Olje eller Israel?

Jeg har lyst til å starte det nye året med et litt større spørsmål, som jeg vil kjøre parallelt på tre arenaer, nemlig Viddals ViktigVegg, Brodins Snakkeboble og 9/11 Truth Norway. Spørsmålet dreier seg om de bakenforliggende kreftene for verdensbegivenhetene, og kan derfor lett avfeies av alle overfladiske mennesker, som utelukkende er opptatt av overflaten. Dere trenger med andre ord ikke lese videre. Dere som mer generelt ikke tåler at mennesker diskuterer ting, behøver strengt tatt heller ikke lese videre.

Etter min nokså brede lesning av dyperegående analyser og forklaringsforsøk, har det seilt opp for meg to strengt tatt konkurrerende og derfor i bunn og grunn utelukkende forklaringer på et av de aller største spørsmålene, nemlig hva det er som dypest sett styrer begivenhetene vi alle hører om hver eneste uke i massemediene.

Jeg presiserer *dypest sett*, da det på litt grunnere farvann mer er et spørsmål om både-og, enn enten-eller. Her vil vi altså frem til Den store beveger, og ikke en komité av store bevegere (noe som selvsagt kan være tema for et litt annet seminar).

Vi utelukker her altså allerede i utgangspunktet naive forklaringer som den om at alle verdensbegivenheter er en kombinert effekt av 7 milliarder mennesker «that go about their daily business». Grupper av mennesker er oppfunnet forlengst, og makt er allerede en egen hylleseksjon i bibliotekene, så den må du lenger ned i årsklassene med.

Ifølge den ene aktuelle forklaringsmodellen er det slik at USA har underlagt seg nær sagt hele verden, med sitt nettverk av 5000 militærbaser og tropper i 150 land som det mest håndfaste bevis for underleggelsen, men med utallige mer myke og kulturelle underleggelsesmekanismer involvert, og at Israel gjennom den pro-israelske (ofte kalt zionistiske) lobby i USA styrer utvelgelsen av presidentkandidater fra begge partier, styrer Kongressen og Senatet, styrer den offentlige debatten gjennom sitt bias og sine tabu, og så videre og så videre. Hvorsomer burde de fleste være enige i at den som styrer USA, styrer det meste av dagens verden.

Ifølge den andre aktuelle forklaringsmodellen er det slik at olje og lignende energiressurser er den egentlige Store beveger, og at nær sagt alt skjer for å koordinere jakten på denne ikke-fornybare ressursen. Ifølge denne modellen blir det mer naturlig å se på Israel som en strategisk plassering av pro-vestlige (les: pro-amerikanske) militærstyrker, u-båter, atomstridshoder etc. Dette med tilgang til energiressursene kan også være en vesentlig årsak til at USA av egen fri vilje overfører enorme summer til Israel hvert eneste år, som den største mottaker av amerikansk våpen- og pengestøtte. Alle som har spilt Risk har vel skjønt at dersom en spiller hele tiden utstasjonerer nye styrker i én provins, runde etter runde, så er det noe i gjære, da har han en plan, og den planen er ikke nødvendigvis verdensfred og fredelig sameksistens mellom provinsene.

Alternative kommentatorer som Michael Rivero (WhatReallyHappened.com) terper gjerne på at amerikanske politikere gjør ting som ikke er i Amerikas interesse, men som mer er i Israels interesse, men han misser på én måte poenget siden Amerika i langt mindre grad er en nasjon nå, enn det er et globalt imperium. Og for et globalt imperium som er helt avhengig av petroleumsressurser for sin opprettholdelse (drivstoff til tanks, bombefly, hangarskip, ubåter etc) er det helt klart interessant å både donere penger og utstasjonere militært utstyr midt i det største gjenværende oljeområdet i verden, nemlig Midtøsten.

Rivero blir selv med jevne mellomrom stemplet og utdefinert som antisemitt, holocaustfornekter og alt annet usaklig, hvilket er feil, om man hører på hva han sier hver ukedag. Men her er vi kanskje inne på enda en fordel med den andre forklaringsmodellen – la oss kalle den Oljemodellen – at man via en slik USA-støttet opprettelse av en «jødestat» som strategisk investering i fremtidig energitilgang får mulighet til å skjule den egentlige Store beveger og utrope alle dens kritikere som nettopp antisemitter, holocaustfornektere, sannhetssøkere og denslags kontemporære banneord?

Det er i alle fall slik at en verden der realpolitikken er grim og grusom og konsentrert om en kynisk og nådeløs kamp om energitilgang samt en tilsvarende kynisk og nådeløs finanssektor er vrien å kritisere i vår tid uten at jokerkortene Antisemitt og Holocaustfornekter og Sannhetssøker spilles ut mot en, så lenge disse spillkortene fortsatt fungerer.

Men jeg vet altså ikke hvordan det egentlig er. Kanskje er det slik at Amerikaimperiet først forsøkte seg med Oljemodellen, skjult under dekket av Israelmodellen, som en antatt ukritiserbar modell, men at ting langs veien kom ut av kontroll for Amerika-delen av Amerikaimperiet, slik at Israelmodellen nå er den rådende? Hva mener du, og hvordan tester man egentlig slike ting vitenskapelig?

Et interessant moment helt tilslutt kan være dette med petrodollaren og Amerikaimperiet i forhold til nasjoner som litt freidig naivt og selvstendig ønsker å begynne å selge sin olje til sine naboland i andre valutaer enn «nasjonen» USAs valuta. Det hevdes av smarte mennesker at Amerikaimperiets militærvesen finansieres gjennom at alle land må kjøpe dollar fra det for å kunne handle olje, samt at alle land som vil selge olje i andre valutaer enn Amerikaimperiets får føle dets militære vrede. Det kan tyde på at Oljemodellen er viktigere enn Israelmodellen når Amerikaimperiet velger ut sine nye røverstater for bombing og regimeendring.

Norway terrorbombed on the birthday of modern terrorism

22/7 – or July 22nd – is viewed by many historians as the birthday of modern terrorism. On this day there was an attack carried out in 1946 by the militant terrorist right-wing Zionist underground organization the Irgun on the British administrative headquarters for Palestine, which was housed in the King David Hotel in Jerusalem. 91 people of various nationalities were killed and 46 were injured.

The leader of Irgun, Menachem Begin, would later (January 1974) go on television in the US, claiming to prominent journalist Russell Warren Howe that he was not just the father of terrorism in the Mideast, but «in the entire world». Two of the operations for which the Irgun is best known are the bombing of the King David Hotel in Jerusalem on 22 July 1946 and the Deir Yassin massacre, carried out together with Lehi on 9 April 1948.

Begin would five years after the Howe interview go to Oslo, Norway, on December 10th, 1978 to receive his Nobel Peace Prize:

The first 22/7 zionist terrorist Menachem Begin of Israel receives the Nobel Peace Prize in Oslo’s Town Hall on December 10th, 1978.

65 years to the day since Begin’s Jerusalem bombing, the Norwegian administrative HQ in Oslo is shocked by a 950 kilo ANFO-based fertiliser bomb that breaks shop windows for many square kilometers all through the Oslo downtown area.

You could read in some smaller local papers that the day was remembered for the King David Hotel bombing, but these were automatic «Today’s Date» columns taken from some database, and of course printed the night before the Oslo attack.

Using the words «Breivik» and «King David» we can extract from news databases the figures – 16 months after the attacks – for how many articles in Norwegian that have made the connection, in any way, between the two attacks on 22/7.

The number is 6. And most of these six articles are ridiculing either professors of peace and conflict studies Johan Galtung or Ola Tunander, or indeed, yours truly, for having the balls to even bring up the fact that 22/7 was an important date in modern terrorism.

The fact that the Irgun terrorist organisation was a zionist organisation, and that coincidentally Anders Behring Breivik also is a devoted zionist, would perhaps raise some eyebrows in the editing rooms of the major Norwegian newspapers, when they both attacked government buildings on the same day? But no. Breivik’s words in his manifesto: «So let us fight together with Israel, with our Zionist brothers against all anti-Zionists, against all cultural Marxists/multiculturalists.» were «clearly» the words of a madman, or so they said, for 9 long months, before the court decided he was not the slightest bit mad after all.

So there was clearly a cover-up by the mainstream media.

Other cover-ups were to follow suit.

The 22/7 Commission Report – released on August 13th, 2012 – completely fails to mention the reported fact that the DELTA force, the police anti-terror force, held a 5-day anti-terror and anti-massacre drill in the Oslo area from Monday 18th through Friday 22nd July 2011. The drill reportedly ended at 3 pm.

The DELTA force drill on the same day may have puzzled the Operation Leader and probably also other key persons, who were left wondering whether these events were «real world or exercise». Not including such an important factor, one that also was already revealed by Aftenposten and a host of other daily newspapers back in August 2011, is a bit of a scandal. But it gets even worse if the exclusion was intentional in an attempt to obfuscate an important part of the Police Trail.

We can easily imagine that knowledge of this DELTA drill was an important part of Breivik’s planning, execution and escape from Grubbegata on Friday afternoon 22nd July 2011.

Neither does the report mention the directing role of the NATO and its Gladio behind the terror of eg. the Bologna railway station bombing in 1980, and the Munich Oktoberfest Bombing the same year, both mentioned in the report, an omission that gives parliamentarians and other citizens who read the report a false and twisted picture of who has historically been behind terror in Europe since WW2.

I mentioned the Police Trail. So far, pursuing this trail has earned me the doubtful honour of being the author of the most expensive blog post in Norwegian history. A fine of roughly 5,500 pounds – and counting – as I understand, may be issued to me as a reward for my hard and mostly lonely work. However, these are things I cannot control.

A dubious trio in the Oslo Police Department seems to emerge from the pages of the 22/7 Commission Report. I shall name names, as these persons are highly suspect in their inability to defend Norway against the secondary attack – the Utøya massacre – of 22/7.

I would not release these names if this wasn’t such an enormous scandal in the middle of the worst terror attack against Norway since the second world war. I also would not carry out this investigative work if it wasn’t for the fact that our journalists and editors stopped working for truth in terrorism related cases a decade ago. I’m doing this to stop further terrorist attacks from the same band of criminals.

My suspects for sabotaging the police operation on 22/7 are first and foremost:

• Anders Snortheimsmoen, head of the DELTA force.
• Johan Fredriksen, chief of staff at the Oslo PD.
• Thor Langli, field commander (innsatsleder) on 22/7.

It is my view that these men should be investigated further, in depth, and that their testimonies to the 22/7 Commission should be released to politicians, researchers and the public at large. Keeping their testimonies secret deep inside some archive for 30 years may be dangerous and a risk to national and international security.

I cannot see that pursuing the Police Trail is wrong in any way. However, I can understand that the police doesn’t see it that way. Unfortunately, suspects are in no position to decide whether other people suspect them of wrongdoing. Or rather, they should not be.

Humanist lunacy from Didrik Søderlind

Metaskeptic «Humanist» editor Didrik Søderlind on NRK1 TV about 22/7: «One of the reasons that I was quite sure Anders Behring Breivik wasn’t a part of a network and that he must have done it all by himself, is that we know that no Norwegian rightwing extremists can keep their mouths shut, so it had to be just one man.»

John Færseth and Didrik Søderlind.

Now, there are several things to note in this argument from the editor of «Humanist», but let’s start with the most serious mistakes:

1) Even if ABB should have been all alone about it, we know he couldn’t keep his mouth shut. The ministry’s audio phonelog disappearing and even the note written about the threats by the operator vanishing, was due to solid cooperation, not a lack of talking. Same thing with the Utøya threats at the Hegnar Online politics forum, that disappeared in its entirety on Wednesday 20th July 2011.

2) The rightwing extremist, national zionist ABB in no way kept his mouth shut, rather, he boasted about his foreign network: «Breivik claims the persons who in total were behind some 50 attacks in Europe since WW2 are the members of this [anti-communist resistance] movement.» according to Dagbladet.

3) It’s typical of zionist editors to argue that a foreign network was impossible because Norwegian zionists were eager to talk (to try to be as categorical as these zionist editors themselves).

4) The «Humanist» editor’s absolute belief in absolutes, and in absolutely homogenous groups within the labels he makes for them, probably also explains how it’s possible for him to believe that neither the first Manhattan Project (the atomic bomb) nor the second (the WTC demolition) were possible to carry out, as «someone would have talked», and America’s super-duper-free journalists and editors are simply foaming at their mouths at the thought of revealing 9/11. Extremist zionists are human beings, too, and human beings have a tendency to be diverse as individuals. Some talk and some keep their mouths shut.

5) You can believe when you are in your church!

6) Why does editor Søderlind think the police are filed as suspects by the families who lost their loved ones in the terror attacks of 22/7?

*

Metaskeptiker og Humanist-redaktør Didrik Søderlind på NRK1 om 22/7: «En av grunnene til at jeg var ganske sikker på at Anders Behring Breivik ikke var del av et nettverk og at han måtte ha gjort det alene, er at vi vet at ingen norske høyreekstremister klarer å holde kjeft, så det måtte være bare én mann.»

Det er flere ting å merke seg ved Humanist-redaktørens resonnement, men la oss starte med det aller grøvste:

1) Selv om ABB skulle ha vært helt alene, vet vi at han ikke klarte å holde kjeft. At departementets lydlogg er forsvunnet og notatet operatøren skrev ned truslene på forduftet, skyldes solid samarbeid, og ikke mangel på kjeftbruk. Likeledes med Utøya-truslene på Hegnar Onlines politikkforum, som forsvant i sin helhet onsdag 20. juli 2011.

2) Den høyreekstreme nasjonalzionisten ABB holdt nettopp ikke kjeft, men trakk tvert imot frem sitt utenlandske nettverk: «Breivik hevder at personene som totalt står bak et 50-talls angrep i Europa siden 2. verdenskrig utgjør denne [antikommunistiske motstands]bevegelsen.» ifølge Dagbladet.

3) Det er typisk for zionistiske redaktører å argumentere med at et utenlandsk nettverk var umulig grunnet norske zionisters snakkesalighet (for forsøksvis å være like kategorisk som de zionistiske redaktørene).

4) Humanist-redaktørens absolutte tro på absolutter, og på absolutt ensartede grupperinger innenfor båsene han snekrer opp, forklarer trolig hvordan det også blir mulig for ham og hans likesinnede å tro at hverken det første Manhattanprosjektet (atombomben) eller det andre (WTC-sprengningen) var mulig å gjennomføre, fordi «noen ville ha plapret», og USAs superduperfrie journalister og redaktører bare sikler etter å avsløre 9/11. Ekstreme zionister er også mennesker, og mennesker har det med å være forskjellige som individer. Noen plaprer og noen holder kjeft.

5) Tro kan du gjøre i kjerka!

6) Hvorfor tror redaktør Søderlind politiet er anmeldt av de etterlatte etter terrorangrepet 22/7?

Norwegian only: Det eksakte sitatet i kontekst er fra det drøye minuttet 23:00-24:15 i dette klippet: [youtube]

Konspirasjoner skjer hele tiden, og verdenshistorien og nåtiden er full av sammensvergelser; folk som har snakket sammen, skjulte maktbindinger osv. Det som kjennetegner den typen konspirasjoner som det snakkes om her, det er jo disse enorme konspirasjonene som er allmektige, som aldri gjør feil, hvor ingen plaprer osv.

Det som er så veldig typisk med de konspirasjonene som skjer i virkeligheten, er at folk hopper av, de ljuger osv, ikke sant? En av grunnene til at jeg var ganske sikker på, da det kom frem, da folk snakket om at Anders Behring Breivik var del av et nettverk og sånn, så, nei, han må ha gjort det alene, for det vi vet om norske høyreekstremister, det er at ingen av dem klarer å holde kjeft. Ikke sant, det må ha vært én mann.

Sånn at det er det som er så typisk her. Men jeg skjønner veldig godt at konspirasjonsteorier slår an, fordi verden er et veldig uoversiktlig og rotete sted, og de tingene konspirasjonsteoriene tilbyr deg, det er jo ikke bare et ganske ordnet univers, som er sånn nesten manikeisk, at det er det gode mot det onde, og sånn, men de tilbyr deg en helt spesiell plass; du er den eneste som har gjennomskuet det, og så er du omgitt av horder av hjernevaskede sauer, eller sheeple, som ikke forstår noen ting.

Krigen mot demokratiet

Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.

I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.

I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.

Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.

Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.

Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.

En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.

Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.

På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.

Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.

For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.

Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.

Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.

USAs krig mot journalister

AMY GOODMAN: Sami al-Haj er nå en fri mann, etter å ha vært fengslet av USAs styrker i over seks år. Hans forbrytelse: journalistikk.

Bush-administrasjonen har blinket seg ut journalister ved direkte angrep, ydmykelse, fengsling og informasjonsblackout for å begrense journalistenes evne til å gjøre jobben sin. Hovedmålet de siste syv årene har vært al-Jazeera, den arabiske TV-kanalen med base i Doha i Qatar.

I november 2001 bombet amerikanske krigsfly al-Jazeeras kontor i Kabul og ødela dette, til tross for at al-Jazeera hadde gitt militæret koordinatene til kontoret. En al-Jazeera-reporter som dekket toppmøtet mellom George Bush og Vladimir Putin i Crawford i Texas, ble samme måned arrestert av FBI fordi kredittkortet hans var «knyttet til Afghanistan». Våren 2003 droppet USA fire bomber på Sheraton-hotellet i Basra i Irak, der al-Jazeera-korrespondentene var de eneste gjestene – og de eneste journalistene som rapporterte fra denne byen. En annen al-Jazeera-ansatt viste frem ID til en amerikansk marinesoldat ved en kontrollstasjon i Bagdad, bare for å få bilen sin beskutt av marinesoldatene. Han ble ikke skadet. Det samme kan ikke sies om Tareq Ayyoub, en al-Jazeera-korrespondent som var på taket av stasjonens Bagdad-kontor den 8. april 2003, da et amerikansk jagerfly bombet bygningen. Han ble drept. Hans enke, Dima Tahboub, fortalte meg:

Hat avler hat. USA sa de gjorde dette for å utrydde terrorismen. Hvem driver med terrorisme nå?

Og så er det historien om Sami al-Haj. Som kameramann for al-Jazeera rapporterte han om USAs invasjon av Afghanistan. Den 15. desember 2001 ble Haj arrestert i en Pakistansk by nær grensen til Afghanistan, og fengslet i Afghanistan. Seks måneder senere ble han – iført håndjern og knebel – fløyet til USAs fengsel på Guantanamo Bay. Haj ble holdt der i nesten seks år, og stadig avhørt og uten noen tiltale for noen forbrytelse, saken ble aldri prøvd i en rettssal. Han deltok i en sultestreik i over et år, men ble tvangsforet av vaktene med et foringsrør ned til magen gjennom nesa. Haj ble plutselig løslatt denne uka. USA-administrasjonen kunngjorde at han ble overført til Sudan, hjemlandet hans, men Sudans regjering foretok seg ikke noe for å holde ham i fangenskap. Han ble sendt rett på legevakta, og snart kunne man se ham på hans gamle TV-kanal, al-Jazeera:

Jeg er veldig glad for å være i Sudan, men jeg er også trist på grunn av situasjonen til våre brødre som er igjen på Guantanamo. Forholdene på Guantanamo er veldig, veldig dårlige, og de blir verre for hver dag som går. Vår menneskelighet, den menneskelige verdigheten ble krenket, og USA-administrasjonen gikk hinsides alle menneskelige verdier, alle moralske verdier, alle religiøse verdier. På Guantanamo er det øgler som kalles iguaner, rotter som behandles mer menneskelig. Men vi har folk fra over 50 nasjoner der, som helt fratas alle rettigheter og privilegier, og de vil ikke gi dem de samme rettighetene som de gir dyr.

Han skildret skjendingen av koranen som en del av innsatsen for å knekke ham:

De forakter koranen og ødela den flere ganger, og de satte sine skitne føtter på den. De satt i tillegg på koranen når de prøvde å få oss sinte. De begikk gang på gang krenkelser av vår verdighet og av våre kjønnsorganer.

Minst én talsmann for Forsvarsdepartementet har avvist anklagene.

Asim al-Haj, Samis bror, fortalte meg i et intervju i januar om de 130 avhørene:

Alle disse gangene dreide avhørene seg om al-Jazeera og påståtte bånd mellom al-Jazeera og al-Qaida. De prøvde å overtale ham til å spionere på sine kolleger i al-Jazeera.

Ifølge den internasjonale journalistorganisasjonen Committee to Protect Journalists (CPJ), er ti journalister blitt holdt i lengre perioder av USAs militære, for så å bli sluppet fri uten tiltale. Bare for noen uker siden i Irak slapp USA-styrkene fri Pulitzer-prisvinneren og Associated Press-fotografen Bilal Hussein, etter å ha holdt ham uten tiltale i to år. Militæret hadde en gang beskyldt Hussein for å være en «terrorist-media-operatør som infiltrerte AP».

Komiteen rapporterer at 127 journalister og ytterligere 50 media-ansatte er blitt drept i Irak siden 2003, godt over dobbelt så mange som under den annen verdenskrig. Vi må minne Bush-administrasjonen om å ikke skyte budbringeren.

Amy Goodman er vertinne for det riksdekkende syndikerte radionyhetsprogrammet Democracy Now!.

Oversatt fra «America’s War on Journalists», AlterNet 8. mai.

Dokumentarfilmen «Prisoner 345», om Sami al-Haj: