9/11-dogmatikerne og løk-metaforen hos Ibsen

Henrik Ibsen lar sin protagonist Peer Gynt beskrive som en løk helt uten kjerne:

Det var en ustyrtelig mængde lag!
Kommer ikke kærnen snart for en dag?
(plukker hele løgen op)
Nej-Gud om den gør! Til det inderste indre
er altsammen lag,- bare mindre og mindre.-
Naturen er vittig!

I en nylig disputt på forumet KKF ble Ibsens ord nok engang aktualisert nå i mai. Nærmere bestemt i form av de utallige lag med argumentasjon og diskurs som 9/11-dogmatikerne omgir seg med i sine febrilske forsøk på å slå tilbake presset fra dem som vil ha frem sannheten om angrepet på skyskraperne på Manhattan i 2001.

Lett omskrevet ble disse lagene presentert som forsvar for den offisielle fortellingen:

1. Hvis man googler Harrit, kommer det opp titusenvis av treff.
2. Harrit har sluppet til i aviser og TV-program.
3. Selv om hans artikler refuseres, er det tøys at han knebles.
4. Harrit er en konspirasjonsteoretiker.
5. Harrit er ikke en seriøs kjemiker.
6. Plass brukt på Harrit går på bekostning av seriøse forskere.
7. Ordet «nanotermitt» brukes bare i konspirasjonsteorier om 9/11.
8. Nanotermitt kan oppstå etter store branner i skyskrapere.
9. Venstresiden må ikke fusjonere med konspirasjonsbransjen.
10. Drivkreftene i historien kan aldri være skjulte eller løgnaktige.
11. Skeptikere mener sprengstoffet følger logisk av forhåndskjennskap.
12. Harrit hevder å vite mer om stålbygninger enn bygningsteknikere.
13. Kongressen utelot Mossad-vinklingen fordi den var uvesentlig.
14. Mossad-agentene som filmet 9/11 hadde flaks og kjente ikke tid og sted.
15. De 19 arabiske flykaprerne var de som faktisk gjorde det.
16. Om du tror sprengstoff sprengte tårnene er du en konspirasjonsteoretiker.
17. Rigging av sprengstoff i kontorbygg med folk i unndras aldri offentlighet.
18. Ingen 9/11-skeptikere har relevant fagbakgrunn for det de snakker om.
19. Hundretusenvis av bygningsteknikere har analysert kollapsene grundig.
20. Arkitekter og ingeniører leder ikke an i WTC-sprengningsdebatten.
21. Om en teori avviker fra offisiell historie er den en konspirasjonsteori.
22. Alle som plasserer ut sprengstoff i bygg med folk i vil være åpne om det.
23. Kontroversielle teorier er alltid og selvsagt forfeilede.
24. Harrits forskning er ifølge veldig mange forskere elendig.
25. Ingen som finner kontroversielle ting bruker vitenskapelige metoder.

Det vil føre for langt å skulle vise hvorfor alle disse 25 lagene i løken enten er irrelevante eller forfeilede, og det er heller ikke målet med denne artikkelen. I stedet skal artikkelen handle om nettopp denne taktikken, som enten den er bevisst eller ikke, like fullt er en observert taktikk som blir brukt igjen og igjen i kontroversielle saker, kanskje spesielt knyttet til 9/11 og funnet av avansert og udetonert sprengstoff i vrakrestene.

La oss først av alt minnes den nå «gravlagte» rapporten Harrit et al publiserte i det fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftet Chemical Physics Journal i april 2009. Over tretten måneder er gått siden publiseringen, og normal kutyme innenfor vitenskapelig publisering er at et resultat står seg til noen andre forskere publiserer noe annet, som da enten verifiserer eller falsifiserer de første resultatene. Så langt er dette ikke skjedd, og den normale konklusjonen vi lekfolk kan trekke av dette, er at Harrits resultater har vist seg vanskelige å motbevise.

Det vi derimot har sett, er typisk for den etter min mening post-demokratiske og post-rasjonelle post-9/11-epoken. Vi har sett journalister og andre lekfolk kaste seg over rapporten med nedsettende betegnelser og merkelapper. Vi har sett ryktespredning og urbane myter som reiser med lysets hastighet rundt på nettet, der hovedbudskapet er at dette er tøys, tidsskriftet er et tøysetidsskrift, det angivelige sprengstoffet er maling, etc etc.

Selv et halvår etter publiseringen får etpar norske forskere stå frem på TV-skjermen med lettbeint oppgulp fra denne internettbaserte ryktemøllen: Dette er rødmaling, dette er tøyseforskning, dette minner om en semesteroppgave på bachelorgraden. Og i den nevnte post-demokratiske og post-rasjonelle post-9/11-epokens navn satser NRK på at alt dette bare blåser over: Vi kan nevne det, og vise at «forsker står mot forsker», men det er overhode ikke viktig for oss, eller for noen, å komme til bunns i dette.

I realiteten sparker statskanalen på denne måten ballen over til lekmenn, og vi får den ekstreme varianten av løktaktikken som vist over: Den ene ridderen etter den andre rir ut for å forsvare den offisielle myten som er blitt podet inn i oss daglig i bortimot ni år, og de omgir seg med et kvart hundre løklag som er like løse, porøse og substansløse.

Som 9/11-skeptiker kan man da (forsøksvis) tålmodig sette seg ned og svare på hvert og ett punkt som kommer opp, men i hvilken hensikt? Løken er jo nettopp bare en haug med lag, og målet med løktaktikken er simpelthen å utmatte skeptikerne eller å holde dem sysselsatt med rent ut meningsløst sisyfosarbeid: Med det samme du har satt på plass ett substansløst argument, blir det gjentatt noen innlegg lenger nede. Eller en annen ridder i rustning stormer frem, og han har selvfølgelig heller ikke fått med seg at lagene han hadde planlagt å bruke var skåret vekk ett for ett.

Det hele er selvfølgelig til å grine av. Eller i det minste få tårer i øynene.

Det vi har å gjøre med er irrasjonelle mennesker og misologer som for alt i verden vil og ønsker at den offisielle 9/11-myten skal holde vann. Det er derfor de øser som besatt. Men den lekker. Den tar inn vann. Ja, skuta ligger rent faktisk på tyve favner.

Men det er en hemmelighet.

Og på overflaten er alt stille, stille.

Krigen mot demokratiet

Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.

I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.

I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.

Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.

Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.

Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.

En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.

Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.

På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.

Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.

For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.

Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.

Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.

Newsmill censurerar 11 septemberfrågan

Nyhetssajten Newsmill, som säger sig vara ett öppnare alternativ till den traditionella svenska pressen, bedrar sina läsare. Med fula metoder censurerar de bland annat 11 septemberfrågan.

Censur, fiffel med läsarstatistiken och allmän journalistisk ohederlighet har blivit vardagsmat för Newsmills redaktörer. Och ändå utger de sig för att vara ett alternativ till de stora nyhetskoncernernas mediediktatur.

När idén lanserades för ett par år sen var det en del som direkt genomskådade mediejättarnas försök att ta kontroll över det utbredda bloggandet i Sverige. Newsmill, som ägs av Bonnier AB och Proventus, kallades av Aftonbladets Dan Josefsson för “Bonniers nya redaktionsförklädda pr-byrå”.

I “Så ska de tygla bloggsfären” (5/9 -08) menar han att Newsmills skendemokratiska upplägg måste ses som ett steg för att säkra det monopol över svenskt tankeklimat som delvis är hotat i och med nätets möjligheter till icke-modererad nyhetsförmedling. Om Bonniers ökande inflytande skriver han:

Genom chefstillsättningen i Bonnier-medierna sipprar ägarnas politiska agenda ständigt ut i samhällsdebatten. … Bonniers får en demokratiskt sett omotiverat stor makt över vem som får styra landet och vilka lagar som fattas.

Nu till mer konkreta exempel på hur debatten styrs: För ett år sedan publicerade jag i Newsmills fria forum ett antal artiklar om 11 september och det världsvida kravet på en ny undersökning av terrorangreppen. Dessa blev snabbt populära, särskilt den om riksdagsmannen Egon Frids uppbackning – “Svensk riksdagsman i internationellt politiskt upprop för sanningen om attackerna den 11/9″.

Denna var under flera dagar en av de fem mest lästa artiklarna men av någon anledning framgick inte detta i den topplista som även sprids på sajten dn.se. Förbryllad ringde jag upp Newsmills redaktör Karin Eder-Ekman som även hon, tillsammans med de övriga redaktörerna, konstaterade omständigheten. Ingen av dem sade sig dock kunna förklara fenomenet.

Jag ringde då upp IT-byrån Bazooka, som sköter driften av Newsmill. Där kunde man snabbt konstatera att en spärr aktiverats som hindrade artikeln från att synas på kortlistan. Tilläggas kan att man till att börja med utgick ifrån att jag var “den nye killen på Newsmill”.

Sedan dess har Newsmill vägrat att publicera nästan alla mina artiklar om 11 september och andra ämnen.

Antalet träffar på de redan publicerade har dock stigit kraftigt det senaste året. Så pass att man uppenbarligen bestämde sig för att vidta nya åtgärder. För en dryg månad sen sjönk plötsligt läsarantalet på de tre mest populära från cirka 15 000, 14 000 och 11 000 på de mest lästa till mer modesta 1 352, 2 571 och 4 055 (den 15 april). Detta skedde alltså i lagom tid innan de kunde nå sina toppnoteringar för det senaste året.

Vi som efterfrågar en ny internationell undersökning av attackerna den 11 september tycker det är anmärkningsvärt att Newsmill ena stunden framställer denna önskan som en galen konspirationsteori för att i nästa ögonblick känna sig tvungna att ta till fula knep för att strypa debatten.

Påskekrim: Niels Harrit og MP Pileni

DETTE HAR SKJEDD:

Vi husker Niels Harrit - den danske nanokjemikeren fra Københavns Universitet - kom ut med sin rapport Active Thermitic Material Discovered in Dust from the 9/11 World Trade Center Catastrophe i april ifjor, og at det norske forskningsnettstedet Forskning.no ikke ville skrive om saken til tross for at deres danske søstersite Videnskab.dk kjørte en serie artikler om dette oppsiktsvekkende funnet av sprengstoffrester og udetonert militært sprengstoff i støvet fra WTC-eksplosjonene.

Både i Danmark og Norge er det sånn at mer allmenne medier som TV-stasjonene og tabloidavisene ikke dekker tungt vitenskapelig stoff medmindre slike som Forskning.no eller Videnskab.dk først gir tommelen opp, trolig fordi journalister generelt sett ikke kan veldig mye om naturvitenskap eller forskning i det hele tatt. Mye av deres dekning blir dermed avhengig av forskningsnettstedene, og i ytterste konsekvens kan det stå på én enkelt person, som i Norge sist april, da det sto på «Skepsis»-grunnlegger og tidligere forskning.no-fagredaktør Erik Tunstad alene.

Før påske i 2009 nektet forskning.no plent å skrive om nanotermitt, og den eneste artikkelen som var å finne var en påskete artikkel om nanosolkrem.

På nettsidene til «Foreningen Skepsis», som Tunstad i sin tid stiftet, ble det for nøyaktig et år siden idag noe panisk skrevet om Forskning.nos søsternettsted, som man håpet ikke var en seriøs side a’la Forskning.no:

Beklager dobbelposting. Men jeg tok en tur over til JREF og ikke overraskende er dette søppelvitenskap. Videnskab.dk (håper ikke dette er en seriøs side a la forskning.no) snakker om peer-review artikkel og det ser ut til at den eneste peer-reveiw som har blitt foretatt var av forfatternes evne til å betale for spalteplassen.

Først da Videnskab.dk publiserte sin såkalte debunking av Harrits rapport, ble «Skepsis» og følgelig også Forskning.no interessert i nanotermitt. Da ble det publisert en triumferende artikkel om at nanotermittfunnet bare var sprøyt, at sjefredaktøren ikke hadde lest artikkelen og at den ble publisert uten hennes tillatelse. Ja, sjefredaktør Marie-Paule Pileni valgte sogar å ta sin hatt og gå, altså trekke seg fra redaktørjobben i The Open Chemical Physics Journal, i løpet av mailkorrespondansen med Videnskab.dks journalist, som hun hevder var den første som fortalte henne om Niels Harrits artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet hun til da var sjefredaktør for.

DET BLIR SELVSAGT ENDA VERRE:

Men dette er bare forsmaken. Professor Pileni hevder nemlig ifølge Videnskab.dk at hun ikke har kvalifikasjoner til å vurdere det faglige innholdet i professor Harrits artikkel om WTC-støvet - samtidig som hun bombastisk erklærer at artikkelen aldri skulle vært publisert i hennes vitenskapelige tidsskrift.

De fleste som har kommentert akkurat dette og som har kikket på professor Pilenis CV, mener imidlertid at hun var mer overkvalifisert og muligens også inhabil i forhold til å vurdere rapportens eksplosive innhold.

Blant en masse militærforskning på nanomaterier og eksplosive pulvre for kontrollert rivning og militære formål gjennom 1990-tallet og 2000-tallet, finner vi hennes fem år ved Société Nationale des Poudres et Explosifs (SNPE) fra 1990 til 1994.

Og det hele blir enda mer merkelig når vi tar med at professor Pilenis tidligere arbeidsgiver SNPE i Toulouse i Frankrike var ett av 2-3 kjente laboratorier i 2001 som produserte det militære sprengstoffet nanotermitt, samt at selvsamme SNPE i Toulouse fredag 21. september 2001 - knappe ti dager etter angrepet på World Trade Center - ble totalskadet i en gigantisk eksplosjon som drepte 29 mennesker, skadet 2500 mennesker alvorlig og førte til 8000 lettere skader på personer i området rundt SNPE-anlegget, der 2/3 av byens vinduer ble smadret av eksplosjonen. En eksplosjon som også kunne høres 80 kilometer fra SNPE.

FOR Å OPPSUMMERE:

Hvis vi tenker oss at WTC faktisk ble sprengt med bl.a nanotermitt, som professor Harrits rapport synes å godtgjøre, og det stemmer at SNPE i Toulouse var en av ytterst få produsenter av militær nanotermitt, er det da helt utenkelig at sprengningen av SNPE-laboratoriet ti dager etter WTC-sprengningen kan ha vært noe annet enn et hendelig uhell?

Standardinstituttet NIST i USA var ansvarlig for testingen og utviklingen av nanotermitt i Statene, men da World Trade Center ble forvandlet til støv, slo det ikke NIST at de burde undersøke dette støvet for spor av nanotermitt? Og den kvinnelige professoren som var redaktør for det vitenskapelige tidsskriftet som publiserte professor Harrits rapport om funn av nanotermitt i det samme støvet fra WTC, trekker seg med øyeblikkelig virkning og under dramatiske omstendigheter etter en e-post fra en dansk forskningsjournalist, og så viser det seg at hun har jobbet for en fransk lab som laget nanotermitt og som ble sprengt i lufta i en uoppklart gigantisk eksplosjon ti dager etter WTC-eksplosjonen?

Hva er oddsen?

PS: Hvis du sitter med mer info om noe av dette, enten for å belegge eller avkrefte det, oppfordres du herved til å kommentere denne artikkelen. Det kan være nøkkelen til WTC-mysteriet ligger i Frankrike.

Jan Utzon intervjuet av Richard Gage

Gjennom år har den meget løst sammensatte 9/11 Truth-bevegelsen erfart medieapparatets motvillighet mot dekning av politisk ukorrekte syn på World Trade Center-angrepene den 11. september 2001. Til tider finnes det, om man kan kalle det det, lysglimt og øyeblikk med nøkternhet der «forbudte» temaer tas opp og skrives om, som seg hør og bør om man skal påberope seg å leve i et sivilisert og demokratisk samfunn.

Den danske avisen Berlingske Tidende gjorde nettopp dette i november, da de publiserte en artikkel der Jørn Utzons sønn, Jan Utzon, uttrykker sin skepsis til den offisielle forklaringen vedrørende 9/11-hendelsene i et intervju med grunnleggeren av Architects and Engineers for 9/11 Truth, Richard Gage.  Jan Utzon er selv arkitekt og tilknyttet sin fars kreasjon Sydney Operahouse.

Han sier i artikkelen følgende:

Jeg siger ikke det er løgn, men jeg er bekymret over historien og vil gerne høre nogle gode forklaringe…

og

Hvis nogen prøver at dække over noget, er det godt at få det ud, for hvad kan de ellers dække over?

Utzon har skrevet under oppropet for en ny etterforskning og hjelper slik Architects and Engineers for 9/11 Truth å spre budskapet.  Her er noen av hans oppfatninger om hendelsene:

Tag nu for eksempel World Trade Center bygning 7, der lå i nærheden af Twin Towers. Den kollapsede totalt? Hvorfor? Der var ingen ild i bygningen, og alt var intakt, da den pludselig faldt sammen. Og hvorfor ligner bygning 7-kollapset umiskendeligt meget den slags kontrollerede eksplosionsnedrivninger, man ser i tv, når højhuse synker i jorden lag på lag på lag?

og:

Det samme med Twin Towers. Hvordan kan 80.000 tons stål styrte sammen i frit falds hastighed? Der er noget, der ikke passer, argumenterer arkitekterne.  Bygninger klasker ikke sammen på den måde på grund af ildebrand. Bygninger klasker sammen på den måde på grund af eksplosioner, dynamit, sprængstof. Kontrolleret vel at mærke. Nogen må have trykket på knappen.  Det lignede en nedrivning mere end noget andet, siger Jan Utzon.

Intervjuet kan ses her:

Jan Utzon begynte ifølge Berlingske å tvile på den offisielle forklaringen da han så Blueprint for Truth - the Architecture of Destruction, utgitt av Architects and Engineers for 9/11 Truth.

Som han selv sier:

Jeg ville elske at diskutere det med mine kolleger. Hvis man ikke vil snakke om, hvad der er sandt og falskt, kan man ligeså godt gå ind i skabet og glemme det.

«Kalde fakta» (TV4) om 9/11 og sannhetsbevegelsen

NB! I klippet under hevdes det at fru Pileni var den som skulle faktasjekke Harrits nanotermitt-rapport. Dette stemmer ikke. Rapporten ble faktasjekket på vanlig måte av fagfeller, mens Pileni dengang var redaktør for tidsskriftet. Hun velger å trekke seg fra stillingen med det samme en dansk journalist ringer henne i april 2009 for å snakke om artikkelen. TV4 fremstiller det hun sier - «I resigned» - som at hun avfeide selve artikkelen, mens «I resigned» jo betyr «jeg trakk meg».

Videre hevder en anonym svensk ekspert at man kan finne rester av nanotermitt overalt der det er stål og betong og støv fra disse materialene. Det stemmer selvsagt ikke, og i tillegg handler ikke nanotermitt-rapporten til Niels Harrit om rester, men om aktiv og ureagert nanotermitt, altså sprengstoff som fortsatt er brukbart som sprengstoff. Du finner ikke et høyteknologisk laboratoriesprengstoff overalt der det er stål og betong og litt støv, det er en absurd påstand.

Dokumentarfilmen det snakkes om i programmet er «Loose Change». Den har kommet i 4 versjoner siden 2005, og den absolutt beste og mest påkostede - som også selges og leies ut på DVD og vises på amerikanske kinoer - er den siste: «An American Coup». Denne filmen kan du se gratis på vår underside Dokumentar.

20 minutter med presidenten

Av Charlie Sheen

Jeg har nylig hatt gleden av å sitte ned sammen med vår 44. president, Barack Hussein Obama, mens han var ute for å fremme sitt initiativ for reform av helsetjenesten. Jeg ba om 30 minutter gitt omfanget og detaljene i henvendelsen min, jeg fikk 20. Tjue minutter, 1200 sekunder, ikke mye tid til å stille presidenten spørsmål rundt en av de viktigste hendelser i vår nasjons historie. Det følgende er en transkripsjon av vår bemerkelsesverdige diskusjon.

Charlie Sheen - God ettermiddag Mr. President, takk så mye for at du tok tid ut av din krevende tidsplan.

President Barack Obama - Min glede, innholdet i forespørselen virket som noe jeg burde sette til side noen minutter for.

CS - Jeg må påpeke at jeg stemte på deg, ettersom løfter om håp og forandring, åpenhet og ansvarlighet, samt det å føre regjeringen tilbake i hendene på det amerikanske folket, slo en emosjonell akkord i meg som jeg ikke hadde følt på lang tid, kanskje noensinne.

PBO - Og jeg setter pris på det, Charlie. Stor fan av serien, forresten.

CS - Sir, jeg kan ikke forestille meg når du kan finne tid til å faktisk se på serien min, tatt i betraktning ansvaret du har arvet.

PBO - Jeg får det på TiVo’en på Air Force One. Et fint avbrekk fra det reisende pressekorpset. (Han kikker på klokken). Ikke for å være brå eller for å stresse deg, men du har 19 minutter igjen.

CS - Jeg tar det som en invitasjon til å kutte rett til sak.

PBO - Jeg er lutter øre. Eller så har jeg blitt fortalt.

CS - Sir, i meget nær fremtid vil vi oppleve vårt første 11.sept jubileum med deg som øverstkommanderende.

PBO - Ja. En veldig høytidelig dag for vår nasjon. En dag for refleksjon og også en dag av historisk bevissthet.

CS - Absolutt sir…. Nå, angående din posisjon rundt hendelsene på 11.sept og den påfølgende etterforskningen som fulgte, gjør jeg rett i å forstå det slik at du fullt ut støtter resultatene av kommisjonsrapporten, ellers kjent som den «offisielle historien»?

PBO - Har jeg noen grunn til å ikke gjøre det? Gitt at de fleste av oss antagelig er i kontakt med de samme bevisene.

CS - Jeg skulle virkelig ønske det var tilfellet, sir. Er du klar over, herr president, de nylige imponerende avsløringene om at seksti prosent av 11.sept-kommisjonærene offentlig har uttalt at regjeringen ble enige om å ikke fortelle sannheten om 11.sept, og at Pentagon var engasjert i bevisst bedrag rundt deres respons på angrepet?

PBO - Jeg er klar over visse tilfeller av «krangling» i løpet av deres svært grundige og utrettelige etterforskning, ja.

CS - Mr. President. Det er vanskelig å bemerke denne type friksjon som «krangling» eller bruke uttrykk som «grundig» når en ser disse bevisene, som jeg insisterer på at du undersøker, omkring 6 av de 10 medlemmene.

(På dette tidspunktet vandrer en av Obamas hjelpere opp til presidenten og hvisker inn i øret hans. Obama kaster et raskt blikk på klokken og nikker mens assistenten gjenopptar sin stilling ved inngangen, rett bak meg.)

PBO – Jeg mener ingen disrespekt, Mr. Sheen, men jeg må spørre, hva er det du mener å antyde med retningen denne diskusjonen ser ut til å ta?

CS - Jeg mener ikke å antyde noe som helst, herr president. Jeg er her for å presentere fakta og se hva du har tenkt å gjøre med dem.

PBO - La meg gjette; «faktaene» som angivelig støtter disse påstandene er i mappene du har med deg?

CS – Godt gjettet Mr. President.

(Jeg leverer den første mappen med dokumenter til presidenten)

CS - Igjen sir, dette er ikke mine meninger eller gjetninger. Alt dette er offentlig informasjon, rapportert gjennom massemediene og møysommelig fakta-sjekket.

(presidenten kaster ett blikk inn i mappen jeg gav ham)

CS - På side 1 av et dossier datert august ‘06 vil du du se uttalelser til Washington Post fra John Farmer, senior rådgiver til 11.sept kommisjonen. Merk deg hans sitat som leser: «Jeg ble sjokkert over hvordan ulik sannheten var fra slik den ble beskrevet for oss.»

PBO - (mens han kikker ned i rapporten, nesten uhørlig) …. um hmm ….

CS - Han går videre til å ytterligere uttale at “Luft-forsvarets kassetter fortalte en radikalt annerledes historie enn det som hadde blitt fortalt til oss og publikum i to år ….”

(presidenten fortsetter å lese dokumentene)

CS - På sidene 2 og 3, sir, er uttalelser fra blant annet kommisjonens formenn Thomas Kean og Lee Hamilton, kommisjonærer Bob Kerrey, Timothy Roemer og John Lehman, samt uttalelser fra kommisjonær Max Cleland, en ex -senator fra Georgia, som sier:

“Dette er en nasjonal skandale. Denne undersøkelsen er nå kompromittert. I nær fremtid er vi nødt til å få frem hele historien fordi 11.sept saken er så viktig for Amerika. Men det hvite hus ønsker å dekke over det. ”

Han beskrev også president Bush’s ønske om å forsinke prosessen for å ikke skade gjenvalget i ‘04. De mistenkte bedrag til det punktet at de vurderte å henvise hele saken til Justisdepartementet for kriminell etterforskning. Mr. President, er ikke denne informasjonen alene utvetydig grunnlag for en ny undersøkelse?

PBO - Feil ble klart gjort, men vi som mennesker og som et land trenger å gå videre. Det er helt klart i vår beste interesse som et demokratisk samfunn å fokusere vår innsats og våre ressurser på fremtiden for denne store nasjonen og vår evne til å beskytte det amerikanske folk og våre allierte fra denne typen terrorisme i de kommende årene.

CS - Sir, hvordan kan vi fokusere på fremtiden når KOMMISJONEN selv sier at de fortsatt ikke vet sannheten?

PBO – Om det du forteller meg her i dag kan være et utgangspunkt for å få i gang en åpen diskusjon eller balansert debatt, kan jeg ikke snakke for. Heller ikke om vedtak enkelte kommisjon medlemmer gjorde under en svært vanskelig periode. Kanskje du burde intervjue dem i stedet for meg. Vent, ikke fortell meg, jeg var lettere å spore opp enn de var?

CS - Ikke akkurat sir, men la oss være ærlige. Du er president i USA, lederen av den frie verden.

11.sept har blitt påskuddet for en systematisk degenerering av vår grunnlov. Din administrasjon leser fra den samme manualen som Bush-administrasjonen lurte på Amerika gjennom dokumenterte hemmelighold og bedrag.

PBO - Mr. Sheen, Jeg har en vanskelig for å sitte her og lytte til at du trekker forvrengte paralleller mellom Bush/Cheney-regimet og mitt.

CS - Mr. President parallellene er ikke forvrengte bare fordi du sier de er det. La oss holde oss til fakta. Du lovet å avskaffe Patriot Act og deretter stemte du for å godkjenne den på nytt. Du lovte å avslutte avlytting uten rettslig godkjennelse av det amerikanske folket og nå forsvarer du det energisk. Du var i harnisk over praksisen med overlevering av fanger til land hvor tortur er lovlig og nå fortsetter det. Du lovte om og om igjen i valgkampanjen, at du ville avslutte praksisen med forvaring på ubestemt tid og i stedet har du utvidet det til permanent forvaring av “fangene” uten rettssak. Dette overstiger langt den tidligere administrasjonens onder. Kall meg gal herr president, men er ikke dette tilfelle?

PBO - Mr. Sheen, mine medarbeidere og jeg har godkjent dette intervjuet basert på din forespørsel om å diskutere 9 / 11 og å gi meg noe annen informasjon som du er overbevist om at jeg ikke er vurdert tidligere. Kall meg gal, men det ser ut til at du har blindt vandret vekk fra temaet.

CS - Sir, eksemplene jeg illustrerte er et direkte resultat av 11.sept.

PBO - Og jeg forteller deg at vi må gå videre, at vi må holde ut gjennom disse farlige og politiske utfordringene i årene fremover.

CS - Mr. President, vi kan ikke gå videre med et bunnløst virvar av ubesvarte spørsmål rundt den dagen og dens etterspill.

PBO - Jeg leste den offisielle rapporten. Hvert ord, hver side. Kanskje du bør gjøre det samme.

CS - Jeg har gjort nettopp det. Og det har også tusenvis av ofrenes familiemedlemmer gjort og gjett hva, de har de samme spørsmålene som meg og sikkert mange fler. Jeg mistet ikke en kjær på den forferdelige dagen Mr. President, og det gjorde heller ikke du. Men siden da har jeg, sammen med millioner av andre amerikanere mistet noe vi holdt meget kjært i dette store landet vårt; vi mistet vårt håp.

PBO - Og jeg vil tro at jeg er her for å gjenopprette dette håpet. Å gjenopprette folkets tillit til sine ledere, i dette systemet som de stemmeberettigede valgte gjennom en fredelig overføring av makt.

(Et merkelig øyeblikk med stillhet mellom oss. Dyrebar tid tikker bort).

CS - Mr. President, er du klar over hvor mange dager det tok å starte etterforskningen av attentatet på JFK?

PBO - Hvis minnet ikke svikter meg så jeg tror det var to uker.

CS - Nærme. Sytten dager for å være nøyaktig. Er du klar sir, hvor lang tid det tok å starte etterforskning av Pearl Harbor?

PBO - Jeg vil igjen si, rundt …. To uker.

CS - Nærme igjen sir, elleve dager for å være nøyaktig. Er du klar over, Mr. President, hvor lang tid det tok å starte etterforskningen av 11.sept?

PBO - Jeg vet det må ha virket som en veldig lang tid for alle de sørgende familiene.

CS - Det var en veldig lang tid Mr. President - fire hundrede og førti dager. Om lag 14 måneder. Har det plaget deg, Mr. President, at det tok bare fem timer for forsvarsminister Donald Rumsfeld etter det første angrepet å anbefale og godkjenne en fullskala offensiv mot Irak?

PBO - Jeg kjenner ikke til noen slike påstander.

CS - Jeg har beviset Mr. President, sammen med massene av dokumenter og fakta jeg vil at du skal ta en titt på. Her.

(Jeg leverer ham en annen fil - mye tykkere enn den første)

PBO - Jeg ser du kom forberedt Charlie.

CS – Det er ingen annen måte å vise seg for presidenten. Når du er i tvil kom alltid overforberedt, som jeg pleier å si.

PBO - Nå høres du ut som førstefruen.

CS - Det er litt av en kompliment sir.

PBO - Som du vil. Vennligst fortsett.

CS - Sir, jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot bunken av dokumenter i mappen jeg ga deg. Den første i fra toppen har tittelen “Operation Northwoods”, en frigitt Pentagon-plan om å iscenesette terrorangrep på amerikansk jord, for å legge skylden på Cuba som et påskudd for krig.

PBO - Og jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot det faktum at den prinsipielle tegneren av denne usannsynligle blåkopi ble raskt avvist en ny periode som Joint Chiefs styreformann og sendt pakkende til en europeisk NATO garnison. Takk Gud at hans utenomjordiske ambisjoner aldri så dagens lys.

CS - Jeg ville ikke være så sikker på det Mr. President.

PBO - Jeg kunne lett si det samme til deg Charlie.

(presidenten titter på armbånds-uret sitt)

CS - Det neste dokumentet leser “frigitte iscenesatte provokasjoner.” Nå, ærlig talt Mr. President. Jeg skulle ønske jeg satt her og diktet disse tingene opp. Jeg er sikker på at du er kjent med USS Maine insidenten, senkingen av Lusitania, som vi alle nå vet brakte oss inn i første verdenskrig. Og selvfølgelig den mest kjente, Gulf of Tonkin hendelsen.

PBO - Selvfølgelig er jeg kjent med disse historiske hendelsene og jeg er klar over at det er et modikum av kontrovers rundt de. Men for å være helt ærlig med deg, dette er alt gammel historie.

CS - Mr. President, det er ofte sagt: «De som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den.” Og jeg innrømmer for deg sir, disse hendelsene er fortiden.

PBO - En helt annerledes verden unge mann, i en radikalt annerledes universellt politisk klima.

CS – Det er ikke for å argumentere sir, jeg bare inviterer deg til å erkjenne troverdighet rundt slike mønstre og temaer. Nok et eksempel; neste dokument i mappen din. Den ble utgitt av tenke-tanken, Project for a New American Century, med tittelen “Rebuilding Americas Defenses”, og ble skrevet av Dick Cheney og Jeb Bush. For å sitere fra dokumentet Sir -

(presidenten avbryter)

PBO – “Den videre forandringsprosessen, selv om den bringer med seg revolusjonære endringer, blir sannsynligvis langvarig med mindre en katastrofale og katalyserende hendelse dukker opp - som et nytt Pearl Harbor”.

CS - Touche, sir. Hva er dine tanker om dette utsagnet herr president?

PBO - Jeg vil kalle dette et åpenbart tilfelle av feilvurdering drevet frem av et uheldig miljø av antakelser. For noen, den uinformerte fornektelsen av tilfeldigheter.

CS - Interessant vinkel sir. Likevel stoppet ikke vise-president Cheney der. Tidlig i 2008, rapporterte både den Pulitzer Prize vinnende journalisten Seymour Hersh og MSNBC, at Cheney hadde foreslått for Pentagon en skandaløs plan om å la den amerikanske marinen lage falske iranske patruljebåter, for så å bemanne de med Navy Seals, for å iscenesette et angrep på amerikanske destroyere i Hormuz-stredet. I denne hendelsen skulle skylden legges på Iran og brukes som et påskudd for krig. Har noe av denne informasjonen bekymret deg Mr. President? Skal vi bare ignorere det, før disse realiteter kan avvises år fra nå som kun gammel historie av våre barn, slik som du avviser 11.sept.

PBO - Selvfølgelig bekymrer denne informasjonen meg, men det er ikke så bekymringsfullt som det at du sitter her i dag og antyder at 11.sept fikk lov til å skje eller ble iscenesatt fra innsiden.

CS - Mr. President Jeg mener ikke å antyde noe. Jeg legger kun frem dokumenter og spør spørsmål som ingen i makt vil se på eller bekrefte. Og som jeg nevnte tidligere, da jeg stemte for deg, trodde jeg på budskapet om håp og forandring. Mr. President jeg har kommet til deg spesifikt i håp om endring. En endring rundt oppfatningen om at regjeringen ennå ikke har gjort seg åpne og ansvarlige overfor folket. Dette er dine ord, Mr. President ikke mine. Livet til tusenvis ble brutalt kuttet kort og de etterlatte er i deres uendelige smerte med meg i dag, herr president. De er med meg i ånd og kjød, og meldingen vi bærer, vil ikke bli stillnet lenger av mediaenes mantraer som insisterer hvordan de skal føle. De vil ikke lenger bestemme for dem, for 8 lange år, hva de kan tenke, hva de kan si, hva som kan bli spurt.

PBO - Og jeg setter pris på din lidenskap, jeg setter pris på din overbevisning. Til tross for dine bekymringer, på tross av hva dataene kanskje eller kanskje ikke kan avsløre, hva du og familiene må forstå og akseptere, er at vi gjør alt vi kan for å beskytte deg.

CS - Mr. President, jeg innser at vi har veldig liten tid, så la meg legge ned en liste med punkter som kanskje kan belyse noen av årsakene til at vi ikke vil omfavne en varm klem av Federal beskyttelse.

PBO - Vi har kommet så langt. Kjør på.

CS - Vær oppmerksom på, Mr. President, alt jeg er i ferd med å si er dokumentert som faktum og er offentlig informasjon. Informasjonen du holder i hendene beskriver og kontrollerer hvert eneste punkt.

PBO - Du har fem minutter igjen. Gulvet er ditt. Brief meg.

CS - Takk Mr. President. Ok, først; På FBIs liste over mest ettersøkte er ikke Osama Bin Laden siktet for sine forbrytelser på 11.sept. Da jeg ringte FBI for å spørre hvorfor dette var tilfelle, svarte de: «Det er ikke nok bevis til å knytte bin Laden til åstedet.»

Senere oppdager jeg at han aldri har blitt tiltalt av justis-departementet.

CS – nummer 2 ; FBI-oversetter Sibel Edmonds, ble avvist og kneblet av justis-departementet etter at hun avslørte at regjeringen hadde forviten av planer om å angripe amerikanske byer med fly med bomber så tidlig som i april 2001. I juli ‘09 brøt Fru Edmonds Federal orden om stillhet og gikk offentlig ut for å røpe at Osama bin Laden, Al Qaida og Taliban alle som en jobbet for og med CIA fram til dagen 11.sept/01.

CS – nummer 3 ; Følgende er et sitat fra borgermester Giuliani under et intervju på 11.sept med Peter Jennings for ABC Nyheter. «Jeg gikk ned til området og vi setter opp hovedkvarter på 75 Barkley Street. Der er også politikommissæren, brannkommissæren og lederen for krise-responsen. Vi opererte ut derfra da vi ble fortalt at World Trade Center skulle kollapse. Og det kollapset faktisk før vi kunne få kommet ut av bygningen, så vi var fanget i bygningen i 10, 15 minutter. Til slutt fant vi en utgang og kom oss ut, gikk nordover og tok mange med oss. “

Hvem fortalte ham dette?? Til denne dag, er svaret på dette spørsmålet ubesvart, fullstendig ignorert og ettertrykkelig tilbakevist av ordfører Giuliani ved flere offentlige anledninger.

CS – nummer 4 ; I april 2004 rapporterte USA Today, “I to år før 11. september, gjennomførte North American Aerospace Defense Command øvelser som simulerte hva hvite hus sa var utenkelig på den tiden: å bruke kaprede passasjerfly som våpen til å krasje inn i mål og oppnå gigantiske tap. “Ett av målene var World Trade Center.

CS – nummer 5 ; 12. september 2007, CNN’s “Anderson Cooper 360 ‘, rapporterte at det mystiske” hvite flyet “oppdaget og filmet av flere medier, som flyr i begrenset luftrom over Det hvite hus kort tid før kl 10 om morgenen den 9 / 11, var faktisk Luftforsvarets E-4B, en spesielt modifisert Boeing 747 med en kommunikasjons-pod bak cockpiten, ellers kjent som “The Doomsday Plane”.

Selv fullt klar over hendelsen, annså ikke 9 / 11 kommisjonen det militære flyets nærvær å være av noen interesse og valgte å ikke inkludere det i den endelige 9 / 11 kommisjonens rapport.

CS – nummer 6 ; Tre F-16s plassert på Andrews Air Force Base, ti miles fra Washington DC, gjennomfører øvelser i Nord-Carolina 333 kilometer unna, samtidig som det første flyet krasjer inn i WTC. Selv i betydelig mindre hastighet enn sin toppfart på 1500 mph, kunne de fremdeles ha forsvart himmelen over Washington lenge før 9am, mer enn 37 minutter før Flight 77 krasjer inn i Pentagon. Derimot, returnerte de ikke før etter 9:55.

Andrews Air Force Base hadde ingen armerte jagere i beredskap og klar til å ta av på morgenen den 11.sept.

CS – nummer 7 ; WTC Building 7. Se video av kollapsen.

CS – nummer 8 ; Flight 93, det fjerde flyet, styrtet kl 10:03. V.P. Cheney gir nedskytings-orderen 10:10-10:20 og dette blir ikke er kommunisert til NORAD før 28 minutter etter Flight 93 har krasjet.

Noe som bygger opp yttligere mistanke på denne fronten er det faktum at Dick Cheney overtok kontrollen over NORAD tre måneder før angrepene den 11.sept. Derfor hadde kun han, og ingen andre på planeten Jorden, makt til å utøve millitære virkemidler mot de kaprede passasjerflyene den 11.sept. Han valgte å ikke utøve denne makten. Tre måneder etter 11.sept oppga han kommandoen over NORAD og returnerte den til militæret.

CS – nummer 9 ; Haugevis av mainstream medier rapporterte at FBI gjennomførte en undersøkelse av minst fem av 11.sept flykaprerne som ble utdannet ved amerikanske militære flyskoler. Disse undersøkelsene er nå forseglet og må bli frigitt.

CS – nummer 10 ; I 2004. New York-brannmennene Mike Bellone og Nicholas DeMasi gikk offentlig ut og sa at de hadde funnet de svarte boksene fra flyene ved World Trade Center, men fikk beskjed om å holde kjeft av FBI-agenter. Nicholas DeMasi sa at han eskorterte føderale agenter på en all-terrain vehicle i oktober 2001 og hjalp dem å lokalisere enhetene, en historie støttet av Mike Bellone.

Som Philadelphia Daily News rapporterte den gang, “Deres historie reiser spørsmålet om det fant sted en en viss form for cover-up på Ground Zero.

CS – nummer 11 ; Hundrevis av øyevitner, blant annet first-responders, brann-kapteiner, nyhets-reportere, og politi, beskrev opptil flere eksplosjoner i begge tårnene før og under kollapsen.

CS – nummer 12 ; En oppsiktsvekkende video avdekket fra arkivene viser BBC News korrespondent Jane Standley som rapporterer om sammenbruddet av WTC bygning 7 mer enn tjue minutter før den falt ned 5:20 på ettermiddagen den 11.sept. Tapes fra tidligere BBC-sendinger viser at nyhets-ankerne diskuterer kollapsen av WTC 7, hele 26 minutter i forveien. BBC hevdet først at deres bånd fra 11.sept hadde blitt “mistet”, for så å innrømme at de gjorde en “feil” ved rapporteringen kollapsen av til WTC 7 før det skjedde. Til denne dag har de ennå ikke kunnet forklare hvordan de visste at bygget skulle falle på forhånd.

I tillegg rapporterte CNN’s Aaron Brown at bygningen “enten har kollapset eller er kollapset.”, over en time før kollapsen av WTC 7 kl. 4:10

CS – nummer 13 ; Advokat General Ted Olsons påstand om at hans kone Barbara Olsen ringte ham to ganger fra Flight 77. Det er hun som beskriver kaprerne med tapetkniver, noe som var en sentral planke i den offisielle 9 / 11 historien.

Imidlertid ble troverdigheten til historien fullstendig undergravd etter at Olsen konstant endret sin historie frem og tilbake om at telefonen som ble brukt av hans kone var hennes mobil-telefon eller en flytelefon. Det intressante er at teknologien for å ringe med mobil-telefon fra stor høyde ikke ble opprettet før 2004. American Airlines har også bekreftet at Flight 77 var en Boeing 757, og at dette flyet ikke hadde flytelefoner om bord.

Ifølge FBI forsøkte Barbara Olsen kun å ringe sin mann én gang, og samtalen klarte ikke å koble til, derfor må Olsen må ha løyet da han hevdet at han hadde snakket med sin kone fra Flight 77.

CS – nummer 14 ; Størrelsen på en Boeing 757 er ca 38 meter i bredde og likevel viser bilder av punktet ved Pentagon som angivelig var forårsaket av ulykken et hull ikke mer enn 4 meter i diameter. Bare motorene på et 757 ville ha punktert et hull større enn dette. Bilder tatt før den delvise kollapsen i sammenstøts-sonen viser liten reell skade og et sparsommelig område med rusk på plenen. Dette er helt uforenlig med braket av en stor jetliner, spesiellt sett i kontrast til bilder av andre tilfeller hvor fly har krasjet inn i bygninger.

CS – nummer 15 ; Hva er meningen bak følgende sitat som tilskrives Dick Cheney som kom frem i lyset under 11.sept kommisjonens høringer? Passasjen er hentet fra et vitnesbyrd gitt av daværende transportminister Norman Mineta.

I løpet av den tiden hvor flyet kom inn mot Pentagon, var det en ung mann som kom inn til vise-presidenten og sa, “Flyet er 80 kilometer unna”. “Flyet er 48 kilometer unna.” Og når det kom ned til “flyet er 16 kilometer unna,” sa den unge mannen til Vice President, “Står ordrene forsatt?” Vise-presidenten skal ha slengt halsen rundt og sagt: “Selvfølgelig står ordrene fortsatt . Har du hørt noe si det motsatte?”

Da flyet ikke ble skutt ned, i tillegg til det faktum at væpnede jagerfly ikke var i nærheten av flyet og Pentagon forsvars-systemet ikke var aktivert, skal vi ta det slik at ordrene var å la flyet treffe sitt mål?

CS – nummer 16 ; I mai 2003, melder Miami Herald hvordan Bush-administrasjonen nektet å slippe en 900-siders rapport av kongressen omhandlende 11sept fordi de ville «unngå pinlige detaljer i rapporten», særlig angående pre-11.sept advarsler om angrepet samt det faktum at kaprerne hadde trent ved amerikanske flyskoler.

CS – nummer 17 ; topp Pentagon-tjenestemenn kansellerte sine rutefly på den 11 september dagen før. San Francisco borgermester Willie Brown, kansellerte etter en sikkerhetsadvarsel sitt fly til New York som var planlagt avgang på morgenen av 11.sept.

CS – nummer 18 ; Teknologien for å aktivere telefonsamtaler fra mobiltelefon i stor høyde på flyselskapets flygninger ble ikke opprettet før 2004, og selv ved det tidspunktet var det bare på forsøks-stadiet. Samtaler fra mobiltelefoner som utgjorde en vesentlig del av den offisielle versjonen av hendelsene var teknologisk umulig på den tiden.

CS – nummer 19 : Den 29. april 2004. President Bush og VP Cheney ville bare møte med kommisjonen under bestemte, hemmelige forhold. De insisterte på å vitne sammen og ikke under ed. De krevde også at deres vitnesbyrd skulle bli behandlet som en “statshemmelighet.” Til dags dato så eksisterer ikke noe av det de snakket om i den offentlige sfæren.

CS - Og til slutt Mr. President – nummer 20 ; Et par dager etter angrepet, melder flere aviser samt FBI at et pass tilhørende en av kaprerne ble funnet i ruinene av WTC. I august 2004 meldte CNN at 11.sept kaprer Ziad Jarrah var eier av et visum som ble funnet i restene av Flight 93 som gikk ned i Shanksville i Pennsylvania.

Minst en tredjedel av WTC offerenes lik ble fordampede og mange av ofrene for Pentagon hendelsen ble brent til det ugjenkjennelige. Og likevel blir visum og pass av papir, som identifiserer gjerningsmenn og verifiserer den offisielle versjonen av hendelsene, mirakuløst funnet etter eksplosjoner og branner som vi blir fortalt at smeltet stål-bygninger.

(Rådgiveren går nok en gang bort til presidenten og hvisket i øret hans. Han beveger seg fort vekk igjen).

PBO - Vel Charlie Jeg kan ikke si at dette ikke har vært interessant. Som jeg sa tidligere, du har vist deg fokusert og organisert i dag. Uansett hvordan jeg føler for det materialet du har presentert, må jeg berømme ditt engasjement og iver. Imidlertid er vår tid her over.

(presidenten reiser seg fra stolen, jeg gjør det samme).

CS - Mr. President! Ett sekund til!

(Presidenten starter mot døra - jeg følger ham raskt trinn for trinn).

CS - Herr President, jeg bønnfaller deg, basert på bevisene du nå har, til å bruke din makt som president. Bevis for oss alle sir, at du faktisk bryr deg. Opprett en virkelig omfattende og åpen etterforskning av 11.sept og dens etterspill i kongressen. Familiene fortjener sannheten, det amerikanske folk og resten av den frie verden fortjener sannheten. Mr. President –

(Han pauser. Vi tar hverandre i hånda).

CS - Sørg for at du er på rett side av historien.

(Presidenten avbryter håndtrykket).

PBO - Jeg er på rett side av historien. Takk Charlie, mine medarbeidere og jeg skal kontakte deg.

(Jeg ser på mens han grasiøst stiger ut av rommet, med sannheten jeg ga ham holdt fast ved hans side.)

NB: Det du nettopp har lest har ikke faktisk skjedd … ennå.

Dette er et åpent brev til presidenten hvor jeg ber om en ny etterforskning.

Charlie Sheen

Nick Kollerstrom om Londonbombene

Mandag 7. september kl 20.10 viste NRK2 den britiske BBC-mockumentaren «Conspiracy Files 7/7» - om Londonbombene 7. juli 2005. Programmet ble første gang vist på BBC2 30. juni i år, samme dag som Englands andre skeptiske bok om 7. juli ble lansert i London. Forfatteren av «Terror on the Tube» ble også taklet hardt og ufint av BBC, som ellers er kjent for fair play og balanserte, etterrettelige dokumentarfilmer.

For å gi Nick Kollerstrom en mulighet til å svare på beskyldningene i programmet NRK viste ikveld, har vi innhentet denne uttalelsen fra mannen bak den svært grundige boken «Terror on the Tube – Behind the Veil of 7/7».

JEG SKREV BOKEN «Terror on the Tube» fordi jeg mener USA/UKs militære etterretning manipulerer sinnene til det britiske folk, slik at krig skal bli akseptabelt. Dette bør vi aldri akseptere. Krigen er ikke nødvendig. Krigen var aldri gloriøs.

I løpet av min levetid har «fiendebildet» gått fra tyskerne til russerne og nå muslimene. Budskapet i boken min er at det britiske folk faktisk ikke trenger noen fiende. Men de falskflagg-terrorhendelsene som arrangeres og finner sted i all sin gru, er en IQ-test. Vi – folket – gis med det samme en fortelling om hvordan de skjedde. Med litt pirking begynner den fortellingen å falle fra hverandre. Det er en konstruert fortelling. Klarer du å se gjennom den? Det er det vesentlige spørsmålet! Sivilisasjonens overlevelse kan avhenge av dette.

Én ting er sikkert: Marsjeringen og marsjeringen «Stop the War»-bevegelsen står for, oppnår ingen verdens ting. Jeg håper boken min provoserer frem litt hissig diskusjon: Jeg vil at folk skal bli sinte for at de er blitt løyet for, og for at politikerne har forlatt Sannheten.

Jeg forteller om Londonbombene i lys av 9/11-hendelsen i New York, og hvordan det fortsatte med den grusomme logikken fra denne hendelsen. Muslimer sto ikke for noen av disse, etter mitt syn.

Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg føler at de viktigste ordene i Bibelen for oss idag er: «Kjenn sannheten, og sannheten skal sette deg fri!» På kort sikt kan sannheten sette deg i en masse trøbbel, eller til og med i fengsel, men disse ordene fra Jesus Kristus er en påstand på lang sikt om hvordan menneskeheten kan unngå slaveriet.

Merkelig nok vil ikke folk diskutere boken jeg har skrevet, de viser i stedet umiddelbart tilbake til ting som skjedde for 60 år siden i Polen, som om dette var uendelig mye viktigere. Jeg finner også at de viser til dette ikke fordi de ønsker å diskutere noe som helst, men utelukkende for å levere en etisk forbannelse! Jeg antar dette er måten jeg «ødelegges» på av etablissementet, slik at boken min kan ignoreres. Men la oss være ærlige, jeg er en vitenskapshistoriker og moren min var kjemiker, så jeg kan kanskje unnskyldes for at jeg interesserer meg for den normale avlusingsteknologien som ble brukt i 2. verdenskrig? Etter utbruddet av tyfus i 1942, ble disse avlusings- («gass-») kammerne bygget i alle de tyske arbeidsleirene, der de ble brukt med insektdreperen Zyklon. Det forferdelige med mine meninger her, er at det for meg virker som klær, og ikke jøder, ble satt i disse kammerne. Folk er veldig sjokkerte når jeg sier dette, og går inn i en dyp taushet. Men jeg er optimist og tror at om få år vil det britiske folk være klare for å diskutere bevisene. Bevisene, og la oss være klare om dette, må være kjemiske: Veggene i Auschwitz husker hvor cyaniden ble brukt, den trengte rett inn i dem når den ble brukt, og det er en bemerkelsesverdig permanens i jerncyaniden som ble dannet.

Jeg hadde faktisk håpet at mitt universitet University College London (UCL) skulle godkjenne et prosjekt for videre veggprøver fra en polsk arbeidsleir (det trengte ikke være Auschwitz) for å måle cyanidrester, men det gjorde de ikke. De kastet meg ut! Jeg er trolig den første fra UCL-staben som er blitt utvist av ideologiske grunner.

Folk trenger sine mareritt. Et BBC-program i tre deler - «The Power of Nightmares» - gikk inn på dette. Jeg antar at jeg forsøker å fjerne folks favorittmareritt her, eller i det minste granske det grundig. Mine fiender ønsker ingen debatt, de arbeider direkte gjennom løgner og karaktermord. En moderne politiker manipulerer folk ved å spille på Frykt og Terror. Det er sånn han/hun får deg til å lytte. Han trenger frykten din. Fienden, om vi kanskje likevel trenger en fiende, er den krigsopprettholdende makten som produserer den Usannheten som rettferdiggjør krigen. Har du lagt merke til hvordan de prøver å hindre debatt og stemple ditt forsøk på å finne sannheten som en «konspirasjonsteori»?

Folk spør meg hvorfor i alle dager jeg sa ja til å være med i BBCs «Conspiracy files»-program om den 7. juli. Og ja, de løy og løy for å få meg til å si ja, og ja, tilgrisingen av navnet mitt mot slutten av programmet var uunngåelig – som alle hadde advart meg om hele veien. Over en ganske lang periode jobbet jeg med Tristan Quinn – programmets produsent – og teamet hans. Vi besøkte ulike 7/7-relaterte åsteder, og de filmet ham når han grillet meg om hva som var skjedd der og hvordan bevisene skulle tolkes. Han var hele tiden takknemlig overfor meg fordi så å si alle andre i den hjemlige «Sannhetsbevegelsen» knyttet til 7/7 hadde nektet å delta. Nærmest all den intelligente og interessante dialogen mellom oss som havnet på film ble klippet vekk – selvsagt. Men jeg må likevel si at denne prosessen, over mesteparten av et år, hjalp meg med å få skrevet boken. Spesielt «7/7-rettssaken» ved Kingston Crown Court i 2008, der de gjentatte ganger ba meg være tilstede. Jeg ble forøvrig ikke betalt for noe av dette. Så du må gjøre deg opp din egen mening, kjære leser: Dette «Kingston trial»-kapitlet som er temmelig sentralt var bare mulig å skrive fordi BBC-teamet hele tiden dro meg over dit (der jeg ofte var den eneste privatpersonen som var tilstede) og grillet meg hver kveld om hva det var som hadde foregått.

BBC er tross alt etablissementet. Og jeg kommer faktisk med noen rimelig direkte kommentarer om hvordan Tante Beeb har gått til sengs med krefter av Ren Ondskap, med den måten de konspirerte på i rapporteringen av hendelsene. Så jeg kan egentlig ikke klage.

Intervju med Ludicrous Diversion-teamet

Oversatt fra engelsk.

Den 15. september 2006 ble en anonymt produsert videodokumentar om bombene i London 7. juli 2005 lansert gjennom Google Video. Sammen med videoen var det også en rask introduksjon til innholdet:

På den 7. juli 2005 ble London rammet av en rekke eksplosjoner. Du tror sannsynligvis at du vet hva som skjedde den dagen. Men det gjør du ikke.

Politiet har helt fra begynnelsen av valgt å holde tilbake fra offentligheten nesten alle bevisene de hevder å ha, og har sannsynligvis løyet om flere aspekter ved Londonbombene.

Mainstream-media har med hensikt spredd falsk, grunnløs og ikke-verifiserbar informasjon, mens de har valgt å fullstendig overse utallige motsigelser og avvik i den offisielle forklaringen.

Staten har omsider, etter ett år, presentert oss med deres offisielle narrativ angående hendelsen. Innen få timer viste det seg å inneholde flere feil, noe som siden har blitt innrømmet av innenriksminister John Reid. De har kontinuerlig avvist krav om en fullstendig, uavhengig, offentlig granskning. Tony Blair hevdet selv en at en slik granskning ville være en «ludicrous diversion» (latterlig avledning). Hva er det de ikke vil vi skal finne ut? Kontakt ludicrousdiversion@hotmail.com

Hvis du ikke har lest den offisielle rapporten fra Innenriksministeriet om hendelsene 7. juli 2005, foreslår vi at du tar deg tid til å gjøre det ved å gå hit. Hvis du ikke har sett filmen «Ludicrous Diversion» enda, kan du se den på Google Video, i tre deler på YouTube eller ved å bruke videovinduet nedenfor.

Siden den kom ut i september 2006, har «Ludicrous Diversion» blitt sett over 80 000 ganger, til tross for at telleren har blitt nullstilt i alle fall en gang i filmens onlinehistorie. Filmen har skapt et bredt spekter av kommentarer fra seere, hvorav den store majoriteten hyller innsatsen til teamet bak filmen, det er en og annen anmeldelse, og tatt i betraktning filmens anonyme lansering, et godt antall velbegrunnede spørsmål om filmens tyngde og pålitelighet.

Så i tråd med idealet om sannferdig, uavhengig og offentlig research, har J7-kampanjen intervjuet produsentene av «Ludicrous Diversion» og stilt noen av de spørsmålene vi og medlemmene av J7 research forum ville ha svar på.

Hei LD, takk for at dere ble med på dette intervjuet. Hvem som helst med en interesse i hendelsene 7. juli 2005, og tiden etter, vil være kjent med uttrykket «ludicrous diversion» som det ble beskrevet av den britiske statsministeren, Tony Blair, da han nektet en fullstendig og uavhengig offentlig granskning av hendelsene som førte til det største tapet av liv i London siden Luftwaffe-bombingene under den annen verdenskrig. Dere reagerte tydeligvis på frasen, men hva motiverte dere til å lage dokumentaren?

Vår motivasjon for å lage «Ludicrous Diversion» er den du kan ane etter å ha sett filmen.

Vi mener det er store og viktige problemer med den offisielle forklaringen på bombene i London 7/7. Som vi fastslår i «Ludicrous Diversion» er det motsigelser, avvik og rett og slett feil i narrativet – et skandaløst dårlig presentert dokument. Ikke bare har disse ikke blitt adressert av media, staten og politiet, men mange av dem stammer direkte fra disse statsmaktene.

Vi mener det burde være en fullstendig, uavhengig og offentlig granskning av London-blombene. Legg merke til at vi ikke sier «undersøkelse». Som vi prøvde å vise i «Ludicrous Diversion», vil en undersøkelse ikke oppnå noe som helst – men kan faktisk være til potensiell skade for sannhetsbevegelsen fordi en del av den britiske befolkningen vil akseptere undersøkelsen som godkjent og anta at saken er løst. Derfor tror vi også at det sannsynligvis vil bli annonsert en undersøkelse på et tidspunkt i fremtiden, mest sannsynlig etter at Blair ikke lenger er statsminister.

Vi ble opprørt over det faktum at de virkelige bevisene som er presentert for befolkningen ikke er nok til å konkludere at bombene sprengte som beskrevet, eller at de beskyldte bomberne nødvendigvis var ansvarlige. Hvis noen tror at den påstanden er tåpelig, ber vi dem gjøre egenhendig research – både om bombene og den såkalte krigen mot terrorisme som ble utløst av 9/11.

Vi er dypt bekymret over det tempoet Storbritannia forvandles til en politistat i. Vi bruker ikke denne terminologien med et lett hjerte, men dem som tror det er en for ekstrem beskrivelse, leser ikke nyhetene. Det ville være vanskelig å argumentere mot dette siden vi allerede har nådd en slik tilstand, og alt vi er vitne til nå er implementeringen av den tilstanden.

Uten å kaste om oss med beskyldninger, var vi misfornøyde med mye av informasjonen som ble lagt ut, til og med av elementer fra alternative medier om Londonbombingen – en prosentdel av dette er tydelig og overlagt desinformasjon.

I din første e-postkontakt med J7, sto det på åpningslinja: «liker siden og arbeidet. Gode greier», så vi må spørre: hvordan ble innholdet i «Ludicrous Diversion» påvirket av arbeidet til J7-kampanjen?

Innholdet ble direkte påvirket av J7, faktisk ble filmen i utgangspunktet til initiert av arbeidet til et par uavhengige og eksklusivt internettbaserte researchere, inkludert Bridget Dunne selv. Nesten ingenting vi presenterte i filmen ble avdekket eller oppdaget av oss – vi bare samlet sammen et lite antall (veldig lite) av momentene rundt 7/7 og bestemte oss for å presentere dem i en form som kunne appellere til de umovendte som ellers blindt ville akseptert den offisielle forklaringen. Det var trist å se hvor få folk som hadde giddet å signere protestskrivet som ba om en granskning. Og vi mener bestemt – og dette er et viktig poeng – at om så J7 tar feil og er feilinformert i hvert eneste utsagn og i spørsmålene kampanjen stiller (noe vi overhodet ikke tror er tilfellet), er det likevel et grunnlag for å forlange – og få - svar på disse spørsmålene. I alle fall om vi fremdeles lever i et fritt samfunn.

Hvorfor bestemte dere dere for å lansere Ludicrous Diversion anonymt, og, nå i ettertid, tror dere det har hjulpet eller hindret filmen?

Vi er en gruppe som består av mennesker fra forskjellige yrker og samfunnsgrupper, og ingen av oss ser etter finansiell avkastning eller anerkjennelse fra prosjektet. Beslutningen om å være anonyme ble ikke tatt for å hjelpe prosjektet på noe vis – skjønt, det resulterte i sunn debatt – og flere diskusjoner kan være god hjelp.

Filmen må i høy grad - ved å gis ut anonymt - bli evaluert for innholdet og intensjonen, heller enn for hvem som laget den. Dette unngår de vanlige «ad hominem»-angrepene som generelt rettes mot dem som stiller spørsmål, men det reiser også spørsmål om hvem som kunne produsert en slik film. Har «Ludicrous Diversion»-teamet planer om å avsløre hvem dere er en gang i fremtiden?

Nei, det har vi ikke tenkt på.

Filmen er et veldig profesjonelt stykke arbeid. Kostet det mye å lage den, og hvem sponset prosjektet?

Ludicrous Diversion kostet under 50 pund å lage. Vi betalte det selv. Vi skrev, filmet og redigerte filmen selv. Vi lånte utstyret vi ikke hadde. Vi lærte oss ferdighetene vi ikke hadde. Dette er den digitale tidsalder, det er nå mulig (heldigvis) å lage og distribuere en dokumentar uten at det koster mye penger. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Vi har vært fornøyd med tilbakemeldingene – de har vært nesten utelukkende positive.

Har dere planer om en LD II?

Ja.

Ludicrous Diversion nevner at Jean Charles de Menezes ble drept istedenfor en annen, også uskyldig, person. Dette virker på meg som et hint om en oppfølger. Har LD-teamet planer om å ta opp drapet på Jean Charles? Vet dere noe om hvem den andre personen var, og i så fall, hvordan?

Det er en liten misforståelse som vi beklager dersom den var utbredt – vi refererte simpelthen til det antatte målet for operasjonen – angivelig Hussain Osman, som faktisk hadde rømt til Frankrike. Poenget vårt var at dersom det hadde vært Osman, og ikke de Menezes, som hadde forlatt huset sitt i en lett jakke, var blitt forfulgt av politiet på en buss og deretter inn på et tog, der han ble pågrepet og taklet på gulvet, skulle han heller ikke ha blitt drept i henrettelsesstil med syv kuler i hodet. Ubevæpnede mennesker bør ikke bli drept «for sikkerhets skyld» – uansett hvem de er, uansett skyld. Det skal liksom være England vi bor i, ikke Nazi-Tyskland, Stalins Russland eller Saddams Irak.

Er det noen flere bestemte aspekter ved 7. juli 2005 der J7-researcherne kanskje kan bidra gjennom å granske nærmere?

Takk for tilbudet. Vi vil vurdere dette. Vi vil også gå i samtale med dette forumet før vi lager noen fremtidige filmer om Londonbombene – det er verdifull kunnskap, informasjon og innsikt hos medlemmer av sannhetsbevegelsen som det ville vært tåpelig av oss (eller andre som planlegger relevante dokumentarer) å ignorere.

Har dere kontaktet, eller blitt kontaktet av, mainstream-mediakanaler om muligheten for å sende Ludicrous Diversion på mainstream-TV?

Nei, ikke overraskende med hensyn til hva vi sier om dem i filmen, MSM har ikke banket på døren vår. Som vi prøvde å klargjøre i Ludicrous Diversion, mener vi at den komplette mangelen på granskning i mainstream-media av 7/7, tatt i betraktning at dette grusomme angrepet på den britiske befolkningen tok livet av 56 mennesker, burde være til seriøs bekymring for oss alle. Deres blinde aksept av statens og politiets forklaringer, og endeløse kvasi-fiksjonelle rapportering av «anonyme etterretningskilder» har vært uaktsom i en slik grad at det kun kan oppfattes som overlagt. 7/7 retter, kanskje mer enn noen annen hendelse over det siste tiåret, søkelyset mot et stort gap mellom de fleste menneskers oppfatning av mainstream-media og realiteten av den rollen de har i samfunnet i dag.

Har «Ludicrous Diversion»-teamet noen flere pekepinner til hvor mer informasjon, sammenhenger eller samling av data er nødvendig?

Som ovenfor – dersom vi lager LD2, vil vi spørre J7-kampanjen hva de mener burde bli inkludert. Vi lover selvsagt ikke å inkludere det, men det er ingen tvil om at informasjonen om 7/7 som nevnes i Ludicrous Diversion bare såvidt skraper i overflaten.

Tenk på den store sammenhengen som 7. juli 2005 inngår i, og mulige sammenhenger til Operation Crevice, eller fasilitetene tilrettelagt av Finsbury Park Mosque, karakter som Haroon Rashid Aswat og de uvanlige hendelsene den 21. juli 2005. Jeg vet at dette er å utvide temaet noe, men jeg tror det er en sammenheng i det hele. Har dere noe å si om 7. juli i denne konteksten?

Alle disse hendelsene er ubestridelig sammenhengende, men på komplisert vis som er veldig vanskelig å evaluere uten ordentlig tilgang til nødvendig informasjon – som vi ikke har og sannsynligvis ikke kommer til å få.

Historien til Aswat, som rapportert i media, er lite fornuftig om han er i MI5, og enda mindre om han ikke er det – problemet ligger i rapporteringen, ikke i Aswat. Han er hva han er, og vær sikker; mange mennesker vet nøyaktig hva han er. Men de vil ikke fortelle det til oss.

Hendelsene den 21. juli står kanskje igjen som den ene, mest bisarre saken – ikke minst spørsmålet om hvordan disse fire mennene som tilsynelatende ble filmet mens de detonerte bomber på offentlig transport i London enda ikke har vært i retten – nesten 18 måneder etter hendelsene. Hvor lang tid kan det ta å samle bevisene? Hvis de er skyldige, så få dem for retten og få dem dømt. Hvis de er uskyldige, hva er det de blir holdt for? Det er mer ved denne historien enn det som tilsynelatende møter øyet!

Er det en fare for at reaksjonen på filmen vil bli et fatalistisk «vi kan ikke gjøre noe med det?» Siktet LD-teamet mot en spesifikk respons?

Vi forstår den kommentaren. Men faktisk sier vi ikke at vi ikke kan gjøre noe med det. Det vi antyder (og mener) er at ingenting vil bli oppnådd ved å prøve å bruke de vanlige kanalene med sivil klage og oppfølgning.

Det er tydelig og klart at mainstream-media ikke vil hjelpe J7-sannhetsbevegelsen. Det er enda tydeligere at politiet og staten, av hvilken grunn det nå er, har gjort sitt beste for å hindre bevegelsen – så langt de kan uten å gå hjem til dere og ta dere av lufta. Å satse på at disse tre enhetene kan bli overtalt til å hjelpe dere vil ikke bære resultater – det er dette vi prøver å få frem.

Men hvorfor se på dem som de eneste mulighetene? Det finnes løsninger, det er måter å spre sannheten på, å stille spørsmål, innlede intelligent debatt og skape krav om svar blant den britiske befolkningen – men det skjer ikke ved å klage til media, politi eller staten.

Vi lot denne saken henge, ganske bevisst, fordi det som nå kreves fra J7 – og resten av befolkningen i hvert land i hvert vestlig samfunn som opplever store og dramatiske forandringer i livene deres, er, med ett ord, fantasi. Vi må tenke utenfor boksen, vi må skape nye metoder for å finne og spre informasjon, vi må finne nye måter å påvirke dem som har ansvar og som i teorien er ansvarlige overfor oss, men som har valgt å avvise tankene og meningene fra dem som har gitt dem dette ansvaret. Det er store endringer som gjøres med strukturen i samfunnet vårt – det er umulig å adressere disse endringene ved hjelp av det verktøyet som autoritetene har etterlatt oss med. Nye vinker må finnes.

Hvis vi vil være en sivilisert, rasjonell og moralsk nasjon må vi ha medier som holder øye med staten og holder den ansvarlig, og vi må ha en stat som overvåker politistyrken og holder dem ansvarlig, og vi må ha en politistyrke som anser sin primære rolle som å beskytte folket, ikke systemet. Vi må vurdere vår frihet og privatlivet som verdifulle saker som må beskyttes, ikke svekkes og eroderes, i navnet til en falskt og oppdiktet sikkerhet. Det er ingen lett løsning, men om vi nekter å fokusere oppfinnsomheten og intelligensen vår på å finne en, eller om vi faktisk tror at det ikke finnes en løsning, da, dessverre, er vi ferdig som et legitimt fritt og progressivt samfunn.

Dere fremmer noen veldig relevante poeng om hendelsene 7. juli, den geopolitiske sammenhengen de passer inn i, og de fundamentale og hastige strukturelle endringene i «demokratiet» som skjer i Storbritannia i form av uhindret økning i regjeringskontroll, overvåkning, og til slutt, begrensinger fra staten i alle former. Så, til slutt, hvordan ser dere for dere at kampanjen for sannheten om hendelsene 7. juli 2005 forsetter i et slikt klima?

Det er en veldig vanskelig sak. Befolkningen har allerede, for det meste, lagt bombene bak seg. Media nekter å gjenåpne eller å begynne å spørre på nytt, om bombene i London. De britiske styrkene er fremdeles i Irak og Afghanistan. Og makten til politiet ser ut til å bli forsterket hver uke – sist med annonseringen av fingerprint-scanning av trafikk-politiet, installeringen av iris-scanner på flere flyplasser i Storbritannia, og den absurde ID-kort-ordningen som er lite mer enn et fryktelig tyveri av skattebetaleres penger på et tidspunkt der skoler og sykehus blir stengt over hele Storbritannia.

Vi mener det er essensielt for oss alle å akseptere nå at den absolutte sannheten om Londonbombingen aldri vil bli avdekket hinsides rimelig tvil. Det viktigste er å få folk til å forstå at det som kan bli avdekket er fortsatt verdt å avdekke, ikke minst den fullstendig ulovlige rollen media har i å skape den offisielle avklaringen, tankesettet til politiet om at befolkningen ikke har rett til å se bevisene, men burde akseptere det de blir bedt om å tro, og den påståelige fornektelsen fra staten i forhold til å presentere et hint av en ordentlig granskning av det verste angrepet på britisk jord siden andre verdenskrig.

I praksis foreslår vi to handlingsruter.

Den første er å gjøre som vi sier i Ludicrous Diversion. Oversvøm politiet med «Freedom of Information»-anmodninger. Krev unnskyldninger fra media om feilene de gjorde i rapporteringen deres. Og spør staten gjennom stortingsrepresentanten din for svar på spørsmålene dine. Ikke gjør dette i den troen at de vil gi en god respons. Det vil de ikke. Gjør disse tingene for å samle konkrete bevis på hindringen av sannheten. Om media blir oppfattet som å nekte å stå for sine feil, kan det være at folk begynner å vurdere mulighetene for at feilene var overlagte. Om staten og stortingsrepresentanten din forsetter å ignorere spørsmålene om 7/7 kan det føre til at folk begynner å tenke over muligheten for at staten ikke vil finne svar på disse spørsmålene, eller faktisk ha dem stilt. Og om politiet blir oppfattet som å nekte å gi fra seg de mange bevisene de påstår å ha, kan det få folk til å vurdere muligheten for at bevisene faktisk ikke eksisterer. Og selvsagt, om media ber om unnskyldning og staten gir respons og politiet viser bevisene og de er troverdige og overbevisende, da kan vi alle akseptere det og åpent innrømme at vi tok feil da vi mistrodde dem (men ikke uten grunn) og forsette med livene våre. Rett skal være rett.

Den andre handlingsruten er å bruke kraften fra oppmerksomheten ved en overlagt hindring av sannheten til å lansere en nasjonal appell for privat, ubetinget finansiering til en fullstendig, offentlig holdt granskning. Denne burde sikte på å tiltrekke offentlig oppmerksomhet og skape en kort liste med saker som granskningen, representert ved det britiske folk, krever oppklaring på fra deres valgte representanter. Sammen med nødvendig finansiering for en slik granskning, må krefter bli brukt på å finne velrespekterte personer utenfor staten, mainstream-media, politi og rettsvesenet til å representere og lede granskningen. Modellen for en slik handling burde være granskningen som ble holdt i Storbritannia, ledet av Bertrand Russell, som satte spørsmål ved drapet på JFK. Dette vil ikke bli lett, men det er et spørsmål om å få momentum, om å nå en kritisk masse av offentlig støtte hvor media og statens fornektelse til å erkjenne dens eksistens ville bli sett på som mistenkelig til det ekstreme.

Forsett med det gode arbeidet. Det er lys i andre enden av tunnellen. Men det er en lang tunnel.

Klassekampen om Griffin og fredsprisen

Klassekampens Hans Petter Sjøli skriver 11. juli om fredsprisnominasjonen av professor David Ray Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september 2001 (PDF).

For undertegnedes del foregikk intervjuet per mail, så selv om journalistens valg av sitater denne gang ikke var så aller verst, kan de faktiske spørsmål og svar gi litt utfyllende informasjon for leseren:

Fra Hans Petter Sjøli <hansp@klassekampen.no>

Hei Viddal,

vi snakket på telefonen nettopp.

Hei, Hans Petter…

Vel, her er noen få spørsmål som jeg håper du kan svare relativt kort på:

1. Hvorfor har Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen gjort seg fortjent til fredsprisen?

Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september vil nok neppe få fredsprisen med Jagland ved roret, men hvis disse nominerte kandidatene har rett, er 11. september nøkkelen til krig og fred i Afghanistan, Pakistan og Irak. Griffins mål er en uavhengig granskning av 11. september for å få besvart de mange spørsmålene og uoverensstemmelsene.

2. Hvem står bak nominasjonen?

Jeg kjenner ikke til årets nominasjon i detalj, men her er i alle fall signaturene for fjorårets nominasjon:
http://www.911truth.no/wp-content/uploads/nobel-peace-prize-nom-2008-b.pdf

3. Dere blir beskyldt for å støtte den ultimate konspirasjonsteorien. Hva er det storsamfunnet ennå ikke har forstått om hendelsene 9/11? Og hvorfor?

I virkeligheten er «vi» mer avvisende enn støttende til «konspirasjonsteorier», idet vi avviser konspirasjonsteorien om det største terrorangrepet noensinne, at Osama bin Laden og ekstreme islamister skulle stå bak dette. Professor Griffins bestrebelser går i stor grad ut på å falsifisere - bevise feil - denne offisielle konspirasjonsteorien slik den er lansert av politikere og massemedier.

Det avisleserne og TV-seerne ofte ikke har fått med seg, er i korte trekk at en tredje skyskraper ble demolert i tillegg til Tvillingtårnene uten hjelp av et angripende fly, at titalls/hundrevis av øyenvitner/brannmenn meldte fra om eksplosjoner i tårnene, at det er funnet sprengstoffrester (detonert og udetonert) i støvet fra World Trade Center (publisert i vitenskapelig tidsskrift - www.911truth.no/harrit-2009.pdf), samt at Mossad-agenter ble ettersøkt, arrestert og mistenkt i New York 11. september 2001. Mossad er navnet på den militære etterretningen i Israel. Både eksplosjonsvitnemålene og Mossad-vinkelen ble forlatt eller lagt lokk på fra og med dag 2, 12. september 2001, og der har du altså hvorfor.

4. Kan 7/7 også være satt i scene av mektige krefter i USA/Storbritannia for å legitimere krigen mot terror/Afghanistan/overvåkingssamfunnet?

Keith Vaz meldte på 4-årsdagen for 7/7 at Underhuset nå skulle igang med den hittil største offentlige granskningen av Londonbombene, i praksis fra og med september i år. De som spekulerer snakker om britisk militær etterretning og/eller Mossad, men også her er hovedkravet fra den organiserte og dominerende delen av sannhetsbevegelsen at vi må få en *uavhengig* granskning av hendelsene.

Hvis du ikke bare skal skrive om hvor rare disse gruppene er, kan du jo tygge litt på spørsmålet om Underhuset noensinne ville konkludert med at den britiske stat var involvert i drap på egne velgere og skattebetalere? Dette er bakgrunnen for at både J7-kampanjen og overlevende som Rachel North nettopp ønsker en uavhengig granskning, fremfor en granskning utgått av Underhuset eller Parlamentet.

«Vi kan starte med 7/7 - Londonbombene - der et minnesmerke ble avduket i Hyde Park igår. Samtidig erklærte lederen for Innenrikskomiteen - House of Commons Home Affairs Committee - Keith Vaz ifølge Associated Press, The Telegraph, Ananova og en rekke andre medier at et panel vil ta fatt på en ny og mer omfattende granskning av 7/7-terrorbombingene.» (911truth.no 8. juli)

Med vennlig hilsen
Torstein Viddal
sekretær i 9/11 Truth Norge

Neste side »