Olje eller Israel?

Jeg har lyst til å starte det nye året med et litt større spørsmål, som jeg vil kjøre parallelt på tre arenaer, nemlig Viddals ViktigVegg, Brodins Snakkeboble og 9/11 Truth Norway. Spørsmålet dreier seg om de bakenforliggende kreftene for verdensbegivenhetene, og kan derfor lett avfeies av alle overfladiske mennesker, som utelukkende er opptatt av overflaten. Dere trenger med andre ord ikke lese videre. Dere som mer generelt ikke tåler at mennesker diskuterer ting, behøver strengt tatt heller ikke lese videre.

Etter min nokså brede lesning av dyperegående analyser og forklaringsforsøk, har det seilt opp for meg to strengt tatt konkurrerende og derfor i bunn og grunn utelukkende forklaringer på et av de aller største spørsmålene, nemlig hva det er som dypest sett styrer begivenhetene vi alle hører om hver eneste uke i massemediene.

Jeg presiserer *dypest sett*, da det på litt grunnere farvann mer er et spørsmål om både-og, enn enten-eller. Her vil vi altså frem til Den store beveger, og ikke en komité av store bevegere (noe som selvsagt kan være tema for et litt annet seminar).

Vi utelukker her altså allerede i utgangspunktet naive forklaringer som den om at alle verdensbegivenheter er en kombinert effekt av 7 milliarder mennesker «that go about their daily business». Grupper av mennesker er oppfunnet forlengst, og makt er allerede en egen hylleseksjon i bibliotekene, så den må du lenger ned i årsklassene med.

Ifølge den ene aktuelle forklaringsmodellen er det slik at USA har underlagt seg nær sagt hele verden, med sitt nettverk av 5000 militærbaser og tropper i 150 land som det mest håndfaste bevis for underleggelsen, men med utallige mer myke og kulturelle underleggelsesmekanismer involvert, og at Israel gjennom den pro-israelske (ofte kalt zionistiske) lobby i USA styrer utvelgelsen av presidentkandidater fra begge partier, styrer Kongressen og Senatet, styrer den offentlige debatten gjennom sitt bias og sine tabu, og så videre og så videre. Hvorsomer burde de fleste være enige i at den som styrer USA, styrer det meste av dagens verden.

Ifølge den andre aktuelle forklaringsmodellen er det slik at olje og lignende energiressurser er den egentlige Store beveger, og at nær sagt alt skjer for å koordinere jakten på denne ikke-fornybare ressursen. Ifølge denne modellen blir det mer naturlig å se på Israel som en strategisk plassering av pro-vestlige (les: pro-amerikanske) militærstyrker, u-båter, atomstridshoder etc. Dette med tilgang til energiressursene kan også være en vesentlig årsak til at USA av egen fri vilje overfører enorme summer til Israel hvert eneste år, som den største mottaker av amerikansk våpen- og pengestøtte. Alle som har spilt Risk har vel skjønt at dersom en spiller hele tiden utstasjonerer nye styrker i én provins, runde etter runde, så er det noe i gjære, da har han en plan, og den planen er ikke nødvendigvis verdensfred og fredelig sameksistens mellom provinsene.

Alternative kommentatorer som Michael Rivero (WhatReallyHappened.com) terper gjerne på at amerikanske politikere gjør ting som ikke er i Amerikas interesse, men som mer er i Israels interesse, men han misser på én måte poenget siden Amerika i langt mindre grad er en nasjon nå, enn det er et globalt imperium. Og for et globalt imperium som er helt avhengig av petroleumsressurser for sin opprettholdelse (drivstoff til tanks, bombefly, hangarskip, ubåter etc) er det helt klart interessant å både donere penger og utstasjonere militært utstyr midt i det største gjenværende oljeområdet i verden, nemlig Midtøsten.

Rivero blir selv med jevne mellomrom stemplet og utdefinert som antisemitt, holocaustfornekter og alt annet usaklig, hvilket er feil, om man hører på hva han sier hver ukedag. Men her er vi kanskje inne på enda en fordel med den andre forklaringsmodellen – la oss kalle den Oljemodellen – at man via en slik USA-støttet opprettelse av en «jødestat» som strategisk investering i fremtidig energitilgang får mulighet til å skjule den egentlige Store beveger og utrope alle dens kritikere som nettopp antisemitter, holocaustfornektere, sannhetssøkere og denslags kontemporære banneord?

Det er i alle fall slik at en verden der realpolitikken er grim og grusom og konsentrert om en kynisk og nådeløs kamp om energitilgang samt en tilsvarende kynisk og nådeløs finanssektor er vrien å kritisere i vår tid uten at jokerkortene Antisemitt og Holocaustfornekter og Sannhetssøker spilles ut mot en, så lenge disse spillkortene fortsatt fungerer.

Men jeg vet altså ikke hvordan det egentlig er. Kanskje er det slik at Amerikaimperiet først forsøkte seg med Oljemodellen, skjult under dekket av Israelmodellen, som en antatt ukritiserbar modell, men at ting langs veien kom ut av kontroll for Amerika-delen av Amerikaimperiet, slik at Israelmodellen nå er den rådende? Hva mener du, og hvordan tester man egentlig slike ting vitenskapelig?

Et interessant moment helt tilslutt kan være dette med petrodollaren og Amerikaimperiet i forhold til nasjoner som litt freidig naivt og selvstendig ønsker å begynne å selge sin olje til sine naboland i andre valutaer enn «nasjonen» USAs valuta. Det hevdes av smarte mennesker at Amerikaimperiets militærvesen finansieres gjennom at alle land må kjøpe dollar fra det for å kunne handle olje, samt at alle land som vil selge olje i andre valutaer enn Amerikaimperiets får føle dets militære vrede. Det kan tyde på at Oljemodellen er viktigere enn Israelmodellen når Amerikaimperiet velger ut sine nye røverstater for bombing og regimeendring.

Norway terrorbombed on the birthday of modern terrorism

22/7 – or July 22nd – is viewed by many historians as the birthday of modern terrorism. On this day there was an attack carried out in 1946 by the militant terrorist right-wing Zionist underground organization the Irgun on the British administrative headquarters for Palestine, which was housed in the King David Hotel in Jerusalem. 91 people of various nationalities were killed and 46 were injured.

The leader of Irgun, Menachem Begin, would later (January 1974) go on television in the US, claiming to prominent journalist Russell Warren Howe that he was not just the father of terrorism in the Mideast, but «in the entire world». Two of the operations for which the Irgun is best known are the bombing of the King David Hotel in Jerusalem on 22 July 1946 and the Deir Yassin massacre, carried out together with Lehi on 9 April 1948.

Begin would five years after the Howe interview go to Oslo, Norway, on December 10th, 1978 to receive his Nobel Peace Prize:

The first 22/7 zionist terrorist Menachem Begin of Israel receives the Nobel Peace Prize in Oslo’s Town Hall on December 10th, 1978.

65 years to the day since Begin’s Jerusalem bombing, the Norwegian administrative HQ in Oslo is shocked by a 950 kilo ANFO-based fertiliser bomb that breaks shop windows for many square kilometers all through the Oslo downtown area.

You could read in some smaller local papers that the day was remembered for the King David Hotel bombing, but these were automatic «Today’s Date» columns taken from some database, and of course printed the night before the Oslo attack.

Using the words «Breivik» and «King David» we can extract from news databases the figures – 16 months after the attacks – for how many articles in Norwegian that have made the connection, in any way, between the two attacks on 22/7.

The number is 6. And most of these six articles are ridiculing either professors of peace and conflict studies Johan Galtung or Ola Tunander, or indeed, yours truly, for having the balls to even bring up the fact that 22/7 was an important date in modern terrorism.

The fact that the Irgun terrorist organisation was a zionist organisation, and that coincidentally Anders Behring Breivik also is a devoted zionist, would perhaps raise some eyebrows in the editing rooms of the major Norwegian newspapers, when they both attacked government buildings on the same day? But no. Breivik’s words in his manifesto: «So let us fight together with Israel, with our Zionist brothers against all anti-Zionists, against all cultural Marxists/multiculturalists.» were «clearly» the words of a madman, or so they said, for 9 long months, before the court decided he was not the slightest bit mad after all.

So there was clearly a cover-up by the mainstream media.

Other cover-ups were to follow suit.

The 22/7 Commission Report – released on August 13th, 2012 – completely fails to mention the reported fact that the DELTA force, the police anti-terror force, held a 5-day anti-terror and anti-massacre drill in the Oslo area from Monday 18th through Friday 22nd July 2011. The drill reportedly ended at 3 pm.

The DELTA force drill on the same day may have puzzled the Operation Leader and probably also other key persons, who were left wondering whether these events were «real world or exercise». Not including such an important factor, one that also was already revealed by Aftenposten and a host of other daily newspapers back in August 2011, is a bit of a scandal. But it gets even worse if the exclusion was intentional in an attempt to obfuscate an important part of the Police Trail.

We can easily imagine that knowledge of this DELTA drill was an important part of Breivik’s planning, execution and escape from Grubbegata on Friday afternoon 22nd July 2011.

Neither does the report mention the directing role of the NATO and its Gladio behind the terror of eg. the Bologna railway station bombing in 1980, and the Munich Oktoberfest Bombing the same year, both mentioned in the report, an omission that gives parliamentarians and other citizens who read the report a false and twisted picture of who has historically been behind terror in Europe since WW2.

I mentioned the Police Trail. So far, pursuing this trail has earned me the doubtful honour of being the author of the most expensive blog post in Norwegian history. A fine of roughly 5,500 pounds – and counting – as I understand, may be issued to me as a reward for my hard and mostly lonely work. However, these are things I cannot control.

A dubious trio in the Oslo Police Department seems to emerge from the pages of the 22/7 Commission Report. I shall name names, as these persons are highly suspect in their inability to defend Norway against the secondary attack – the Utøya massacre – of 22/7.

I would not release these names if this wasn’t such an enormous scandal in the middle of the worst terror attack against Norway since the second world war. I also would not carry out this investigative work if it wasn’t for the fact that our journalists and editors stopped working for truth in terrorism related cases a decade ago. I’m doing this to stop further terrorist attacks from the same band of criminals.

My suspects for sabotaging the police operation on 22/7 are first and foremost:

• Anders Snortheimsmoen, head of the DELTA force.
• Johan Fredriksen, chief of staff at the Oslo PD.
• Thor Langli, field commander (innsatsleder) on 22/7.

It is my view that these men should be investigated further, in depth, and that their testimonies to the 22/7 Commission should be released to politicians, researchers and the public at large. Keeping their testimonies secret deep inside some archive for 30 years may be dangerous and a risk to national and international security.

I cannot see that pursuing the Police Trail is wrong in any way. However, I can understand that the police doesn’t see it that way. Unfortunately, suspects are in no position to decide whether other people suspect them of wrongdoing. Or rather, they should not be.

Humanist lunacy from Didrik Søderlind

Metaskeptic «Humanist» editor Didrik Søderlind on NRK1 TV about 22/7: «One of the reasons that I was quite sure Anders Behring Breivik wasn’t a part of a network and that he must have done it all by himself, is that we know that no Norwegian rightwing extremists can keep their mouths shut, so it had to be just one man.»

John Færseth and Didrik Søderlind.

Now, there are several things to note in this argument from the editor of «Humanist», but let’s start with the most serious mistakes:

1) Even if ABB should have been all alone about it, we know he couldn’t keep his mouth shut. The ministry’s audio phonelog disappearing and even the note written about the threats by the operator vanishing, was due to solid cooperation, not a lack of talking. Same thing with the Utøya threats at the Hegnar Online politics forum, that disappeared in its entirety on Wednesday 20th July 2011.

2) The rightwing extremist, national zionist ABB in no way kept his mouth shut, rather, he boasted about his foreign network: «Breivik claims the persons who in total were behind some 50 attacks in Europe since WW2 are the members of this [anti-communist resistance] movement.» according to Dagbladet.

3) It’s typical of zionist editors to argue that a foreign network was impossible because Norwegian zionists were eager to talk (to try to be as categorical as these zionist editors themselves).

4) The «Humanist» editor’s absolute belief in absolutes, and in absolutely homogenous groups within the labels he makes for them, probably also explains how it’s possible for him to believe that neither the first Manhattan Project (the atomic bomb) nor the second (the WTC demolition) were possible to carry out, as «someone would have talked», and America’s super-duper-free journalists and editors are simply foaming at their mouths at the thought of revealing 9/11. Extremist zionists are human beings, too, and human beings have a tendency to be diverse as individuals. Some talk and some keep their mouths shut.

5) You can believe when you are in your church!

6) Why does editor Søderlind think the police are filed as suspects by the families who lost their loved ones in the terror attacks of 22/7?

*

Metaskeptiker og Humanist-redaktør Didrik Søderlind på NRK1 om 22/7: «En av grunnene til at jeg var ganske sikker på at Anders Behring Breivik ikke var del av et nettverk og at han måtte ha gjort det alene, er at vi vet at ingen norske høyreekstremister klarer å holde kjeft, så det måtte være bare én mann.»

Det er flere ting å merke seg ved Humanist-redaktørens resonnement, men la oss starte med det aller grøvste:

1) Selv om ABB skulle ha vært helt alene, vet vi at han ikke klarte å holde kjeft. At departementets lydlogg er forsvunnet og notatet operatøren skrev ned truslene på forduftet, skyldes solid samarbeid, og ikke mangel på kjeftbruk. Likeledes med Utøya-truslene på Hegnar Onlines politikkforum, som forsvant i sin helhet onsdag 20. juli 2011.

2) Den høyreekstreme nasjonalzionisten ABB holdt nettopp ikke kjeft, men trakk tvert imot frem sitt utenlandske nettverk: «Breivik hevder at personene som totalt står bak et 50-talls angrep i Europa siden 2. verdenskrig utgjør denne [antikommunistiske motstands]bevegelsen.» ifølge Dagbladet.

3) Det er typisk for zionistiske redaktører å argumentere med at et utenlandsk nettverk var umulig grunnet norske zionisters snakkesalighet (for forsøksvis å være like kategorisk som de zionistiske redaktørene).

4) Humanist-redaktørens absolutte tro på absolutter, og på absolutt ensartede grupperinger innenfor båsene han snekrer opp, forklarer trolig hvordan det også blir mulig for ham og hans likesinnede å tro at hverken det første Manhattanprosjektet (atombomben) eller det andre (WTC-sprengningen) var mulig å gjennomføre, fordi «noen ville ha plapret», og USAs superduperfrie journalister og redaktører bare sikler etter å avsløre 9/11. Ekstreme zionister er også mennesker, og mennesker har det med å være forskjellige som individer. Noen plaprer og noen holder kjeft.

5) Tro kan du gjøre i kjerka!

6) Hvorfor tror redaktør Søderlind politiet er anmeldt av de etterlatte etter terrorangrepet 22/7?

Norwegian only: Det eksakte sitatet i kontekst er fra det drøye minuttet 23:00-24:15 i dette klippet: [youtube]

Konspirasjoner skjer hele tiden, og verdenshistorien og nåtiden er full av sammensvergelser; folk som har snakket sammen, skjulte maktbindinger osv. Det som kjennetegner den typen konspirasjoner som det snakkes om her, det er jo disse enorme konspirasjonene som er allmektige, som aldri gjør feil, hvor ingen plaprer osv.

Det som er så veldig typisk med de konspirasjonene som skjer i virkeligheten, er at folk hopper av, de ljuger osv, ikke sant? En av grunnene til at jeg var ganske sikker på, da det kom frem, da folk snakket om at Anders Behring Breivik var del av et nettverk og sånn, så, nei, han må ha gjort det alene, for det vi vet om norske høyreekstremister, det er at ingen av dem klarer å holde kjeft. Ikke sant, det må ha vært én mann.

Sånn at det er det som er så typisk her. Men jeg skjønner veldig godt at konspirasjonsteorier slår an, fordi verden er et veldig uoversiktlig og rotete sted, og de tingene konspirasjonsteoriene tilbyr deg, det er jo ikke bare et ganske ordnet univers, som er sånn nesten manikeisk, at det er det gode mot det onde, og sånn, men de tilbyr deg en helt spesiell plass; du er den eneste som har gjennomskuet det, og så er du omgitt av horder av hjernevaskede sauer, eller sheeple, som ikke forstår noen ting.

Fascisme: It Couldn’t Happen Here

Anders Bisgaard lar tidligere høyesterettsdommer (og mannen bak navnet til Lund-kommisjonen) Ketil Lund tegne opp det store bildet i 4. spalte på side 8 i Morgenbladet 26. mars:

- Det går en akse fra den liberale norske rettsstaten og over i et mer totalitært regime. Vi beveger oss på denne aksen – spørsmålet er hvor vi stanser.
- Er vi fortsatt en liberal rettsstat i internasjonal sammenheng?
– Ja, for all del. Hele den vestlige verden har beveget seg akselererende i løpet av de senere årene. Den norske utviklingen akselererer ikke raskere enn i andre land.

Her tenker du sikkert at dette bare er nok en kjedelig og tørr Morgenblad-artikkel der unge menn intervjuer gamle menn, mens alt egentlig er i sin skjønneste orden. Lund fikk jo lov å gå av med pensjon, fer chrissake! Og Anders får ham til å synge nasjonalsangen om vår fortsatt veldig liberale rettsstat.

Du tenker forsåvidt også riktig. Forsiden er jo viet den brølende overskriften HISTORIEN OM DA OLJEFONDET TØYDE REGLENE, TAPTE 633 MILLIARDER OG TOK UT MILLIONBONUSER MENS DET NORSKE FOLK SOV, og slettes ikke HISTORIEN OM DA NORGE GLED STILLE INN I FASCISMEN PÅ KNAPPE TI ÅR. Og intervjuet med Lund har fått den trygge taggen «Overvåkning», som du sikkert syns det er litt for mye av. Men pytt-pytt..

Lund viser til den italienske filosofen Giorgio Agamben, som mener at demokratier som forvitrer til totalitære samfunn gjennomlever en unntakstilstand som med tiden blir permanent, med stadig nye innskrenkninger av den personlige friheten. Denne tilstanden blir etter hvert oppfattet av borgerne som normaltilstanden, og derfor blir det heller ikke reagert stort mot den før det er for sent.
- Og denne unntakstilstanden oppsto i vårt tilfelle etter terrorangrepene i USA 11. september 2001?

Anders spør altså om unntakstilstanden [som nå er blitt permanent] på veien fra det norske demokratiet til det totalitære Nazi-Norge, ble innført i kjølvannet av hendelsene i USA den 11. september 2001.

Lund svarer:

- Det kan man si, og den karakteriseres ved at det stadig er trusler til stede som legitimerer nye inngrep. Trusler har imidlertid en tendens til å blekne noe over tid. Da vil nye trusler bli fremhevet.

Lund nevner her blant annet at vi «leser i pressen om alt fra internasjonal, organisert kriminalitet til terror som kan skje når som helst, om radikalisering av islamske miljøer i Norge» – som om han allerede i mars hadde lest PSTs dreiebok for den gjennomfalske «terrorsaken» av 8. juli 2010.

For å forklare hvordan vandringen i repressiv retning foregår, låner Lund et begrep av den svenske riksdagsrepresentanten Camilla Lindberg fra det sosialliberalistiske Folkpartiet – søsterpartiet til norske Venstre. Hun mener innskrenkningene i vår frihet skjer gjennom «de små skritts tyranni», som også er tittelen på hennes bidrag i Til forsvar for personvernet. Det argumenteres fra myndighetenes side med at det enkelte skritt er viktig for kriminalitetsbekjempelsen, og uten nevneverdig betydning for overvåkningsnivået i samfunnet. Men samlet sett, og over tid, er resultatet økt overvåkning og begrenset frihet.

Da Tysklands rikskansler Adolf Hitler drev på med dette, kalte vi det for «salamitaktikk»:

Først kom de for å ta kommunistene, / men jeg protesterte ikke / for jeg var ikke kommunist. / Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene, / men jeg protesterte ikke / for jeg var ikke fagforeningsmedlem. / Så kom de for å ta jødene og sigøynerne, / men jeg protesterte ikke / for jeg var ikke jøde eller sigøyner. / Så kom de for å ta de homofile, / men jeg protesterte ikke / for jeg var ikke homofil. / Da de kom for å ta meg, / var det ingen igjen som kunne protestere.

- Men det handler jo om reelle trusler. Vi hadde 11. september, vi hadde terrorbombene i Madrid i 2004 og i London i 2005, og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har sagt at det samme kan skje i Norge. Er det ikke riktig å ruste opp apparatet vårt mot slike farer?
- Da må man for det første stille spørsmål ved hvor reelle truslene er. Hva tror du er sjansen for at du skal bli terroroffer?

Videre, kunne man sagt, må man stille spørsmål ved hvem som truer og terroriserer oss, og hvorfor det ikke er opportunt for fx England og USA å granske bombeaksjonene på en skikkelig måte, hvorfor det alltid er politiinformanter med blant de ofte bare angivelige «bombemennene», hvorfor sikkerhetskameraer alltid svikter når det gjelder (smeller), etc etc.

Men der har du jo allerede lært deg svaret, gjennom å lese aviser: «Konspirasjonsteorier!». Det holder å si ordet, så er debatten over.

00-tallets massemedier har gitt deg dette eksklusive og ekskluderende våpenet for at du skal bruke det: Ingen ønsker å bli ekskludert, og ekskludert blir du til gangs om du prøver å stille for mange spørsmål ved selve opphavet til denne unntakstilstanden på veien over i et totalitært regime: Terrorismen, og hvem som sto bak den, fjernet og ødela bevisene, trenerte granskningene og tåkela hele den offentlige debatten.

Morgenbladet skriver 6. august om trusselen om eksklusjon:

Agamben radikaliserer Foucaults påstander ved å hevde at det alltid har vært en del av lovens hensikt å gjøre borgerne fredløse og maktesløse. Den som formulerer lovreglene, setter dem i kraft og gjennomfører sin sosiale skaperakt fra en terskel mellom loven og lovløsheten. På den andre siden av bevegelsen er borgeren alltid en potensiell fredløs. Det er i borgerens mulige fredløshet at lovens makt ligger. Overmaktens styrke ligger ikke i lovens reguleringer, men i trusselen om eksklusjon fra det lovstyrte feltet. Agamben er derfor opptatt av selve den akten som setter – eller «gir» – loven. Lovreglene selv er bare et mellomspill. I den andre enden trues det nakne livet med utslettelse. Derfor gjelder det å redde seg inn på lovens felt så lenge det går, hvis man har planer om å overleve.

Du skal nå få se film, men før filmen kan du jo ta en titt på Norges viktigste nyhetssending – NRK Dagsrevyen – slik denne får passet sitt påskrevet av en av sine beste kritikere, Karsten Johansen.

I kjent propagandastil gjør NRK en virkelig gigantisk trussel til et spørsmål om russeres alkoholkonsum, mens virkelig minimale og høyst sannsynlig bevisst konstruerte, syntetiske terrortrusler blåses utover alle dimensjoner. De skremmer deg og terroriserer deg mer eller mindre daglig, men NRKs terrorisme er åpenbart innenfor lovens felt. Betal lisensen din, eller bli fratatt alt.

Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne