Possible scenario for the Oslo false-flag terror by Mossad/NATO/Gladio

Under the cover of a 5-day terror drill for the DELTA troops from Monday July 18th to Friday July 22nd 2011, Zionist operatives from Mossad, NATO, Gladio, Stay Behind rig a van with explosives at government HQ in central Oslo, thwart all terror alarm routines and commence the terror with a massacre against anti-Zionist youth at the summer camp on Utøya with 2-5 shooters. DELTA terror police and local police arrive late by car with no boat, no helicopters, no maps, no GPS, asking civilians for the way to Utøya, but not for spare boats on a day of terror and an ongoing massacre.

As patsy or fall guy, long time armchair Zionist madman Anders Behring Breivik is chosen as a volunteer, and a false Facebook profile and Manifest is concocted for him by a team of writers and copy-pasters. Behring Breivik is kept out of sight for the public 24/7 allegedly for fear of him sending coded messages to other cells. Several surviving swimmers from the island are arrested by local police and brought into custody, among them one of the witnesses who testified to the press about more than one gunman on Utøya.

The message thus sent to anyone who’s not stupid and proud of it is along these lines (from Winter Patriot):

You will go along with the program. You will send your troops where we tell you, you will buy foreign products regardless of ethical considerations, you will stop supporting the vermin we are trying to eradicate, and under no circumstances will you threaten anyone.

Otherwise we will bomb your offices and kill your children.

We will do it on a famous anniversary, but it in such a way that no direct evidence leads back to us.

We will do it in a way that shows your police are thoroughly compromised and no use to you at all. We will do it in a way that exacerbates tensions between Christians and Moslems. And we will do it in a way that lends credibility to those who would trash the best features of your open, democratic society.

We will cover our tracks with a lame distraction which will confirm quite clearly — to those with eyes to see — that the entire world’s «news» media are in our pocket. And most of your friends and neighbors — including many who should know better — will play along with it, if they show any interest at all.

And then … ah, yes: then we will rejoice in your grief!

Redd Norge, redaktører!

Det er bare én måte vi kan stanse terror mot norske mål og mennesker på, og det er ved å nøste opp det nettverket som nærer og støtter terroren i vår verdensdel på 2000-tallet.

Dere redaktører kan og bør nå bidra til dette. Dere kan ikke la ideologi og prinsipper komme foran det å verne og beskytte menneskeliv i vårt eget land og i vår egen hovedstad. I så fall er dere for landssvikere å regne.

Dere vet fra måten T-banen i London ble sprengt på – med bomber under gulvene i vognene – at britiske myndigheter ikke snakker sant om angrepet på London-undergrunnen den 7. juli 2005. Dere vet også fra måten Tvillingtårnene ble sprengt på – med nanotermitt og andre eksplosiver – at amerikanske myndigheter ikke snakker sant om angrepet på World Trade Center i New York den 11. september 2001.

Dere vet også at amerikanske og britiske myndigheter har satt ut villedende rykter og desinformasjon om disse terrorangrepene, samtidig som de aktivt har hindret og sabotert reelle og uavhengige granskninger av disse dødelige hendelsene.

Det går ikke an å lukke øynene for slike tragiske hendelser og dødelige nettverk, og så håpe på at de ikke skal slå til i Oslo og Norge.

Vi trenger dere nå. Alle fakta er allerede gravet frem av de alternative mediene. Det er ingenting mer å lekke. Alt vi venter på nå, er at noen av dere tør skrive om det, prate om det og vise bevisene på TV.

Dere kan ikke lenger påstå at dere tror det står muslimer bak disse angrepene.

Principal Intelligence Officer For South Yorkshire Police Says 9/11 and 7/7 Inside Jobs

Tony Farrell had been employed for twelve years as ‘Principle Intelligence Analyst’ for South Yorkshire Police, 13^th largest of the 44 police forces in the UK. His job involved producing a yearly ‘Strategic Threat Assessment Matrix’ to determine how the police force had to prioritise its activities. Assessed ‘threats’ ranged from ASBOs (anti-social behaviour orders) to the terrorist threat allegedly presented by Islamic extremists. Having a statistics degree, it was his job to translate the different ‘strategic threats’ into a ‘matrix’ of relative numerical weighted probabilities.

In 2010, one week before the 5^th anniversary of 7/7, Tony (who had never previously doubted government versions of events) stumbled across ‘9/11 Truth’ material on the web. Like so many millions before him, he was shocked to the core by this experience. He quickly realised that there was a great mass of evidence relating to 9/11 kept hidden by the mainstream media. As a Christian, Tony consulted his church minister, who suggested that he consider, whether the same might be true for the London 7/7 bombings?

Something he had not suspected ‘in his wildest dreams’ then started to unfold. After reading much of the available but publicly-unreported witness statements and other evidence relating to 7/7, Tony found that he could only conclude that the official 7/7 narrative was ‘a monstrous lie.’ Instead of the official ‘suicide bombers’ narrative, which he and all of his colleagues had believed without question, he realised that the weight of evidence strongly points far more towards 7/7 being an event stage-managed by British intelligence than anything else.

The unthinkable but inescapable question thus intruded: Does there exist an ‘internal tyranny’ worse than any external foe?

All the assumptions he had held about the ‘strategic threat’ from terrorism were shattered and lay in ruins, and he found himself now doubting the size of any threat allegedly coming from Al-Qaeda and home-grown extremists.  Within the police service, he felt horribly alone not knowing who to talk to about this matter – a situation made acute because he would have to present his annual threat assessment to the ‘Intelligence Strategic Management Board’ on July 8^th -  mere days away.

From his Christian perspective 9/11 and 7/7 could only now be perceived as expressions of a Satanic dimension concerning the ascent of what everybody was calling a ‘New World Order’. He saw these deceitful events as false-flag operations perpetrated in order to justify illegal and wicked wars. This was a deep personal crisis – one that would terminate his career.

On July 6^th he ‘stuck his head above the parapet’ by alerting his boss – that he was developing a very different conceptual model of the strategic threat.

The terse document he handed over, suggested that the untruth of the 9/11 story implied ‘a huge potential for a total breakdown in trust between the government and the masses’ and it warned of ‘a tipping-point’ that would surely arrive as it slowly dawned upon citizens that their own government had conspired against them and had lied to them and had murdered innocents in the process.

Likewise he warned that, if indeed 7/7 had been ‘deliberately engineered’ to justify British PM Tony Blair standing shoulder to shoulder with Bush in the illegal war in Iraq, ‘There will be total outrage within the masses and a complete breakdown of trust between the Government and the people of the UK.’

In the presence of two intelligence managers, he alerted the Detective Superintendent, the Director of Intelligence for the South Yorkshire Police, explaining that all of his work used open-source material – he was not violating ‘official secrets’. He alluded to secret societies and a Masonic influence as being very central. The Director of Intelligence distanced the other two managers and they held a one-to-one conversation. The biggest single threat to the UK, Tony Farrell explained to him, was now coming from internal tyranny and in his opinion ‘far exceeded’ any threat from Islamic terrorism. ‘Tony, you and I will never get them to tell the truth’, came the philosophical reply, ‘- we are mere foot-soldiers of the government.’

That indeed was sensible advice, from someone who cared for his welfare – but, something more important was stirring within Tony Farrell: the voice of his conscience, and that would not permit him to go along with the ‘monstrous lie’.

His seniors, seemingly concerned for his well-being expressed a wish for Tony to visit Occupational Health. This irked him, as he felt and indeed was in perfectly good health.

On July 7^th 2010, his first line manager, a Detective Chief Inspector spent a good part of the day with him trying to steer him into keeping to the original plan and to avoid rocking the boat. Could they not achieve some sort of compromise – then he could take his three weeks’ leave? To comply with that, he would have had turn a blind eye to his own assessment and deliberately hand over misleading analysis. His ‘strategic’ models were looking promising according to his line manager – yet he could not set aside his new views about ‘internal tyranny.’

As a seemingly lone voice in his police force, Tony Farrell found himself wrestling in the ‘Valley of Decision’ at home that evening, a theme he found expressed in the Book of Job, Chapter 3. He also pondered the 9th Commandment, ‘Thou shalt not bear false witness.’ He experienced an epic struggle going on that seemed to him to resemble that described in the Book of Ephesians, Chapter 6.

So that evening, 5 years to the day from the London bombings, he reached his own momentous personal decision. He resolved to take a stand knowing it would probably lead to him being sacked.

On July 8^th he handed over a very short version of the ‘Strategic Assessment Matrix,’ which averred that the real terrorist ‘threat’ to society was almost entirely of the state-sponsored kind, and it alluded to both 9/11 and 7/7 in this context. Other threats from other ‘domains of criminality’ were, his brief report claimed, ‘insignificant’ by comparison.

This was hardly following the National Intelligence Model guidance, relating to ‘Threat and Risk Assessment models’ that he was supposed to use.  ‘Tony we can’t do business like this,’ his manager pleaded.

He was asked to create a personal report: how had he arrived at such an unheard-of view? His privileges were withdrawn and his computer accessed, but as he had done his investigation at home and with open-source material, nothing untoward was found.

And so he was absent from the board meeting that afternoon, even though it was anticipating the yearly presentation from him. Instead he was sent home to compile a report, explaining his stance. He offered to produce a full report with backup evidence, for his shocking new views, but that wasn’t required.

Sacked for his beliefs

His work ‘could be helpful to the police service’ the DI remarked cryptically. Everything had happened so quickly, much too quickly. Tony Farrell was summoned to a hearing chaired by the Director of Finance a member of the Senior Command Team on 2^nd September 2010.  He was told that he held beliefs that were ‘incompatible’ with his position.  There was no allegation of any misconduct. In dismissing him, the Director of Finance said this: “It is a very sad occasion as you have done some excellent work for South Yorkshire Police and I have never been involved in a situation like today. Your beliefs are very sincere and you may be right, but it is I’m afraid incompatible at the moment with where we are.”

He took the matter to the South Yorkshire Police Authority Appeal’s Committee but his case was dismissed.   He has since put the case into an Employment Tribunal where final hearings are scheduled to be held in early September 2011 in Sheffield. This will be a public event, and it is likely that South Yorkshire Police will feel embarrassed by the repercussions. This case has potentially far-reaching implications.

Tony Farrell gave an interview with Richard Hall on Sky TV released on July 8, 2011 (used as the main source for this article) and also that same day a 10-minute interview was broadcast on a Bristol local radio; synchronously enough, South Yorkshire’s Chief Constable announced his retirement on that same day 8th July – after nine years’ of service. Was this indicating some stress within the Force?  The whole story focuses by odd coincidences upon anniversary-dates of the London bombings, over the last couple of years.

Source: Terror on the Tube.

Were 9/11, London and Madrid designed to increase islamophobia?

Celebrating their 200th anniversary, the University of Oslo held the 2nd of its 4 Idea Festival Saturdays yesterday, on June 18th. I went to the documentary screening and subsequent debate titled «Orientalism and islamophobia before and after 9/11».

The first hour was a screening of the documentary «Edward Said on Orientalism», which was utterly fantastic and enlightening. The late Said tells us among other things the US version of orientalism is quite different from the French and British orientalisms, as the latter two had a more hands-on experience with «the Orient», having once been colonialist masters in the Middle East and Arabic areas.

The US brand of orientalism, however, is much more based on the Israeli worldview, where all other peoples than the Israelis themselves are deadly enemies waiting for a chance to attack Jews and blow things up.

Increasingly, America has been jazzing up this enemy image of the Arabs, even for decades before 9/11, through movies, computer games and the US version of TV news, in order to still have an enemy after the evil communist Soviet Union collapsed (incidentally because the same America had funded and trained 100,000 Mujahideen fighters – among them one Osama bin Laden – in order to crush the Soviets in Afghanistan).

Having military bases in about 100 nations globally and a military budget at least twice the size of the rest of the world combined, the Americans were in great need to uphold at least one big foreign threat in order for their military spending to seem reasonable to their own people. Their choice – of course, as we all know now – fell on the Arabs and Muslims. Every time Arabs and Muslims are featured in movies, news and computer games, they are angry, masked, shouting crowds burning US and Israeli flags, and so on and so forth. You get the picture.

Now, for the second hour after the break, the Idea Festival had set up a panel to debate the issues, consisting of Elisabeth Eide, Iffit Qureshi and Sindre Bangstad. Master of Ceremony was the indestructable Documentary Cinema boss Ketil Magnussen.

The panel spoke at some length about orientalism and islamophobia, and about 9/11 increasing the level of and cultural acceptance for islamophobia – which used to be called simply racism – but I felt these were pretty obvious and toothless observations with little emphasis on context and causes, so I raised my hand and got the first comment from the audience.

I said Edward Said in the documentary had made it very clear that a huge industry of militarism in America and the West was dependent upon the Arabs being seen as a real and dangerous enemy, and that this image of the Arabs needed to be maintained and increased as time went by. I also said there is reason to believe that both the 9/11 operation and the train bombings of Madrid and London were planned and designed precisely to increase the level of islamophobia and to jazz up the enemy image of the Arabs and Muslims.

For these comments I was myself subjected to a form of orientalism, where Ketil Magnussen dismissed my thoughts as subjects for another time and space, and not for this discussion about 9/11 leading to increased islamophobia. And out of the three comments from the audience, only the other two got answers from the panel.

I find this rather peculiar, and sad, really, as I know for sure that at least half of the panel/moderator team share at least parts of my views on the origins of the 9/11 attacks. But here we are, almost ten years after the 9/11 operation which immediately was blamed on Osama bin Laden, just like the Oklahoma bombing after half an hour was blamed on Arab extremists, as Said mentioned in the film, and still there’s no room for discussing all the evidence pointing in a totally different direction as to the source of the attacks.

We’ve established a clear motive, what with the Israelis wanting to paint all Arabs and Muslims as Evil Terrorists, and the Americans needing to jazz up this threat as the successor of the Terrible Communist Threat to keep and increase their vast military budgets, and we have piles and piles of evidence of complicity, explosives and careful cover-up, and yet we are not allowed to discuss these things, not even at an Idea Festival at a University in a presumably free country.

Utterly sad, for the only possible way to decrease the level of hatred and islamophobia goes through exposing the real 9/11 terrorists and real bombers of the Madrid commuter trains and the London Underground.

People will never forgive these vast crimes just for the sake of multiculturalism, that should now be clear to both academics and the rest of us. That’s why these crimes need to be solved, not covered up even more. And it is in fact very easy to prove that the crimes have been covered up, plus we know who’s been covering them up.

If one assumes the London 7/7 bombings were an Anglo-American-Israeli operation that succeeded, then it is a most successfull and well-planned strategic mass slaughter aimed exactly at increasing hatred and islamophobia to a whole new level. Think about it: 4 ordinary everyday «homegrown» British Muslims teaching kids to play football and expecting babies; even these people are capable of blowing themselves up on the tube right next to you, just because they’re Evil Arabs and Dangerous Muslims.

No other Western military intelligence operation could’ve achieved the goals better than that.

I will end this sad rant with an appeal to Norwegian and Nordic academics and intellectuals to be brave and fearless, and speak their minds freely, as we approach the Tenth Remembrance Day of the operation that killed close to 3000 American civilians, quoting two lines from a Swedish song by Imperiet:

den fege dör tusentals gånger
den modige dör bara en

Redd Norge, redaktører!

Det er bare én måte vi kan stanse terror mot norske mål og mennesker på, og det er ved å nøste opp det nettverket som nærer og støtter terroren i vår verdensdel på 2000-tallet.

Dere redaktører kan og bør nå bidra til dette. Dere kan ikke la ideologi og prinsipper komme foran det å verne og beskytte menneskeliv i vårt eget land og i vår egen hovedstad. I så fall er dere for landssvikere å regne.

Dere vet fra måten T-banen i London ble sprengt på – med bomber under gulvene i vognene – at britiske myndigheter ikke snakker sant om angrepet på London-undergrunnen den 7. juli 2005. Dere vet også fra måten Tvillingtårnene ble sprengt på – med nanotermitt og andre eksplosiver – at amerikanske myndigheter ikke snakker sant om angrepet på World Trade Center i New York den 11. september 2001.

Dere vet også at amerikanske og britiske myndigheter har satt ut villedende rykter og desinformasjon om disse terrorangrepene, samtidig som de aktivt har hindret og sabotert reelle og uavhengige granskninger av disse dødelige hendelsene.

Det går ikke an å lukke øynene for slike tragiske hendelser og dødelige nettverk, og så håpe på at de ikke skal slå til i Oslo og Norge.

Vi trenger dere nå. Alle fakta er allerede gravet frem av de alternative mediene. Det er ingenting mer å lekke. Alt vi venter på nå, er at noen av dere tør skrive om det, prate om det og vise bevisene på TV.

Dere kan ikke lenger påstå at dere tror det står muslimer bak disse angrepene.

Intervju med Ludicrous Diversion-teamet

Oversatt fra engelsk.

Den 15. september 2006 ble en anonymt produsert videodokumentar om bombene i London 7. juli 2005 lansert gjennom Google Video. Sammen med videoen var det også en rask introduksjon til innholdet:

På den 7. juli 2005 ble London rammet av en rekke eksplosjoner. Du tror sannsynligvis at du vet hva som skjedde den dagen. Men det gjør du ikke.

Politiet har helt fra begynnelsen av valgt å holde tilbake fra offentligheten nesten alle bevisene de hevder å ha, og har sannsynligvis løyet om flere aspekter ved Londonbombene.

Mainstream-media har med hensikt spredd falsk, grunnløs og ikke-verifiserbar informasjon, mens de har valgt å fullstendig overse utallige motsigelser og avvik i den offisielle forklaringen.

Staten har omsider, etter ett år, presentert oss med deres offisielle narrativ angående hendelsen. Innen få timer viste det seg å inneholde flere feil, noe som siden har blitt innrømmet av innenriksminister John Reid. De har kontinuerlig avvist krav om en fullstendig, uavhengig, offentlig granskning. Tony Blair hevdet selv en at en slik granskning ville være en «ludicrous diversion» (latterlig avledning). Hva er det de ikke vil vi skal finne ut? Kontakt ludicrousdiversion@hotmail.com

Hvis du ikke har lest den offisielle rapporten fra Innenriksministeriet om hendelsene 7. juli 2005, foreslår vi at du tar deg tid til å gjøre det ved å gå hit. Hvis du ikke har sett filmen «Ludicrous Diversion» enda, kan du se den på Google Video, i tre deler på YouTube eller ved å bruke videovinduet nedenfor.

Siden den kom ut i september 2006, har «Ludicrous Diversion» blitt sett over 80 000 ganger, til tross for at telleren har blitt nullstilt i alle fall en gang i filmens onlinehistorie. Filmen har skapt et bredt spekter av kommentarer fra seere, hvorav den store majoriteten hyller innsatsen til teamet bak filmen, det er en og annen anmeldelse, og tatt i betraktning filmens anonyme lansering, et godt antall velbegrunnede spørsmål om filmens tyngde og pålitelighet.

Så i tråd med idealet om sannferdig, uavhengig og offentlig research, har J7-kampanjen intervjuet produsentene av «Ludicrous Diversion» og stilt noen av de spørsmålene vi og medlemmene av J7 research forum ville ha svar på.

Hei LD, takk for at dere ble med på dette intervjuet. Hvem som helst med en interesse i hendelsene 7. juli 2005, og tiden etter, vil være kjent med uttrykket «ludicrous diversion» som det ble beskrevet av den britiske statsministeren, Tony Blair, da han nektet en fullstendig og uavhengig offentlig granskning av hendelsene som førte til det største tapet av liv i London siden Luftwaffe-bombingene under den annen verdenskrig. Dere reagerte tydeligvis på frasen, men hva motiverte dere til å lage dokumentaren?

Vår motivasjon for å lage «Ludicrous Diversion» er den du kan ane etter å ha sett filmen.

Vi mener det er store og viktige problemer med den offisielle forklaringen på bombene i London 7/7. Som vi fastslår i «Ludicrous Diversion» er det motsigelser, avvik og rett og slett feil i narrativet – et skandaløst dårlig presentert dokument. Ikke bare har disse ikke blitt adressert av media, staten og politiet, men mange av dem stammer direkte fra disse statsmaktene.

Vi mener det burde være en fullstendig, uavhengig og offentlig granskning av London-blombene. Legg merke til at vi ikke sier «undersøkelse». Som vi prøvde å vise i «Ludicrous Diversion», vil en undersøkelse ikke oppnå noe som helst – men kan faktisk være til potensiell skade for sannhetsbevegelsen fordi en del av den britiske befolkningen vil akseptere undersøkelsen som godkjent og anta at saken er løst. Derfor tror vi også at det sannsynligvis vil bli annonsert en undersøkelse på et tidspunkt i fremtiden, mest sannsynlig etter at Blair ikke lenger er statsminister.

Vi ble opprørt over det faktum at de virkelige bevisene som er presentert for befolkningen ikke er nok til å konkludere at bombene sprengte som beskrevet, eller at de beskyldte bomberne nødvendigvis var ansvarlige. Hvis noen tror at den påstanden er tåpelig, ber vi dem gjøre egenhendig research – både om bombene og den såkalte krigen mot terrorisme som ble utløst av 9/11.

Vi er dypt bekymret over det tempoet Storbritannia forvandles til en politistat i. Vi bruker ikke denne terminologien med et lett hjerte, men dem som tror det er en for ekstrem beskrivelse, leser ikke nyhetene. Det ville være vanskelig å argumentere mot dette siden vi allerede har nådd en slik tilstand, og alt vi er vitne til nå er implementeringen av den tilstanden.

Uten å kaste om oss med beskyldninger, var vi misfornøyde med mye av informasjonen som ble lagt ut, til og med av elementer fra alternative medier om Londonbombingen – en prosentdel av dette er tydelig og overlagt desinformasjon.

I din første e-postkontakt med J7, sto det på åpningslinja: «liker siden og arbeidet. Gode greier», så vi må spørre: hvordan ble innholdet i «Ludicrous Diversion» påvirket av arbeidet til J7-kampanjen?

Innholdet ble direkte påvirket av J7, faktisk ble filmen i utgangspunktet til initiert av arbeidet til et par uavhengige og eksklusivt internettbaserte researchere, inkludert Bridget Dunne selv. Nesten ingenting vi presenterte i filmen ble avdekket eller oppdaget av oss – vi bare samlet sammen et lite antall (veldig lite) av momentene rundt 7/7 og bestemte oss for å presentere dem i en form som kunne appellere til de umovendte som ellers blindt ville akseptert den offisielle forklaringen. Det var trist å se hvor få folk som hadde giddet å signere protestskrivet som ba om en granskning. Og vi mener bestemt – og dette er et viktig poeng – at om så J7 tar feil og er feilinformert i hvert eneste utsagn og i spørsmålene kampanjen stiller (noe vi overhodet ikke tror er tilfellet), er det likevel et grunnlag for å forlange – og få – svar på disse spørsmålene. I alle fall om vi fremdeles lever i et fritt samfunn.

Hvorfor bestemte dere dere for å lansere Ludicrous Diversion anonymt, og, nå i ettertid, tror dere det har hjulpet eller hindret filmen?

Vi er en gruppe som består av mennesker fra forskjellige yrker og samfunnsgrupper, og ingen av oss ser etter finansiell avkastning eller anerkjennelse fra prosjektet. Beslutningen om å være anonyme ble ikke tatt for å hjelpe prosjektet på noe vis – skjønt, det resulterte i sunn debatt – og flere diskusjoner kan være god hjelp.

Filmen må i høy grad – ved å gis ut anonymt – bli evaluert for innholdet og intensjonen, heller enn for hvem som laget den. Dette unngår de vanlige «ad hominem»-angrepene som generelt rettes mot dem som stiller spørsmål, men det reiser også spørsmål om hvem som kunne produsert en slik film. Har «Ludicrous Diversion»-teamet planer om å avsløre hvem dere er en gang i fremtiden?

Nei, det har vi ikke tenkt på.

Filmen er et veldig profesjonelt stykke arbeid. Kostet det mye å lage den, og hvem sponset prosjektet?

Ludicrous Diversion kostet under 50 pund å lage. Vi betalte det selv. Vi skrev, filmet og redigerte filmen selv. Vi lånte utstyret vi ikke hadde. Vi lærte oss ferdighetene vi ikke hadde. Dette er den digitale tidsalder, det er nå mulig (heldigvis) å lage og distribuere en dokumentar uten at det koster mye penger. Vi oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Hva slags tilbakemeldinger har dere fått?

Vi har vært fornøyd med tilbakemeldingene – de har vært nesten utelukkende positive.

Har dere planer om en LD II?

Ja.

Ludicrous Diversion nevner at Jean Charles de Menezes ble drept istedenfor en annen, også uskyldig, person. Dette virker på meg som et hint om en oppfølger. Har LD-teamet planer om å ta opp drapet på Jean Charles? Vet dere noe om hvem den andre personen var, og i så fall, hvordan?

Det er en liten misforståelse som vi beklager dersom den var utbredt – vi refererte simpelthen til det antatte målet for operasjonen – angivelig Hussain Osman, som faktisk hadde rømt til Frankrike. Poenget vårt var at dersom det hadde vært Osman, og ikke de Menezes, som hadde forlatt huset sitt i en lett jakke, var blitt forfulgt av politiet på en buss og deretter inn på et tog, der han ble pågrepet og taklet på gulvet, skulle han heller ikke ha blitt drept i henrettelsesstil med syv kuler i hodet. Ubevæpnede mennesker bør ikke bli drept «for sikkerhets skyld» – uansett hvem de er, uansett skyld. Det skal liksom være England vi bor i, ikke Nazi-Tyskland, Stalins Russland eller Saddams Irak.

Er det noen flere bestemte aspekter ved 7. juli 2005 der J7-researcherne kanskje kan bidra gjennom å granske nærmere?

Takk for tilbudet. Vi vil vurdere dette. Vi vil også gå i samtale med dette forumet før vi lager noen fremtidige filmer om Londonbombene – det er verdifull kunnskap, informasjon og innsikt hos medlemmer av sannhetsbevegelsen som det ville vært tåpelig av oss (eller andre som planlegger relevante dokumentarer) å ignorere.

Har dere kontaktet, eller blitt kontaktet av, mainstream-mediakanaler om muligheten for å sende Ludicrous Diversion på mainstream-TV?

Nei, ikke overraskende med hensyn til hva vi sier om dem i filmen, MSM har ikke banket på døren vår. Som vi prøvde å klargjøre i Ludicrous Diversion, mener vi at den komplette mangelen på granskning i mainstream-media av 7/7, tatt i betraktning at dette grusomme angrepet på den britiske befolkningen tok livet av 56 mennesker, burde være til seriøs bekymring for oss alle. Deres blinde aksept av statens og politiets forklaringer, og endeløse kvasi-fiksjonelle rapportering av «anonyme etterretningskilder» har vært uaktsom i en slik grad at det kun kan oppfattes som overlagt. 7/7 retter, kanskje mer enn noen annen hendelse over det siste tiåret, søkelyset mot et stort gap mellom de fleste menneskers oppfatning av mainstream-media og realiteten av den rollen de har i samfunnet i dag.

Har «Ludicrous Diversion»-teamet noen flere pekepinner til hvor mer informasjon, sammenhenger eller samling av data er nødvendig?

Som ovenfor – dersom vi lager LD2, vil vi spørre J7-kampanjen hva de mener burde bli inkludert. Vi lover selvsagt ikke å inkludere det, men det er ingen tvil om at informasjonen om 7/7 som nevnes i Ludicrous Diversion bare såvidt skraper i overflaten.

Tenk på den store sammenhengen som 7. juli 2005 inngår i, og mulige sammenhenger til Operation Crevice, eller fasilitetene tilrettelagt av Finsbury Park Mosque, karakter som Haroon Rashid Aswat og de uvanlige hendelsene den 21. juli 2005. Jeg vet at dette er å utvide temaet noe, men jeg tror det er en sammenheng i det hele. Har dere noe å si om 7. juli i denne konteksten?

Alle disse hendelsene er ubestridelig sammenhengende, men på komplisert vis som er veldig vanskelig å evaluere uten ordentlig tilgang til nødvendig informasjon – som vi ikke har og sannsynligvis ikke kommer til å få.

Historien til Aswat, som rapportert i media, er lite fornuftig om han er i MI5, og enda mindre om han ikke er det – problemet ligger i rapporteringen, ikke i Aswat. Han er hva han er, og vær sikker; mange mennesker vet nøyaktig hva han er. Men de vil ikke fortelle det til oss.

Hendelsene den 21. juli står kanskje igjen som den ene, mest bisarre saken – ikke minst spørsmålet om hvordan disse fire mennene som tilsynelatende ble filmet mens de detonerte bomber på offentlig transport i London enda ikke har vært i retten – nesten 18 måneder etter hendelsene. Hvor lang tid kan det ta å samle bevisene? Hvis de er skyldige, så få dem for retten og få dem dømt. Hvis de er uskyldige, hva er det de blir holdt for? Det er mer ved denne historien enn det som tilsynelatende møter øyet!

Er det en fare for at reaksjonen på filmen vil bli et fatalistisk «vi kan ikke gjøre noe med det?» Siktet LD-teamet mot en spesifikk respons?

Vi forstår den kommentaren. Men faktisk sier vi ikke at vi ikke kan gjøre noe med det. Det vi antyder (og mener) er at ingenting vil bli oppnådd ved å prøve å bruke de vanlige kanalene med sivil klage og oppfølgning.

Det er tydelig og klart at mainstream-media ikke vil hjelpe J7-sannhetsbevegelsen. Det er enda tydeligere at politiet og staten, av hvilken grunn det nå er, har gjort sitt beste for å hindre bevegelsen – så langt de kan uten å gå hjem til dere og ta dere av lufta. Å satse på at disse tre enhetene kan bli overtalt til å hjelpe dere vil ikke bære resultater – det er dette vi prøver å få frem.

Men hvorfor se på dem som de eneste mulighetene? Det finnes løsninger, det er måter å spre sannheten på, å stille spørsmål, innlede intelligent debatt og skape krav om svar blant den britiske befolkningen – men det skjer ikke ved å klage til media, politi eller staten.

Vi lot denne saken henge, ganske bevisst, fordi det som nå kreves fra J7 – og resten av befolkningen i hvert land i hvert vestlig samfunn som opplever store og dramatiske forandringer i livene deres, er, med ett ord, fantasi. Vi må tenke utenfor boksen, vi må skape nye metoder for å finne og spre informasjon, vi må finne nye måter å påvirke dem som har ansvar og som i teorien er ansvarlige overfor oss, men som har valgt å avvise tankene og meningene fra dem som har gitt dem dette ansvaret. Det er store endringer som gjøres med strukturen i samfunnet vårt – det er umulig å adressere disse endringene ved hjelp av det verktøyet som autoritetene har etterlatt oss med. Nye vinker må finnes.

Hvis vi vil være en sivilisert, rasjonell og moralsk nasjon må vi ha medier som holder øye med staten og holder den ansvarlig, og vi må ha en stat som overvåker politistyrken og holder dem ansvarlig, og vi må ha en politistyrke som anser sin primære rolle som å beskytte folket, ikke systemet. Vi må vurdere vår frihet og privatlivet som verdifulle saker som må beskyttes, ikke svekkes og eroderes, i navnet til en falskt og oppdiktet sikkerhet. Det er ingen lett løsning, men om vi nekter å fokusere oppfinnsomheten og intelligensen vår på å finne en, eller om vi faktisk tror at det ikke finnes en løsning, da, dessverre, er vi ferdig som et legitimt fritt og progressivt samfunn.

Dere fremmer noen veldig relevante poeng om hendelsene 7. juli, den geopolitiske sammenhengen de passer inn i, og de fundamentale og hastige strukturelle endringene i «demokratiet» som skjer i Storbritannia i form av uhindret økning i regjeringskontroll, overvåkning, og til slutt, begrensinger fra staten i alle former. Så, til slutt, hvordan ser dere for dere at kampanjen for sannheten om hendelsene 7. juli 2005 forsetter i et slikt klima?

Det er en veldig vanskelig sak. Befolkningen har allerede, for det meste, lagt bombene bak seg. Media nekter å gjenåpne eller å begynne å spørre på nytt, om bombene i London. De britiske styrkene er fremdeles i Irak og Afghanistan. Og makten til politiet ser ut til å bli forsterket hver uke – sist med annonseringen av fingerprint-scanning av trafikk-politiet, installeringen av iris-scanner på flere flyplasser i Storbritannia, og den absurde ID-kort-ordningen som er lite mer enn et fryktelig tyveri av skattebetaleres penger på et tidspunkt der skoler og sykehus blir stengt over hele Storbritannia.

Vi mener det er essensielt for oss alle å akseptere nå at den absolutte sannheten om Londonbombingen aldri vil bli avdekket hinsides rimelig tvil. Det viktigste er å få folk til å forstå at det som kan bli avdekket er fortsatt verdt å avdekke, ikke minst den fullstendig ulovlige rollen media har i å skape den offisielle avklaringen, tankesettet til politiet om at befolkningen ikke har rett til å se bevisene, men burde akseptere det de blir bedt om å tro, og den påståelige fornektelsen fra staten i forhold til å presentere et hint av en ordentlig granskning av det verste angrepet på britisk jord siden andre verdenskrig.

I praksis foreslår vi to handlingsruter.

Den første er å gjøre som vi sier i Ludicrous Diversion. Oversvøm politiet med «Freedom of Information»-anmodninger. Krev unnskyldninger fra media om feilene de gjorde i rapporteringen deres. Og spør staten gjennom stortingsrepresentanten din for svar på spørsmålene dine. Ikke gjør dette i den troen at de vil gi en god respons. Det vil de ikke. Gjør disse tingene for å samle konkrete bevis på hindringen av sannheten. Om media blir oppfattet som å nekte å stå for sine feil, kan det være at folk begynner å vurdere mulighetene for at feilene var overlagte. Om staten og stortingsrepresentanten din forsetter å ignorere spørsmålene om 7/7 kan det føre til at folk begynner å tenke over muligheten for at staten ikke vil finne svar på disse spørsmålene, eller faktisk ha dem stilt. Og om politiet blir oppfattet som å nekte å gi fra seg de mange bevisene de påstår å ha, kan det få folk til å vurdere muligheten for at bevisene faktisk ikke eksisterer. Og selvsagt, om media ber om unnskyldning og staten gir respons og politiet viser bevisene og de er troverdige og overbevisende, da kan vi alle akseptere det og åpent innrømme at vi tok feil da vi mistrodde dem (men ikke uten grunn) og forsette med livene våre. Rett skal være rett.

Den andre handlingsruten er å bruke kraften fra oppmerksomheten ved en overlagt hindring av sannheten til å lansere en nasjonal appell for privat, ubetinget finansiering til en fullstendig, offentlig holdt granskning. Denne burde sikte på å tiltrekke offentlig oppmerksomhet og skape en kort liste med saker som granskningen, representert ved det britiske folk, krever oppklaring på fra deres valgte representanter. Sammen med nødvendig finansiering for en slik granskning, må krefter bli brukt på å finne velrespekterte personer utenfor staten, mainstream-media, politi og rettsvesenet til å representere og lede granskningen. Modellen for en slik handling burde være granskningen som ble holdt i Storbritannia, ledet av Bertrand Russell, som satte spørsmål ved drapet på JFK. Dette vil ikke bli lett, men det er et spørsmål om å få momentum, om å nå en kritisk masse av offentlig støtte hvor media og statens fornektelse til å erkjenne dens eksistens ville bli sett på som mistenkelig til det ekstreme.

Forsett med det gode arbeidet. Det er lys i andre enden av tunnellen. Men det er en lang tunnel.

Klassekampen om Griffin og fredsprisen

Klassekampens Hans Petter Sjøli skriver 11. juli om fredsprisnominasjonen av professor David Ray Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september 2001 (PDF).

For undertegnedes del foregikk intervjuet per mail, så selv om journalistens valg av sitater denne gang ikke var så aller verst, kan de faktiske spørsmål og svar gi litt utfyllende informasjon for leseren:

Fra Hans Petter Sjøli <hansp@klassekampen.no>

Hei Viddal,

vi snakket på telefonen nettopp.

Hei, Hans Petter…

Vel, her er noen få spørsmål som jeg håper du kan svare relativt kort på:

1. Hvorfor har Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen gjort seg fortjent til fredsprisen?

Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september vil nok neppe få fredsprisen med Jagland ved roret, men hvis disse nominerte kandidatene har rett, er 11. september nøkkelen til krig og fred i Afghanistan, Pakistan og Irak. Griffins mål er en uavhengig granskning av 11. september for å få besvart de mange spørsmålene og uoverensstemmelsene.

2. Hvem står bak nominasjonen?

Jeg kjenner ikke til årets nominasjon i detalj, men her er i alle fall signaturene for fjorårets nominasjon:
http://www.911truth.no/wp-content/uploads/nobel-peace-prize-nom-2008-b.pdf

3. Dere blir beskyldt for å støtte den ultimate konspirasjonsteorien. Hva er det storsamfunnet ennå ikke har forstått om hendelsene 9/11? Og hvorfor?

I virkeligheten er «vi» mer avvisende enn støttende til «konspirasjonsteorier», idet vi avviser konspirasjonsteorien om det største terrorangrepet noensinne, at Osama bin Laden og ekstreme islamister skulle stå bak dette. Professor Griffins bestrebelser går i stor grad ut på å falsifisere – bevise feil – denne offisielle konspirasjonsteorien slik den er lansert av politikere og massemedier.

Det avisleserne og TV-seerne ofte ikke har fått med seg, er i korte trekk at en tredje skyskraper ble demolert i tillegg til Tvillingtårnene uten hjelp av et angripende fly, at titalls/hundrevis av øyenvitner/brannmenn meldte fra om eksplosjoner i tårnene, at det er funnet sprengstoffrester (detonert og udetonert) i støvet fra World Trade Center (publisert i vitenskapelig tidsskrift – www.911truth.no/harrit-2009.pdf), samt at Mossad-agenter ble ettersøkt, arrestert og mistenkt i New York 11. september 2001. Mossad er navnet på den militære etterretningen i Israel. Både eksplosjonsvitnemålene og Mossad-vinkelen ble forlatt eller lagt lokk på fra og med dag 2, 12. september 2001, og der har du altså hvorfor.

4. Kan 7/7 også være satt i scene av mektige krefter i USA/Storbritannia for å legitimere krigen mot terror/Afghanistan/overvåkingssamfunnet?

Keith Vaz meldte på 4-årsdagen for 7/7 at Underhuset nå skulle igang med den hittil største offentlige granskningen av Londonbombene, i praksis fra og med september i år. De som spekulerer snakker om britisk militær etterretning og/eller Mossad, men også her er hovedkravet fra den organiserte og dominerende delen av sannhetsbevegelsen at vi må få en *uavhengig* granskning av hendelsene.

Hvis du ikke bare skal skrive om hvor rare disse gruppene er, kan du jo tygge litt på spørsmålet om Underhuset noensinne ville konkludert med at den britiske stat var involvert i drap på egne velgere og skattebetalere? Dette er bakgrunnen for at både J7-kampanjen og overlevende som Rachel North nettopp ønsker en uavhengig granskning, fremfor en granskning utgått av Underhuset eller Parlamentet.

«Vi kan starte med 7/7 – Londonbombene – der et minnesmerke ble avduket i Hyde Park igår. Samtidig erklærte lederen for Innenrikskomiteen – House of Commons Home Affairs Committee – Keith Vaz ifølge Associated Press, The Telegraph, Ananova og en rekke andre medier at et panel vil ta fatt på en ny og mer omfattende granskning av 7/7-terrorbombingene.» (911truth.no 8. juli)

Med vennlig hilsen
Torstein Viddal
sekretær i 9/11 Truth Norge

Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

Motsigelser: Bush i klasserommet

Den offisielle historien om 11. september 2001 er spekket med selvmotsigelser. En av disse omhandler spørsmålet om hvor lenge Bush ble i klasserommet i Sarasota i Florida, morgenen 11. september.

Bush var der for å profilere sin utdanningspolitikk ved å bli fotografert mens hans lyttet til elevers høytlesning. Han ankom skolen 08.55 samtidig som han, ifølge rapporter, først ble klar over at et fly hadde truffet et av Tvillingtårnene. Bush avfeide krasjet som en ulykke og sa de ville fortsette og «gjøre lesegreia likevel».

Bush kom inn til andreklassen til lærer Sandra Kay Daniels ca. 09.03. Rundt 09.06 kom presidentens stabssjef Andrew Card inn og hvisket i øret til Bush og fortalte ham, forklarte Card senere, at «Et andre fly har truffet det andre tårnet. Amerika er under angrep.»

Hva skjedde så?

Takket være Michael Moores film Fahrenheit 9/11, som kom ut i 2004, vet verden hva som så skjedde: Bush ble sittende i minutt etter minutt etter minutt.

Journalister, derimot, hadde rapportert om Bushs merkelige adferd mye tidligere. For eksempel 01.11.02, da Jennifer Barrs i Tampa Tribune skrev at etter Card hadde hvisket i øret til Bush, plukket presidenten opp boka si og leste med ungene «i åtte eller ni minutter». I sin bok fra 2002, Fighting Back, sier Washington Times’ Hvite Hus-korrespondent Bill Sammon, at Bush fortsatte å dvele selv etter at lesestunden var over, hvilket ledet Sammon til å utnevne ham til militærets «Øverstsomlekopp». ['dawdler in chief']

Det hvite hus sin fremstilling rundt ettårsdagen

Et år senere begynte Det hvite hus, med Andrew Card i spissen, å gi en radikalt annerledes fremstilling av episoden. 09.11.02 fortalte Card det følgende til Brian Williams på NBC News: «Jeg trakk bort fra presidenten, og ikke mange sekundene etter unnskyldte presidenten seg fra klasserommet, og så samlet vi oss på venterommet og snakket om sitausjonen.» I en artikkel i San Francisco Chronicle 11.09.02 sa Card at etter at han hadde informert Bush om det andre angrepet, «så han opp – det var snakk om sekunder, men det virket som minutter. . . . Og han unnskyldte seg svært høflig til læreren og til elevene og så dro han.»

Samme dag sa Karl Rove til Campbell Brown fra NBC News:

Andy Card gikk inn for å informere presidenten, og man kan huske det berømte fotografiet av ham hviskende i presidentens øre. Og presidenten var litt – du vet, han ville ikke skremme ungene. Han visste at øvingen snart var over. Så han ventet noen øyeblikk – bokstavelig talt – ikke lenge i det hele tatt, før han kom til avslutningen og han kom inn på personalrommet.

På samme dag fikk Card og Rove også ABC News til å bifalle deres reviderte fremstilling, i et program som ble sendt på ettårsdagen. Dette programmet inneholdt følgende segment:

Andrew Card: Jeg tror det var et, et øyeblikk av sjokk, og han stirret tomt i kanskje bare et sekund.

Charles Gibson: Presidenten forholder seg rolig og lar elevene fullføre.

Karl Rove: Presidenten vurderte i et sekund eller to å reise seg og gå ut av rommet. Men øvingen var snart slutt og han ville ikke skremme ungene.

Charles Gibson: Istedet dveler Bush, takker barna . . . og setter kurs mot klasserommet ved siden av.

Hjelp fra Frøken Daniels

I tillegg til å legge ut denne reviderte fremstillingen, vervet Bush/Cheney-administrasjonen støtte fra Sandra Kay Daniels, læreren for andreklassen ved skolen i Sarasota. I en artikkel som Los Angeles Times publiserte 11.09.02 sa hun:

Jeg visste noe var i gjære da president Bush ikke plukket opp boka og deltok i øvingen… Han sa, «Frøken Daniels, jeg må dra nå. Jeg etterlater viseguvernør Frank Brogan her for å gjennomføre talen for meg.» Når man så på ansiktet hans skjønte man at noe var galt. Jeg ba en liten bønn for ham. Han tok meg i hånden og dro.

Denne fremstillingen var radikalt avvikende fra det hun hadde sagt i artikkelen til Jennifer Barrs nevnt ovenfor, som kom ut bare ti dager før. Etter at Barrs sier «Bush glemte, tydeligvis i sin egen verden, boka han hadde i fanget,» siterer hun Daniels som også skal ha sagt: «Jeg kunne ikke sparke ham forsiktig… Jeg kunne ikke si ‘Ok, hr. president. Ta opp boka, sir. Hele verden ser på.’»

Gitt det faktum at Daniels meddelte denne fremstillingen bare ti dager tidligere, kan ikke hennes reviderte fremstilling forklares som dårlig hukommelse. Den eneste mulige forklaringen synes å være at Det hvite hus hadde overtalt henne til å bidra med å spre deres reviderte fremstilling. Hva kunne være Det hvite hus sitt motiv for å spre en falsk fremstilling, og til og med overtale Daniels til å hjelpe?

Ett sannsynlig motiv

På en side har du at Secret Service, som har ansvar for å beskytte presidenten fra enhver mulig fare for hans liv, burde ha antatt når det var klart at terroristene siktet etter ambisiøse mål, at presidenten kunne ha vært et av disse målene. Som en artikkel kommenterte: «Bushs tilstedeværelse gjorde. . . den planlagte lesestunden til et antatt mål,» fordi «det mye omtalte arrangementet ved skolen sørget for at Bushs posisjon denne dagen ikke var noen hemmelighet.» På den annen side observerte folk at Secret Service ikke handlet deretter. 12.11.01 kommenterte Canadas Globe and Mail: «Av en eller annen grunn skyflet ikke Secret Service-agenter [Bush] unna.»

Bakgrunnen for denne kommentaren ble forklart av Philip Melanson, forfatteren bak en bok om Secret Service. «Med et pågående terrorangrep,» sa Melanson «burde prosedyren vært å få presidenten til nærmeste sikrede sted så raskt som mulig.» At dette faktisk ville vært standard prosedyre, illustreres av det faktum at så snart det andre angrepet på World Trade Center ble sett på TV, sa en agent til Sarasota County Sheriff Bill Balkwill: «Vi drar. Kan du få alle klare?»

Men denne agentens beslutning ble selvsagt overstyrt av en Secret Service-agent av høyere rang, slik at Bush ikke bare fikk bli i klasserommet i sju minutter eller mer, men også bli værende på skolen i ytterligere tjue minutter. Han fikk til og med lov til å levere en tv-tale til nasjonen, og dermed la alle vite at han fremdeles var på skolen.

Dette syntes som en særlig skjødesløs adferd i lys av rapporter som kom på det tidspunktet, som sa at så mange som elleve fly var blitt kapret. Secret Service burde ha fryktet at ett av disse flyene var på vei ned i skolen i samme øyeblikk. Secret Service sin atferd på sin side, antydet at det ikke hersket noen frykt for at skolen ville bli angrepet.

Secret Service sin adferd her står i grell kontrast til responsen to måneder tidligere, etter en rapport om at islamistiske terrorister kanskje kunne krasje et rutefly i G8-møtet i Genova, i et forsøk på å drepe president Bush. Den italienske regjeringen lukket luftrommet over Genova og installerte bakke-til-luft-raketter på flyplassen (David Sanger, New York Times, 25. september 2001). Selv med all denne beskyttelsen, overnattet Bush på et hangarskip, i stedet for å bo, som de andre statslederne, på et luksusskip (CNN, 18. juli 2001). Hvorfor så mye bekymring bare for et mulig terrorangrep med fly i Genova i juli, men ingen slik bekymring i Sarasota i september, når slike angrep faktisk var i gang?

Secret Services motvilje til å haste Bush unna syntes enda merkeligere i lys av rapportene om at visepresident Cheney, Condoleezza Rice, og flere av Kongressens ledere raskt ble tatt til trygge steder. Burde ikke beskyttelse av president Bush ha vært enda høyere prioritert? Som Susan Taylor Martin i St. Petersburg Times sier det den 4. juli 2004: «Et av de mange ubesvarte spørsmål om denne dagen er derfor hvorfor Secret Service ikke umiddelbart fraktet Bush til et sikkert sted, slik de tydeligvis gjorde med visepresident Dick Cheney.»

Det faktum at dette spørsmålet ble reist umiddelbart etter 9/11, og deretter fortsatte å bli reist, kunne godt ha blitt oppfattet av Det hvite hus som farlig. Dette spørsmålet hadde faktisk farlige konsekvenser, fordi det kunne føre – og i enkelte kretser førte – til slutningen at Bush ikke ble evakuert fra skolen fordi Secret Service visste at han ikke ville være et mål. Ønsket om å stoppe denne typen spekulasjoner var trolig grunnen til at Det hvite hus gjorde forsøk på å få en revidert fremstilling av Bush sin atferd innpodet i den offentlige bevissthet.

Granskningskommisjonens behandling av saken

Den merkelige adferden til Bush og hans Secret Service i Sarasota var til stor bekymring for familiene til dødsofrene etter 9/11. Ett av de sentrale spørsmålene fra Familienes styringskomité for 11. septemberkommisjonen var: «Hvorfor ble president Bush tillatt av Secret Service å bli værende ved Sarasota grunnskole, der han leser med barna?». (At dette spørsmålet ble stilt, ble innrømmet av Thomas Kean og Lee Hamilton, styreleder og visestyreleder i 11. septemberkommisjonen i boken Without Precedent: The Inside Story of the 9/11 Commission, s. 54, fra 2006). 11. septemberkommisjonen ga imidlertid ikke noe svar. Deres eneste reaksjon var å si: «Secret Service sa de gjerne ønsket å flytte presidenten til et tryggere sted, men ikke anså det som tvingende nødvendig for ham å løpe ut døren.» (9/11 Commission Report, s. 39). Det svaret antydet imidlertid at Secret Service kun hadde to alternativer: a) å løpe med presidenten ut døren, eller b) å tillate ham å være på skolen i en halvtime. Men det var et tredje alternativ: Secret Service kunne enkelt ført presidenten rolig ut døra, puttet ham i presidentlimousinen, og kjørt ham avgårde.

Pressens behandling av saken

En artikkel i The Wall Street Journal i mars 2004, «Government Accounts of 9/11 Reveal Gaps, Inconsistencies», var en av de få historiene i mainstream-pressen som rapportere om motsetninger i den offisielle historien om 9/11. Når avisen spurte Det hvite hus om motsetninger omkring Sarasota-hendelsen spesielt, prøvde ikke talsmann Dan Bartlett å forsvare Det hvite hus sin reviderte fremstilling, og han bekreftet at Bush hadde vært i klasserommet i minst sju minutter etter mottaket av rapporten om det andre angrepet. Bush dro ikke umiddelbart, sa Bartlett, fordi «Hans instinkt var å ikke skremme barna ved å styrte ut av rommet.»

Men selv om Bartlett sin uttalelse hadde vært en akseptabel forklaring på hvorfor Bush ikke gjorde det som Card og Rove hevdet han gjorde, er det virkelige spørsmålet, som artikkelen i The Wall Street Journal ikke adresserte, hvorfor Det hvite hus, gjennom Card, Rove, og Daniels, ga en feilaktig fremstilling. Dette er et spørsmål som pressen generelt burde ha utforsket. Spesielt ABC News, NBC News, San Francisco Chronicle, og Los Angeles Times, som var blitt brukt til å spre Det hvite hus sin feilaktige fremstilling, burde ha krevd at det Det hvite hus forklarte hvorfor de satte ut en direkte uriktig fremstilling av saken. Disse avisene og tv-selvskapene skyldte sine lesere og seere et dementi og et forsøk på å finne ut hvorfor Det hvite hus brukte dem til å spre løgn.

I tillegg til å finne ut hvorfor Det hvite hus løy, burde pressen selvfølgelig også forsøke å finne svaret på det opprinnelige spørsmålet: Hvorfor tok ikke Secret Service Bush til et trygt sted umiddelbart?

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 1 i dr. David Ray Griffins 9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Olive Branch, Northampton, mars 2008). Originaltekst til norsk ved Erik Kamfjord. Takk til Simen Juterud og Torstein Viddal for korrekturlesing, språkvask og desking.

Mumbai-intellektuelle innleder folkelig granskning

En gruppe indiske intellektuelle har gjennom paraplyorganisasjonen Awami Bharat startet en folkelig granskning av det siste terrorangrepet i Mumbai i november 2008.

Dette er deres pressemelding fra like før jul – «Exposing the Politics of Terror».

Pressekonferanse
Marathi Patrakar Sangh, CST, Mumbai
20. desember 14.00 – 15.00

Talere: Feroze Mithiborwala (Rashtriya Samaj Paksh – nasjonal visepresident),
Kishore Jagtap (Awami Bharat – talsperson),
Dilip Bansode (Bharip Bahujan Mahasangh – president – Mumbai) og
Mulniwasi Mala (Phule-Ambedjari Vichar Manch)

Vi krever en høynivågranskning av drapene på Karkare, Kamte og Salaskar.

Det er nokså forvirrende å se at regjeringen nekter å iverksette en granskningskommisjon for å fjerne all tvil, til tross for det faktum at både regjeringen og visse deler av massemedia prøver å undertrykke folkets protester etter drapene på de tre heroiske antiterror-offiserene. Saken er at hvis det er så opplagt som de vil ha oss til å tro, hvorfor er da regjeringen så nervøse? Det i seg selv reiser tvil og gir rom for enda mer mistanke.

Vi støtter også kravet fra A.R. Antulay og er takknemlige for at han har brakt denne saken til hjertet av den nasjonale debatten. Ånden er ute av flasken. Det eneste svaret er å beordre en granskning. Kommentarene fra A.R. Antulay har gitt liv til den latente skepsisen i alle samfunnslag, og folkemeningen avviker betydelig fra det mediene vil ha oss til å tro.

Som ledd i den folkelige granskningen vi dermed blir nødt til å gjennomføre, er noen av spørsmålene:

1. Politiets versjon hevder enda at Karkare døde av AK-47-kuler. Vår granskning viser at han ble drept av 9mm-kuler avfyrt fra en revolver, og som traff ham i halsen. Vi krever at obduksjonsrapportene for alle de drepte må offentliggjøres.
2. Vi krever at ringeloggene offentliggjøres, da dette endelig vil bevise hvem det var som sendte de tre offiserene til Cama-sykehuset. Det vil avsløre navnene på politimennene og politikerne som var involvert, deres posisjon og tidspunktet for samtalene.
3. Karkare var kjent for å være en dreven offiser, og det er uforståelig for oss hvorfor han skulle gå uforberedt i kamp mot terroristene.
4. Under skytingen ved Cama-sykehuset, hvorfor ble ikke politifolk ved Azad Maidan-stasjonen knappe 100 meter unna tilkalt for å omringe terroristene på sykehuset?
5. Hva skyldes de motstridende rapportene i media om selv tid og sted for drapene gjennom de første dagene? Hvorfor ga ikke politiet oss et klart bilde av hendelsene, slik som de prøver å gjøre nå?

Grunnen til at folk hverken stoler på politiets offisielle versjon eller versjonen til de etablerte mediene, er at disse sektorene har villedet og feilinformert folket om terrorangrepene i Malegaon, Jalna, Parbhani, Beed, Nanded, Kanpur, Ajmer og Mecca Masjid i Hyderabad, samt Samjhauta Express, for bare å nevne noen. Granskningene til ATS-gruppen (Anti Terror Squad) avslørte at disse terrorangrepene ble utført av terrorceller fra Abhinav Bharat, ledet av Purohit og Sadhvi Pragnya. Røttene til disse cellene strakk seg også inn i Bajrang Dal, ABVP og inn i Bhonsla-militærskolen.

Videre har media i detalj gjengitt politiets versjon uten å utføre noen uavhengig undersøkelse, med noen få hederlige unntak fra enkelte journalister og aviser.

«Rullebladet til de nevnte samfunns-institusjonene er med andre ord ikke det reneste.»

Denne uansvarlige og ukritiske dekningen har forårsaket stor skade på nasjonen og bidratt til demoniseringen av en sektor av samfunnet vårt. Det er derfor svært vanskelig å stole på regjeringen, politiet og media, og de bør alle sammen gå i seg selv hvis de skal ha et håp om å vinne tilbake massenes tillit. Et antall muslimske ungdommer ble feilaktig arrestert, torturert, varig skadet og stemplet for livet som terroristene bak de nevnte eksplosjonene som ble sporet tilbake til Sangh Parivar. De arresterte ble frikjent av retten, og andelen dømte er dermed på knappe 1-2%, til tross for alt oppstyret rundt oss.

Rullebladet til de nevnte samarbeidende samfunnsinstitusjonene er med andre ord ikke det reneste.

Hvem har ansvaret for de mennesker og familier som er ødelagt? Domstolene er nødt til å etablere en praksis med innsyn og balanserende instanser som kan kontrollere en ustyrlig politistyrke gjennom en økt samfunnsmessig oversikt, som kan gi kompensasjon til alle dem som er ofre for falske anklager og overgrep.

Et annet poeng er at folk ikke kan forstå hvorfor drapene på ATS-offiserene ikke granskes nærmere.

«Hindutva-lederne og -avisene kom med klare trusler mot Karkare.»

Før terrorangrepet var mistanken rettet mot BJP og Sangh Parivar. Dette er et faktum som ingen kan bestride eller avfeie. En hel infrastruktur av terror ble sakte, men sikkert rullet opp, til Hindutva-høyres store fortvilelse. Lederne og avisene til denne sektoren kom med klare trusler mot Karkare, og dette er ingen hemmelighet. Dermed vil en direkte følge av drapene på ATS-offiserene være at granskningen begraves og Sadhvi Pragnya og Purohit slipper unna. Og terrornettverket vil være intakt og rede til å spre mer terror.

De som tjener mest på hele denne skitne terrorepisoden er dermed uten tvil de politiske og sosiale organisasjonene som var ved å bli avslørt og få sitt kriminelle terrorspill åpenbart. Derav mistankene hos massene i folket!

Vi krever også at Ratan Tata ber politiet og de væpnede styrkene om unnskyldning etter hans uttalelser om at de var ute av stand til å hindre terroristene.

«Visse politiske krefter i vårt eget land organiserte dette terrorangrepet ved hjelp av CIA og Mossad.»

Faktum er at terroristene hadde våpen og ammunisjon for hele 60 timer. Alt dette ble ikke brakt inn bare ved hjelp av en gummibåt. En stor mengde våpen var åpenbart blitt lagret i både Taj og Oberoi før terroristene kom til stedet. Dette faktum er vesentlig for granskningen, det hadde ikke kunnet skjedd uten samarbeid fra innsiden. Og selv om Tata mottok adekvate advarsler, nektet han å etterfølge sikkerhetskravene «for ikke å bry gjestene». Denne apatien førte hundrevis i døden.

Videre har Tata uttalt at han vil kontakte «eksterne byråer» (les: Mossad) for håndtering av intern sikkerhet. Privatiseringen av sikkerheten, forsvaret og hærstyrkene vil undergrave vår nasjonale sikkerhet. Ratan Tata har knyttet bånd til israelsk og amerikansk romfarts- og våpenindustri.

Vi står derfor ved vårt tidligere standpunkt om at visse politiske krefter i vårt eget land organiserte dette terrorangrepet ved hjelp av amerikanske CIA og israelske Mossad, som organiserte leie-terroristene fra Pakistan for angrepet på Mumbai. Et genuint terrorangrep var påkrevd for at:

• India skulle alliere seg ytterligere med den USA-israelske kretsen, og hvert eneste terrorangrep har tjent denne agendaen. Det er ingen tvil om dette faktum. Hvert eneste terrorangrep isolerer og demoniserer indiske muslimer, og gir spillerom for taktikk av Bush- og Israel-typen.
• Da den indiske elite tilslutt ble angrepet, nådde krigshissingen feberhøye proporsjoner, noe som aldri var tilfelle før Aam Aadmi fikk ta støyten.
• USA sitter fast i en nederlagsdømt hengemyr i Afghanistan, og trenger hjelp fra indiske tropper for å kompensere for bortfallet av deres europeiske NATO-allierte, som nå hurtig forlater det synkende skipet. Sovjetunionen tapte krigen med 350.000 soldater, og USA har med sine 150.000 små sjanser. Man forsøker derfor alle muligheter for å få presset Pakistan til å føre krig i Afghanistan, og Mumbai-terroren tjener USAs interesser i regionen.
• Hva verre er, er at Indias oppgave er å demme opp, true og føre krig hvis det trengs mot et kjernefysisk væpnet Pakistan. Krisen i regionen er skapt av USA, Saudi-Arabia, Israel og Pakistan, og vi bør så langt som mulig søke å unngå det amerikanske agnet, da dette bare vil spre ødeleggelsen og krigen til India og hele regionen.

For dem som mener denne teorien er langt ute, er det bare å studere operasjonene til CIA og Mossad inne i Pakistan.

Noen fakta:

• Som alle vet har CIA dyptgående røtter i Pakistan.
• ISI-sjefen, generalløytnant Shuja Ahmad Pasha, er utnevnt av USA.
• Militærsjef Ashfaq Parvez Kayani er også utnevnt av USA.
• USA blokkerte nylig forsøket fra den sivile regjeringen på å få kontroll over ISI og militæret, og det er faktisk USA som har aller størst innflytelse over disse sektorene, langt større enn den sivile regjeringen.
• ISI og det pakistanske militæret er nummer 3 på listen over mottagere av økonomisk støtte fra USA, etter Israel og Egypt.
• Gang på gang har CIA og Mossad organisert disse terroristgjengene for angrep i Bosnia, Tsjetsjenia, Kosovo, Afghanistan og deler av Sentralasia, i Sør-Amerika og andre deler av verden. Faktisk spilte Lashkar e Taiyaba (LeT) en rolle i Bosnia via ISI-CIA-nettverket. Alt dette er dokumentert, og tvilere er velkommen til å utfordre oss offentlig.
• Den amerikanske skolen for trening av terrorister ligger ved Fort Benning i Georgetown. «School of the Americas» – også kalt «The Western Hemisphere School for Security Co-operation» (www.soaw.org). Dette er verdens fremste institusjon for terrortrening, og den er særlig beryktet i Sør-Amerika, som har fått smake den største støyten av USA-støttede dødsskvadroner.

Ettersom media nå med rette har luftet muligheten for Dawood Ibrahims medvirkning i terrorangrepet, må vi fortsette en grundig granskning av saken. Dawood jobber uten tvil for ISI og deres kriminelle aktiviteter, som spenner fra narko-terrorisme til hvitvasking og smugling. Alle disse faktorene bidrar til å skape en terrorindustri.

«Hvorfor la ikke CIA press på ISI og deres terroristgjenger om å avblåse angrepet?»

Det faktum som ikke beskrives, er at Dawood i lengre tid har vært en CIA-medhjelper. Ifølge en viktig artikkel av Jeremy Hammond, som er redaktør i det respekterte Foreign Policy Journal, har Dawood arbeidet for CIA-ISI spesielt med narkotikaoperasjonene deres i Afghanistan, Sentralasia og Europa. Den russiske skribenten Vladimir Radyunin har skrevet om CIAs rolle i den økende heroindyrkingen og -produksjonen i Afghanistan, og den trusselen dette utgjør for Russland på grunn av den utstrakte og økende tilgjengeligheten av raffinert heroin. Nettstedet ciadrugs.com vil gi deg alle de nødvendige referansene, hvis du måtte bry deg nok til å researche saken. Og det er bare en begynnelse.

Nariman House og den israelske faktor

Et spørsmål som stadig forundrer er hvorfor Nariman House ble angrepet. Hvorfor ble denne bygningen i Colaba angrepet? Det vanlige svaret er at de gikk etter jøder. Enig!

Men hvorfor ikke angripe det israelske konsulatet ved Nariman Point, bare en kilometer fra Oberoi, i stedet for å gå hele veien inn til Colabas bakgater, og til en bygning uten noen strategisk verdi? Det israelske konsulatet ville absolutt virke mer sannsynlig.

Vi mener jødene som ble drept ble pekt ut fordi de var ikke-zionister.

Det er to spor som peker i denne retningen:

1. Under begravelsen nektet familien til de falne å legge det israelske flagget over kisten, og de sa opprørt at «vi er ikke zionister».
2. Til tross for pågående insistering fra de israelske myndighetene, nektet Nariman House-familien å oppgradere sikkerheten i bygningen, da de sa de festet lit til sin Gud (Jahve). Faktum i saken var altså at Holtzberg-familien – i motsetning til de fleste jødiske familier som er ekstremt sikkerhetsfokuserte – nektet å iverksette selv det mest grunnleggende som selv vanlige Mumbai-innbyggere ville ha sett på.

For dem som bare har en grunnleggende kjennskap til historien om striden mellom zionistene og anti-zionistene blant jødene de siste 125 år, vil teorien og faktaene over gi god mening (les A. Lilienthal).

Det er derfor vår erklærte posisjon at det var Mossad som hadde angitt Nariman House som ett av målene for LeT-terroristene.

Vi fordømmer også rollen og de skiftende posisjonene til Pakistans regjering og militærvesen. Alt må settes inn på å ødelegge terrorinfrastrukturen til LeT og Jaish, uten utsettelser, og Hafeez Saeed og Azhar Mahmood, samt Dawood må arresteres og prøves og dømmes.

Problemet er at vi har å gjøre med regjeringene fra begge sider av grensen, som begge er nære allierte med den USA-israelske kretsen.

Vår utfordring er derfor å skape en genuint nasjonalistisk og anti-imperialistisk bevegelse i India og over hele regionen.

Spesifike etterretningsopplysninger

Det er en freidig løgn at RAW hadde feilet i sitt forsøk på å samle informasjon og advare regjeringen og de ulike forsvarsrelaterte sektorer. RAW avlyttet LeTs satellittelefoner, advarte om båten som la ut fra Karachi, fotograferte den samme båten fra spionflyet sitt, ga spesifike koordinater til marinen den 19. november, som til og med medførte at båten ble stanset, men sluppet gjennom på grunn av de falske ID-kortene som var utstedt i Probandar (Gujarat). RAW hadde angitt målene som Taj og Marriot, tidsrommet, 21-23, og både senteret og staten var klar over disse fakta. Spørsmålet er derfor: handlingslammelse eller delaktighet?

Interessant nok hadde CIA advart den indiske regjering om det kommende angrepet. Det grunnleggende spørsmålet er hvorfor CIA ikke advarte den sivile (pakistanske) regjering ledet av Zardari og Gilani, samt hvorfor de ikke la press på ISI og organisasjonens terroristgjenger om å avblåse angrepet.

Er ikke dette åpenbare spørsmål som vi burde stille?

Trekk dine egne konklusjoner!

Det er også andre spørsmål som vil dukke opp som del av vår «Folkegranskning», og som vi vil fortsette å dele med den folkelige offentligheten. Harde spørsmål som ikke stilles, og svar som helst vil forbli gravlagt.
.
Dette er oppgaven vi har foran oss, og sannheten vil seire.

Satyamev Jayate!

Organisatorer:
Sayeed Khan, Varsha V V, Amol Madame, Jagdish Nagarkar, Shridhar Shirsagar, Arif Kapadia, Chetna Birje, Reshma Jagtap, Jyoti Bedekar, Afaq Azad, Winnie Thomas, Tito Eapen, Avinash Kamble, Munawwar Khan, Harshawardhan Vartak, Ghazala Azad, Irfan Mulla, Inayat Gaurav Kariya, Hussain og Anil.

Oversatt fra Mumbai-bloggen Awami Bharat.

Neste side »