Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

USAs krig mot journalister

AMY GOODMAN: Sami al-Haj er nå en fri mann, etter å ha vært fengslet av USAs styrker i over seks år. Hans forbrytelse: journalistikk.

Bush-administrasjonen har blinket seg ut journalister ved direkte angrep, ydmykelse, fengsling og informasjonsblackout for å begrense journalistenes evne til å gjøre jobben sin. Hovedmålet de siste syv årene har vært al-Jazeera, den arabiske TV-kanalen med base i Doha i Qatar.

I november 2001 bombet amerikanske krigsfly al-Jazeeras kontor i Kabul og ødela dette, til tross for at al-Jazeera hadde gitt militæret koordinatene til kontoret. En al-Jazeera-reporter som dekket toppmøtet mellom George Bush og Vladimir Putin i Crawford i Texas, ble samme måned arrestert av FBI fordi kredittkortet hans var «knyttet til Afghanistan». Våren 2003 droppet USA fire bomber på Sheraton-hotellet i Basra i Irak, der al-Jazeera-korrespondentene var de eneste gjestene - og de eneste journalistene som rapporterte fra denne byen. En annen al-Jazeera-ansatt viste frem ID til en amerikansk marinesoldat ved en kontrollstasjon i Bagdad, bare for å få bilen sin beskutt av marinesoldatene. Han ble ikke skadet. Det samme kan ikke sies om Tareq Ayyoub, en al-Jazeera-korrespondent som var på taket av stasjonens Bagdad-kontor den 8. april 2003, da et amerikansk jagerfly bombet bygningen. Han ble drept. Hans enke, Dima Tahboub, fortalte meg:

Hat avler hat. USA sa de gjorde dette for å utrydde terrorismen. Hvem driver med terrorisme nå?

Og så er det historien om Sami al-Haj. Som kameramann for al-Jazeera rapporterte han om USAs invasjon av Afghanistan. Den 15. desember 2001 ble Haj arrestert i en Pakistansk by nær grensen til Afghanistan, og fengslet i Afghanistan. Seks måneder senere ble han – iført håndjern og knebel – fløyet til USAs fengsel på Guantanamo Bay. Haj ble holdt der i nesten seks år, og stadig avhørt og uten noen tiltale for noen forbrytelse, saken ble aldri prøvd i en rettssal. Han deltok i en sultestreik i over et år, men ble tvangsforet av vaktene med et foringsrør ned til magen gjennom nesa. Haj ble plutselig løslatt denne uka. USA-administrasjonen kunngjorde at han ble overført til Sudan, hjemlandet hans, men Sudans regjering foretok seg ikke noe for å holde ham i fangenskap. Han ble sendt rett på legevakta, og snart kunne man se ham på hans gamle TV-kanal, al-Jazeera:

Jeg er veldig glad for å være i Sudan, men jeg er også trist på grunn av situasjonen til våre brødre som er igjen på Guantanamo. Forholdene på Guantanamo er veldig, veldig dårlige, og de blir verre for hver dag som går. Vår menneskelighet, den menneskelige verdigheten ble krenket, og USA-administrasjonen gikk hinsides alle menneskelige verdier, alle moralske verdier, alle religiøse verdier. På Guantanamo er det øgler som kalles iguaner, rotter som behandles mer menneskelig. Men vi har folk fra over 50 nasjoner der, som helt fratas alle rettigheter og privilegier, og de vil ikke gi dem de samme rettighetene som de gir dyr.

Han skildret skjendingen av koranen som en del av innsatsen for å knekke ham:

De forakter koranen og ødela den flere ganger, og de satte sine skitne føtter på den. De satt i tillegg på koranen når de prøvde å få oss sinte. De begikk gang på gang krenkelser av vår verdighet og av våre kjønnsorganer.

Minst én talsmann for Forsvarsdepartementet har avvist anklagene.

Asim al-Haj, Samis bror, fortalte meg i et intervju i januar om de 130 avhørene:

Alle disse gangene dreide avhørene seg om al-Jazeera og påståtte bånd mellom al-Jazeera og al-Qaida. De prøvde å overtale ham til å spionere på sine kolleger i al-Jazeera.

Ifølge den internasjonale journalistorganisasjonen Committee to Protect Journalists (CPJ), er ti journalister blitt holdt i lengre perioder av USAs militære, for så å bli sluppet fri uten tiltale. Bare for noen uker siden i Irak slapp USA-styrkene fri Pulitzer-prisvinneren og Associated Press-fotografen Bilal Hussein, etter å ha holdt ham uten tiltale i to år. Militæret hadde en gang beskyldt Hussein for å være en «terrorist-media-operatør som infiltrerte AP».

Komiteen rapporterer at 127 journalister og ytterligere 50 media-ansatte er blitt drept i Irak siden 2003, godt over dobbelt så mange som under den annen verdenskrig. Vi må minne Bush-administrasjonen om å ikke skyte budbringeren.

Amy Goodman er vertinne for det riksdekkende syndikerte radionyhetsprogrammet Democracy Now!.

Oversatt fra «America’s War on Journalists», AlterNet 8. mai.

Dokumentarfilmen «Prisoner 345», om Sami al-Haj: