Breivik uniting Zionism and Nazism

I happened to be present at the Oslo courthouse on Tuesday, April 17th, watching and listening to 22/7 terrorist Anders Behring Breivik’s 75 minute main prepared defense speech. A speech that the press and media were banned from broadcasting to the general public. These are my thoughts after following the story for almost nine months.

The first thing that has to be said, is that watching Breivik defend himself for 5 hours this Tuesday removed each and every doubt that he is indeed «legally sane», in the sense that he is absolutely fit to be punished by the Norwegian judicial system for his criminal terrorist acts. All «experts» who say otherwise are flat out lying. This is a sane, rational, logically stringent man of great wit, who happens to also have some pretty effed up ideological views that have made him become a mass murderer and a terrorist.

It should also be said right from the start of this article that there is little doubt that he carried out both the bombing in Oslo and the shooting at Utøya. What remains to be seen is whether he had accomplices and what parts of the misdeeds these people took part in. There were also some pretty amazing instances of police SNAFU – 27 according to one commentator, but a lot more if you look more closely. There’s a string of maybe 40 or 50 or 60 grave mistakes on behalf of the police, guards and government, making them unable to stop Breivik before the bombing of Oslo, stop him getting out of Oslo and to nearby Utøya, and to stop the shooting ASAP when Breivik amazingly managed to get himself transported over the sound to Utøya island, using the Labour Party’s own ferry.

So many instances of SNAFU, in fact, that the mathematical probability of them all occuring on the same day or relating to the same person, should tell you all you need to know. And of course, in the weeks and months after the terror, documents, tapes and other evidence started disappearing. As by invisible hands.

OK. So, returning to the terrorist’s defense speech on Tuesday, April 17th. Breivik started telling us how there’d been no real post-WW2 democracy in Norway, because «nationalists» like himself were not allowed free speech and democratic rights. This should tell us that he wanted there to be more democracy, and that Norwegian democracy should also include «ultra nationalists», a fair point that even I could agree on.

However, he messes it up by contradicting himself completely. He loves America, and especially a certain McCarthy, the postwar communist witchhunt general, and he regrets that McCarthyism didn’t go far enough and never succeeded in sending alleged «commie» American citizens to Soviet Russia. So, really, when it comes to a more real and including democracy with less political censorship, our terrorist is only in favour of it when it applies to his chums, and to his «nationalist» parties.

Apart from this ideologically induced blindness or logical breakdown, he argues convincingly that censoring a movement like his own for too long, eventually will make members of that movement resort to other means, even violence.

His speech more generally was aimed at reaching out to a slightly broader audience than his Manifesto and his earlier writing on Norwegian websites, or to «unite national conservatism, which I support, with national socialism and militant christendom», as he put it himself. So the strategy obviously is to appeal to a broader spectrum of racists, and to play down the Zionist issue, which divides Breivik, JDL, EDL, NDL and Knights Templar, on the one side, from other nationalists and nazis, on the other.

Breivik talks rather openly about the strategy of supporting and expanding «street extremism», like the JDL, EDL and NDL (Jewish, English and Norwegian Defense League, respectively), while at the same time building a network of single cell terror operatives, borrowing tactics from – yup – al-Qaida.

The reason for using terror cells consisting of only one man, says Breivik, is to avoid the eyes of anti-terror agencies. This way he only needed to meet with his comrades once or twice during a decade, if we choose to believe him, and I guess blogs, forums, RSS feeds, social media etc took care of the rest.

Breivik also tries to use the term «counter jihad» as much as possible, rather than «zionism», which is what he really supports, and he has succeeded in selling this bogus «counter jihad» term to the Norwegian mainstream media. To quote from the terrorist’s Manifesto:

«So let us fight together with Israel, with our Zionist brothers against all anti-Zionists, against all cultural Marxists/multiculturalists.»

So, then, this is what it came to in Norway: Where we could have had the press digging into and revealing the horrific lies of the 9/11 terror attacks ten years after the events, instead we got a snob from the West who bombed his own city using «al-Qaida tactics», and who shot fellow Norwegian kids taking part in a summer youth camp for young politicians and future administrators, because he believed the lies and racist conspiracy theories fed to him for ten years by every newspaper, radio and TV station in this nation and throughout the West. Malicious, racist lies about muslims behind every terrorist act from New York and Bali, through Madrid and London, to Mumbai and Stockholm.

The mythical snake – Midgardsormen – seems to be biting its own tail: False-flag terrorism over a long, sad decade goes unnoticed by the press, the journalists and the editors, and the inevitable end-product of these ten years of lies and cowardice and cover-up is our very own Nordic mass murderer and terrorist; Anders Behring Breivik.

Whether he had handlers or not we don’t know, and the press and the police for some reason don’t seem very eager to find out, he is now the shining example, or knight in shining armour, intended to inspire many, many followers in Scandinavia, Europe and America.

He will even be allowed internet access in jail, and thus to build, expand and strengthen his zionist terrorist networks, both on the streets and in the single-man sleeper cells.

Bølløcks.

Principal Intelligence Officer For South Yorkshire Police Says 9/11 and 7/7 Inside Jobs

Tony Farrell had been employed for twelve years as ‘Principle Intelligence Analyst’ for South Yorkshire Police, 13^th largest of the 44 police forces in the UK. His job involved producing a yearly ‘Strategic Threat Assessment Matrix’ to determine how the police force had to prioritise its activities. Assessed ‘threats’ ranged from ASBOs (anti-social behaviour orders) to the terrorist threat allegedly presented by Islamic extremists. Having a statistics degree, it was his job to translate the different ‘strategic threats’ into a ‘matrix’ of relative numerical weighted probabilities.

In 2010, one week before the 5^th anniversary of 7/7, Tony (who had never previously doubted government versions of events) stumbled across ‘9/11 Truth’ material on the web. Like so many millions before him, he was shocked to the core by this experience. He quickly realised that there was a great mass of evidence relating to 9/11 kept hidden by the mainstream media. As a Christian, Tony consulted his church minister, who suggested that he consider, whether the same might be true for the London 7/7 bombings?

Something he had not suspected ‘in his wildest dreams’ then started to unfold. After reading much of the available but publicly-unreported witness statements and other evidence relating to 7/7, Tony found that he could only conclude that the official 7/7 narrative was ‘a monstrous lie.’ Instead of the official ‘suicide bombers’ narrative, which he and all of his colleagues had believed without question, he realised that the weight of evidence strongly points far more towards 7/7 being an event stage-managed by British intelligence than anything else.

The unthinkable but inescapable question thus intruded: Does there exist an ‘internal tyranny’ worse than any external foe?

All the assumptions he had held about the ‘strategic threat’ from terrorism were shattered and lay in ruins, and he found himself now doubting the size of any threat allegedly coming from Al-Qaeda and home-grown extremists.  Within the police service, he felt horribly alone not knowing who to talk to about this matter – a situation made acute because he would have to present his annual threat assessment to the ‘Intelligence Strategic Management Board’ on July 8^th -  mere days away.

From his Christian perspective 9/11 and 7/7 could only now be perceived as expressions of a Satanic dimension concerning the ascent of what everybody was calling a ‘New World Order’. He saw these deceitful events as false-flag operations perpetrated in order to justify illegal and wicked wars. This was a deep personal crisis – one that would terminate his career.

On July 6^th he ‘stuck his head above the parapet’ by alerting his boss – that he was developing a very different conceptual model of the strategic threat.

The terse document he handed over, suggested that the untruth of the 9/11 story implied ‘a huge potential for a total breakdown in trust between the government and the masses’ and it warned of ‘a tipping-point’ that would surely arrive as it slowly dawned upon citizens that their own government had conspired against them and had lied to them and had murdered innocents in the process.

Likewise he warned that, if indeed 7/7 had been ‘deliberately engineered’ to justify British PM Tony Blair standing shoulder to shoulder with Bush in the illegal war in Iraq, ‘There will be total outrage within the masses and a complete breakdown of trust between the Government and the people of the UK.’

In the presence of two intelligence managers, he alerted the Detective Superintendent, the Director of Intelligence for the South Yorkshire Police, explaining that all of his work used open-source material – he was not violating ‘official secrets’. He alluded to secret societies and a Masonic influence as being very central. The Director of Intelligence distanced the other two managers and they held a one-to-one conversation. The biggest single threat to the UK, Tony Farrell explained to him, was now coming from internal tyranny and in his opinion ‘far exceeded’ any threat from Islamic terrorism. ‘Tony, you and I will never get them to tell the truth’, came the philosophical reply, ‘- we are mere foot-soldiers of the government.’

That indeed was sensible advice, from someone who cared for his welfare – but, something more important was stirring within Tony Farrell: the voice of his conscience, and that would not permit him to go along with the ‘monstrous lie’.

His seniors, seemingly concerned for his well-being expressed a wish for Tony to visit Occupational Health. This irked him, as he felt and indeed was in perfectly good health.

On July 7^th 2010, his first line manager, a Detective Chief Inspector spent a good part of the day with him trying to steer him into keeping to the original plan and to avoid rocking the boat. Could they not achieve some sort of compromise – then he could take his three weeks’ leave? To comply with that, he would have had turn a blind eye to his own assessment and deliberately hand over misleading analysis. His ‘strategic’ models were looking promising according to his line manager – yet he could not set aside his new views about ‘internal tyranny.’

As a seemingly lone voice in his police force, Tony Farrell found himself wrestling in the ‘Valley of Decision’ at home that evening, a theme he found expressed in the Book of Job, Chapter 3. He also pondered the 9th Commandment, ‘Thou shalt not bear false witness.’ He experienced an epic struggle going on that seemed to him to resemble that described in the Book of Ephesians, Chapter 6.

So that evening, 5 years to the day from the London bombings, he reached his own momentous personal decision. He resolved to take a stand knowing it would probably lead to him being sacked.

On July 8^th he handed over a very short version of the ‘Strategic Assessment Matrix,’ which averred that the real terrorist ‘threat’ to society was almost entirely of the state-sponsored kind, and it alluded to both 9/11 and 7/7 in this context. Other threats from other ‘domains of criminality’ were, his brief report claimed, ‘insignificant’ by comparison.

This was hardly following the National Intelligence Model guidance, relating to ‘Threat and Risk Assessment models’ that he was supposed to use.  ‘Tony we can’t do business like this,’ his manager pleaded.

He was asked to create a personal report: how had he arrived at such an unheard-of view? His privileges were withdrawn and his computer accessed, but as he had done his investigation at home and with open-source material, nothing untoward was found.

And so he was absent from the board meeting that afternoon, even though it was anticipating the yearly presentation from him. Instead he was sent home to compile a report, explaining his stance. He offered to produce a full report with backup evidence, for his shocking new views, but that wasn’t required.

Sacked for his beliefs

His work ‘could be helpful to the police service’ the DI remarked cryptically. Everything had happened so quickly, much too quickly. Tony Farrell was summoned to a hearing chaired by the Director of Finance a member of the Senior Command Team on 2^nd September 2010.  He was told that he held beliefs that were ‘incompatible’ with his position.  There was no allegation of any misconduct. In dismissing him, the Director of Finance said this: “It is a very sad occasion as you have done some excellent work for South Yorkshire Police and I have never been involved in a situation like today. Your beliefs are very sincere and you may be right, but it is I’m afraid incompatible at the moment with where we are.”

He took the matter to the South Yorkshire Police Authority Appeal’s Committee but his case was dismissed.   He has since put the case into an Employment Tribunal where final hearings are scheduled to be held in early September 2011 in Sheffield. This will be a public event, and it is likely that South Yorkshire Police will feel embarrassed by the repercussions. This case has potentially far-reaching implications.

Tony Farrell gave an interview with Richard Hall on Sky TV released on July 8, 2011 (used as the main source for this article) and also that same day a 10-minute interview was broadcast on a Bristol local radio; synchronously enough, South Yorkshire’s Chief Constable announced his retirement on that same day 8th July – after nine years’ of service. Was this indicating some stress within the Force?  The whole story focuses by odd coincidences upon anniversary-dates of the London bombings, over the last couple of years.

Source: Terror on the Tube.

Were 9/11, London and Madrid designed to increase islamophobia?

Celebrating their 200th anniversary, the University of Oslo held the 2nd of its 4 Idea Festival Saturdays yesterday, on June 18th. I went to the documentary screening and subsequent debate titled «Orientalism and islamophobia before and after 9/11».

The first hour was a screening of the documentary «Edward Said on Orientalism», which was utterly fantastic and enlightening. The late Said tells us among other things the US version of orientalism is quite different from the French and British orientalisms, as the latter two had a more hands-on experience with «the Orient», having once been colonialist masters in the Middle East and Arabic areas.

The US brand of orientalism, however, is much more based on the Israeli worldview, where all other peoples than the Israelis themselves are deadly enemies waiting for a chance to attack Jews and blow things up.

Increasingly, America has been jazzing up this enemy image of the Arabs, even for decades before 9/11, through movies, computer games and the US version of TV news, in order to still have an enemy after the evil communist Soviet Union collapsed (incidentally because the same America had funded and trained 100,000 Mujahideen fighters – among them one Osama bin Laden – in order to crush the Soviets in Afghanistan).

Having military bases in about 100 nations globally and a military budget at least twice the size of the rest of the world combined, the Americans were in great need to uphold at least one big foreign threat in order for their military spending to seem reasonable to their own people. Their choice – of course, as we all know now – fell on the Arabs and Muslims. Every time Arabs and Muslims are featured in movies, news and computer games, they are angry, masked, shouting crowds burning US and Israeli flags, and so on and so forth. You get the picture.

Now, for the second hour after the break, the Idea Festival had set up a panel to debate the issues, consisting of Elisabeth Eide, Iffit Qureshi and Sindre Bangstad. Master of Ceremony was the indestructable Documentary Cinema boss Ketil Magnussen.

The panel spoke at some length about orientalism and islamophobia, and about 9/11 increasing the level of and cultural acceptance for islamophobia – which used to be called simply racism – but I felt these were pretty obvious and toothless observations with little emphasis on context and causes, so I raised my hand and got the first comment from the audience.

I said Edward Said in the documentary had made it very clear that a huge industry of militarism in America and the West was dependent upon the Arabs being seen as a real and dangerous enemy, and that this image of the Arabs needed to be maintained and increased as time went by. I also said there is reason to believe that both the 9/11 operation and the train bombings of Madrid and London were planned and designed precisely to increase the level of islamophobia and to jazz up the enemy image of the Arabs and Muslims.

For these comments I was myself subjected to a form of orientalism, where Ketil Magnussen dismissed my thoughts as subjects for another time and space, and not for this discussion about 9/11 leading to increased islamophobia. And out of the three comments from the audience, only the other two got answers from the panel.

I find this rather peculiar, and sad, really, as I know for sure that at least half of the panel/moderator team share at least parts of my views on the origins of the 9/11 attacks. But here we are, almost ten years after the 9/11 operation which immediately was blamed on Osama bin Laden, just like the Oklahoma bombing after half an hour was blamed on Arab extremists, as Said mentioned in the film, and still there’s no room for discussing all the evidence pointing in a totally different direction as to the source of the attacks.

We’ve established a clear motive, what with the Israelis wanting to paint all Arabs and Muslims as Evil Terrorists, and the Americans needing to jazz up this threat as the successor of the Terrible Communist Threat to keep and increase their vast military budgets, and we have piles and piles of evidence of complicity, explosives and careful cover-up, and yet we are not allowed to discuss these things, not even at an Idea Festival at a University in a presumably free country.

Utterly sad, for the only possible way to decrease the level of hatred and islamophobia goes through exposing the real 9/11 terrorists and real bombers of the Madrid commuter trains and the London Underground.

People will never forgive these vast crimes just for the sake of multiculturalism, that should now be clear to both academics and the rest of us. That’s why these crimes need to be solved, not covered up even more. And it is in fact very easy to prove that the crimes have been covered up, plus we know who’s been covering them up.

If one assumes the London 7/7 bombings were an Anglo-American-Israeli operation that succeeded, then it is a most successfull and well-planned strategic mass slaughter aimed exactly at increasing hatred and islamophobia to a whole new level. Think about it: 4 ordinary everyday «homegrown» British Muslims teaching kids to play football and expecting babies; even these people are capable of blowing themselves up on the tube right next to you, just because they’re Evil Arabs and Dangerous Muslims.

No other Western military intelligence operation could’ve achieved the goals better than that.

I will end this sad rant with an appeal to Norwegian and Nordic academics and intellectuals to be brave and fearless, and speak their minds freely, as we approach the Tenth Remembrance Day of the operation that killed close to 3000 American civilians, quoting two lines from a Swedish song by Imperiet:

den fege dör tusentals gånger
den modige dör bara en

Nick Kollerstrom om Londonbombene

Mandag 7. september kl 20.10 viste NRK2 den britiske BBC-mockumentaren «Conspiracy Files 7/7» – om Londonbombene 7. juli 2005. Programmet ble første gang vist på BBC2 30. juni i år, samme dag som Englands andre skeptiske bok om 7. juli ble lansert i London. Forfatteren av «Terror on the Tube» ble også taklet hardt og ufint av BBC, som ellers er kjent for fair play og balanserte, etterrettelige dokumentarfilmer.

For å gi Nick Kollerstrom en mulighet til å svare på beskyldningene i programmet NRK viste ikveld, har vi innhentet denne uttalelsen fra mannen bak den svært grundige boken «Terror on the Tube – Behind the Veil of 7/7».

JEG SKREV BOKEN «Terror on the Tube» fordi jeg mener USA/UKs militære etterretning manipulerer sinnene til det britiske folk, slik at krig skal bli akseptabelt. Dette bør vi aldri akseptere. Krigen er ikke nødvendig. Krigen var aldri gloriøs.

I løpet av min levetid har «fiendebildet» gått fra tyskerne til russerne og nå muslimene. Budskapet i boken min er at det britiske folk faktisk ikke trenger noen fiende. Men de falskflagg-terrorhendelsene som arrangeres og finner sted i all sin gru, er en IQ-test. Vi – folket – gis med det samme en fortelling om hvordan de skjedde. Med litt pirking begynner den fortellingen å falle fra hverandre. Det er en konstruert fortelling. Klarer du å se gjennom den? Det er det vesentlige spørsmålet! Sivilisasjonens overlevelse kan avhenge av dette.

Én ting er sikkert: Marsjeringen og marsjeringen «Stop the War»-bevegelsen står for, oppnår ingen verdens ting. Jeg håper boken min provoserer frem litt hissig diskusjon: Jeg vil at folk skal bli sinte for at de er blitt løyet for, og for at politikerne har forlatt Sannheten.

Jeg forteller om Londonbombene i lys av 9/11-hendelsen i New York, og hvordan det fortsatte med den grusomme logikken fra denne hendelsen. Muslimer sto ikke for noen av disse, etter mitt syn.

Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg føler at de viktigste ordene i Bibelen for oss idag er: «Kjenn sannheten, og sannheten skal sette deg fri!» På kort sikt kan sannheten sette deg i en masse trøbbel, eller til og med i fengsel, men disse ordene fra Jesus Kristus er en påstand på lang sikt om hvordan menneskeheten kan unngå slaveriet.

Merkelig nok vil ikke folk diskutere boken jeg har skrevet, de viser i stedet umiddelbart tilbake til ting som skjedde for 60 år siden i Polen, som om dette var uendelig mye viktigere. Jeg finner også at de viser til dette ikke fordi de ønsker å diskutere noe som helst, men utelukkende for å levere en etisk forbannelse! Jeg antar dette er måten jeg «ødelegges» på av etablissementet, slik at boken min kan ignoreres. Men la oss være ærlige, jeg er en vitenskapshistoriker og moren min var kjemiker, så jeg kan kanskje unnskyldes for at jeg interesserer meg for den normale avlusingsteknologien som ble brukt i 2. verdenskrig? Etter utbruddet av tyfus i 1942, ble disse avlusings- («gass-») kammerne bygget i alle de tyske arbeidsleirene, der de ble brukt med insektdreperen Zyklon. Det forferdelige med mine meninger her, er at det for meg virker som klær, og ikke jøder, ble satt i disse kammerne. Folk er veldig sjokkerte når jeg sier dette, og går inn i en dyp taushet. Men jeg er optimist og tror at om få år vil det britiske folk være klare for å diskutere bevisene. Bevisene, og la oss være klare om dette, må være kjemiske: Veggene i Auschwitz husker hvor cyaniden ble brukt, den trengte rett inn i dem når den ble brukt, og det er en bemerkelsesverdig permanens i jerncyaniden som ble dannet.

Jeg hadde faktisk håpet at mitt universitet University College London (UCL) skulle godkjenne et prosjekt for videre veggprøver fra en polsk arbeidsleir (det trengte ikke være Auschwitz) for å måle cyanidrester, men det gjorde de ikke. De kastet meg ut! Jeg er trolig den første fra UCL-staben som er blitt utvist av ideologiske grunner.

Folk trenger sine mareritt. Et BBC-program i tre deler – «The Power of Nightmares» – gikk inn på dette. Jeg antar at jeg forsøker å fjerne folks favorittmareritt her, eller i det minste granske det grundig. Mine fiender ønsker ingen debatt, de arbeider direkte gjennom løgner og karaktermord. En moderne politiker manipulerer folk ved å spille på Frykt og Terror. Det er sånn han/hun får deg til å lytte. Han trenger frykten din. Fienden, om vi kanskje likevel trenger en fiende, er den krigsopprettholdende makten som produserer den Usannheten som rettferdiggjør krigen. Har du lagt merke til hvordan de prøver å hindre debatt og stemple ditt forsøk på å finne sannheten som en «konspirasjonsteori»?

Folk spør meg hvorfor i alle dager jeg sa ja til å være med i BBCs «Conspiracy files»-program om den 7. juli. Og ja, de løy og løy for å få meg til å si ja, og ja, tilgrisingen av navnet mitt mot slutten av programmet var uunngåelig – som alle hadde advart meg om hele veien. Over en ganske lang periode jobbet jeg med Tristan Quinn – programmets produsent – og teamet hans. Vi besøkte ulike 7/7-relaterte åsteder, og de filmet ham når han grillet meg om hva som var skjedd der og hvordan bevisene skulle tolkes. Han var hele tiden takknemlig overfor meg fordi så å si alle andre i den hjemlige «Sannhetsbevegelsen» knyttet til 7/7 hadde nektet å delta. Nærmest all den intelligente og interessante dialogen mellom oss som havnet på film ble klippet vekk – selvsagt. Men jeg må likevel si at denne prosessen, over mesteparten av et år, hjalp meg med å få skrevet boken. Spesielt «7/7-rettssaken» ved Kingston Crown Court i 2008, der de gjentatte ganger ba meg være tilstede. Jeg ble forøvrig ikke betalt for noe av dette. Så du må gjøre deg opp din egen mening, kjære leser: Dette «Kingston trial»-kapitlet som er temmelig sentralt var bare mulig å skrive fordi BBC-teamet hele tiden dro meg over dit (der jeg ofte var den eneste privatpersonen som var tilstede) og grillet meg hver kveld om hva det var som hadde foregått.

BBC er tross alt etablissementet. Og jeg kommer faktisk med noen rimelig direkte kommentarer om hvordan Tante Beeb har gått til sengs med krefter av Ren Ondskap, med den måten de konspirerte på i rapporteringen av hendelsene. Så jeg kan egentlig ikke klage.

Intervju med Ludicrous Diversion-teamet

Oversatt fra engelsk.

Den 15. september 2006 ble en anonymt produsert videodokumentar om bombene i London 7. juli 2005 lansert gjennom Google Video. Sammen med videoen var det også en rask introduksjon til innholdet:

På den 7. juli 2005 ble London rammet av en rekke eksplosjoner. Du tror sannsynligvis at du vet hva som skjedde den dagen. Men det gjør du ikke.

Politiet har helt fra begynnelsen av valgt å holde tilbake fra offentligheten nesten alle bevisene de hevder å ha, og har sannsynligvis løyet om flere aspekter ved Londonbombene.

Mainstream-media har med hensikt spredd falsk, grunnløs og ikke-verifiserbar informasjon, mens de har valgt å fullstendig overse utallige motsigelser og avvik i den offisielle forklaringen.

Staten har omsider, etter ett år, presentert oss med deres offisielle narrativ angående hendelsen. Innen få timer viste det seg å inneholde flere feil, noe som siden har blitt innrømmet av innenriksminister John Reid. De har kontinuerlig avvist krav om en fullstendig, uavhengig, offentlig granskning. Tony Blair hevdet selv en at en slik granskning ville være en «ludicrous diversion» (latterlig avledning). Hva er det de ikke vil vi skal finne ut? Kontakt ludicrousdiversion@hotmail.com

Hvis du ikke har lest den offisielle rapporten fra Innenriksministeriet om hendelsene 7. juli 2005, foreslår vi at du tar deg tid til å gjøre det ved å gå hit. Hvis du ikke har sett filmen «Ludicrous Diversion» enda, kan du se den på Google Video, i tre deler på YouTube eller ved å bruke videovinduet nedenfor.

Siden den kom ut i september 2006, har «Ludicrous Diversion» blitt sett over 80 000 ganger, til tross for at telleren har blitt nullstilt i alle fall en gang i filmens onlinehistorie. Filmen har skapt et bredt spekter av kommentarer fra seere, hvorav den store majoriteten hyller innsatsen til teamet bak filmen, det er en og annen anmeldelse, og tatt i betraktning filmens anonyme lansering, et godt antall velbegrunnede spørsmål om filmens tyngde og pålitelighet.

Så i tråd med idealet om sannferdig, uavhengig og offentlig research, har J7-kampanjen intervjuet produsentene av «Ludicrous Diversion» og stilt noen av de spørsmålene vi og medlemmene av J7 research forum ville ha svar på.

Hei LD, takk for at dere ble med på dette intervjuet. Hvem som helst med en interesse i hendelsene 7. juli 2005, og tiden etter, vil være kjent med uttrykket «ludicrous diversion» som det ble beskrevet av den britiske statsministeren, Tony Blair, da han nektet en fullstendig og uavhengig offentlig granskning av hendelsene som førte til det største tapet av liv i London siden Luftwaffe-bombingene under den annen verdenskrig. Dere reagerte tydeligvis på frasen, men hva motiverte dere til å lage dokumentaren?

Vår motivasjon for å lage «Ludicrous Diversion» er den du kan ane etter å ha sett filmen.

Vi mener det er store og viktige problemer med den offisielle forklaringen på bombene i London 7/7. Som vi fastslår i «Ludicrous Diversion» er det motsigelser, avvik og rett og slett feil i narrativet – et skandaløst dårlig presentert dokument. Ikke bare har disse ikke blitt adressert av media, staten og politiet, men mange av dem stammer direkte fra disse statsmaktene.

Vi mener det burde være en fullstendig, uavhengig og offentlig granskning av London-blombene. Legg merke til at vi ikke sier «undersøkelse». Som vi prøvde å vise i «Ludicrous Diversion», vil en undersøkelse ikke oppnå noe som helst – men kan faktisk være til potensiell skade for sannhetsbevegelsen fordi en del av den britiske befolkningen vil akseptere undersøkelsen som godkjent og anta at saken er løst. Derfor tror vi også at det sannsynligvis vil bli annonsert en undersøkelse på et tidspunkt i fremtiden, mest sannsynlig etter at Blair ikke lenger er statsminister.

Vi ble opprørt over det faktum at de virkelige bevisene som er presentert for befolkningen ikke er nok til å konkludere at bombene sprengte som beskrevet, eller at de beskyldte bomberne nødvendigvis var ansvarlige. Hvis noen tror at den påstanden er tåpelig, ber vi dem gjøre egenhendig research – både om bombene og den såkalte krigen mot terrorisme som ble utløst av 9/11.

Vi er dypt bekymret over det tempoet Storbritannia forvandles til en politistat i. Vi bruker ikke denne terminologien med et lett hjerte, men dem som tror det er en for ekstrem beskrivelse, leser ikke nyhetene. Det ville være vanskelig å argumentere mot dette siden vi allerede har nådd en slik tilstand, og alt vi er vitne til nå er implementeringen av den tilstanden.

Uten å kaste om oss med beskyldninger, var vi misfornøyde med mye av informasjonen som ble lagt ut, til og med av elementer fra alternative medier om Londonbombingen – en prosentdel av dette er tydelig og overlagt desinformasjon.

I din første e-postkontakt med J7, sto det på åpningslinja: «liker siden og arbeidet. Gode greier», så vi må spørre: hvordan ble innholdet i «Ludicrous Diversion» påvirket av arbeidet til J7-kampanjen?

Innholdet ble direkte påvirket av J7, faktisk ble filmen i utgangspunktet til initiert av arbeidet til et par uavhengige og eksklusivt internettbaserte researchere, inkludert Bridget Dunne selv. Nesten ingenting vi presenterte i filmen ble avdekket eller oppdaget av oss – vi bare samlet sammen et lite antall (veldig lite) av momentene rundt 7/7 og bestemte oss for å presentere dem i en form som kunne appellere til de umovendte som ellers blindt ville akseptert den offisielle forklaringen. Det var trist å se hvor få folk som hadde giddet å signere protestskrivet som ba om en granskning. Og vi mener bestemt – og dette er et viktig poeng – at om så J7 tar feil og er feilinformert i hvert eneste utsagn og i spørsmålene kampanjen stiller (noe vi overhodet ikke tror er tilfellet), er det likevel et grunnlag for å forlange – og få – svar på disse spørsmålene. I alle fall om vi fremdeles lever i et fritt samfunn.

Hvorfor bestemte dere dere for å lansere Ludicrous Diversion anonymt, og, nå i ettertid, tror dere det har hjulpet eller hindret filmen?

Vi er en gruppe som består av mennesker fra forskjellige yrker og samfunnsgrupper, og ingen av oss ser etter finansiell avkastning eller anerkjennelse fra prosjektet. Beslutningen om å være anonyme ble ikke tatt for å hjelpe prosjektet på noe vis – skjønt, det resulterte i sunn debatt – og flere diskusjoner kan være god hjelp.

Filmen må i høy grad – ved å gis ut anonymt – bli evaluert for innholdet og intensjonen, heller enn for hvem som laget den. Dette unngår de vanlige «ad hominem»-angrepene som generelt rettes mot dem som stiller spørsmål, men det reiser også spørsmål om hvem som kunne produsert en slik film. Har «Ludicrous Diversion»-teamet planer om å avsløre hvem dere er en gang i fremtiden?

Nei, det har vi ikke tenkt på.

Filmen er et veldig profesjonelt stykke arbeid. Kostet det mye å lage den, og hvem sponset prosjektet?

Ludicrous Diversion kostet under 50 pund å lage. Vi betalte det selv. Vi skrev, filmet og redigerte filmen selv. Vi lånte utstyret vi ikke hadde. Vi lærte oss ferdighetene vi ikke hadde. Dette er den digitale tidsalder, det er nå mulig (heldigvis) å lage og distribuere en dokumentar uten at det koster mye penger. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Vi har vært fornøyd med tilbakemeldingene – de har vært nesten utelukkende positive.

Har dere planer om en LD II?

Ja.

Ludicrous Diversion nevner at Jean Charles de Menezes ble drept istedenfor en annen, også uskyldig, person. Dette virker på meg som et hint om en oppfølger. Har LD-teamet planer om å ta opp drapet på Jean Charles? Vet dere noe om hvem den andre personen var, og i så fall, hvordan?

Det er en liten misforståelse som vi beklager dersom den var utbredt – vi refererte simpelthen til det antatte målet for operasjonen – angivelig Hussain Osman, som faktisk hadde rømt til Frankrike. Poenget vårt var at dersom det hadde vært Osman, og ikke de Menezes, som hadde forlatt huset sitt i en lett jakke, var blitt forfulgt av politiet på en buss og deretter inn på et tog, der han ble pågrepet og taklet på gulvet, skulle han heller ikke ha blitt drept i henrettelsesstil med syv kuler i hodet. Ubevæpnede mennesker bør ikke bli drept «for sikkerhets skyld» – uansett hvem de er, uansett skyld. Det skal liksom være England vi bor i, ikke Nazi-Tyskland, Stalins Russland eller Saddams Irak.

Er det noen flere bestemte aspekter ved 7. juli 2005 der J7-researcherne kanskje kan bidra gjennom å granske nærmere?

Takk for tilbudet. Vi vil vurdere dette. Vi vil også gå i samtale med dette forumet før vi lager noen fremtidige filmer om Londonbombene – det er verdifull kunnskap, informasjon og innsikt hos medlemmer av sannhetsbevegelsen som det ville vært tåpelig av oss (eller andre som planlegger relevante dokumentarer) å ignorere.

Har dere kontaktet, eller blitt kontaktet av, mainstream-mediakanaler om muligheten for å sende Ludicrous Diversion på mainstream-TV?

Nei, ikke overraskende med hensyn til hva vi sier om dem i filmen, MSM har ikke banket på døren vår. Som vi prøvde å klargjøre i Ludicrous Diversion, mener vi at den komplette mangelen på granskning i mainstream-media av 7/7, tatt i betraktning at dette grusomme angrepet på den britiske befolkningen tok livet av 56 mennesker, burde være til seriøs bekymring for oss alle. Deres blinde aksept av statens og politiets forklaringer, og endeløse kvasi-fiksjonelle rapportering av «anonyme etterretningskilder» har vært uaktsom i en slik grad at det kun kan oppfattes som overlagt. 7/7 retter, kanskje mer enn noen annen hendelse over det siste tiåret, søkelyset mot et stort gap mellom de fleste menneskers oppfatning av mainstream-media og realiteten av den rollen de har i samfunnet i dag.

Har «Ludicrous Diversion»-teamet noen flere pekepinner til hvor mer informasjon, sammenhenger eller samling av data er nødvendig?

Som ovenfor – dersom vi lager LD2, vil vi spørre J7-kampanjen hva de mener burde bli inkludert. Vi lover selvsagt ikke å inkludere det, men det er ingen tvil om at informasjonen om 7/7 som nevnes i Ludicrous Diversion bare såvidt skraper i overflaten.

Tenk på den store sammenhengen som 7. juli 2005 inngår i, og mulige sammenhenger til Operation Crevice, eller fasilitetene tilrettelagt av Finsbury Park Mosque, karakter som Haroon Rashid Aswat og de uvanlige hendelsene den 21. juli 2005. Jeg vet at dette er å utvide temaet noe, men jeg tror det er en sammenheng i det hele. Har dere noe å si om 7. juli i denne konteksten?

Alle disse hendelsene er ubestridelig sammenhengende, men på komplisert vis som er veldig vanskelig å evaluere uten ordentlig tilgang til nødvendig informasjon – som vi ikke har og sannsynligvis ikke kommer til å få.

Historien til Aswat, som rapportert i media, er lite fornuftig om han er i MI5, og enda mindre om han ikke er det – problemet ligger i rapporteringen, ikke i Aswat. Han er hva han er, og vær sikker; mange mennesker vet nøyaktig hva han er. Men de vil ikke fortelle det til oss.

Hendelsene den 21. juli står kanskje igjen som den ene, mest bisarre saken – ikke minst spørsmålet om hvordan disse fire mennene som tilsynelatende ble filmet mens de detonerte bomber på offentlig transport i London enda ikke har vært i retten – nesten 18 måneder etter hendelsene. Hvor lang tid kan det ta å samle bevisene? Hvis de er skyldige, så få dem for retten og få dem dømt. Hvis de er uskyldige, hva er det de blir holdt for? Det er mer ved denne historien enn det som tilsynelatende møter øyet!

Er det en fare for at reaksjonen på filmen vil bli et fatalistisk «vi kan ikke gjøre noe med det?» Siktet LD-teamet mot en spesifikk respons?

Vi forstår den kommentaren. Men faktisk sier vi ikke at vi ikke kan gjøre noe med det. Det vi antyder (og mener) er at ingenting vil bli oppnådd ved å prøve å bruke de vanlige kanalene med sivil klage og oppfølgning.

Det er tydelig og klart at mainstream-media ikke vil hjelpe J7-sannhetsbevegelsen. Det er enda tydeligere at politiet og staten, av hvilken grunn det nå er, har gjort sitt beste for å hindre bevegelsen – så langt de kan uten å gå hjem til dere og ta dere av lufta. Å satse på at disse tre enhetene kan bli overtalt til å hjelpe dere vil ikke bære resultater – det er dette vi prøver å få frem.

Men hvorfor se på dem som de eneste mulighetene? Det finnes løsninger, det er måter å spre sannheten på, å stille spørsmål, innlede intelligent debatt og skape krav om svar blant den britiske befolkningen – men det skjer ikke ved å klage til media, politi eller staten.

Vi lot denne saken henge, ganske bevisst, fordi det som nå kreves fra J7 – og resten av befolkningen i hvert land i hvert vestlig samfunn som opplever store og dramatiske forandringer i livene deres, er, med ett ord, fantasi. Vi må tenke utenfor boksen, vi må skape nye metoder for å finne og spre informasjon, vi må finne nye måter å påvirke dem som har ansvar og som i teorien er ansvarlige overfor oss, men som har valgt å avvise tankene og meningene fra dem som har gitt dem dette ansvaret. Det er store endringer som gjøres med strukturen i samfunnet vårt – det er umulig å adressere disse endringene ved hjelp av det verktøyet som autoritetene har etterlatt oss med. Nye vinker må finnes.

Hvis vi vil være en sivilisert, rasjonell og moralsk nasjon må vi ha medier som holder øye med staten og holder den ansvarlig, og vi må ha en stat som overvåker politistyrken og holder dem ansvarlig, og vi må ha en politistyrke som anser sin primære rolle som å beskytte folket, ikke systemet. Vi må vurdere vår frihet og privatlivet som verdifulle saker som må beskyttes, ikke svekkes og eroderes, i navnet til en falskt og oppdiktet sikkerhet. Det er ingen lett løsning, men om vi nekter å fokusere oppfinnsomheten og intelligensen vår på å finne en, eller om vi faktisk tror at det ikke finnes en løsning, da, dessverre, er vi ferdig som et legitimt fritt og progressivt samfunn.

Dere fremmer noen veldig relevante poeng om hendelsene 7. juli, den geopolitiske sammenhengen de passer inn i, og de fundamentale og hastige strukturelle endringene i «demokratiet» som skjer i Storbritannia i form av uhindret økning i regjeringskontroll, overvåkning, og til slutt, begrensinger fra staten i alle former. Så, til slutt, hvordan ser dere for dere at kampanjen for sannheten om hendelsene 7. juli 2005 forsetter i et slikt klima?

Det er en veldig vanskelig sak. Befolkningen har allerede, for det meste, lagt bombene bak seg. Media nekter å gjenåpne eller å begynne å spørre på nytt, om bombene i London. De britiske styrkene er fremdeles i Irak og Afghanistan. Og makten til politiet ser ut til å bli forsterket hver uke – sist med annonseringen av fingerprint-scanning av trafikk-politiet, installeringen av iris-scanner på flere flyplasser i Storbritannia, og den absurde ID-kort-ordningen som er lite mer enn et fryktelig tyveri av skattebetaleres penger på et tidspunkt der skoler og sykehus blir stengt over hele Storbritannia.

Vi mener det er essensielt for oss alle å akseptere nå at den absolutte sannheten om Londonbombingen aldri vil bli avdekket hinsides rimelig tvil. Det viktigste er å få folk til å forstå at det som kan bli avdekket er fortsatt verdt å avdekke, ikke minst den fullstendig ulovlige rollen media har i å skape den offisielle avklaringen, tankesettet til politiet om at befolkningen ikke har rett til å se bevisene, men burde akseptere det de blir bedt om å tro, og den påståelige fornektelsen fra staten i forhold til å presentere et hint av en ordentlig granskning av det verste angrepet på britisk jord siden andre verdenskrig.

I praksis foreslår vi to handlingsruter.

Den første er å gjøre som vi sier i Ludicrous Diversion. Oversvøm politiet med «Freedom of Information»-anmodninger. Krev unnskyldninger fra media om feilene de gjorde i rapporteringen deres. Og spør staten gjennom stortingsrepresentanten din for svar på spørsmålene dine. Ikke gjør dette i den troen at de vil gi en god respons. Det vil de ikke. Gjør disse tingene for å samle konkrete bevis på hindringen av sannheten. Om media blir oppfattet som å nekte å stå for sine feil, kan det være at folk begynner å vurdere mulighetene for at feilene var overlagte. Om staten og stortingsrepresentanten din forsetter å ignorere spørsmålene om 7/7 kan det føre til at folk begynner å tenke over muligheten for at staten ikke vil finne svar på disse spørsmålene, eller faktisk ha dem stilt. Og om politiet blir oppfattet som å nekte å gi fra seg de mange bevisene de påstår å ha, kan det få folk til å vurdere muligheten for at bevisene faktisk ikke eksisterer. Og selvsagt, om media ber om unnskyldning og staten gir respons og politiet viser bevisene og de er troverdige og overbevisende, da kan vi alle akseptere det og åpent innrømme at vi tok feil da vi mistrodde dem (men ikke uten grunn) og forsette med livene våre. Rett skal være rett.

Den andre handlingsruten er å bruke kraften fra oppmerksomheten ved en overlagt hindring av sannheten til å lansere en nasjonal appell for privat, ubetinget finansiering til en fullstendig, offentlig holdt granskning. Denne burde sikte på å tiltrekke offentlig oppmerksomhet og skape en kort liste med saker som granskningen, representert ved det britiske folk, krever oppklaring på fra deres valgte representanter. Sammen med nødvendig finansiering for en slik granskning, må krefter bli brukt på å finne velrespekterte personer utenfor staten, mainstream-media, politi og rettsvesenet til å representere og lede granskningen. Modellen for en slik handling burde være granskningen som ble holdt i Storbritannia, ledet av Bertrand Russell, som satte spørsmål ved drapet på JFK. Dette vil ikke bli lett, men det er et spørsmål om å få momentum, om å nå en kritisk masse av offentlig støtte hvor media og statens fornektelse til å erkjenne dens eksistens ville bli sett på som mistenkelig til det ekstreme.

Forsett med det gode arbeidet. Det er lys i andre enden av tunnellen. Men det er en lang tunnel.