingen hører du her (52:53 - 48,4MB).
• Universitetsavisa (NTNU): - Cheney og Rumsfeld sto bak 9/11

9/11-julenisse i Oslo

Selveste Julenissen gjestet Oslo på den siste store handledagen før julaften. Og han hadde selvsagt med gaver til store og små.

Selve sannheten ble delt ut på gater og torg, i form av sirlig innpakkede DVDer i rødt cover, milliard-dollarsedler og våre egne norske løpesedler «Verre enn Watergate». Som beltespenne brukte Nissen attpåtil en smart liten filmfremviser, som viste den rykende pistolen fra 9/11, den superraske kollapsen til WTC tårn 7 (under 7 sekunder).

Hele aksjonen var lettere inspirert av denne canadiske sannhetsaksjonen fra sist jul, fra Calgary 9/11 Truth:

Dansk film: Bygning 7

Danmark har nu også produceret en film om 9/11, med lektor på Københavns Universitet, Niels Harrit, skuespillerne Flemming Jensen og Jesper Klein, ex-Gasolin-musikeren Franz Beckerlee og mange andre:

Kendte danskere tror ikke på den officielle 9/11-historie.

BYGNING 7. Ikke kun amerikanske statsborgere, professorer, piloter, arkitekter, ingeniører, sprængstof- og nedrivningseksperter, tidligere CIA-folk og notabiliteter står nu frem én efter en og nægter at tro hvad vore ledere og medier har fortalt os om 11. september 2001 og stadig fortæller os.

Én efter en kræver nu også kendte danskere en tilbundsgående og ny undersøgelse af, hvad der skete denne skæbnesvangre dag, der jo som bekendt i daglig tale bærer benævnelsen ‘9/11′.

Se Otto Krog-videoen fra RS TV Produktion om 10 kendte danskere, der ikke tror på den officielle 9/11-historie.

De 10 kendte 9/11-sandheds-søgere er:

1) lektor Niels Harrit,
2) sanger Ivan Petersen,
3) skuespiller Flemming Jensen,
4) Gasolin-guitarist Franz Beckerlee,
5) bassist Peter Ingemann,
6) præst Flemming Pless,
7) teolog Gitte Berg,
8) skuespiller Jesper Klein,
9) læge Inge Genefke og
10) filminstruktør Lotte Svendsen.

Se og hør hvorfor på 46 minutter.

Kapitelplakater:
02.35 - Hvem vil gerne vide mere om 9/11?
05.10 - Bygning 7
06.55 - Frygten, angsten, fortielsen og løgnen.
11.10 - Mekanisk beskadigelse og brand?
13.40 - Lukketheden, troværdigheden, tavsheden, fupnummeret, aggressionen, fjendebilledet og feje aber.
18.30 - Kontrollerede nedrivninger, sprængstoffer, eksplosiver og tiden det kræver.
20.15 - Parallellerne, ligegyldigheden, utrygheden, konspirationen, katastrofen og torturen.
26.05 - Vagthunden er død.
28.05 - Hvis ikke det var al-Qaida, hvem var det så?
30.45 - NIST, det amerikanske teknologiske institut, kom med en redegørelse om bygning 7 i august 2008.
32.25 - Demokratiet, er det i fare?
34.35 - Hvordan forklarer NIST så, hvordan bygning 7 kunne styrte sammen?
35.35 - Hvad kom der så ud af 9/11? Hvem fik gevinsten?
38.35 - Hvis NIST har ret i deres rapport, hvad burde så være konsekvensen?
39.55 - Er 9/11 et nyt Pearl Harbor?
41.35 - Kan det nytte noget at oplyse om 911?
44.25 - Hvorfor ignoreres disse fakta af DTU, Teknologisk Institut, forsikringsselskaber og undervisere i stålkonstruktioner?
46.00 - Der kom ingen reaktion fra DTU, Teknologisk Institut, forsikringsselskaber eller andre instanser.

Filmen på Google Video er produceret i sommeren 2008 af Otto Krog, RS TV Produktion, Thomas Laubsgade 12A, Baghuset 2100 Kbh Ø.

Filmen burde vises på alle danske tv-kanaler. Det sker ikke. Hvorfor?

Noen få råtne epler i kurven

Per-Aslak Ertresvåg: Sov, mitt lille Norge.
Koloritt forlag, Oslo 2008. 237 sider.

Anmeldt av Torstein Viddal.

For å bøte på en situasjon der de etablerte mediene etter deres journalisters eget utsagn kuttes og beskjæres til i enda mindre grad å omtale eller granske sammenhenger – skjulte og åpenbare – har Ertresvåg tatt mål av seg å skrive nok en «journalistisk» bok om de store konspirasjonene i dagens verden. Men at han nettopp velger den journalistiske formen er et stort drawback for boken, i og med at det stort sett innebærer null og niks av kilder, fotnoter og referanser. Vi må bare tro mannen på hans (ofte nokså svulstige) ord.

Formen er imidlertid godartet når forfatteren bruker den til å samskrive og omtale sammenhengene som forsvant fra våre mediers repertoar for noen tiår siden – de mange friske eplene – men som vi skal se slenger Ertresvåg også noen skikkelig ekle, markspiste og tvers gjennom realt råtne epler i kurven.

Flystripekonspirasjonen
Chemtrails heter det første av de råtne eplene. Flystripekonspirasjonen får en fremtredende plass når den nevnes som den aller første metoden som vi må bli fortrolig med «for å forstå hvordan en slik [plutokratisk] revolusjon kan skje like for øynene på oss alle». I den første av bokens tre – 3 – fotnoter loves det på side 14 mer om chemtrails «fra side 26 og utover».

De andre virkemidlene drukner i denne giftige grøten. Men er det hensikten?

Vi tar oss gjennom et titalls sider med virkelig gode epler, før blikket festes på det nærmeste Ertresvåg kommer en klar formulering av hva flystripeproblemet egentlig bunner i :

Det dreier seg om chemtrails, de kjemiske flysporene som sprøyter ut støv av aluminium, barium og andre stoffer høyt til værs. Hensikten kan bare være at mennesker skal pådra seg respirasjonsproblemer. Dødeligheten skal økes i befolkningen og den farmasøytiske industriens profitt skal økes. (s.28)

Han biter ikke rundt i buskene, men slår kaldt og klart fast at det er selve kondensstripene som sprøyter ut de farlige stoffene. Disse stripene skal i sin tur skrive seg fra fremmede, irregulære flyvninger, altså ingen regulære rutefly, men på samme tid forekommer de ifølge Ertresvåg «dag og natt, måned etter måned, år etter år».

Mugg og mark
Et skikkelig pill råttent eple med mugg og mark, altså, som får leseren til å spy opp det i og for seg friske og saftige eplet han nettopp åt, og til sterkt å vurdere å kaste hele resten av kurven.

Vi våger oss like fullt videre nedover i kurven, om enn med en emmen smak av oppkast, tannkrem og ti Fisherman’s Friend. Ertresvåg kaster seg nå for første gang i bokform over temaet 9/11. En ekstrem varmeutvikling skal her ha ført til at de enorme stålbjelkene i WTC smeltet. Og som en følge av dette igjen, hevder Ertresvåg, lå det i kjelleren flere måneder etter tonnevis med brennende stål.

Én ting er at Ertresvåg mener stålbrann over flere måneder er en naturlig konsekvens av at stål smelter den 11. september. Det er ille nok, det er sikkert og visst. Men han topper det hele ved å anføre et laservåpen brukt på 9/11 som den mest sannsynlige forklaringen. (Han nevner ikke mainstreamteorien termitt/termat med ett eneste ord.)

Hele denne siden – s. 34 – som også toucher innom en viss Mr. Silverman – viser med all mulig tydelighet at Ertresvåg med sviktende hell forsøker seg på den vanskelige idretten «9/11-historie etter hukommelsen», og slett ikke utfra forståelse.

UFO-Rolf
Ertresvåg låner også temmelig åpenbart stoff og formuleringer fra den andre norske forfatteren av en (selvpublisert) 9/11-bok, nemlig Rolf Kenneth «UFO-Rolf» Myhre:

Problemet med 9/11 er ikke fakta, men den psykologiske og sosiale brannmur som hver enkelt av oss har reist i tiden etter katastrofen og som vi ikke klarer å passere.

Dette er som snytt ut av nesa til mannen bak den kombinerte UFO- og 9/11-hjemmesiden rolfkenneth.no, og med Myhres noe liberale omgang med begrepet «fakta», bruker han sikkert lignende formuleringer om hvorfor ikke alle innser det «beviste faktum» at vi har besøk fra andre kloder og galakser.

Problemet for sannhetsbevegelsen er selvsagt fakta: Å finne fakta, å sortere fakta etter viktighet, å få spredd og publisert fakta, å få maktpersoner til å forholde seg til fakta, og så videre. Myhres 9/11-bok er jo så full av desinformasjon og tøys om de faktiske hendelsene i New York 11. september 2001 at man med rette kan spørre seg om motivene for å gi ut en slik bok, og hvis agenda denne boken tjener.

Likeledes kan det stilles spørsmål ved hensikten bak utgivelsen av Sov, mitt lille Norge. Ønsker forfatteren og de han representerer å bevisst røre sammen adekvat og poengtert globaliseringskritikk og 9/11-skepsis med rundt regnet 20% svada og desinformasjon, for på denne måten å diskreditere den seriøse kritikken i norsk offentlighet? Eller er det bare sånn å forstå at han har blind spots og ikke vet bedre?

Marginaliserende assosiasjoner
Ønsker Ertresvåg å avsløre eller tildekke? I den seriøse sannhetsbevegelsens såkalte «2008-deklarasjon» heter det seg at man ikke skal fremme spekulative og udokumenterte påstander, eller skadelige og marginaliserende assosiasjoner. Kan Ertresvåg ha det til felles med Myhre at han bevisst søker å assosiere seriøs samfunns- og mediekritikk med tøysete og rørete teorier uten fnugg av bevis?

Ertresvåg drar flystripekonspirasjonen enda et skritt videre (s. 79). I kapitlet «Smaken av hund – eller?» utvider han repertoaret til de fremmede flyene til også å omfatte bakteriologisk krigføring. Hensikten kan – som vi husker – «bare være» at mennesker skal pådra seg respirasjonsproblemer, dø og/eller kjøpe mer medisin. I USA skal 26 stater ha blitt pepret med «den sjeldne» e-coli-bakterien for etpar år siden, med det fatale resultat at tre – 3 – mennesker døde etter inntak av spinat.

Tallet kan være en grei illustrasjon for denne død pr flystripe-konspirasjonens enorme og himmelropende absurditet. USA er til sammenligning et land som årlig mister over 40 tusen mennesker i trafikken. Dersom noen har en infam plan om å redusere folketallet pr flystripe, så må jaggu disse noen ha både god råd, enorm tålmodighet og et beundringsverdig langsiktig tidsperspektiv. Ertresvågs høytsvevende kjemikalier og bakterier lar seg vel dessuten vanskelig skille fra normal industriforurensning og slike ting som fugler og insekter drar med seg.

HAARP
Selv om HAARP-programmet vel er reelt nok, viser dette avsnittet (s. 122) en særdeles skråsikker og lite tillitsvekkende resonnementsform:

Rogaland har vært særdeles hardt rammet av denne bestrålingen. Effekten framgår bl.a av skoleundersøkelsen høsten 2006, der elever fra Rogaland kom dårligst ut i allmennfagene sammenliknet med andre landsdeler. Det er langt fra utenkelig at dette kan være en virkning av bestrålingen.

Mikrobølger til mer enn kjøkkenbruk
Det er liksom ikke nok for Ertresvåg med én forklaring på retningen i den norske politikken. I tillegg til partipisken, globaliseringsimperativet og norske maktpersoners hyppige reiser til ymse Bilderberg-møter, holder han døra på gløtt for mer kreative forklaringer (s. 130):

Et ukjent antall politikere på høyt nivå kan, uten å ane det, selv være offer for individ-rettede eksperimenter med elektromagnetisk stråling. En del av de vedtak som i dag fattes i den norske nasjonalforsamling er av en slik art at iakttakere utenfor stortingssalen begynner å lure på om våre politikere er styrt.

Kompost
Det burde egentlig greie seg. Ingen oppegående epleentusiast ville spist seg så langt ned i kurven før han kastet alt sammen i kompostbingen.

Det råtne overskygger det friske, og kaster en skygge av mistenksomhet over alt det som i og for seg er kurant frukt. Det er vanskelig å ikke tenke at dette gjøres bevisst fra forfatterens side. Han utga jo som vi husker for to år siden en annen bok – Makten bak makten – der jeg husker den britiske musikeren Morrissey fikk passet sitt påskrevet som Satan-dyrker. Det var egentlig nok til at jeg ikke orket å ta de andre kapitlene hans seriøst.

Og her skal det sies – medgis og innrømmes – at venstresidens advarsler mot «konspirasjonsteoretikerne» og deres undergraving av venstresidens gode saker og resonnementer så absolutt har noe for seg. Du vil aldri bli tatt seriøst hvis du låner øre til folk som Ertresvåg, og det spørs om ikke nettopp dette er hensikten?

Ironisk nok er kanskje bokens tittel det mest sanne og ærlige: Per-Aslak Ertresvåg og de interesser han fronter ønsker åpenbart at det offentlige Norge skal sove videre, og aldri våkne opp.

Den litt særegne ertresvågske – eller norske – vrien med å ikke utstyre debattbøker med indeks for tematisk hurtigoppslag bak i boken, blir en siste – og vel i og for seg overflødig – anstøtsstein mot Sov, mitt lille Norge. Hvis han ikke vil sjekkes på det han skriver, bør han holde sine langtekkelige konspirasjonskvelder i en engere og mer servil krets av likesinnede og altsvelgende kvakksalvere.

Torstein Viddal har blant annet oversatt debattboken The Corporation av Joel Bakan, er 100% partiløs og styremedlem i 9/11 Truth Norge.

Neste side »