Breivik uniting Zionism and Nazism

I happened to be present at the Oslo courthouse on Tuesday, April 17th, watching and listening to 22/7 terrorist Anders Behring Breivik’s 75 minute main prepared defense speech. A speech that the press and media were banned from broadcasting to the general public. These are my thoughts after following the story for almost nine months.

The first thing that has to be said, is that watching Breivik defend himself for 5 hours this Tuesday removed each and every doubt that he is indeed «legally sane», in the sense that he is absolutely fit to be punished by the Norwegian judicial system for his criminal terrorist acts. All «experts» who say otherwise are flat out lying. This is a sane, rational, logically stringent man of great wit, who happens to also have some pretty effed up ideological views that have made him become a mass murderer and a terrorist.

It should also be said right from the start of this article that there is little doubt that he carried out both the bombing in Oslo and the shooting at Utøya. What remains to be seen is whether he had accomplices and what parts of the misdeeds these people took part in. There were also some pretty amazing instances of police SNAFU – 27 according to one commentator, but a lot more if you look more closely. There’s a string of maybe 40 or 50 or 60 grave mistakes on behalf of the police, guards and government, making them unable to stop Breivik before the bombing of Oslo, stop him getting out of Oslo and to nearby Utøya, and to stop the shooting ASAP when Breivik amazingly managed to get himself transported over the sound to Utøya island, using the Labour Party’s own ferry.

So many instances of SNAFU, in fact, that the mathematical probability of them all occuring on the same day or relating to the same person, should tell you all you need to know. And of course, in the weeks and months after the terror, documents, tapes and other evidence started disappearing. As by invisible hands.

OK. So, returning to the terrorist’s defense speech on Tuesday, April 17th. Breivik started telling us how there’d been no real post-WW2 democracy in Norway, because «nationalists» like himself were not allowed free speech and democratic rights. This should tell us that he wanted there to be more democracy, and that Norwegian democracy should also include «ultra nationalists», a fair point that even I could agree on.

However, he messes it up by contradicting himself completely. He loves America, and especially a certain McCarthy, the postwar communist witchhunt general, and he regrets that McCarthyism didn’t go far enough and never succeeded in sending alleged «commie» American citizens to Soviet Russia. So, really, when it comes to a more real and including democracy with less political censorship, our terrorist is only in favour of it when it applies to his chums, and to his «nationalist» parties.

Apart from this ideologically induced blindness or logical breakdown, he argues convincingly that censoring a movement like his own for too long, eventually will make members of that movement resort to other means, even violence.

His speech more generally was aimed at reaching out to a slightly broader audience than his Manifesto and his earlier writing on Norwegian websites, or to «unite national conservatism, which I support, with national socialism and militant christendom», as he put it himself. So the strategy obviously is to appeal to a broader spectrum of racists, and to play down the Zionist issue, which divides Breivik, JDL, EDL, NDL and Knights Templar, on the one side, from other nationalists and nazis, on the other.

Breivik talks rather openly about the strategy of supporting and expanding «street extremism», like the JDL, EDL and NDL (Jewish, English and Norwegian Defense League, respectively), while at the same time building a network of single cell terror operatives, borrowing tactics from – yup – al-Qaida.

The reason for using terror cells consisting of only one man, says Breivik, is to avoid the eyes of anti-terror agencies. This way he only needed to meet with his comrades once or twice during a decade, if we choose to believe him, and I guess blogs, forums, RSS feeds, social media etc took care of the rest.

Breivik also tries to use the term «counter jihad» as much as possible, rather than «zionism», which is what he really supports, and he has succeeded in selling this bogus «counter jihad» term to the Norwegian mainstream media. To quote from the terrorist’s Manifesto:

«So let us fight together with Israel, with our Zionist brothers against all anti-Zionists, against all cultural Marxists/multiculturalists.»

So, then, this is what it came to in Norway: Where we could have had the press digging into and revealing the horrific lies of the 9/11 terror attacks ten years after the events, instead we got a snob from the West who bombed his own city using «al-Qaida tactics», and who shot fellow Norwegian kids taking part in a summer youth camp for young politicians and future administrators, because he believed the lies and racist conspiracy theories fed to him for ten years by every newspaper, radio and TV station in this nation and throughout the West. Malicious, racist lies about muslims behind every terrorist act from New York and Bali, through Madrid and London, to Mumbai and Stockholm.

The mythical snake – Midgardsormen – seems to be biting its own tail: False-flag terrorism over a long, sad decade goes unnoticed by the press, the journalists and the editors, and the inevitable end-product of these ten years of lies and cowardice and cover-up is our very own Nordic mass murderer and terrorist; Anders Behring Breivik.

Whether he had handlers or not we don’t know, and the press and the police for some reason don’t seem very eager to find out, he is now the shining example, or knight in shining armour, intended to inspire many, many followers in Scandinavia, Europe and America.

He will even be allowed internet access in jail, and thus to build, expand and strengthen his zionist terrorist networks, both on the streets and in the single-man sleeper cells.

Bølløcks.

Principal Intelligence Officer For South Yorkshire Police Says 9/11 and 7/7 Inside Jobs

Tony Farrell had been employed for twelve years as ‘Principle Intelligence Analyst’ for South Yorkshire Police, 13^th largest of the 44 police forces in the UK. His job involved producing a yearly ‘Strategic Threat Assessment Matrix’ to determine how the police force had to prioritise its activities. Assessed ‘threats’ ranged from ASBOs (anti-social behaviour orders) to the terrorist threat allegedly presented by Islamic extremists. Having a statistics degree, it was his job to translate the different ‘strategic threats’ into a ‘matrix’ of relative numerical weighted probabilities.

In 2010, one week before the 5^th anniversary of 7/7, Tony (who had never previously doubted government versions of events) stumbled across ‘9/11 Truth’ material on the web. Like so many millions before him, he was shocked to the core by this experience. He quickly realised that there was a great mass of evidence relating to 9/11 kept hidden by the mainstream media. As a Christian, Tony consulted his church minister, who suggested that he consider, whether the same might be true for the London 7/7 bombings?

Something he had not suspected ‘in his wildest dreams’ then started to unfold. After reading much of the available but publicly-unreported witness statements and other evidence relating to 7/7, Tony found that he could only conclude that the official 7/7 narrative was ‘a monstrous lie.’ Instead of the official ‘suicide bombers’ narrative, which he and all of his colleagues had believed without question, he realised that the weight of evidence strongly points far more towards 7/7 being an event stage-managed by British intelligence than anything else.

The unthinkable but inescapable question thus intruded: Does there exist an ‘internal tyranny’ worse than any external foe?

All the assumptions he had held about the ‘strategic threat’ from terrorism were shattered and lay in ruins, and he found himself now doubting the size of any threat allegedly coming from Al-Qaeda and home-grown extremists.  Within the police service, he felt horribly alone not knowing who to talk to about this matter – a situation made acute because he would have to present his annual threat assessment to the ‘Intelligence Strategic Management Board’ on July 8^th -  mere days away.

From his Christian perspective 9/11 and 7/7 could only now be perceived as expressions of a Satanic dimension concerning the ascent of what everybody was calling a ‘New World Order’. He saw these deceitful events as false-flag operations perpetrated in order to justify illegal and wicked wars. This was a deep personal crisis – one that would terminate his career.

On July 6^th he ‘stuck his head above the parapet’ by alerting his boss – that he was developing a very different conceptual model of the strategic threat.

The terse document he handed over, suggested that the untruth of the 9/11 story implied ‘a huge potential for a total breakdown in trust between the government and the masses’ and it warned of ‘a tipping-point’ that would surely arrive as it slowly dawned upon citizens that their own government had conspired against them and had lied to them and had murdered innocents in the process.

Likewise he warned that, if indeed 7/7 had been ‘deliberately engineered’ to justify British PM Tony Blair standing shoulder to shoulder with Bush in the illegal war in Iraq, ‘There will be total outrage within the masses and a complete breakdown of trust between the Government and the people of the UK.’

In the presence of two intelligence managers, he alerted the Detective Superintendent, the Director of Intelligence for the South Yorkshire Police, explaining that all of his work used open-source material – he was not violating ‘official secrets’. He alluded to secret societies and a Masonic influence as being very central. The Director of Intelligence distanced the other two managers and they held a one-to-one conversation. The biggest single threat to the UK, Tony Farrell explained to him, was now coming from internal tyranny and in his opinion ‘far exceeded’ any threat from Islamic terrorism. ‘Tony, you and I will never get them to tell the truth’, came the philosophical reply, ‘- we are mere foot-soldiers of the government.’

That indeed was sensible advice, from someone who cared for his welfare – but, something more important was stirring within Tony Farrell: the voice of his conscience, and that would not permit him to go along with the ‘monstrous lie’.

His seniors, seemingly concerned for his well-being expressed a wish for Tony to visit Occupational Health. This irked him, as he felt and indeed was in perfectly good health.

On July 7^th 2010, his first line manager, a Detective Chief Inspector spent a good part of the day with him trying to steer him into keeping to the original plan and to avoid rocking the boat. Could they not achieve some sort of compromise – then he could take his three weeks’ leave? To comply with that, he would have had turn a blind eye to his own assessment and deliberately hand over misleading analysis. His ‘strategic’ models were looking promising according to his line manager – yet he could not set aside his new views about ‘internal tyranny.’

As a seemingly lone voice in his police force, Tony Farrell found himself wrestling in the ‘Valley of Decision’ at home that evening, a theme he found expressed in the Book of Job, Chapter 3. He also pondered the 9th Commandment, ‘Thou shalt not bear false witness.’ He experienced an epic struggle going on that seemed to him to resemble that described in the Book of Ephesians, Chapter 6.

So that evening, 5 years to the day from the London bombings, he reached his own momentous personal decision. He resolved to take a stand knowing it would probably lead to him being sacked.

On July 8^th he handed over a very short version of the ‘Strategic Assessment Matrix,’ which averred that the real terrorist ‘threat’ to society was almost entirely of the state-sponsored kind, and it alluded to both 9/11 and 7/7 in this context. Other threats from other ‘domains of criminality’ were, his brief report claimed, ‘insignificant’ by comparison.

This was hardly following the National Intelligence Model guidance, relating to ‘Threat and Risk Assessment models’ that he was supposed to use.  ‘Tony we can’t do business like this,’ his manager pleaded.

He was asked to create a personal report: how had he arrived at such an unheard-of view? His privileges were withdrawn and his computer accessed, but as he had done his investigation at home and with open-source material, nothing untoward was found.

And so he was absent from the board meeting that afternoon, even though it was anticipating the yearly presentation from him. Instead he was sent home to compile a report, explaining his stance. He offered to produce a full report with backup evidence, for his shocking new views, but that wasn’t required.

Sacked for his beliefs

His work ‘could be helpful to the police service’ the DI remarked cryptically. Everything had happened so quickly, much too quickly. Tony Farrell was summoned to a hearing chaired by the Director of Finance a member of the Senior Command Team on 2^nd September 2010.  He was told that he held beliefs that were ‘incompatible’ with his position.  There was no allegation of any misconduct. In dismissing him, the Director of Finance said this: “It is a very sad occasion as you have done some excellent work for South Yorkshire Police and I have never been involved in a situation like today. Your beliefs are very sincere and you may be right, but it is I’m afraid incompatible at the moment with where we are.”

He took the matter to the South Yorkshire Police Authority Appeal’s Committee but his case was dismissed.   He has since put the case into an Employment Tribunal where final hearings are scheduled to be held in early September 2011 in Sheffield. This will be a public event, and it is likely that South Yorkshire Police will feel embarrassed by the repercussions. This case has potentially far-reaching implications.

Tony Farrell gave an interview with Richard Hall on Sky TV released on July 8, 2011 (used as the main source for this article) and also that same day a 10-minute interview was broadcast on a Bristol local radio; synchronously enough, South Yorkshire’s Chief Constable announced his retirement on that same day 8th July – after nine years’ of service. Was this indicating some stress within the Force?  The whole story focuses by odd coincidences upon anniversary-dates of the London bombings, over the last couple of years.

Source: Terror on the Tube.

Were 9/11, London and Madrid designed to increase islamophobia?

Celebrating their 200th anniversary, the University of Oslo held the 2nd of its 4 Idea Festival Saturdays yesterday, on June 18th. I went to the documentary screening and subsequent debate titled «Orientalism and islamophobia before and after 9/11».

The first hour was a screening of the documentary «Edward Said on Orientalism», which was utterly fantastic and enlightening. The late Said tells us among other things the US version of orientalism is quite different from the French and British orientalisms, as the latter two had a more hands-on experience with «the Orient», having once been colonialist masters in the Middle East and Arabic areas.

The US brand of orientalism, however, is much more based on the Israeli worldview, where all other peoples than the Israelis themselves are deadly enemies waiting for a chance to attack Jews and blow things up.

Increasingly, America has been jazzing up this enemy image of the Arabs, even for decades before 9/11, through movies, computer games and the US version of TV news, in order to still have an enemy after the evil communist Soviet Union collapsed (incidentally because the same America had funded and trained 100,000 Mujahideen fighters – among them one Osama bin Laden – in order to crush the Soviets in Afghanistan).

Having military bases in about 100 nations globally and a military budget at least twice the size of the rest of the world combined, the Americans were in great need to uphold at least one big foreign threat in order for their military spending to seem reasonable to their own people. Their choice – of course, as we all know now – fell on the Arabs and Muslims. Every time Arabs and Muslims are featured in movies, news and computer games, they are angry, masked, shouting crowds burning US and Israeli flags, and so on and so forth. You get the picture.

Now, for the second hour after the break, the Idea Festival had set up a panel to debate the issues, consisting of Elisabeth Eide, Iffit Qureshi and Sindre Bangstad. Master of Ceremony was the indestructable Documentary Cinema boss Ketil Magnussen.

The panel spoke at some length about orientalism and islamophobia, and about 9/11 increasing the level of and cultural acceptance for islamophobia – which used to be called simply racism – but I felt these were pretty obvious and toothless observations with little emphasis on context and causes, so I raised my hand and got the first comment from the audience.

I said Edward Said in the documentary had made it very clear that a huge industry of militarism in America and the West was dependent upon the Arabs being seen as a real and dangerous enemy, and that this image of the Arabs needed to be maintained and increased as time went by. I also said there is reason to believe that both the 9/11 operation and the train bombings of Madrid and London were planned and designed precisely to increase the level of islamophobia and to jazz up the enemy image of the Arabs and Muslims.

For these comments I was myself subjected to a form of orientalism, where Ketil Magnussen dismissed my thoughts as subjects for another time and space, and not for this discussion about 9/11 leading to increased islamophobia. And out of the three comments from the audience, only the other two got answers from the panel.

I find this rather peculiar, and sad, really, as I know for sure that at least half of the panel/moderator team share at least parts of my views on the origins of the 9/11 attacks. But here we are, almost ten years after the 9/11 operation which immediately was blamed on Osama bin Laden, just like the Oklahoma bombing after half an hour was blamed on Arab extremists, as Said mentioned in the film, and still there’s no room for discussing all the evidence pointing in a totally different direction as to the source of the attacks.

We’ve established a clear motive, what with the Israelis wanting to paint all Arabs and Muslims as Evil Terrorists, and the Americans needing to jazz up this threat as the successor of the Terrible Communist Threat to keep and increase their vast military budgets, and we have piles and piles of evidence of complicity, explosives and careful cover-up, and yet we are not allowed to discuss these things, not even at an Idea Festival at a University in a presumably free country.

Utterly sad, for the only possible way to decrease the level of hatred and islamophobia goes through exposing the real 9/11 terrorists and real bombers of the Madrid commuter trains and the London Underground.

People will never forgive these vast crimes just for the sake of multiculturalism, that should now be clear to both academics and the rest of us. That’s why these crimes need to be solved, not covered up even more. And it is in fact very easy to prove that the crimes have been covered up, plus we know who’s been covering them up.

If one assumes the London 7/7 bombings were an Anglo-American-Israeli operation that succeeded, then it is a most successfull and well-planned strategic mass slaughter aimed exactly at increasing hatred and islamophobia to a whole new level. Think about it: 4 ordinary everyday «homegrown» British Muslims teaching kids to play football and expecting babies; even these people are capable of blowing themselves up on the tube right next to you, just because they’re Evil Arabs and Dangerous Muslims.

No other Western military intelligence operation could’ve achieved the goals better than that.

I will end this sad rant with an appeal to Norwegian and Nordic academics and intellectuals to be brave and fearless, and speak their minds freely, as we approach the Tenth Remembrance Day of the operation that killed close to 3000 American civilians, quoting two lines from a Swedish song by Imperiet:

den fege dör tusentals gånger
den modige dör bara en

Jan Utzon intervjuet av Richard Gage

Gjennom år har den meget løst sammensatte 9/11 Truth-bevegelsen erfart medieapparatets motvillighet mot dekning av politisk ukorrekte syn på World Trade Center-angrepene den 11. september 2001. Til tider finnes det, om man kan kalle det det, lysglimt og øyeblikk med nøkternhet der «forbudte» temaer tas opp og skrives om, som seg hør og bør om man skal påberope seg å leve i et sivilisert og demokratisk samfunn.

Den danske avisen Berlingske Tidende gjorde nettopp dette i november, da de publiserte en artikkel der Jørn Utzons sønn, Jan Utzon, uttrykker sin skepsis til den offisielle forklaringen vedrørende 9/11-hendelsene i et intervju med grunnleggeren av Architects and Engineers for 9/11 Truth, Richard Gage.  Jan Utzon er selv arkitekt og tilknyttet sin fars kreasjon Sydney Operahouse.

Han sier i artikkelen følgende:

Jeg siger ikke det er løgn, men jeg er bekymret over historien og vil gerne høre nogle gode forklaringe…

og

Hvis nogen prøver at dække over noget, er det godt at få det ud, for hvad kan de ellers dække over?

Utzon har skrevet under oppropet for en ny etterforskning og hjelper slik Architects and Engineers for 9/11 Truth å spre budskapet.  Her er noen av hans oppfatninger om hendelsene:

Tag nu for eksempel World Trade Center bygning 7, der lå i nærheden af Twin Towers. Den kollapsede totalt? Hvorfor? Der var ingen ild i bygningen, og alt var intakt, da den pludselig faldt sammen. Og hvorfor ligner bygning 7-kollapset umiskendeligt meget den slags kontrollerede eksplosionsnedrivninger, man ser i tv, når højhuse synker i jorden lag på lag på lag?

og:

Det samme med Twin Towers. Hvordan kan 80.000 tons stål styrte sammen i frit falds hastighed? Der er noget, der ikke passer, argumenterer arkitekterne.  Bygninger klasker ikke sammen på den måde på grund af ildebrand. Bygninger klasker sammen på den måde på grund af eksplosioner, dynamit, sprængstof. Kontrolleret vel at mærke. Nogen må have trykket på knappen.  Det lignede en nedrivning mere end noget andet, siger Jan Utzon.

Intervjuet kan ses her:

Jan Utzon begynte ifølge Berlingske å tvile på den offisielle forklaringen da han så Blueprint for Truth – the Architecture of Destruction, utgitt av Architects and Engineers for 9/11 Truth.

Som han selv sier:

Jeg ville elske at diskutere det med mine kolleger. Hvis man ikke vil snakke om, hvad der er sandt og falskt, kan man ligeså godt gå ind i skabet og glemme det.

«Kalde fakta» (TV4) om 9/11 og sannhetsbevegelsen

NB! I klippet under hevdes det at fru Pileni var den som skulle faktasjekke Harrits nanotermitt-rapport. Dette stemmer ikke. Rapporten ble faktasjekket på vanlig måte av fagfeller, mens Pileni dengang var redaktør for tidsskriftet. Hun velger å trekke seg fra stillingen med det samme en dansk journalist ringer henne i april 2009 for å snakke om artikkelen. TV4 fremstiller det hun sier – «I resigned» – som at hun avfeide selve artikkelen, mens «I resigned» jo betyr «jeg trakk meg».

Videre hevder en anonym svensk ekspert at man kan finne rester av nanotermitt overalt der det er stål og betong og støv fra disse materialene. Det stemmer selvsagt ikke, og i tillegg handler ikke nanotermitt-rapporten til Niels Harrit om rester, men om aktiv og ureagert nanotermitt, altså sprengstoff som fortsatt er brukbart som sprengstoff. Du finner ikke et høyteknologisk laboratoriesprengstoff overalt der det er stål og betong og litt støv, det er en absurd påstand.

Dokumentarfilmen det snakkes om i programmet er «Loose Change». Den har kommet i 4 versjoner siden 2005, og den absolutt beste og mest påkostede – som også selges og leies ut på DVD og vises på amerikanske kinoer – er den siste: «An American Coup». Denne filmen kan du se gratis på vår underside Dokumentar.

Klassekampen om Griffin og fredsprisen

Klassekampens Hans Petter Sjøli skriver 11. juli om fredsprisnominasjonen av professor David Ray Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september 2001 (PDF).

For undertegnedes del foregikk intervjuet per mail, så selv om journalistens valg av sitater denne gang ikke var så aller verst, kan de faktiske spørsmål og svar gi litt utfyllende informasjon for leseren:

Fra Hans Petter Sjøli <hansp@klassekampen.no>

Hei Viddal,

vi snakket på telefonen nettopp.

Hei, Hans Petter…

Vel, her er noen få spørsmål som jeg håper du kan svare relativt kort på:

1. Hvorfor har Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen gjort seg fortjent til fredsprisen?

Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september vil nok neppe få fredsprisen med Jagland ved roret, men hvis disse nominerte kandidatene har rett, er 11. september nøkkelen til krig og fred i Afghanistan, Pakistan og Irak. Griffins mål er en uavhengig granskning av 11. september for å få besvart de mange spørsmålene og uoverensstemmelsene.

2. Hvem står bak nominasjonen?

Jeg kjenner ikke til årets nominasjon i detalj, men her er i alle fall signaturene for fjorårets nominasjon:
http://www.911truth.no/wp-content/uploads/nobel-peace-prize-nom-2008-b.pdf

3. Dere blir beskyldt for å støtte den ultimate konspirasjonsteorien. Hva er det storsamfunnet ennå ikke har forstått om hendelsene 9/11? Og hvorfor?

I virkeligheten er «vi» mer avvisende enn støttende til «konspirasjonsteorier», idet vi avviser konspirasjonsteorien om det største terrorangrepet noensinne, at Osama bin Laden og ekstreme islamister skulle stå bak dette. Professor Griffins bestrebelser går i stor grad ut på å falsifisere – bevise feil – denne offisielle konspirasjonsteorien slik den er lansert av politikere og massemedier.

Det avisleserne og TV-seerne ofte ikke har fått med seg, er i korte trekk at en tredje skyskraper ble demolert i tillegg til Tvillingtårnene uten hjelp av et angripende fly, at titalls/hundrevis av øyenvitner/brannmenn meldte fra om eksplosjoner i tårnene, at det er funnet sprengstoffrester (detonert og udetonert) i støvet fra World Trade Center (publisert i vitenskapelig tidsskrift – www.911truth.no/harrit-2009.pdf), samt at Mossad-agenter ble ettersøkt, arrestert og mistenkt i New York 11. september 2001. Mossad er navnet på den militære etterretningen i Israel. Både eksplosjonsvitnemålene og Mossad-vinkelen ble forlatt eller lagt lokk på fra og med dag 2, 12. september 2001, og der har du altså hvorfor.

4. Kan 7/7 også være satt i scene av mektige krefter i USA/Storbritannia for å legitimere krigen mot terror/Afghanistan/overvåkingssamfunnet?

Keith Vaz meldte på 4-årsdagen for 7/7 at Underhuset nå skulle igang med den hittil største offentlige granskningen av Londonbombene, i praksis fra og med september i år. De som spekulerer snakker om britisk militær etterretning og/eller Mossad, men også her er hovedkravet fra den organiserte og dominerende delen av sannhetsbevegelsen at vi må få en *uavhengig* granskning av hendelsene.

Hvis du ikke bare skal skrive om hvor rare disse gruppene er, kan du jo tygge litt på spørsmålet om Underhuset noensinne ville konkludert med at den britiske stat var involvert i drap på egne velgere og skattebetalere? Dette er bakgrunnen for at både J7-kampanjen og overlevende som Rachel North nettopp ønsker en uavhengig granskning, fremfor en granskning utgått av Underhuset eller Parlamentet.

«Vi kan starte med 7/7 – Londonbombene – der et minnesmerke ble avduket i Hyde Park igår. Samtidig erklærte lederen for Innenrikskomiteen – House of Commons Home Affairs Committee – Keith Vaz ifølge Associated Press, The Telegraph, Ananova og en rekke andre medier at et panel vil ta fatt på en ny og mer omfattende granskning av 7/7-terrorbombingene.» (911truth.no 8. juli)

Med vennlig hilsen
Torstein Viddal
sekretær i 9/11 Truth Norge

Motsigelser: Når ankom Cheney bunkeren?

Når det kommer til morgenen den 11. september, er alle enige i at på et tidspunkt etter 09:03 (da det søndre tårnet av World Trade Center ble truffet) og før klokken 10:00, gikk visepresident Dick Cheney ned til Presidentens Kriseoperasjonssenter (Presidential Emergency Operations Center [heretter kalt PEOC]), noen ganger kalt “bunkeren”, under østfløyen av Det Hvite Hus. Alle er også enige i at Cheney hadde ansvaret etter han kom dit – at han enten tok avgjørelser eller videreførte avgjørelser fra President Bush. Men det er voldsom uenighet når det kommer til det nøyaktige tidspunktet Cheney ankom PEOC.

Pentagon 11.09.01
09:38- ca.10:08

Ifølge 11.septemberkommisjonens rapport ankom Cheney “like før 10:00, kanskje 09:58″ (”The 9/11 Commission Report [heretter kalt 9/11CR], s.40″). Men dette offisielle tidspunktet motsier imidlertid nesten alle tidligere rapporter, noen av disse hadde Cheney i bygget før 09:20. Denne forskjellen er viktig fordi, om 11.september-kommisjonens tidspunkt er det rette, hadde ikke Cheney ansvaret i PEOC da Pentagon ble truffet, heller ikke for mesteparten av perioden da United Flight 93 nærmet seg Washington. Men om rapportene som hevder han var der inne 09:20 er korrekte var han ansvarshavende i PEOC hele denne tiden.

Minetas rapport på Cheneys tidlige ankomst

Den mest velkjente av de forklaringene som motsier 11.septemberkommisjonen kom fra samferdselsminister Norman Mineta, under hans offisielle vitneforklaring til 11.septemberkommisjonen 23.mai 2003. Mineta sa han “ankom PEOC rundt 9:20 på morgenen”, og rapporterte at han da overhørte deler av en pågående samtale, som tydeligvis hadde begynt før han kom, mellom en ung mann og visepresident Cheney. Denne samtalen dreide seg om et fly med retning mot Washington og endte med at  Cheney bekreftet at “ordren gjelder fremdeles”. Da kommisær Timothy Roemer senere spurte Mineta om hvor lenge etter hans ankomst han overhørte denne samtalen om hvorvidt ordrene fremdeles gjaldt, svarte Mineta: “Antakelig mellom fem og seks minutter.” Roemer pekte ut at dette ville bety “omtrent 09:25 eller 09:26″.

Dette er en bemerkningsverdig motsigelse. Gitt det faktum at Cheney, ifølge Mineta, hadde deltatt i en pågående ordveksling, måtte han allerede ha befunnet seg i PEOC i flere minutter før Minetas ankomst 09:20. Dersom Cheney hadde vært der siden 09:15, ville dette tilsi en 43 minutter lang motsigelse mellom Minetas vitneforklaring og 9/11 CR. Hvordan kunne en slik enorm motsigelse eksistere?

En mulig forklaring ville være at Mineta tok feil. Likevel stemmer historien hans med historiene til mange andre vitner.

Andre rapporter som støtter Cheneys tidlige ankomst

Richard Clarke

Richard Clarke rapporterte at han,Cheney og Condoleezza Rice hadde et kort møte rett etter 09:03, dette fulgtes av at Secret Service [føderal politietat med ansvar for bl.a. å beskytte presidenten. red. amn.] ville at Cheney og Rice skulle gå ned til PEOC. Men Rice ble imidlertid med Clarke til det Hvite Hus’ videokonferansesenter først, der Clarke skulle sette opp en videokonferanse, som begynte omtrent 09:10. Etter å ha vært der et par minutter sa Rice, ifølge Clarke: ‘Du kommer til å trenge avgjørelser raskt. Jeg går til PEOC for å være sammen med visepresidenten. Fortell oss hva du trenger.’ Norman Mineta kom omtrent 09:15 og Clarke “foreslo at han skulle slutte seg til visepresidenten” (”Against All Enemies, 2-5″). Slik impliserte Clarke at Cheney befant seg i PEOC flere minutter før 09:15.

Charles Gibson

I et ABC News program et år etter 11.september, rapporterte Cheneys Hvite Hus-fotograf David Bohrer at agenter fra Secret Service kom inn på Cheneys kontor kort tid etter 09:00 og sa, “Sir, du må bli med oss.” Under det samme nyhetsprogrammet sa Rice: “Mens jeg prøvde å finne samtlige av de øverstkommanderende, kom Secret Service inn og sa, ‘Du må gå ned til bunkeren nå. Visepresidenten er der allerede. Det kan være at et fly har retning mot det Hvite Hus.’ ” Charles Gibson fra ABC sa da:
“I bunkeren sluttet Rice og samferdselsminister Norman Mineta seg til visepresidenten.” (”9/11: Interviews by Peter Jennings,” ABC News, 11.09.02)

11.septemberkommisjonens påstand om sen ankomst

11.septemberkommisjonen innrømte at visepresidenten ble skyndt ned til PEOC etter man fikk nyss i at et fly var på vei mot det Hvite Hus. Den påsto imidlertid at man ikke hadde fått vite dette før 09:33. Men allerede da, ifølge kommisjonen, fikk Secret Service umiddelbart en beskjed til, som sa at flyet hadde snudd, så “Ingen forsøk ble igangsatt for å evakuere visepresidenten på dette tidspunktet.” Det var ikke før “like før 09:36″ at Secret Service beordret Cheney under jorda (9/11 CR s.39). Men selv etter at han gikk inn i korridoren under jorda 09:37, gikk ikke Cheney direkte til PEOC. Snarere:

Da de kom inn stoppet visepresident Cheney og agentene i et område av tunnelen som hadde en sikret telefon, en benk og en TV. Visepresidenten ba om å få snakke med presidenten, men det tok tid før de kom fram på telefonen. Han fikk vite i tunnelen at Pentagon hadde blitt truffet, og han så bilder av røyk som kom opp fra bygningen på TV-en. (9/11 CR s.40)

Lynne Cheney

Deretter, etter Lynne Cheney “sluttet seg til ektemannen i tunnelen” påsto kommisjonen at, “Fru Cheney og visepresidenten forflyttet seg fra tunnelen, til tilfluktsrommet til konferanserommet” etter telefonsamtalen ble avsluttet, det var ikke før 09:55. Angående Rice, la kommisjonen til, “ankom hun konferanserommet like etter visepresidenten” (9/11 CR s.40).

Motsigelsen kunne ikke vært mer tydelig. Ifølge kommisjonen var Cheney langt ifra å ankomme PEOC før 09:20, som hevdet av Mineta og andre, og ankom ikke før omtrent 09:58, 20 minutter etter Pentagon ble truffet 09:38, som han hadde fått vite i korridoren.

Cheneys forklaring på Meet the Press

Tim Russert

11.septemberkommisjonens forklaring motsa til og med Cheneys egen forklaring fra et velkjent intervju. Da han snakket med Tim Russert fra NBCs Meet the Press kun fem dager etter 11.september, sa Cheney: ”Etter jeg snakket med presidenten, …gikk jeg ned i…PEOC…da jeg ankom dit etter kort tid, fikk vi vite at Pentagon hadde blitt truffet.” Derfor indikerte Cheney selv at han hadde ankommet PEOC før (09:38) angrepet på Pentagon, ikke 20 minutter etterpå, som kommisjonen senere påstår.

Håndtering med motsigelsene

Condoleezza
Rice

Hvordan håndterte 11.september-kommisjonen det faktum at dens påstand om Cheneys ankomst i PEOC hadde blitt motsagt av Bohrer, Clarke, Mineta, Rice, flere nyhetsrapporter og til og med Cheney selv? Den unnlot å nevne noe om disse motsigende rapportene. Av disse forsømmelsene, var den viktigste kommisjonens unnlatelse av å nevne Norman Minetas vitneforklaring, selv om den ble gitt til kommisjonen i en åpen høring – dette kan bli sett ved å lese referatet fra høringen (23-mai, 2003). Denne delen av Minetas vitneforklaring var også slettet fra den offisielle versjonen av videoopptaket fra 11.september-kommisjonens høringer i 11.septemberkommisjonsarkivene. (Imidlertid kan man se de på internett.)

Lee Hamilton

Under et intervju for den kanadiske tv-stasjonen CBC i 2006, ble Hamilton [nestformann i 11.septemberkommisjonen. red. amn.] spurt om hva “Mineta fortalte kommisjonen om hvor Dick Cheney befant seg før 10:00 den morgenen.” Hamilton svarte: “Det husker jeg ikke.” (”9/11: Truth, Lies and Conspiracy: Interview: Lee Hamilton,” CBC News, 21.august 2006). Det var overraskende at Hamilton ikke kunne huske dette, fordi han var den som hadde forhørt Mineta da han fortalte historien om den unge mannens samtale med Cheney. I tillegg hadde Hamilton startet forhøret med å si til Mineta: ” Du befant deg i PEOC store deler av dagen. Jeg tror du var der med visepresidenten.” Og Minetas ordveksling med Timothy Roemer, under hvilket det ble fastslått at Mineta hadde ankommet omtrent 09:20, kom umiddelbart etter Hamiltons forhør. Likevel sa Hamilton, som ikke kunne huske noe av dette, bare “Vi tror at visepresident Cheney ankom bunkeren like etter klokken 10.”

Tilintetgjørelsen av Minetas problematiske vitneforklaring

For å kunne se mulige motiver for 11.september-kommisjonens innsats for å viske ut Minetas historie fra den offentlige forklaringen, må vi se på samtalen han rapporterte til kommisjonen. Han sa:
“I løpet av tiden flyet var på vei mot Pentagon, var det en ung man som kom inn å sa til visepresidenten, ‘Flyet er 50 miles unna.’ ‘Flyet er 30 miles unna.’ Og da det kom ned til ‘Flyet er 10 miles unna,‘ la den unge mannen til, til visepresidenten, ‘gjelder ordrene fremdeles?’ Og visepresidenten snudde hodet brått mot ham og sa, ‘Selvfølgelig gjelder ordrene fremdeles. Har du hørt noe som tilsier det motsatte?’ ”

Donald Rumsfeld

Minetas historie hadde farlige implikasjoner når det gjaldt angrepet mot Pentagon, som skjedde 09:38. Ifølge 11.september-kommisjonen visste ikke militæret at et luftfartøy fløy i retning Pentagon før 09:36, så det “hadde på det meste ett eller to minutter på å reagere på det uidentifiserte flyet som nærmet seg Washington” (9/11 CR s.34). Den påstanden var nødvendig for å kunne forklare, blant annet, hvorfor Pentagon ikke hadde blitt evakuert før det ble truffet – et faktum som resulterte i 125 dødsfall. En talsmann for forsvarsminister Rumsfeld, som ble spurt hvorfor denne evakueringen ikke hadde funnet sted svarte: “Pentagon var simpelthen ikke klar over at dette luftfartøyet var på vei mot oss” (Newsday, 23.september, 2001). Minetas vitneforklaring impliserte, i motsetning til dette, at Cheney og andre visste at et luftfartøy var på vei mot Washington omtrent 12 minutter før dette angrepet.

Enda mer problematisk var spørsmålet om hva “ordrene” gikk ut på. Mineta gikk ut fra, sa han, at det var ordre om å skyte ned flyet. Men flyet ble ikke skutt ned. I tillegg ville de forventede ordrene, spesielt på en dag der to kaprede flyselskap allerede hadde krasjet inn i bygninger i New York, være å skyte ned hvilket som helst ikke-militært luftfartøy som entret det “forbudte” luftrommet over Washington, hvor “sivil flygning alltid er forbudt”(”Pilots Notified of Restricted Airspace; Violators Face Military Action,” FAA Press Release, 28.september, 2001). Hvis disse ordrene hadde blitt gitt, hadde det ikke vært noen grunn til å spørre om de fremdeles gjaldt. Spørsmålet hørtes kun fornuftig ut om ordrene innebar noe unormalt – å ikke skyte ned flyet. Følgelig virket det som Mineta uforvarende hadde rapportert Cheneys bekreftelse av beordringer om å avblåse beredskapen.

At Minetas rapport ble sett på som farlig, kommer fram av det faktum at 11.septemberkommisjonen, i tillegg til å slette Minetas vitneforklaring og forsinke Cheneys ankomst til bunkeren med om lag 45 minutter, også erstattet Minetas historie med en ny historie om et innkommende luftfartøy. Ifølge 11.septemberkommisjonen er dette hva som virkelig skjedde:

Sambandet i tilfluktsrommet begynte å motta rapporter fra Secret Service om et luftfartøy i retning Washington 10:02. På et tidspunkt mellom 10:10 og 10:15 underrettet en militær tjenestemann visepresidenten og andre at luftfartøyet var 80 miles unna. Visepresident Cheney ble spurt om tillatelse til å angripe luftfartøyet…Visepresidenten ga tillatelse til at et jagerfly kunne angripe luftfartøyet… Den militære tjenestemannen kom tilbake et par minutter senere, antakelig mellom 10:12 og 10:18, og fortalte at luftfartøyet var 60 miles unna. Han ba igjen om tillatelse til å angripe. Visepresidenten sa igjen ja. (9/11 CR s.41)

11.septemberkommisjonen presenterte på denne måten historien om luftfartøyet i retning Washington, som en historie som endte med ordre om å skyte ned flyet, ikke om å avblåse beredskapen. Og med å la det hende etter 10:10 greide kommisjonen både å avassosiere det fra angrepet på Pentagon og å utelukke muligheten for at Cheneys tillatelse til å skyte ned flyet kunne ha ført til at United Flight 93 styrtet (ifølge kommisjonen krasjet det, klokken 10:03).

Gitt det faktum at 11.septemberkommisjonens redegjørelse om Cheneys nedstigning til bunkeren motsa vitneforklaringen til Norman Mineta og flere andre vitner, inkludert Cheney, er kongressen og pressen nødt til å iverksette etterforskninger for å finne ut hva som egentlig hendte.

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 2 og 3 i Dr. David Ray Griffins
9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Northampton: Olive Branch, Mars 2008).
Originaltekst til norsk ved Hilde Chruicshank og Erik Kamfjord