Intervju med Ludicrous Diversion-teamet

Oversatt fra engelsk.

Den 15. september 2006 ble en anonymt produsert videodokumentar om bombene i London 7. juli 2005 lansert gjennom Google Video. Sammen med videoen var det også en rask introduksjon til innholdet:

På den 7. juli 2005 ble London rammet av en rekke eksplosjoner. Du tror sannsynligvis at du vet hva som skjedde den dagen. Men det gjør du ikke.

Politiet har helt fra begynnelsen av valgt å holde tilbake fra offentligheten nesten alle bevisene de hevder å ha, og har sannsynligvis løyet om flere aspekter ved Londonbombene.

Mainstream-media har med hensikt spredd falsk, grunnløs og ikke-verifiserbar informasjon, mens de har valgt å fullstendig overse utallige motsigelser og avvik i den offisielle forklaringen.

Staten har omsider, etter ett år, presentert oss med deres offisielle narrativ angående hendelsen. Innen få timer viste det seg å inneholde flere feil, noe som siden har blitt innrømmet av innenriksminister John Reid. De har kontinuerlig avvist krav om en fullstendig, uavhengig, offentlig granskning. Tony Blair hevdet selv en at en slik granskning ville være en «ludicrous diversion» (latterlig avledning). Hva er det de ikke vil vi skal finne ut? Kontakt ludicrousdiversion@hotmail.com

Hvis du ikke har lest den offisielle rapporten fra Innenriksministeriet om hendelsene 7. juli 2005, foreslår vi at du tar deg tid til å gjøre det ved å gå hit. Hvis du ikke har sett filmen «Ludicrous Diversion» enda, kan du se den på Google Video, i tre deler på YouTube eller ved å bruke videovinduet nedenfor.

Siden den kom ut i september 2006, har «Ludicrous Diversion» blitt sett over 80 000 ganger, til tross for at telleren har blitt nullstilt i alle fall en gang i filmens onlinehistorie. Filmen har skapt et bredt spekter av kommentarer fra seere, hvorav den store majoriteten hyller innsatsen til teamet bak filmen, det er en og annen anmeldelse, og tatt i betraktning filmens anonyme lansering, et godt antall velbegrunnede spørsmål om filmens tyngde og pålitelighet.

Så i tråd med idealet om sannferdig, uavhengig og offentlig research, har J7-kampanjen intervjuet produsentene av «Ludicrous Diversion» og stilt noen av de spørsmålene vi og medlemmene av J7 research forum ville ha svar på.

Hei LD, takk for at dere ble med på dette intervjuet. Hvem som helst med en interesse i hendelsene 7. juli 2005, og tiden etter, vil være kjent med uttrykket «ludicrous diversion» som det ble beskrevet av den britiske statsministeren, Tony Blair, da han nektet en fullstendig og uavhengig offentlig granskning av hendelsene som førte til det største tapet av liv i London siden Luftwaffe-bombingene under den annen verdenskrig. Dere reagerte tydeligvis på frasen, men hva motiverte dere til å lage dokumentaren?

Vår motivasjon for å lage «Ludicrous Diversion» er den du kan ane etter å ha sett filmen.

Vi mener det er store og viktige problemer med den offisielle forklaringen på bombene i London 7/7. Som vi fastslår i «Ludicrous Diversion» er det motsigelser, avvik og rett og slett feil i narrativet – et skandaløst dårlig presentert dokument. Ikke bare har disse ikke blitt adressert av media, staten og politiet, men mange av dem stammer direkte fra disse statsmaktene.

Vi mener det burde være en fullstendig, uavhengig og offentlig granskning av London-blombene. Legg merke til at vi ikke sier «undersøkelse». Som vi prøvde å vise i «Ludicrous Diversion», vil en undersøkelse ikke oppnå noe som helst – men kan faktisk være til potensiell skade for sannhetsbevegelsen fordi en del av den britiske befolkningen vil akseptere undersøkelsen som godkjent og anta at saken er løst. Derfor tror vi også at det sannsynligvis vil bli annonsert en undersøkelse på et tidspunkt i fremtiden, mest sannsynlig etter at Blair ikke lenger er statsminister.

Vi ble opprørt over det faktum at de virkelige bevisene som er presentert for befolkningen ikke er nok til å konkludere at bombene sprengte som beskrevet, eller at de beskyldte bomberne nødvendigvis var ansvarlige. Hvis noen tror at den påstanden er tåpelig, ber vi dem gjøre egenhendig research – både om bombene og den såkalte krigen mot terrorisme som ble utløst av 9/11.

Vi er dypt bekymret over det tempoet Storbritannia forvandles til en politistat i. Vi bruker ikke denne terminologien med et lett hjerte, men dem som tror det er en for ekstrem beskrivelse, leser ikke nyhetene. Det ville være vanskelig å argumentere mot dette siden vi allerede har nådd en slik tilstand, og alt vi er vitne til nå er implementeringen av den tilstanden.

Uten å kaste om oss med beskyldninger, var vi misfornøyde med mye av informasjonen som ble lagt ut, til og med av elementer fra alternative medier om Londonbombingen – en prosentdel av dette er tydelig og overlagt desinformasjon.

I din første e-postkontakt med J7, sto det på åpningslinja: «liker siden og arbeidet. Gode greier», så vi må spørre: hvordan ble innholdet i «Ludicrous Diversion» påvirket av arbeidet til J7-kampanjen?

Innholdet ble direkte påvirket av J7, faktisk ble filmen i utgangspunktet til initiert av arbeidet til et par uavhengige og eksklusivt internettbaserte researchere, inkludert Bridget Dunne selv. Nesten ingenting vi presenterte i filmen ble avdekket eller oppdaget av oss – vi bare samlet sammen et lite antall (veldig lite) av momentene rundt 7/7 og bestemte oss for å presentere dem i en form som kunne appellere til de umovendte som ellers blindt ville akseptert den offisielle forklaringen. Det var trist å se hvor få folk som hadde giddet å signere protestskrivet som ba om en granskning. Og vi mener bestemt – og dette er et viktig poeng – at om så J7 tar feil og er feilinformert i hvert eneste utsagn og i spørsmålene kampanjen stiller (noe vi overhodet ikke tror er tilfellet), er det likevel et grunnlag for å forlange – og få - svar på disse spørsmålene. I alle fall om vi fremdeles lever i et fritt samfunn.

Hvorfor bestemte dere dere for å lansere Ludicrous Diversion anonymt, og, nå i ettertid, tror dere det har hjulpet eller hindret filmen?

Vi er en gruppe som består av mennesker fra forskjellige yrker og samfunnsgrupper, og ingen av oss ser etter finansiell avkastning eller anerkjennelse fra prosjektet. Beslutningen om å være anonyme ble ikke tatt for å hjelpe prosjektet på noe vis – skjønt, det resulterte i sunn debatt – og flere diskusjoner kan være god hjelp.

Filmen må i høy grad - ved å gis ut anonymt - bli evaluert for innholdet og intensjonen, heller enn for hvem som laget den. Dette unngår de vanlige «ad hominem»-angrepene som generelt rettes mot dem som stiller spørsmål, men det reiser også spørsmål om hvem som kunne produsert en slik film. Har «Ludicrous Diversion»-teamet planer om å avsløre hvem dere er en gang i fremtiden?

Nei, det har vi ikke tenkt på.

Filmen er et veldig profesjonelt stykke arbeid. Kostet det mye å lage den, og hvem sponset prosjektet?

Ludicrous Diversion kostet under 50 pund å lage. Vi betalte det selv. Vi skrev, filmet og redigerte filmen selv. Vi lånte utstyret vi ikke hadde. Vi lærte oss ferdighetene vi ikke hadde. Dette er den digitale tidsalder, det er nå mulig (heldigvis) å lage og distribuere en dokumentar uten at det koster mye penger. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Vi har vært fornøyd med tilbakemeldingene – de har vært nesten utelukkende positive.

Har dere planer om en LD II?

Ja.

Ludicrous Diversion nevner at Jean Charles de Menezes ble drept istedenfor en annen, også uskyldig, person. Dette virker på meg som et hint om en oppfølger. Har LD-teamet planer om å ta opp drapet på Jean Charles? Vet dere noe om hvem den andre personen var, og i så fall, hvordan?

Det er en liten misforståelse som vi beklager dersom den var utbredt – vi refererte simpelthen til det antatte målet for operasjonen – angivelig Hussain Osman, som faktisk hadde rømt til Frankrike. Poenget vårt var at dersom det hadde vært Osman, og ikke de Menezes, som hadde forlatt huset sitt i en lett jakke, var blitt forfulgt av politiet på en buss og deretter inn på et tog, der han ble pågrepet og taklet på gulvet, skulle han heller ikke ha blitt drept i henrettelsesstil med syv kuler i hodet. Ubevæpnede mennesker bør ikke bli drept «for sikkerhets skyld» – uansett hvem de er, uansett skyld. Det skal liksom være England vi bor i, ikke Nazi-Tyskland, Stalins Russland eller Saddams Irak.

Er det noen flere bestemte aspekter ved 7. juli 2005 der J7-researcherne kanskje kan bidra gjennom å granske nærmere?

Takk for tilbudet. Vi vil vurdere dette. Vi vil også gå i samtale med dette forumet før vi lager noen fremtidige filmer om Londonbombene – det er verdifull kunnskap, informasjon og innsikt hos medlemmer av sannhetsbevegelsen som det ville vært tåpelig av oss (eller andre som planlegger relevante dokumentarer) å ignorere.

Har dere kontaktet, eller blitt kontaktet av, mainstream-mediakanaler om muligheten for å sende Ludicrous Diversion på mainstream-TV?

Nei, ikke overraskende med hensyn til hva vi sier om dem i filmen, MSM har ikke banket på døren vår. Som vi prøvde å klargjøre i Ludicrous Diversion, mener vi at den komplette mangelen på granskning i mainstream-media av 7/7, tatt i betraktning at dette grusomme angrepet på den britiske befolkningen tok livet av 56 mennesker, burde være til seriøs bekymring for oss alle. Deres blinde aksept av statens og politiets forklaringer, og endeløse kvasi-fiksjonelle rapportering av «anonyme etterretningskilder» har vært uaktsom i en slik grad at det kun kan oppfattes som overlagt. 7/7 retter, kanskje mer enn noen annen hendelse over det siste tiåret, søkelyset mot et stort gap mellom de fleste menneskers oppfatning av mainstream-media og realiteten av den rollen de har i samfunnet i dag.

Har «Ludicrous Diversion»-teamet noen flere pekepinner til hvor mer informasjon, sammenhenger eller samling av data er nødvendig?

Som ovenfor – dersom vi lager LD2, vil vi spørre J7-kampanjen hva de mener burde bli inkludert. Vi lover selvsagt ikke å inkludere det, men det er ingen tvil om at informasjonen om 7/7 som nevnes i Ludicrous Diversion bare såvidt skraper i overflaten.

Tenk på den store sammenhengen som 7. juli 2005 inngår i, og mulige sammenhenger til Operation Crevice, eller fasilitetene tilrettelagt av Finsbury Park Mosque, karakter som Haroon Rashid Aswat og de uvanlige hendelsene den 21. juli 2005. Jeg vet at dette er å utvide temaet noe, men jeg tror det er en sammenheng i det hele. Har dere noe å si om 7. juli i denne konteksten?

Alle disse hendelsene er ubestridelig sammenhengende, men på komplisert vis som er veldig vanskelig å evaluere uten ordentlig tilgang til nødvendig informasjon – som vi ikke har og sannsynligvis ikke kommer til å få.

Historien til Aswat, som rapportert i media, er lite fornuftig om han er i MI5, og enda mindre om han ikke er det – problemet ligger i rapporteringen, ikke i Aswat. Han er hva han er, og vær sikker; mange mennesker vet nøyaktig hva han er. Men de vil ikke fortelle det til oss.

Hendelsene den 21. juli står kanskje igjen som den ene, mest bisarre saken – ikke minst spørsmålet om hvordan disse fire mennene som tilsynelatende ble filmet mens de detonerte bomber på offentlig transport i London enda ikke har vært i retten – nesten 18 måneder etter hendelsene. Hvor lang tid kan det ta å samle bevisene? Hvis de er skyldige, så få dem for retten og få dem dømt. Hvis de er uskyldige, hva er det de blir holdt for? Det er mer ved denne historien enn det som tilsynelatende møter øyet!

Er det en fare for at reaksjonen på filmen vil bli et fatalistisk «vi kan ikke gjøre noe med det?» Siktet LD-teamet mot en spesifikk respons?

Vi forstår den kommentaren. Men faktisk sier vi ikke at vi ikke kan gjøre noe med det. Det vi antyder (og mener) er at ingenting vil bli oppnådd ved å prøve å bruke de vanlige kanalene med sivil klage og oppfølgning.

Det er tydelig og klart at mainstream-media ikke vil hjelpe J7-sannhetsbevegelsen. Det er enda tydeligere at politiet og staten, av hvilken grunn det nå er, har gjort sitt beste for å hindre bevegelsen – så langt de kan uten å gå hjem til dere og ta dere av lufta. Å satse på at disse tre enhetene kan bli overtalt til å hjelpe dere vil ikke bære resultater – det er dette vi prøver å få frem.

Men hvorfor se på dem som de eneste mulighetene? Det finnes løsninger, det er måter å spre sannheten på, å stille spørsmål, innlede intelligent debatt og skape krav om svar blant den britiske befolkningen – men det skjer ikke ved å klage til media, politi eller staten.

Vi lot denne saken henge, ganske bevisst, fordi det som nå kreves fra J7 – og resten av befolkningen i hvert land i hvert vestlig samfunn som opplever store og dramatiske forandringer i livene deres, er, med ett ord, fantasi. Vi må tenke utenfor boksen, vi må skape nye metoder for å finne og spre informasjon, vi må finne nye måter å påvirke dem som har ansvar og som i teorien er ansvarlige overfor oss, men som har valgt å avvise tankene og meningene fra dem som har gitt dem dette ansvaret. Det er store endringer som gjøres med strukturen i samfunnet vårt – det er umulig å adressere disse endringene ved hjelp av det verktøyet som autoritetene har etterlatt oss med. Nye vinker må finnes.

Hvis vi vil være en sivilisert, rasjonell og moralsk nasjon må vi ha medier som holder øye med staten og holder den ansvarlig, og vi må ha en stat som overvåker politistyrken og holder dem ansvarlig, og vi må ha en politistyrke som anser sin primære rolle som å beskytte folket, ikke systemet. Vi må vurdere vår frihet og privatlivet som verdifulle saker som må beskyttes, ikke svekkes og eroderes, i navnet til en falskt og oppdiktet sikkerhet. Det er ingen lett løsning, men om vi nekter å fokusere oppfinnsomheten og intelligensen vår på å finne en, eller om vi faktisk tror at det ikke finnes en løsning, da, dessverre, er vi ferdig som et legitimt fritt og progressivt samfunn.

Dere fremmer noen veldig relevante poeng om hendelsene 7. juli, den geopolitiske sammenhengen de passer inn i, og de fundamentale og hastige strukturelle endringene i «demokratiet» som skjer i Storbritannia i form av uhindret økning i regjeringskontroll, overvåkning, og til slutt, begrensinger fra staten i alle former. Så, til slutt, hvordan ser dere for dere at kampanjen for sannheten om hendelsene 7. juli 2005 forsetter i et slikt klima?

Det er en veldig vanskelig sak. Befolkningen har allerede, for det meste, lagt bombene bak seg. Media nekter å gjenåpne eller å begynne å spørre på nytt, om bombene i London. De britiske styrkene er fremdeles i Irak og Afghanistan. Og makten til politiet ser ut til å bli forsterket hver uke – sist med annonseringen av fingerprint-scanning av trafikk-politiet, installeringen av iris-scanner på flere flyplasser i Storbritannia, og den absurde ID-kort-ordningen som er lite mer enn et fryktelig tyveri av skattebetaleres penger på et tidspunkt der skoler og sykehus blir stengt over hele Storbritannia.

Vi mener det er essensielt for oss alle å akseptere nå at den absolutte sannheten om Londonbombingen aldri vil bli avdekket hinsides rimelig tvil. Det viktigste er å få folk til å forstå at det som kan bli avdekket er fortsatt verdt å avdekke, ikke minst den fullstendig ulovlige rollen media har i å skape den offisielle avklaringen, tankesettet til politiet om at befolkningen ikke har rett til å se bevisene, men burde akseptere det de blir bedt om å tro, og den påståelige fornektelsen fra staten i forhold til å presentere et hint av en ordentlig granskning av det verste angrepet på britisk jord siden andre verdenskrig.

I praksis foreslår vi to handlingsruter.

Den første er å gjøre som vi sier i Ludicrous Diversion. Oversvøm politiet med «Freedom of Information»-anmodninger. Krev unnskyldninger fra media om feilene de gjorde i rapporteringen deres. Og spør staten gjennom stortingsrepresentanten din for svar på spørsmålene dine. Ikke gjør dette i den troen at de vil gi en god respons. Det vil de ikke. Gjør disse tingene for å samle konkrete bevis på hindringen av sannheten. Om media blir oppfattet som å nekte å stå for sine feil, kan det være at folk begynner å vurdere mulighetene for at feilene var overlagte. Om staten og stortingsrepresentanten din forsetter å ignorere spørsmålene om 7/7 kan det føre til at folk begynner å tenke over muligheten for at staten ikke vil finne svar på disse spørsmålene, eller faktisk ha dem stilt. Og om politiet blir oppfattet som å nekte å gi fra seg de mange bevisene de påstår å ha, kan det få folk til å vurdere muligheten for at bevisene faktisk ikke eksisterer. Og selvsagt, om media ber om unnskyldning og staten gir respons og politiet viser bevisene og de er troverdige og overbevisende, da kan vi alle akseptere det og åpent innrømme at vi tok feil da vi mistrodde dem (men ikke uten grunn) og forsette med livene våre. Rett skal være rett.

Den andre handlingsruten er å bruke kraften fra oppmerksomheten ved en overlagt hindring av sannheten til å lansere en nasjonal appell for privat, ubetinget finansiering til en fullstendig, offentlig holdt granskning. Denne burde sikte på å tiltrekke offentlig oppmerksomhet og skape en kort liste med saker som granskningen, representert ved det britiske folk, krever oppklaring på fra deres valgte representanter. Sammen med nødvendig finansiering for en slik granskning, må krefter bli brukt på å finne velrespekterte personer utenfor staten, mainstream-media, politi og rettsvesenet til å representere og lede granskningen. Modellen for en slik handling burde være granskningen som ble holdt i Storbritannia, ledet av Bertrand Russell, som satte spørsmål ved drapet på JFK. Dette vil ikke bli lett, men det er et spørsmål om å få momentum, om å nå en kritisk masse av offentlig støtte hvor media og statens fornektelse til å erkjenne dens eksistens ville bli sett på som mistenkelig til det ekstreme.

Forsett med det gode arbeidet. Det er lys i andre enden av tunnellen. Men det er en lang tunnel.

Klassekampen om Griffin og fredsprisen

Klassekampens Hans Petter Sjøli skriver 11. juli om fredsprisnominasjonen av professor David Ray Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september 2001 (PDF).

For undertegnedes del foregikk intervjuet per mail, så selv om journalistens valg av sitater denne gang ikke var så aller verst, kan de faktiske spørsmål og svar gi litt utfyllende informasjon for leseren:

Fra Hans Petter Sjøli <hansp@klassekampen.no>

Hei Viddal,

vi snakket på telefonen nettopp.

Hei, Hans Petter…

Vel, her er noen få spørsmål som jeg håper du kan svare relativt kort på:

1. Hvorfor har Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen gjort seg fortjent til fredsprisen?

Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september vil nok neppe få fredsprisen med Jagland ved roret, men hvis disse nominerte kandidatene har rett, er 11. september nøkkelen til krig og fred i Afghanistan, Pakistan og Irak. Griffins mål er en uavhengig granskning av 11. september for å få besvart de mange spørsmålene og uoverensstemmelsene.

2. Hvem står bak nominasjonen?

Jeg kjenner ikke til årets nominasjon i detalj, men her er i alle fall signaturene for fjorårets nominasjon:
http://www.911truth.no/wp-content/uploads/nobel-peace-prize-nom-2008-b.pdf

3. Dere blir beskyldt for å støtte den ultimate konspirasjonsteorien. Hva er det storsamfunnet ennå ikke har forstått om hendelsene 9/11? Og hvorfor?

I virkeligheten er «vi» mer avvisende enn støttende til «konspirasjonsteorier», idet vi avviser konspirasjonsteorien om det største terrorangrepet noensinne, at Osama bin Laden og ekstreme islamister skulle stå bak dette. Professor Griffins bestrebelser går i stor grad ut på å falsifisere - bevise feil - denne offisielle konspirasjonsteorien slik den er lansert av politikere og massemedier.

Det avisleserne og TV-seerne ofte ikke har fått med seg, er i korte trekk at en tredje skyskraper ble demolert i tillegg til Tvillingtårnene uten hjelp av et angripende fly, at titalls/hundrevis av øyenvitner/brannmenn meldte fra om eksplosjoner i tårnene, at det er funnet sprengstoffrester (detonert og udetonert) i støvet fra World Trade Center (publisert i vitenskapelig tidsskrift - www.911truth.no/harrit-2009.pdf), samt at Mossad-agenter ble ettersøkt, arrestert og mistenkt i New York 11. september 2001. Mossad er navnet på den militære etterretningen i Israel. Både eksplosjonsvitnemålene og Mossad-vinkelen ble forlatt eller lagt lokk på fra og med dag 2, 12. september 2001, og der har du altså hvorfor.

4. Kan 7/7 også være satt i scene av mektige krefter i USA/Storbritannia for å legitimere krigen mot terror/Afghanistan/overvåkingssamfunnet?

Keith Vaz meldte på 4-årsdagen for 7/7 at Underhuset nå skulle igang med den hittil største offentlige granskningen av Londonbombene, i praksis fra og med september i år. De som spekulerer snakker om britisk militær etterretning og/eller Mossad, men også her er hovedkravet fra den organiserte og dominerende delen av sannhetsbevegelsen at vi må få en *uavhengig* granskning av hendelsene.

Hvis du ikke bare skal skrive om hvor rare disse gruppene er, kan du jo tygge litt på spørsmålet om Underhuset noensinne ville konkludert med at den britiske stat var involvert i drap på egne velgere og skattebetalere? Dette er bakgrunnen for at både J7-kampanjen og overlevende som Rachel North nettopp ønsker en uavhengig granskning, fremfor en granskning utgått av Underhuset eller Parlamentet.

«Vi kan starte med 7/7 - Londonbombene - der et minnesmerke ble avduket i Hyde Park igår. Samtidig erklærte lederen for Innenrikskomiteen - House of Commons Home Affairs Committee - Keith Vaz ifølge Associated Press, The Telegraph, Ananova og en rekke andre medier at et panel vil ta fatt på en ny og mer omfattende granskning av 7/7-terrorbombingene.» (911truth.no 8. juli)

Med vennlig hilsen
Torstein Viddal
sekretær i 9/11 Truth Norge

Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

Motsigelser: Bush i klasserommet

Den offisielle historien om 11. september 2001 er spekket med selvmotsigelser. En av disse omhandler spørsmålet om hvor lenge Bush ble i klasserommet i Sarasota i Florida, morgenen 11. september.

Bush var der for å profilere sin utdanningspolitikk ved å bli fotografert mens hans lyttet til elevers høytlesning. Han ankom skolen 08.55 samtidig som han, ifølge rapporter, først ble klar over at et fly hadde truffet et av Tvillingtårnene. Bush avfeide krasjet som en ulykke og sa de ville fortsette og «gjøre lesegreia likevel».

Andrew Card

Bush kom inn til andreklassen til lærer Sandra Kay Daniels ca. 09.03. Rundt 09.06 kom presidentens stabssjef Andrew Card inn og hvisket i øret til Bush og fortalte ham, forklarte Card senere, at «Et andre fly har truffet det andre tårnet. Amerika er under angrep.»

Hva skjedde så?

Takket være Michael Moores film Fahrenheit 9/11, som kom ut i 2004, vet verden hva som så skjedde: Bush ble sittende i minutt etter minutt etter minutt.

Journalister, derimot, hadde rapportert om Bushs merkelige adferd mye tidligere. For eksempel 01.11.02, da Jennifer Barrs i Tampa Tribune skrev at etter Card hadde hvisket i øret til Bush, plukket presidenten opp boka si og leste med ungene «i åtte eller ni minutter». I sin bok fra 2002, Fighting Back, sier Washington Times’ Hvite Hus-korrespondent Bill Sammon, at Bush fortsatte å dvele selv etter at lesestunden var over, hvilket ledet Sammon til å utnevne ham til militærets «Øverstsomlekopp». ['dawdler in chief']

Brian Williams

Det hvite hus sin fremstilling rundt ettårsdagen

Et år senere begynte Det hvite hus, med Andrew Card i spissen, å gi en radikalt annerledes fremstilling av episoden. 09.11.02 fortalte Card det følgende til Brian Williams på NBC News: «Jeg trakk bort fra presidenten, og ikke mange sekundene etter unnskyldte presidenten seg fra klasserommet, og så samlet vi oss på venterommet og snakket om sitausjonen.» I en artikkel i San Francisco Chronicle 11.09.02 sa Card at etter at han hadde informert Bush om det andre angrepet, «så han opp - det var snakk om sekunder, men det virket som minutter. . . . Og han unnskyldte seg svært høflig til læreren og til elevene og så dro han.»

Karl Rove

Samme dag sa Karl Rove til Campbell Brown fra NBC News:

Andy Card gikk inn for å informere presidenten, og man kan huske det berømte fotografiet av ham hviskende i presidentens øre. Og presidenten var litt - du vet, han ville ikke skremme ungene. Han visste at øvingen snart var over. Så han ventet noen øyeblikk - bokstavelig talt - ikke lenge i det hele tatt, før han kom til avslutningen og han kom inn på personalrommet.

På samme dag fikk Card og Rove også ABC News til å bifalle deres reviderte fremstilling, i et program som ble sendt på ettårsdagen. Dette programmet inneholdt følgende segment:

Andrew Card: Jeg tror det var et, et øyeblikk av sjokk, og han stirret tomt i kanskje bare et sekund.

Charles Gibson

Charles Gibson: Presidenten forholder seg rolig og lar elevene fullføre.

Karl Rove: Presidenten vurderte i et sekund eller to å reise seg og gå ut av rommet. Men øvingen var snart slutt og han ville ikke skremme ungene.

Charles Gibson: Istedet dveler Bush, takker barna . . . og setter kurs mot klasserommet ved siden av.

Hjelp fra Frøken Daniels

I tillegg til å legge ut denne reviderte fremstillingen, vervet Bush/Cheney-administrasjonen støtte fra Sandra Kay Daniels, læreren for andreklassen ved skolen i Sarasota. I en artikkel som Los Angeles Times publiserte 11.09.02 sa hun:

Jeg visste noe var i gjære da president Bush ikke plukket opp boka og deltok i øvingen… Han sa, «Frøken Daniels, jeg må dra nå. Jeg etterlater viseguvernør Frank Brogan her for å gjennomføre talen for meg.» Når man så på ansiktet hans skjønte man at noe var galt. Jeg ba en liten bønn for ham. Han tok meg i hånden og dro.

Denne fremstillingen var radikalt avvikende fra det hun hadde sagt i artikkelen til Jennifer Barrs nevnt ovenfor, som kom ut bare ti dager før. Etter at Barrs sier «Bush glemte, tydeligvis i sin egen verden, boka han hadde i fanget,» siterer hun Daniels som også skal ha sagt: «Jeg kunne ikke sparke ham forsiktig… Jeg kunne ikke si ‘Ok, hr. president. Ta opp boka, sir. Hele verden ser på.’»

Gitt det faktum at Daniels meddelte denne fremstillingen bare ti dager tidligere, kan ikke hennes reviderte fremstilling forklares som dårlig hukommelse. Den eneste mulige forklaringen synes å være at Det hvite hus hadde overtalt henne til å bidra med å spre deres reviderte fremstilling. Hva kunne være Det hvite hus sitt motiv for å spre en falsk fremstilling, og til og med overtale Daniels til å hjelpe?

Ett sannsynlig motiv

På en side har du at Secret Service, som har ansvar for å beskytte presidenten fra enhver mulig fare for hans liv, burde ha antatt når det var klart at terroristene siktet etter ambisiøse mål, at presidenten kunne ha vært et av disse målene. Som en artikkel kommenterte: «Bushs tilstedeværelse gjorde. . . den planlagte lesestunden til et antatt mål,» fordi «det mye omtalte arrangementet ved skolen sørget for at Bushs posisjon denne dagen ikke var noen hemmelighet.» På den annen side observerte folk at Secret Service ikke handlet deretter. 12.11.01 kommenterte Canadas Globe and Mail: «Av en eller annen grunn skyflet ikke Secret Service-agenter [Bush] unna.»

Bill Balkwill

Bakgrunnen for denne kommentaren ble forklart av Philip Melanson, forfatteren bak en bok om Secret Service. «Med et pågående terrorangrep,» sa Melanson «burde prosedyren vært å få presidenten til nærmeste sikrede sted så raskt som mulig.» At dette faktisk ville vært standard prosedyre, illustreres av det faktum at så snart det andre angrepet på World Trade Center ble sett på TV, sa en agent til Sarasota County Sheriff Bill Balkwill: «Vi drar. Kan du få alle klare?»

Men denne agentens beslutning ble selvsagt overstyrt av en Secret Service-agent av høyere rang, slik at Bush ikke bare fikk bli i klasserommet i sju minutter eller mer, men også bli værende på skolen i ytterligere tjue minutter. Han fikk til og med lov til å levere en tv-tale til nasjonen, og dermed la alle vite at han fremdeles var på skolen.

Dette syntes som en særlig skjødesløs adferd i lys av rapporter som kom på det tidspunktet, som sa at så mange som elleve fly var blitt kapret. Secret Service burde ha fryktet at ett av disse flyene var på vei ned i skolen i samme øyeblikk. Secret Service sin atferd på sin side, antydet at det ikke hersket noen frykt for at skolen ville bli angrepet.

Secret Service sin adferd her står i grell kontrast til responsen to måneder tidligere, etter en rapport om at islamistiske terrorister kanskje kunne krasje et rutefly i G8-møtet i Genova, i et forsøk på å drepe president Bush. Den italienske regjeringen lukket luftrommet over Genova og installerte bakke-til-luft-raketter på flyplassen (David Sanger, New York Times, 25. september 2001). Selv med all denne beskyttelsen, overnattet Bush på et hangarskip, i stedet for å bo, som de andre statslederne, på et luksusskip (CNN, 18. juli 2001). Hvorfor så mye bekymring bare for et mulig terrorangrep med fly i Genova i juli, men ingen slik bekymring i Sarasota i september, når slike angrep faktisk var i gang?

Secret Services motvilje til å haste Bush unna syntes enda merkeligere i lys av rapportene om at visepresident Cheney, Condoleezza Rice, og flere av Kongressens ledere raskt ble tatt til trygge steder. Burde ikke beskyttelse av president Bush ha vært enda høyere prioritert? Som Susan Taylor Martin i St. Petersburg Times sier det den 4. juli 2004: «Et av de mange ubesvarte spørsmål om denne dagen er derfor hvorfor Secret Service ikke umiddelbart fraktet Bush til et sikkert sted, slik de tydeligvis gjorde med visepresident Dick Cheney.»

Det faktum at dette spørsmålet ble reist umiddelbart etter 9/11, og deretter fortsatte å bli reist, kunne godt ha blitt oppfattet av Det hvite hus som farlig. Dette spørsmålet hadde faktisk farlige konsekvenser, fordi det kunne føre - og i enkelte kretser førte - til slutningen at Bush ikke ble evakuert fra skolen fordi Secret Service visste at han ikke ville være et mål. Ønsket om å stoppe denne typen spekulasjoner var trolig grunnen til at Det hvite hus gjorde forsøk på å få en revidert fremstilling av Bush sin atferd innpodet i den offentlige bevissthet.

Granskningskommisjonens behandling av saken

Den merkelige adferden til Bush og hans Secret Service i Sarasota var til stor bekymring for familiene til dødsofrene etter 9/11. Ett av de sentrale spørsmålene fra Familienes styringskomité for 11. septemberkommisjonen var: «Hvorfor ble president Bush tillatt av Secret Service å bli værende ved Sarasota grunnskole, der han leser med barna?». (At dette spørsmålet ble stilt, ble innrømmet av Thomas Kean og Lee Hamilton, styreleder og visestyreleder i 11. septemberkommisjonen i boken Without Precedent: The Inside Story of the 9/11 Commission, s. 54, fra 2006). 11. septemberkommisjonen ga imidlertid ikke noe svar. Deres eneste reaksjon var å si: «Secret Service sa de gjerne ønsket å flytte presidenten til et tryggere sted, men ikke anså det som tvingende nødvendig for ham å løpe ut døren.» (9/11 Commission Report, s. 39). Det svaret antydet imidlertid at Secret Service kun hadde to alternativer: a) å løpe med presidenten ut døren, eller b) å tillate ham å være på skolen i en halvtime. Men det var et tredje alternativ: Secret Service kunne enkelt ført presidenten rolig ut døra, puttet ham i presidentlimousinen, og kjørt ham avgårde.

Pressens behandling av saken

En artikkel i The Wall Street Journal i mars 2004, «Government Accounts of 9/11 Reveal Gaps, Inconsistencies», var en av de få historiene i mainstream-pressen som rapportere om motsetninger i den offisielle historien om 9/11. Når avisen spurte Det hvite hus om motsetninger omkring Sarasota-hendelsen spesielt, prøvde ikke talsmann Dan Bartlett å forsvare Det hvite hus sin reviderte fremstilling, og han bekreftet at Bush hadde vært i klasserommet i minst sju minutter etter mottaket av rapporten om det andre angrepet. Bush dro ikke umiddelbart, sa Bartlett, fordi «Hans instinkt var å ikke skremme barna ved å styrte ut av rommet.»

Dan Barlett

Men selv om Bartlett sin uttalelse hadde vært en akseptabel forklaring på hvorfor Bush ikke gjorde det som Card og Rove hevdet han gjorde, er det virkelige spørsmålet, som artikkelen i The Wall Street Journal ikke adresserte, hvorfor Det hvite hus, gjennom Card, Rove, og Daniels, ga en feilaktig fremstilling. Dette er et spørsmål som pressen generelt burde ha utforsket. Spesielt ABC News, NBC News, San Francisco Chronicle, og Los Angeles Times, som var blitt brukt til å spre Det hvite hus sin feilaktige fremstilling, burde ha krevd at det Det hvite hus forklarte hvorfor de satte ut en direkte uriktig fremstilling av saken. Disse avisene og tv-selvskapene skyldte sine lesere og seere et dementi og et forsøk på å finne ut hvorfor Det hvite hus brukte dem til å spre løgn.

I tillegg til å finne ut hvorfor Det hvite hus løy, burde pressen selvfølgelig også forsøke å finne svaret på det opprinnelige spørsmålet: Hvorfor tok ikke Secret Service Bush til et trygt sted umiddelbart?

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 1 i dr. David Ray Griffins 9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Olive Branch, Northampton, mars 2008). Originaltekst til norsk ved Erik Kamfjord. Takk til Simen Juterud og Torstein Viddal for korrekturlesing, språkvask og desking.

Mumbai-intellektuelle innleder folkelig granskning

En gruppe indiske intellektuelle har gjennom paraplyorganisasjonen Awami Bharat startet en folkelig granskning av det siste terrorangrepet i Mumbai i november 2008.

Dette er deres pressemelding fra like før jul - «Exposing the Politics of Terror».

Pressekonferanse
Marathi Patrakar Sangh, CST, Mumbai
20. desember 14.00 - 15.00

Talere: Feroze Mithiborwala (Rashtriya Samaj Paksh - nasjonal visepresident),
Kishore Jagtap (Awami Bharat - talsperson),
Dilip Bansode (Bharip Bahujan Mahasangh - president - Mumbai) og
Mulniwasi Mala (Phule-Ambedjari Vichar Manch)

Vi krever en høynivågranskning av drapene på Karkare, Kamte og Salaskar.

Det er nokså forvirrende å se at regjeringen nekter å iverksette en granskningskommisjon for å fjerne all tvil, til tross for det faktum at både regjeringen og visse deler av massemedia prøver å undertrykke folkets protester etter drapene på de tre heroiske antiterror-offiserene. Saken er at hvis det er så opplagt som de vil ha oss til å tro, hvorfor er da regjeringen så nervøse? Det i seg selv reiser tvil og gir rom for enda mer mistanke.

Vi støtter også kravet fra A.R. Antulay og er takknemlige for at han har brakt denne saken til hjertet av den nasjonale debatten. Ånden er ute av flasken. Det eneste svaret er å beordre en granskning. Kommentarene fra A.R. Antulay har gitt liv til den latente skepsisen i alle samfunnslag, og folkemeningen avviker betydelig fra det mediene vil ha oss til å tro.

Som ledd i den folkelige granskningen vi dermed blir nødt til å gjennomføre, er noen av spørsmålene:

1. Politiets versjon hevder enda at Karkare døde av AK-47-kuler. Vår granskning viser at han ble drept av 9mm-kuler avfyrt fra en revolver, og som traff ham i halsen. Vi krever at obduksjonsrapportene for alle de drepte må offentliggjøres.
2. Vi krever at ringeloggene offentliggjøres, da dette endelig vil bevise hvem det var som sendte de tre offiserene til Cama-sykehuset. Det vil avsløre navnene på politimennene og politikerne som var involvert, deres posisjon og tidspunktet for samtalene.
3. Karkare var kjent for å være en dreven offiser, og det er uforståelig for oss hvorfor han skulle gå uforberedt i kamp mot terroristene.
4. Under skytingen ved Cama-sykehuset, hvorfor ble ikke politifolk ved Azad Maidan-stasjonen knappe 100 meter unna tilkalt for å omringe terroristene på sykehuset?
5. Hva skyldes de motstridende rapportene i media om selv tid og sted for drapene gjennom de første dagene? Hvorfor ga ikke politiet oss et klart bilde av hendelsene, slik som de prøver å gjøre nå?

Grunnen til at folk hverken stoler på politiets offisielle versjon eller versjonen til de etablerte mediene, er at disse sektorene har villedet og feilinformert folket om terrorangrepene i Malegaon, Jalna, Parbhani, Beed, Nanded, Kanpur, Ajmer og Mecca Masjid i Hyderabad, samt Samjhauta Express, for bare å nevne noen. Granskningene til ATS-gruppen (Anti Terror Squad) avslørte at disse terrorangrepene ble utført av terrorceller fra Abhinav Bharat, ledet av Purohit og Sadhvi Pragnya. Røttene til disse cellene strakk seg også inn i Bajrang Dal, ABVP og inn i Bhonsla-militærskolen.

Videre har media i detalj gjengitt politiets versjon uten å utføre noen uavhengig undersøkelse, med noen få hederlige unntak fra enkelte journalister og aviser.

Denne uansvarlige og ukritiske dekningen har forårsaket stor skade på nasjonen og bidratt til demoniseringen av en sektor av samfunnet vårt. Det er derfor svært vanskelig å stole på regjeringen, politiet og media, og de bør alle sammen gå i seg selv hvis de skal ha et håp om å vinne tilbake massenes tillit. Et antall muslimske ungdommer ble feilaktig arrestert, torturert, varig skadet og stemplet for livet som terroristene bak de nevnte eksplosjonene som ble sporet tilbake til Sangh Parivar. De arresterte ble frikjent av retten, og andelen dømte er dermed på knappe 1-2%, til tross for alt oppstyret rundt oss.

Rullebladet til de nevnte samarbeidende samfunnsinstitusjonene er med andre ord ikke det reneste.

Hvem har ansvaret for de mennesker og familier som er ødelagt? Domstolene er nødt til å etablere en praksis med innsyn og balanserende instanser som kan kontrollere en ustyrlig politistyrke gjennom en økt samfunnsmessig oversikt, som kan gi kompensasjon til alle dem som er ofre for falske anklager og overgrep.

Et annet poeng er at folk ikke kan forstå hvorfor drapene på ATS-offiserene ikke granskes nærmere.

Før terrorangrepet var mistanken rettet mot BJP og Sangh Parivar. Dette er et faktum som ingen kan bestride eller avfeie. En hel infrastruktur av terror ble sakte, men sikkert rullet opp, til Hindutva-høyres store fortvilelse. Lederne og avisene til denne sektoren kom med klare trusler mot Karkare, og dette er ingen hemmelighet. Dermed vil en direkte følge av drapene på ATS-offiserene være at granskningen begraves og Sadhvi Pragnya og Purohit slipper unna. Og terrornettverket vil være intakt og rede til å spre mer terror.

De som tjener mest på hele denne skitne terrorepisoden er dermed uten tvil de politiske og sosiale organisasjonene som var ved å bli avslørt og få sitt kriminelle terrorspill åpenbart. Derav mistankene hos massene i folket!

Vi krever også at Ratan Tata ber politiet og de væpnede styrkene om unnskyldning etter hans uttalelser om at de var ute av stand til å hindre terroristene.

Faktum er at terroristene hadde våpen og ammunisjon for hele 60 timer. Alt dette ble ikke brakt inn bare ved hjelp av en gummibåt. En stor mengde våpen var åpenbart blitt lagret i både Taj og Oberoi før terroristene kom til stedet. Dette faktum er vesentlig for granskningen, det hadde ikke kunnet skjedd uten samarbeid fra innsiden. Og selv om Tata mottok adekvate advarsler, nektet han å etterfølge sikkerhetskravene «for ikke å bry gjestene». Denne apatien førte hundrevis i døden.

Videre har Tata uttalt at han vil kontakte «eksterne byråer» (les: Mossad) for håndtering av intern sikkerhet. Privatiseringen av sikkerheten, forsvaret og hærstyrkene vil undergrave vår nasjonale sikkerhet. Ratan Tata har knyttet bånd til israelsk og amerikansk romfarts- og våpenindustri.

Vi står derfor ved vårt tidligere standpunkt om at visse politiske krefter i vårt eget land organiserte dette terrorangrepet ved hjelp av amerikanske CIA og israelske Mossad, som organiserte leie-terroristene fra Pakistan for angrepet på Mumbai. Et genuint terrorangrep var påkrevd for at:

• India skulle alliere seg ytterligere med den USA-israelske kretsen, og hvert eneste terrorangrep har tjent denne agendaen. Det er ingen tvil om dette faktum. Hvert eneste terrorangrep isolerer og demoniserer indiske muslimer, og gir spillerom for taktikk av Bush- og Israel-typen.
• Da den indiske elite tilslutt ble angrepet, nådde krigshissingen feberhøye proporsjoner, noe som aldri var tilfelle før Aam Aadmi fikk ta støyten.
• USA sitter fast i en nederlagsdømt hengemyr i Afghanistan, og trenger hjelp fra indiske tropper for å kompensere for bortfallet av deres europeiske NATO-allierte, som nå hurtig forlater det synkende skipet. Sovjetunionen tapte krigen med 350.000 soldater, og USA har med sine 150.000 små sjanser. Man forsøker derfor alle muligheter for å få presset Pakistan til å føre krig i Afghanistan, og Mumbai-terroren tjener USAs interesser i regionen.
• Hva verre er, er at Indias oppgave er å demme opp, true og føre krig hvis det trengs mot et kjernefysisk væpnet Pakistan. Krisen i regionen er skapt av USA, Saudi-Arabia, Israel og Pakistan, og vi bør så langt som mulig søke å unngå det amerikanske agnet, da dette bare vil spre ødeleggelsen og krigen til India og hele regionen.

For dem som mener denne teorien er langt ute, er det bare å studere operasjonene til CIA og Mossad inne i Pakistan.

Noen fakta:

• Som alle vet har CIA dyptgående røtter i Pakistan.
• ISI-sjefen, generalløytnant Shuja Ahmad Pasha, er utnevnt av USA.
• Militærsjef Ashfaq Parvez Kayani er også utnevnt av USA.
• USA blokkerte nylig forsøket fra den sivile regjeringen på å få kontroll over ISI og militæret, og det er faktisk USA som har aller størst innflytelse over disse sektorene, langt større enn den sivile regjeringen.
• ISI og det pakistanske militæret er nummer 3 på listen over mottagere av økonomisk støtte fra USA, etter Israel og Egypt.
• Gang på gang har CIA og Mossad organisert disse terroristgjengene for angrep i Bosnia, Tsjetsjenia, Kosovo, Afghanistan og deler av Sentralasia, i Sør-Amerika og andre deler av verden. Faktisk spilte Lashkar e Taiyaba (LeT) en rolle i Bosnia via ISI-CIA-nettverket. Alt dette er dokumentert, og tvilere er velkommen til å utfordre oss offentlig.
• Den amerikanske skolen for trening av terrorister ligger ved Fort Benning i Georgetown. «School of the Americas» - også kalt «The Western Hemisphere School for Security Co-operation» (www.soaw.org). Dette er verdens fremste institusjon for terrortrening, og den er særlig beryktet i Sør-Amerika, som har fått smake den største støyten av USA-støttede dødsskvadroner.

Ettersom media nå med rette har luftet muligheten for Dawood Ibrahims medvirkning i terrorangrepet, må vi fortsette en grundig granskning av saken. Dawood jobber uten tvil for ISI og deres kriminelle aktiviteter, som spenner fra narko-terrorisme til hvitvasking og smugling. Alle disse faktorene bidrar til å skape en terrorindustri.

Det faktum som ikke beskrives, er at Dawood i lengre tid har vært en CIA-medhjelper. Ifølge en viktig artikkel av Jeremy Hammond, som er redaktør i det respekterte Foreign Policy Journal, har Dawood arbeidet for CIA-ISI spesielt med narkotikaoperasjonene deres i Afghanistan, Sentralasia og Europa. Den russiske skribenten Vladimir Radyunin har skrevet om CIAs rolle i den økende heroindyrkingen og -produksjonen i Afghanistan, og den trusselen dette utgjør for Russland på grunn av den utstrakte og økende tilgjengeligheten av raffinert heroin. Nettstedet ciadrugs.com vil gi deg alle de nødvendige referansene, hvis du måtte bry deg nok til å researche saken. Og det er bare en begynnelse.

Nariman House og den israelske faktor

Et spørsmål som stadig forundrer er hvorfor Nariman House ble angrepet. Hvorfor ble denne bygningen i Colaba angrepet? Det vanlige svaret er at de gikk etter jøder. Enig!

Men hvorfor ikke angripe det israelske konsulatet ved Nariman Point, bare en kilometer fra Oberoi, i stedet for å gå hele veien inn til Colabas bakgater, og til en bygning uten noen strategisk verdi? Det israelske konsulatet ville absolutt virke mer sannsynlig.

Vi mener jødene som ble drept ble pekt ut fordi de var ikke-zionister.

Det er to spor som peker i denne retningen:

1. Under begravelsen nektet familien til de falne å legge det israelske flagget over kisten, og de sa opprørt at «vi er ikke zionister».
2. Til tross for pågående insistering fra de israelske myndighetene, nektet Nariman House-familien å oppgradere sikkerheten i bygningen, da de sa de festet lit til sin Gud (Jahve). Faktum i saken var altså at Holtzberg-familien - i motsetning til de fleste jødiske familier som er ekstremt sikkerhetsfokuserte - nektet å iverksette selv det mest grunnleggende som selv vanlige Mumbai-innbyggere ville ha sett på.

For dem som bare har en grunnleggende kjennskap til historien om striden mellom zionistene og anti-zionistene blant jødene de siste 125 år, vil teorien og faktaene over gi god mening (les A. Lilienthal).

Det er derfor vår erklærte posisjon at det var Mossad som hadde angitt Nariman House som ett av målene for LeT-terroristene.

Vi fordømmer også rollen og de skiftende posisjonene til Pakistans regjering og militærvesen. Alt må settes inn på å ødelegge terrorinfrastrukturen til LeT og Jaish, uten utsettelser, og Hafeez Saeed og Azhar Mahmood, samt Dawood må arresteres og prøves og dømmes.

Problemet er at vi har å gjøre med regjeringene fra begge sider av grensen, som begge er nære allierte med den USA-israelske kretsen.

Vår utfordring er derfor å skape en genuint nasjonalistisk og anti-imperialistisk bevegelse i India og over hele regionen.

Spesifike etterretningsopplysninger

Det er en freidig løgn at RAW hadde feilet i sitt forsøk på å samle informasjon og advare regjeringen og de ulike forsvarsrelaterte sektorer. RAW avlyttet LeTs satellittelefoner, advarte om båten som la ut fra Karachi, fotograferte den samme båten fra spionflyet sitt, ga spesifike koordinater til marinen den 19. november, som til og med medførte at båten ble stanset, men sluppet gjennom på grunn av de falske ID-kortene som var utstedt i Probandar (Gujarat). RAW hadde angitt målene som Taj og Marriot, tidsrommet, 21-23, og både senteret og staten var klar over disse fakta. Spørsmålet er derfor: handlingslammelse eller delaktighet?

Interessant nok hadde CIA advart den indiske regjering om det kommende angrepet. Det grunnleggende spørsmålet er hvorfor CIA ikke advarte den sivile (pakistanske) regjering ledet av Zardari og Gilani, samt hvorfor de ikke la press på ISI og organisasjonens terroristgjenger om å avblåse angrepet.

Er ikke dette åpenbare spørsmål som vi burde stille?

Trekk dine egne konklusjoner!

Det er også andre spørsmål som vil dukke opp som del av vår «Folkegranskning», og som vi vil fortsette å dele med den folkelige offentligheten. Harde spørsmål som ikke stilles, og svar som helst vil forbli gravlagt.
.
Dette er oppgaven vi har foran oss, og sannheten vil seire.

Satyamev Jayate!

Organisatorer:
Sayeed Khan, Varsha V V, Amol Madame, Jagdish Nagarkar, Shridhar Shirsagar, Arif Kapadia, Chetna Birje, Reshma Jagtap, Jyoti Bedekar, Afaq Azad, Winnie Thomas, Tito Eapen, Avinash Kamble, Munawwar Khan, Harshawardhan Vartak, Ghazala Azad, Irfan Mulla, Inayat Gaurav Kariya, Hussain og Anil.

Oversatt fra Mumbai-bloggen Awami Bharat.

Motsigelser: Når ankom Cheney bunkeren?

Når det kommer til morgenen den 11. september, er alle enige i at på et tidspunkt etter 09:03 (da det søndre tårnet av World Trade Center ble truffet) og før klokken 10:00, gikk visepresident Dick Cheney ned til Presidentens Kriseoperasjonssenter (Presidential Emergency Operations Center [heretter kalt PEOC]), noen ganger kalt “bunkeren”, under østfløyen av Det Hvite Hus. Alle er også enige i at Cheney hadde ansvaret etter han kom dit - at han enten tok avgjørelser eller videreførte avgjørelser fra President Bush. Men det er voldsom uenighet når det kommer til det nøyaktige tidspunktet Cheney ankom PEOC.

Pentagon 11.09.01
09:38- ca.10:08

Ifølge 11.septemberkommisjonens rapport ankom Cheney “like før 10:00, kanskje 09:58″ (”The 9/11 Commission Report [heretter kalt 9/11CR], s.40″). Men dette offisielle tidspunktet motsier imidlertid nesten alle tidligere rapporter, noen av disse hadde Cheney i bygget før 09:20. Denne forskjellen er viktig fordi, om 11.september-kommisjonens tidspunkt er det rette, hadde ikke Cheney ansvaret i PEOC da Pentagon ble truffet, heller ikke for mesteparten av perioden da United Flight 93 nærmet seg Washington. Men om rapportene som hevder han var der inne 09:20 er korrekte var han ansvarshavende i PEOC hele denne tiden.

Minetas rapport på Cheneys tidlige ankomst

Den mest velkjente av de forklaringene som motsier 11.septemberkommisjonen kom fra samferdselsminister Norman Mineta, under hans offisielle vitneforklaring til 11.septemberkommisjonen 23.mai 2003. Mineta sa han “ankom PEOC rundt 9:20 på morgenen”, og rapporterte at han da overhørte deler av en pågående samtale, som tydeligvis hadde begynt før han kom, mellom en ung mann og visepresident Cheney. Denne samtalen dreide seg om et fly med retning mot Washington og endte med at  Cheney bekreftet at “ordren gjelder fremdeles”. Da kommisær Timothy Roemer senere spurte Mineta om hvor lenge etter hans ankomst han overhørte denne samtalen om hvorvidt ordrene fremdeles gjaldt, svarte Mineta: “Antakelig mellom fem og seks minutter.” Roemer pekte ut at dette ville bety “omtrent 09:25 eller 09:26″.

Dette er en bemerkningsverdig motsigelse. Gitt det faktum at Cheney, ifølge Mineta, hadde deltatt i en pågående ordveksling, måtte han allerede ha befunnet seg i PEOC i flere minutter før Minetas ankomst 09:20. Dersom Cheney hadde vært der siden 09:15, ville dette tilsi en 43 minutter lang motsigelse mellom Minetas vitneforklaring og 9/11 CR. Hvordan kunne en slik enorm motsigelse eksistere?

En mulig forklaring ville være at Mineta tok feil. Likevel stemmer historien hans med historiene til mange andre vitner.

Andre rapporter som støtter Cheneys tidlige ankomst

Richard Clarke

Richard Clarke rapporterte at han,Cheney og Condoleezza Rice hadde et kort møte rett etter 09:03, dette fulgtes av at Secret Service [føderal politietat med ansvar for bl.a. å beskytte presidenten. red. amn.] ville at Cheney og Rice skulle gå ned til PEOC. Men Rice ble imidlertid med Clarke til det Hvite Hus’ videokonferansesenter først, der Clarke skulle sette opp en videokonferanse, som begynte omtrent 09:10. Etter å ha vært der et par minutter sa Rice, ifølge Clarke: ‘Du kommer til å trenge avgjørelser raskt. Jeg går til PEOC for å være sammen med visepresidenten. Fortell oss hva du trenger.’ Norman Mineta kom omtrent 09:15 og Clarke “foreslo at han skulle slutte seg til visepresidenten” (”Against All Enemies, 2-5″). Slik impliserte Clarke at Cheney befant seg i PEOC flere minutter før 09:15.

Charles Gibson

I et ABC News program et år etter 11.september, rapporterte Cheneys Hvite Hus-fotograf David Bohrer at agenter fra Secret Service kom inn på Cheneys kontor kort tid etter 09:00 og sa, “Sir, du må bli med oss.” Under det samme nyhetsprogrammet sa Rice: “Mens jeg prøvde å finne samtlige av de øverstkommanderende, kom Secret Service inn og sa, ‘Du må gå ned til bunkeren nå. Visepresidenten er der allerede. Det kan være at et fly har retning mot det Hvite Hus.’ ” Charles Gibson fra ABC sa da:
“I bunkeren sluttet Rice og samferdselsminister Norman Mineta seg til visepresidenten.” (”9/11: Interviews by Peter Jennings,” ABC News, 11.09.02)

11.septemberkommisjonens påstand om sen ankomst

11.septemberkommisjonen innrømte at visepresidenten ble skyndt ned til PEOC etter man fikk nyss i at et fly var på vei mot det Hvite Hus. Den påsto imidlertid at man ikke hadde fått vite dette før 09:33. Men allerede da, ifølge kommisjonen, fikk Secret Service umiddelbart en beskjed til, som sa at flyet hadde snudd, så “Ingen forsøk ble igangsatt for å evakuere visepresidenten på dette tidspunktet.” Det var ikke før “like før 09:36″ at Secret Service beordret Cheney under jorda (9/11 CR s.39). Men selv etter at han gikk inn i korridoren under jorda 09:37, gikk ikke Cheney direkte til PEOC. Snarere:

Da de kom inn stoppet visepresident Cheney og agentene i et område av tunnelen som hadde en sikret telefon, en benk og en TV. Visepresidenten ba om å få snakke med presidenten, men det tok tid før de kom fram på telefonen. Han fikk vite i tunnelen at Pentagon hadde blitt truffet, og han så bilder av røyk som kom opp fra bygningen på TV-en. (9/11 CR s.40)

Lynne Cheney

Deretter, etter Lynne Cheney “sluttet seg til ektemannen i tunnelen” påsto kommisjonen at, “Fru Cheney og visepresidenten forflyttet seg fra tunnelen, til tilfluktsrommet til konferanserommet” etter telefonsamtalen ble avsluttet, det var ikke før 09:55. Angående Rice, la kommisjonen til, “ankom hun konferanserommet like etter visepresidenten” (9/11 CR s.40).

Motsigelsen kunne ikke vært mer tydelig. Ifølge kommisjonen var Cheney langt ifra å ankomme PEOC før 09:20, som hevdet av Mineta og andre, og ankom ikke før omtrent 09:58, 20 minutter etter Pentagon ble truffet 09:38, som han hadde fått vite i korridoren.

Cheneys forklaring på Meet the Press

Tim Russert

11.septemberkommisjonens forklaring motsa til og med Cheneys egen forklaring fra et velkjent intervju. Da han snakket med Tim Russert fra NBCs Meet the Press kun fem dager etter 11.september, sa Cheney: ”Etter jeg snakket med presidenten, …gikk jeg ned i…PEOC…da jeg ankom dit etter kort tid, fikk vi vite at Pentagon hadde blitt truffet.” Derfor indikerte Cheney selv at han hadde ankommet PEOC før (09:38) angrepet på Pentagon, ikke 20 minutter etterpå, som kommisjonen senere påstår.

Håndtering med motsigelsene

Condoleezza
Rice

Hvordan håndterte 11.september-kommisjonen det faktum at dens påstand om Cheneys ankomst i PEOC hadde blitt motsagt av Bohrer, Clarke, Mineta, Rice, flere nyhetsrapporter og til og med Cheney selv? Den unnlot å nevne noe om disse motsigende rapportene. Av disse forsømmelsene, var den viktigste kommisjonens unnlatelse av å nevne Norman Minetas vitneforklaring, selv om den ble gitt til kommisjonen i en åpen høring - dette kan bli sett ved å lese referatet fra høringen (23-mai, 2003). Denne delen av Minetas vitneforklaring var også slettet fra den offisielle versjonen av videoopptaket fra 11.september-kommisjonens høringer i 11.septemberkommisjonsarkivene. (Imidlertid kan man se de på internett.)

Lee Hamilton

Under et intervju for den kanadiske tv-stasjonen CBC i 2006, ble Hamilton [nestformann i 11.septemberkommisjonen. red. amn.] spurt om hva “Mineta fortalte kommisjonen om hvor Dick Cheney befant seg før 10:00 den morgenen.” Hamilton svarte: “Det husker jeg ikke.” (”9/11: Truth, Lies and Conspiracy: Interview: Lee Hamilton,” CBC News, 21.august 2006). Det var overraskende at Hamilton ikke kunne huske dette, fordi han var den som hadde forhørt Mineta da han fortalte historien om den unge mannens samtale med Cheney. I tillegg hadde Hamilton startet forhøret med å si til Mineta: ” Du befant deg i PEOC store deler av dagen. Jeg tror du var der med visepresidenten.” Og Minetas ordveksling med Timothy Roemer, under hvilket det ble fastslått at Mineta hadde ankommet omtrent 09:20, kom umiddelbart etter Hamiltons forhør. Likevel sa Hamilton, som ikke kunne huske noe av dette, bare “Vi tror at visepresident Cheney ankom bunkeren like etter klokken 10.”

Tilintetgjørelsen av Minetas problematiske vitneforklaring

For å kunne se mulige motiver for 11.september-kommisjonens innsats for å viske ut Minetas historie fra den offentlige forklaringen, må vi se på samtalen han rapporterte til kommisjonen. Han sa:
“I løpet av tiden flyet var på vei mot Pentagon, var det en ung man som kom inn å sa til visepresidenten, ‘Flyet er 50 miles unna.’ ‘Flyet er 30 miles unna.’ Og da det kom ned til ‘Flyet er 10 miles unna,‘ la den unge mannen til, til visepresidenten, ‘gjelder ordrene fremdeles?’ Og visepresidenten snudde hodet brått mot ham og sa, ‘Selvfølgelig gjelder ordrene fremdeles. Har du hørt noe som tilsier det motsatte?’ ”

Donald Rumsfeld

Minetas historie hadde farlige implikasjoner når det gjaldt angrepet mot Pentagon, som skjedde 09:38. Ifølge 11.september-kommisjonen visste ikke militæret at et luftfartøy fløy i retning Pentagon før 09:36, så det “hadde på det meste ett eller to minutter på å reagere på det uidentifiserte flyet som nærmet seg Washington” (9/11 CR s.34). Den påstanden var nødvendig for å kunne forklare, blant annet, hvorfor Pentagon ikke hadde blitt evakuert før det ble truffet - et faktum som resulterte i 125 dødsfall. En talsmann for forsvarsminister Rumsfeld, som ble spurt hvorfor denne evakueringen ikke hadde funnet sted svarte: “Pentagon var simpelthen ikke klar over at dette luftfartøyet var på vei mot oss” (Newsday, 23.september, 2001). Minetas vitneforklaring impliserte, i motsetning til dette, at Cheney og andre visste at et luftfartøy var på vei mot Washington omtrent 12 minutter før dette angrepet.

Enda mer problematisk var spørsmålet om hva “ordrene” gikk ut på. Mineta gikk ut fra, sa han, at det var ordre om å skyte ned flyet. Men flyet ble ikke skutt ned. I tillegg ville de forventede ordrene, spesielt på en dag der to kaprede flyselskap allerede hadde krasjet inn i bygninger i New York, være å skyte ned hvilket som helst ikke-militært luftfartøy som entret det “forbudte” luftrommet over Washington, hvor “sivil flygning alltid er forbudt”(”Pilots Notified of Restricted Airspace; Violators Face Military Action,” FAA Press Release, 28.september, 2001). Hvis disse ordrene hadde blitt gitt, hadde det ikke vært noen grunn til å spørre om de fremdeles gjaldt. Spørsmålet hørtes kun fornuftig ut om ordrene innebar noe unormalt - å ikke skyte ned flyet. Følgelig virket det som Mineta uforvarende hadde rapportert Cheneys bekreftelse av beordringer om å avblåse beredskapen.

At Minetas rapport ble sett på som farlig, kommer fram av det faktum at 11.septemberkommisjonen, i tillegg til å slette Minetas vitneforklaring og forsinke Cheneys ankomst til bunkeren med om lag 45 minutter, også erstattet Minetas historie med en ny historie om et innkommende luftfartøy. Ifølge 11.septemberkommisjonen er dette hva som virkelig skjedde:

Sambandet i tilfluktsrommet begynte å motta rapporter fra Secret Service om et luftfartøy i retning Washington 10:02. På et tidspunkt mellom 10:10 og 10:15 underrettet en militær tjenestemann visepresidenten og andre at luftfartøyet var 80 miles unna. Visepresident Cheney ble spurt om tillatelse til å angripe luftfartøyet…Visepresidenten ga tillatelse til at et jagerfly kunne angripe luftfartøyet… Den militære tjenestemannen kom tilbake et par minutter senere, antakelig mellom 10:12 og 10:18, og fortalte at luftfartøyet var 60 miles unna. Han ba igjen om tillatelse til å angripe. Visepresidenten sa igjen ja. (9/11 CR s.41)

11.septemberkommisjonen presenterte på denne måten historien om luftfartøyet i retning Washington, som en historie som endte med ordre om å skyte ned flyet, ikke om å avblåse beredskapen. Og med å la det hende etter 10:10 greide kommisjonen både å avassosiere det fra angrepet på Pentagon og å utelukke muligheten for at Cheneys tillatelse til å skyte ned flyet kunne ha ført til at United Flight 93 styrtet (ifølge kommisjonen krasjet det, klokken 10:03).

Gitt det faktum at 11.septemberkommisjonens redegjørelse om Cheneys nedstigning til bunkeren motsa vitneforklaringen til Norman Mineta og flere andre vitner, inkludert Cheney, er kongressen og pressen nødt til å iverksette etterforskninger for å finne ut hva som egentlig hendte.

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 2 og 3 i Dr. David Ray Griffins
9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Northampton: Olive Branch, Mars 2008).
Originaltekst til norsk ved Hilde Chruicshank og Erik Kamfjord

9/11 Truth nominert til Nobels fredspris 2008

Begrunnelse for nominasjonen av
David Ray Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen til Nobels fredspris 2008
Støttet av 10 professorer eller nåværende eller tidligere parlamentarikere

Krigene i det 21. århundre – det USAs president har kalt ’Den globale krigen mot terror’ – begrunnes med en tragisk hendelse: angrepene mot New York og Washington den 11. september 2001. Denne hendelsen skulle komme til å rettferdiggjøre forkjøpskriger mot fiender som virket å være overalt og ingen steder. Fra 2001 ble terrorisme presentert som den største trusselen mot vestlige samfunn, og det fremste bevis for denne trusselen, ble vi fortalt, var hendelsene den 11. september.

I de senere årene har imidlertid 9/11 Truth-bevegelsen og deres fremragende akademiker David Ray Griffin presentert sterke bevis for at angrepene den 11. september ikke ble utført av islamistiske terrorister, slik vi er blitt fortalt, men av en amerikansk ’krigselite’ som påskudd for å gå til krig mot Afghanistan og Irak (kriger som allerede var vedtatt). David Ray Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen har presentert overbevisende bevismateriale som viser at denne ’krigseliten’ utførte disse angrepene for å etablere en ny fiende etter Den kalde krigen, og for å starte kriger i tråd med sine økonomiske og politiske interesser. Vi mener det viktigste bidraget til fred i det 21. århundre er avsløringen av denne elitens politiske spill og fjerningen av de falske begrunnelsene for dens aggressive kriger. Dette har Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen gjort på glimrende vis. Dersom angrepet den 11. september var en amerikansk ’falskflaggoperasjon’ for å rettferdiggjøre kriger i Midtøsten, bør avsløringen av dette faktum hedres med Nobels fredspris. Vi nominerer derfor med dette David Ray Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen til å dele Nobels fredspris for 2008.

Siden 2001 har de store massemediene – de viktige avisene, TV-kanalene og pressebyråene – vært instrumenter for krigspropaganda. Mens flere og flere akademikere, militære offiserer og etterretningsanalytikere presenterte en voksende mengde bevis for at 9/11-angrepene mot New York og Washington ble utført av folk på innsiden av USA-systemet, rapporterte ikke mainstreammediene denne informasjonen. Til tross for det faktum at nesten 50% av USAs befolkning er skeptiske til den offisielle versjonen av 11. september, har massemedia ikke presentert bakgrunnen for denne skepsisen. De regulære massemedienes manglende evne til å ivareta sitt demokratiske ansvar har tvunget 9/11 Truth-bevegelsen til å legge informasjonen sin ut på internett. Til tross for korrupsjonen i de regulære massemediene har David Ray Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen kunnet presentere vesentlig informasjon som kunne ha vendt krig til fred. Dette har slik vi forstår det gjort dem til de mest verdige kandidatene til Nobels fredspris.

9/11 Truth-bevegelsen begynte som en marginal gruppe aktivister og akademikere som stilte spørsmål ved den offisielle versjonen av 11. september-hendelsene. I dag omfatter denne bevegelsen rundt 100 professorer, over 200 arkitekter og ingeniører, 100 tidligere militæroffiserer og etterretningsanalytikere, over 60 piloter og 200 overlevende eller etterlatte etter 11. september (se nedenfor). 9/11 Truth-bevegelsen omfatter også tidligere europeiske regjeringsmedlemmer. Den omfatter en tidligere CIA-divisjonssjef, en tidligere nasjonal etterretningsoffiser og direktør for CIAs Office of Regional and Political Analysis, en tidligere styreleder for National Intelligence Estimates, en tidligere sjef for presidentens daglige oppdatering (PDB), en tidligere etterretningsleder ved Pentagon, en tidligere leder for Star Wars-programmet, en tidligere sjefsøkonom for president George W. Bush og en tidligere assisterende finansminister og redaktør ved Wall Street Journal. Flere av disse personene har rost David Ray Griffins bøker. 9/11 Truth-bevegelsen har utviklet seg til en større dissidentbevegelse som er i ferd med å forandre verden.

I dag har vi en fredsbevegelse med hundretusenvis av aktivister som har vendt seg mot den løgnaktige ’globale krigen mot terror’. En vesentlig del av denne bevegelsen med studenter, professorer, etterretningsanalytikere og militæroffiserer protesterer ikke bare mot krigen. De har også vist at USAs ’krigselite’ har stått for terrorhandlinger som påskudd for sine egne kriger. Det dreier seg om en gammel taktikk for ’falskflaggoperasjoner’ som er blitt brukt like lenge som kriger har krevd begrunnelser for å igangsettes: Man lar en hemmelig militær styrke eller terroriststyrke angripe ens egne militærstyrker eller ens egen befolkning for å få en angrepskrig til å virke som en ’gjengjeldelse’. Historisk sett er falskflaggoperasjoner blitt brukt av britene, tyskerne, amerikanerne, israelerne og til og med svenskene. USA startet den spansk-amerikanske krig i 1898 gjennom å angripe sitt eget krigsskip USS Maine på Cuba. I 1962 foreslo USAs militærledelse i et hemmelig dokument å gjennomføre et lignende angrep mot eget krigsskip ved Guantanamo på Cuba, samt å bombe sin egen marinebase, noe som skulle se ut som et kubansk angrep. Dokumentet foreslo amerikanske terrorangrep med bomber som sprenges i amerikanske byer og forfalskede kubanske dokumenter for å legge skylden på Cuba og rettferdiggjøre en krig mot Cuba. President John F. Kennedy godkjente ikke planen og ble regnet som uakseptabel for ’krigseliten’. To år senere skulle imidlertid et forfalsket nordvietnamesisk bombeangrep mot USAs destroyer USS Maddox i Tonkinbukta rettferdiggjøre krigen mot Nord-Vietnam. For et år siden talte USAs tidligere nasjonalsikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski i Senatet, og han sa der at USAs myndigheter gjennom å ta i bruk en ’provokasjon i Irak eller et terrorangrep i USA som tillegges Iran’ kan forsøke å rettferdiggjøre et amerikansk militært angrep mot Iran. Rettferdiggjøring av kriger er særlig nødvendig i et mer eller mindre demokratisk land, og falskflaggoperasjoner er den vanlige teknikken for å rettferdiggjøre aggressive angrep. Alle nye bevis for det som skjedde den 11. september viser at dette angrepet var en falskflaggoperasjon. Da David Ray Griffin utga boken The New Pearl Harbor – Disturbing Questions about the Bush Administration and 9/11 i 2003-2004, kunne han peke på nettopp dette faktum. Snart var 9/11 Truth-bevegelsen født, og den ble et globalt fenomen. I bok etter bok, video etter video og på nettsted etter nettsted er USAs ’krigselite’ blitt avkledd og avslørt av Griffin og hans kolleger.

9/11 Truth-bevegelsen har pekt på USAs offisielle erklæringer om at administrasjonen ble tatt på senga den 11. september, samtidig som en stor bevismengde viser at egyptiske, jordanske, israelske, tyske, franske, britiske, russiske og amerikanske etterretningstjenester på forhånd informerte USAs ledelse om et forestående angrep på amerikansk jord. Noen av disse var spesifikke om flyangrep i september mot USA-landemerker som World Trade Center. Senioragenter fra FBI og CIA informerte sine overordnede om det forestående angrepet, men til sin store overraskelse var toppledelsen ikke interessert i utfyllende informasjon. USAs ledere hevdet ingen kunne forestille seg at terrorister kunne fly passasjerfly inn i bygninger i så stor skala, mens bevisene nå peker mot at USAs luftforsvar og andre USA-organer hadde øvd på slike angrep i månedsvis. I månedene som ledet opp til 11. september gjennomførte de flere militærøvelser med fly som styrtet inn i World Trade Center og Pentagon. Den offisielle historien er ikke troverdig.

9/11 Truth-bevegelsen har også vært i stand til å vise at World Trade Center-tårnene ble fjernet med eksplosiver av militær type og bomber plantet i bygningene. Den 47-etasjer høye Bygning 7 ble fjernet uten at den var truffet av noe fly. Over 100 brannmenn snakker om eksplosiver i bygningene. Mange vitner snakker om enorme eksplosjoner i bygningenes kjellere. Garasjeetasjen i kjelleren av Nordtårnet forsvant i en eksplosjon allerede da det første flyet traff bygningen. Brannmenn snakket om ’elver av smeltet stål’. Da tårnene var kollapset, var det ’vulkaner’ av smeltet stål, ’som lava’, under de ødelagte tårnene, og dette smeltede stålet ble ikke kaldt før måneder senere. Eksperter har uttalt at ’det enda brant branner og fløt smeltet stål 21 dager etter angrepet’. Ordfører Rudy Giuliani sa at de underjordiske brannene ’raste i hundre dager’. I flere måneder fløt store mengder smeltet stål ved Nullpunktet på World Trade Center, noe som tyder på langt høyere temperaturer enn det faktiske smeltepunktet (1560°C). Vanlige karbonbranner og oksygenfattige karbonbranner, som vi tydelig så av TV-bildene fra World Trade Center-tårnene, kommer ikke i nærheten av disse temperaturene. Det faktum at smeltet stål fløt rundt i måneder kan bare forklares med massiv bruk av eksplosiver av militær type, eller ikke-konvensjonelle våpen. Videofilm og fotografier viser massive eksplosjoner og smeltet stål. Spesialister påpeker at stål fordampet. En vanlig karbonbrann kan ikke nå temperaturer på over 1000°C. For å fordampe stål trenger man temperaturer over 3000°C. 9/11 Truth-bevegelsen har gitt et fantastisk bidrag gjennom å samle disse bevisene. De vet nå at angrepet den 11. september var et oppdrag utført av profesjonelle militære, og avsløringen av dette faktum er sannsynligvis det absolutt viktigste bidraget til fred i det 21. århundre, og den aller viktigste motivasjonen for å gi Nobels fredspris i 2008 til David Ray Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen.

Visse grupper i Vesten har ikke bare vært skeptiske, men også forferdet av det faktum at USAs ’krigselite’ kunne være i stand til å ofre tusenvis av amerikanske liv i Washington og New York for å skape påskudd for kriger i Midtøsten, samt for å erstatte den sovjetiske fienden med en ny fiende etter Den kalde krigen. Hvorfor skulle USAs ’krigselite’ ofre amerikanske liv, spør de. Disse gruppene i Vesten mente ingen USA-elite kunne være så kynisk og utspekulert. Men det å erstatte Den kalde krigens orden med en global krig mot terror har vært ansett som essensielt for disse menneskene. I dag vet vi dessuten at tusenvis av redningsarbeidere etter World Trade Center-tårnenes kollaps har pustet inn giftig støv, noe som har fått tragiske følger. Langt flere mennesker dør faktisk av det giftige støvet enn av selve brannene og kollapsene. Vi vet imidlertid også at Det hvite hus instruerte forurensningstilsynet EPA om å gi folket villedende informasjon – de fortalte newyorkerne at luften var trygg å puste i, selv om de visste at luften var giftig. Det hvite hus ofret med vitende og vilje tusenvis av newyorkere gjennom å tvinge EPA til å presentere feilaktig informasjon.

Avsløringen av 11. september-hendelsene som en ’innsidejobb’ forstyrrer ikke bare rettferdiggjøringen av USAs aggressive kriger i det oljerike Midtøsten og Sentral-Asia, den legger også en demper for islamistenes rettferdiggjøring av terrorangrep mot vestlige mål, ettersom Griffin og 9/11 Truth-bevegelsens avsløring av USAs ’innsidejobb’ vil tvinge islamistiske aktivister eller opprørere til å forstå sin egen rolle som brikker i spillet til USAs myndigheter. Disse islamistene vil forstå at de er blitt brukt som nyttige idioter av USAs ’krigselite’, som trengte disse terrorhandlingene for å rettferdiggjøre sine kriger. Bidraget fra David Ray Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen er ikke bare et slag mot USAs aggressive kriger, disse bidragene er også et svært viktig slag mot en islamistisk terrorisme som har fremprovosert eller blitt brukt til å rettferdiggjøre USAs kriger mot muslimske land.

I den æra USA-administrasjonen kaller ’Den globale krigen mot terror’ har David Ray Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen gitt det mest signifikante bidraget til fred, og for dette bør de hedres med Nobels fredspris i 2008.

USA prøver å begrave anthrax-saken

USAs myndigheter prøver å begrave miltbrannangrepsskandalen fra 2001. Miltbrann-sporene stammet fra et amerikansk militært biovåpen-laboratorium. Myndighetene hevder nå at en av de hovedmistenkte - Bruce E. Ivins - var en «gal einstøing» som begikk selvmord. De hevder miltbrann-brevene var en uskyldig feiltagelse som var et «ledd i en militær forskers sprøe plan for å teste en kur mot den dødelige giften». Case closed.

Det er imidlertid etpar løse tråder her:

• Ivins «var faktisk en del av et team som hjalp myndighetene med å etterforske miltbrann-angrepene etter 11. september»

• «Angrepene var ikke 100% uventet», ifølge en journalist, som rett etter 9/11 ble bedt om å ta Cipro av en myndighetsperson på høyt nivå (bekreftelse på at offentlige tjenestemenn begynte å ta Cipro før miltbrann-angrepene her). Michael Fury sier det slik: «Så selv hvis Ivins var involvert, hvordan kunne en ‘høyt plassert myndighetsperson’ vite at en utro biovåpen-forsker kom til å ‘gå postal’ med anthrax, hvis denne ‘høytstående myndighetspersonen’ ikke selv var involvert?» (Se også denne kommentaren fra Atrios)

• Dersom Ivins prøvde å «teste sin kur mot den dødelige giften», hvorfor sendte han anthrax bare til de kongressmedlemmene som var mest troende til å si nei til Patriot Act, samt til folk i media? (Jeg antar Unabomberens advokat burde prosedert på at hans klient sendte bomber til visse spesifikke folk involvert i teknologifeltet fordi han testet ut forsvarstiltak mot bomber). Og hvorfor sendte ikke Ivins «kuren» sin til ofrene før han sendte dem anthrax i posten? Hvordan kunne det være en test av kuren?

• Hvorfor prøvde anthrax-brevene å linke 9/11 til anthrax-angrepet, og å gi seg ut for å være fra radikale muslimer, samt å være anti-amerikanske og anti-israelske, dersom de i virkeligheten kom fra en amerikaner med en sprø plan, men gode intensjoner?

• Hvorfor kom USAs myndigheter — og som det nå ser ut, folkene som sto for utsendelsen av anthrax-brevene — med falske påstander (se også denne) om at materialene i anthraxen viste seg å være fremstilt i Irak? Ville en bitter «gal einstøing» være interessert i å koke ihop et løgnaktig påskudd for å invadere Irak?

• «FBI har helt stengt Kongressen ute fra den nå femårige granskningen av anthrax-angrepene mot Capitol Hill og rundt hele nasjonen». Kongressen — som juridisk sett har enhver rett til å vite hva som egentlig skjedde, og som var hovedadressaten for angrepet — blir med andre ord holdt utenfor. Hvorfor det?
  

• En helt annen fyr ble faktisk filmet da han gikk inn i lagerområdet der anthraxen som ble brukt i brevene var lagret, uten nødvendig godkjennelse og etter å ha blitt oppsagt på grunn av et rasistisk motivert angrep på en egyptisk kollega. Men i stedet for å etterforske ham, eller Ivins, har FBI i årevis kastet bort tiden og feilaktig anklaget en uskyldig mann

• Advokaten som representerte Ivins i forbindelse med anthrax-etterforskningen fastholder kategorisk Ivins’ uskyld

Men det er bare galninger som mener disse løse trådene peker mot noe bekymringsverdig, ikke sant? Vel, den biovåpen-eksperten som faktisk skrev utkastet til den nåværende biovåpenloven (the Biological Weapons Anti-Terrorism Act av 1989), sier han er overbevist om at miltbrannangrepene som drepte fem mennesker ble utført og tildekket av kriminelle elementer i USAs administrasjon. Motivet: Å etablere en politistat gjennom å drepe og undertrykke opposisjonen til å godta post-9/11-lovgiving som for eksempel USA PATRIOT Act og den senere Military Commissions Act.

Har han rett i dette?

Kanskje, men han glemte tydeligvis ett motiv: Å rettferdiggjøre krigen mot Irak.

Merk: Selv om Ivins skulle være morderen, og selv om han handlet alene, ville det like fullt vært et falskflagg-angrep. Hvorfor?

Fordi Ivins klart sto i den judeo-kristne, og ikke den muslimske leiren, og likevel var anthrax-brevene skrevet for å gi muslimer skylden for angrepet. Ivins var for eksempel med i menigheten og i tillegg musiker ved St. John the Evangelist Roman Catholic Church. Og han skrev:

Ved blod og tro er jødene Guds utvalgte

Én ting er klart: Han var ingen muslim.

Oversatt med tillatelse fra George Washingtons blogg.