«Kalde fakta» (TV4) om 9/11 og sannhetsbevegelsen

NB! I klippet under hevdes det at fru Pileni var den som skulle faktasjekke Harrits nanotermitt-rapport. Dette stemmer ikke. Rapporten ble faktasjekket på vanlig måte av fagfeller, mens Pileni dengang var redaktør for tidsskriftet. Hun velger å trekke seg fra stillingen med det samme en dansk journalist ringer henne i april 2009 for å snakke om artikkelen. TV4 fremstiller det hun sier - «I resigned» - som at hun avfeide selve artikkelen, mens «I resigned» jo betyr «jeg trakk meg».

Videre hevder en anonym svensk ekspert at man kan finne rester av nanotermitt overalt der det er stål og betong og støv fra disse materialene. Det stemmer selvsagt ikke, og i tillegg handler ikke nanotermitt-rapporten til Niels Harrit om rester, men om aktiv og ureagert nanotermitt, altså sprengstoff som fortsatt er brukbart som sprengstoff. Du finner ikke et høyteknologisk laboratoriesprengstoff overalt der det er stål og betong og litt støv, det er en absurd påstand.

Dokumentarfilmen det snakkes om i programmet er «Loose Change». Den har kommet i 4 versjoner siden 2005, og den absolutt beste og mest påkostede - som også selges og leies ut på DVD og vises på amerikanske kinoer - er den siste: «An American Coup». Denne filmen kan du se gratis på vår underside Dokumentar.

Klassekampen om Griffin og fredsprisen

Klassekampens Hans Petter Sjøli skriver 11. juli om fredsprisnominasjonen av professor David Ray Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september 2001 (PDF).

For undertegnedes del foregikk intervjuet per mail, så selv om journalistens valg av sitater denne gang ikke var så aller verst, kan de faktiske spørsmål og svar gi litt utfyllende informasjon for leseren:

Fra Hans Petter Sjøli <hansp@klassekampen.no>

Hei Viddal,

vi snakket på telefonen nettopp.

Hei, Hans Petter…

Vel, her er noen få spørsmål som jeg håper du kan svare relativt kort på:

1. Hvorfor har Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen gjort seg fortjent til fredsprisen?

Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september vil nok neppe få fredsprisen med Jagland ved roret, men hvis disse nominerte kandidatene har rett, er 11. september nøkkelen til krig og fred i Afghanistan, Pakistan og Irak. Griffins mål er en uavhengig granskning av 11. september for å få besvart de mange spørsmålene og uoverensstemmelsene.

2. Hvem står bak nominasjonen?

Jeg kjenner ikke til årets nominasjon i detalj, men her er i alle fall signaturene for fjorårets nominasjon:
http://www.911truth.no/wp-content/uploads/nobel-peace-prize-nom-2008-b.pdf

3. Dere blir beskyldt for å støtte den ultimate konspirasjonsteorien. Hva er det storsamfunnet ennå ikke har forstått om hendelsene 9/11? Og hvorfor?

I virkeligheten er «vi» mer avvisende enn støttende til «konspirasjonsteorier», idet vi avviser konspirasjonsteorien om det største terrorangrepet noensinne, at Osama bin Laden og ekstreme islamister skulle stå bak dette. Professor Griffins bestrebelser går i stor grad ut på å falsifisere - bevise feil - denne offisielle konspirasjonsteorien slik den er lansert av politikere og massemedier.

Det avisleserne og TV-seerne ofte ikke har fått med seg, er i korte trekk at en tredje skyskraper ble demolert i tillegg til Tvillingtårnene uten hjelp av et angripende fly, at titalls/hundrevis av øyenvitner/brannmenn meldte fra om eksplosjoner i tårnene, at det er funnet sprengstoffrester (detonert og udetonert) i støvet fra World Trade Center (publisert i vitenskapelig tidsskrift - www.911truth.no/harrit-2009.pdf), samt at Mossad-agenter ble ettersøkt, arrestert og mistenkt i New York 11. september 2001. Mossad er navnet på den militære etterretningen i Israel. Både eksplosjonsvitnemålene og Mossad-vinkelen ble forlatt eller lagt lokk på fra og med dag 2, 12. september 2001, og der har du altså hvorfor.

4. Kan 7/7 også være satt i scene av mektige krefter i USA/Storbritannia for å legitimere krigen mot terror/Afghanistan/overvåkingssamfunnet?

Keith Vaz meldte på 4-årsdagen for 7/7 at Underhuset nå skulle igang med den hittil største offentlige granskningen av Londonbombene, i praksis fra og med september i år. De som spekulerer snakker om britisk militær etterretning og/eller Mossad, men også her er hovedkravet fra den organiserte og dominerende delen av sannhetsbevegelsen at vi må få en *uavhengig* granskning av hendelsene.

Hvis du ikke bare skal skrive om hvor rare disse gruppene er, kan du jo tygge litt på spørsmålet om Underhuset noensinne ville konkludert med at den britiske stat var involvert i drap på egne velgere og skattebetalere? Dette er bakgrunnen for at både J7-kampanjen og overlevende som Rachel North nettopp ønsker en uavhengig granskning, fremfor en granskning utgått av Underhuset eller Parlamentet.

«Vi kan starte med 7/7 - Londonbombene - der et minnesmerke ble avduket i Hyde Park igår. Samtidig erklærte lederen for Innenrikskomiteen - House of Commons Home Affairs Committee - Keith Vaz ifølge Associated Press, The Telegraph, Ananova og en rekke andre medier at et panel vil ta fatt på en ny og mer omfattende granskning av 7/7-terrorbombingene.» (911truth.no 8. juli)

Med vennlig hilsen
Torstein Viddal
sekretær i 9/11 Truth Norge

Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

Dansk film: Bygning 7

Danmark har nu også produceret en film om 9/11, med lektor på Københavns Universitet, Niels Harrit, skuespillerne Flemming Jensen og Jesper Klein, ex-Gasolin-musikeren Franz Beckerlee og mange andre:

Kendte danskere tror ikke på den officielle 9/11-historie.

BYGNING 7. Ikke kun amerikanske statsborgere, professorer, piloter, arkitekter, ingeniører, sprængstof- og nedrivningseksperter, tidligere CIA-folk og notabiliteter står nu frem én efter en og nægter at tro hvad vore ledere og medier har fortalt os om 11. september 2001 og stadig fortæller os.

Én efter en kræver nu også kendte danskere en tilbundsgående og ny undersøgelse af, hvad der skete denne skæbnesvangre dag, der jo som bekendt i daglig tale bærer benævnelsen ‘9/11′.

Se Otto Krog-videoen fra RS TV Produktion om 10 kendte danskere, der ikke tror på den officielle 9/11-historie.

De 10 kendte 9/11-sandheds-søgere er:

1) lektor Niels Harrit,
2) sanger Ivan Petersen,
3) skuespiller Flemming Jensen,
4) Gasolin-guitarist Franz Beckerlee,
5) bassist Peter Ingemann,
6) præst Flemming Pless,
7) teolog Gitte Berg,
8) skuespiller Jesper Klein,
9) læge Inge Genefke og
10) filminstruktør Lotte Svendsen.

Se og hør hvorfor på 46 minutter.

Kapitelplakater:
02.35 - Hvem vil gerne vide mere om 9/11?
05.10 - Bygning 7
06.55 - Frygten, angsten, fortielsen og løgnen.
11.10 - Mekanisk beskadigelse og brand?
13.40 - Lukketheden, troværdigheden, tavsheden, fupnummeret, aggressionen, fjendebilledet og feje aber.
18.30 - Kontrollerede nedrivninger, sprængstoffer, eksplosiver og tiden det kræver.
20.15 - Parallellerne, ligegyldigheden, utrygheden, konspirationen, katastrofen og torturen.
26.05 - Vagthunden er død.
28.05 - Hvis ikke det var al-Qaida, hvem var det så?
30.45 - NIST, det amerikanske teknologiske institut, kom med en redegørelse om bygning 7 i august 2008.
32.25 - Demokratiet, er det i fare?
34.35 - Hvordan forklarer NIST så, hvordan bygning 7 kunne styrte sammen?
35.35 - Hvad kom der så ud af 9/11? Hvem fik gevinsten?
38.35 - Hvis NIST har ret i deres rapport, hvad burde så være konsekvensen?
39.55 - Er 9/11 et nyt Pearl Harbor?
41.35 - Kan det nytte noget at oplyse om 911?
44.25 - Hvorfor ignoreres disse fakta af DTU, Teknologisk Institut, forsikringsselskaber og undervisere i stålkonstruktioner?
46.00 - Der kom ingen reaktion fra DTU, Teknologisk Institut, forsikringsselskaber eller andre instanser.

Filmen på Google Video er produceret i sommeren 2008 af Otto Krog, RS TV Produktion, Thomas Laubsgade 12A, Baghuset 2100 Kbh Ø.

Filmen burde vises på alle danske tv-kanaler. Det sker ikke. Hvorfor?

Motsigelser: Når ankom Cheney bunkeren?

Når det kommer til morgenen den 11. september, er alle enige i at på et tidspunkt etter 09:03 (da det søndre tårnet av World Trade Center ble truffet) og før klokken 10:00, gikk visepresident Dick Cheney ned til Presidentens Kriseoperasjonssenter (Presidential Emergency Operations Center [heretter kalt PEOC]), noen ganger kalt “bunkeren”, under østfløyen av Det Hvite Hus. Alle er også enige i at Cheney hadde ansvaret etter han kom dit - at han enten tok avgjørelser eller videreførte avgjørelser fra President Bush. Men det er voldsom uenighet når det kommer til det nøyaktige tidspunktet Cheney ankom PEOC.

Pentagon 11.09.01
09:38- ca.10:08

Ifølge 11.septemberkommisjonens rapport ankom Cheney “like før 10:00, kanskje 09:58″ (”The 9/11 Commission Report [heretter kalt 9/11CR], s.40″). Men dette offisielle tidspunktet motsier imidlertid nesten alle tidligere rapporter, noen av disse hadde Cheney i bygget før 09:20. Denne forskjellen er viktig fordi, om 11.september-kommisjonens tidspunkt er det rette, hadde ikke Cheney ansvaret i PEOC da Pentagon ble truffet, heller ikke for mesteparten av perioden da United Flight 93 nærmet seg Washington. Men om rapportene som hevder han var der inne 09:20 er korrekte var han ansvarshavende i PEOC hele denne tiden.

Minetas rapport på Cheneys tidlige ankomst

Den mest velkjente av de forklaringene som motsier 11.septemberkommisjonen kom fra samferdselsminister Norman Mineta, under hans offisielle vitneforklaring til 11.septemberkommisjonen 23.mai 2003. Mineta sa han “ankom PEOC rundt 9:20 på morgenen”, og rapporterte at han da overhørte deler av en pågående samtale, som tydeligvis hadde begynt før han kom, mellom en ung mann og visepresident Cheney. Denne samtalen dreide seg om et fly med retning mot Washington og endte med at  Cheney bekreftet at “ordren gjelder fremdeles”. Da kommisær Timothy Roemer senere spurte Mineta om hvor lenge etter hans ankomst han overhørte denne samtalen om hvorvidt ordrene fremdeles gjaldt, svarte Mineta: “Antakelig mellom fem og seks minutter.” Roemer pekte ut at dette ville bety “omtrent 09:25 eller 09:26″.

Dette er en bemerkningsverdig motsigelse. Gitt det faktum at Cheney, ifølge Mineta, hadde deltatt i en pågående ordveksling, måtte han allerede ha befunnet seg i PEOC i flere minutter før Minetas ankomst 09:20. Dersom Cheney hadde vært der siden 09:15, ville dette tilsi en 43 minutter lang motsigelse mellom Minetas vitneforklaring og 9/11 CR. Hvordan kunne en slik enorm motsigelse eksistere?

En mulig forklaring ville være at Mineta tok feil. Likevel stemmer historien hans med historiene til mange andre vitner.

Andre rapporter som støtter Cheneys tidlige ankomst

Richard Clarke

Richard Clarke rapporterte at han,Cheney og Condoleezza Rice hadde et kort møte rett etter 09:03, dette fulgtes av at Secret Service [føderal politietat med ansvar for bl.a. å beskytte presidenten. red. amn.] ville at Cheney og Rice skulle gå ned til PEOC. Men Rice ble imidlertid med Clarke til det Hvite Hus’ videokonferansesenter først, der Clarke skulle sette opp en videokonferanse, som begynte omtrent 09:10. Etter å ha vært der et par minutter sa Rice, ifølge Clarke: ‘Du kommer til å trenge avgjørelser raskt. Jeg går til PEOC for å være sammen med visepresidenten. Fortell oss hva du trenger.’ Norman Mineta kom omtrent 09:15 og Clarke “foreslo at han skulle slutte seg til visepresidenten” (”Against All Enemies, 2-5″). Slik impliserte Clarke at Cheney befant seg i PEOC flere minutter før 09:15.

Charles Gibson

I et ABC News program et år etter 11.september, rapporterte Cheneys Hvite Hus-fotograf David Bohrer at agenter fra Secret Service kom inn på Cheneys kontor kort tid etter 09:00 og sa, “Sir, du må bli med oss.” Under det samme nyhetsprogrammet sa Rice: “Mens jeg prøvde å finne samtlige av de øverstkommanderende, kom Secret Service inn og sa, ‘Du må gå ned til bunkeren nå. Visepresidenten er der allerede. Det kan være at et fly har retning mot det Hvite Hus.’ ” Charles Gibson fra ABC sa da:
“I bunkeren sluttet Rice og samferdselsminister Norman Mineta seg til visepresidenten.” (”9/11: Interviews by Peter Jennings,” ABC News, 11.09.02)

11.septemberkommisjonens påstand om sen ankomst

11.septemberkommisjonen innrømte at visepresidenten ble skyndt ned til PEOC etter man fikk nyss i at et fly var på vei mot det Hvite Hus. Den påsto imidlertid at man ikke hadde fått vite dette før 09:33. Men allerede da, ifølge kommisjonen, fikk Secret Service umiddelbart en beskjed til, som sa at flyet hadde snudd, så “Ingen forsøk ble igangsatt for å evakuere visepresidenten på dette tidspunktet.” Det var ikke før “like før 09:36″ at Secret Service beordret Cheney under jorda (9/11 CR s.39). Men selv etter at han gikk inn i korridoren under jorda 09:37, gikk ikke Cheney direkte til PEOC. Snarere:

Da de kom inn stoppet visepresident Cheney og agentene i et område av tunnelen som hadde en sikret telefon, en benk og en TV. Visepresidenten ba om å få snakke med presidenten, men det tok tid før de kom fram på telefonen. Han fikk vite i tunnelen at Pentagon hadde blitt truffet, og han så bilder av røyk som kom opp fra bygningen på TV-en. (9/11 CR s.40)

Lynne Cheney

Deretter, etter Lynne Cheney “sluttet seg til ektemannen i tunnelen” påsto kommisjonen at, “Fru Cheney og visepresidenten forflyttet seg fra tunnelen, til tilfluktsrommet til konferanserommet” etter telefonsamtalen ble avsluttet, det var ikke før 09:55. Angående Rice, la kommisjonen til, “ankom hun konferanserommet like etter visepresidenten” (9/11 CR s.40).

Motsigelsen kunne ikke vært mer tydelig. Ifølge kommisjonen var Cheney langt ifra å ankomme PEOC før 09:20, som hevdet av Mineta og andre, og ankom ikke før omtrent 09:58, 20 minutter etter Pentagon ble truffet 09:38, som han hadde fått vite i korridoren.

Cheneys forklaring på Meet the Press

Tim Russert

11.septemberkommisjonens forklaring motsa til og med Cheneys egen forklaring fra et velkjent intervju. Da han snakket med Tim Russert fra NBCs Meet the Press kun fem dager etter 11.september, sa Cheney: ”Etter jeg snakket med presidenten, …gikk jeg ned i…PEOC…da jeg ankom dit etter kort tid, fikk vi vite at Pentagon hadde blitt truffet.” Derfor indikerte Cheney selv at han hadde ankommet PEOC før (09:38) angrepet på Pentagon, ikke 20 minutter etterpå, som kommisjonen senere påstår.

Håndtering med motsigelsene

Condoleezza
Rice

Hvordan håndterte 11.september-kommisjonen det faktum at dens påstand om Cheneys ankomst i PEOC hadde blitt motsagt av Bohrer, Clarke, Mineta, Rice, flere nyhetsrapporter og til og med Cheney selv? Den unnlot å nevne noe om disse motsigende rapportene. Av disse forsømmelsene, var den viktigste kommisjonens unnlatelse av å nevne Norman Minetas vitneforklaring, selv om den ble gitt til kommisjonen i en åpen høring - dette kan bli sett ved å lese referatet fra høringen (23-mai, 2003). Denne delen av Minetas vitneforklaring var også slettet fra den offisielle versjonen av videoopptaket fra 11.september-kommisjonens høringer i 11.septemberkommisjonsarkivene. (Imidlertid kan man se de på internett.)

Lee Hamilton

Under et intervju for den kanadiske tv-stasjonen CBC i 2006, ble Hamilton [nestformann i 11.septemberkommisjonen. red. amn.] spurt om hva “Mineta fortalte kommisjonen om hvor Dick Cheney befant seg før 10:00 den morgenen.” Hamilton svarte: “Det husker jeg ikke.” (”9/11: Truth, Lies and Conspiracy: Interview: Lee Hamilton,” CBC News, 21.august 2006). Det var overraskende at Hamilton ikke kunne huske dette, fordi han var den som hadde forhørt Mineta da han fortalte historien om den unge mannens samtale med Cheney. I tillegg hadde Hamilton startet forhøret med å si til Mineta: ” Du befant deg i PEOC store deler av dagen. Jeg tror du var der med visepresidenten.” Og Minetas ordveksling med Timothy Roemer, under hvilket det ble fastslått at Mineta hadde ankommet omtrent 09:20, kom umiddelbart etter Hamiltons forhør. Likevel sa Hamilton, som ikke kunne huske noe av dette, bare “Vi tror at visepresident Cheney ankom bunkeren like etter klokken 10.”

Tilintetgjørelsen av Minetas problematiske vitneforklaring

For å kunne se mulige motiver for 11.september-kommisjonens innsats for å viske ut Minetas historie fra den offentlige forklaringen, må vi se på samtalen han rapporterte til kommisjonen. Han sa:
“I løpet av tiden flyet var på vei mot Pentagon, var det en ung man som kom inn å sa til visepresidenten, ‘Flyet er 50 miles unna.’ ‘Flyet er 30 miles unna.’ Og da det kom ned til ‘Flyet er 10 miles unna,‘ la den unge mannen til, til visepresidenten, ‘gjelder ordrene fremdeles?’ Og visepresidenten snudde hodet brått mot ham og sa, ‘Selvfølgelig gjelder ordrene fremdeles. Har du hørt noe som tilsier det motsatte?’ ”

Donald Rumsfeld

Minetas historie hadde farlige implikasjoner når det gjaldt angrepet mot Pentagon, som skjedde 09:38. Ifølge 11.september-kommisjonen visste ikke militæret at et luftfartøy fløy i retning Pentagon før 09:36, så det “hadde på det meste ett eller to minutter på å reagere på det uidentifiserte flyet som nærmet seg Washington” (9/11 CR s.34). Den påstanden var nødvendig for å kunne forklare, blant annet, hvorfor Pentagon ikke hadde blitt evakuert før det ble truffet - et faktum som resulterte i 125 dødsfall. En talsmann for forsvarsminister Rumsfeld, som ble spurt hvorfor denne evakueringen ikke hadde funnet sted svarte: “Pentagon var simpelthen ikke klar over at dette luftfartøyet var på vei mot oss” (Newsday, 23.september, 2001). Minetas vitneforklaring impliserte, i motsetning til dette, at Cheney og andre visste at et luftfartøy var på vei mot Washington omtrent 12 minutter før dette angrepet.

Enda mer problematisk var spørsmålet om hva “ordrene” gikk ut på. Mineta gikk ut fra, sa han, at det var ordre om å skyte ned flyet. Men flyet ble ikke skutt ned. I tillegg ville de forventede ordrene, spesielt på en dag der to kaprede flyselskap allerede hadde krasjet inn i bygninger i New York, være å skyte ned hvilket som helst ikke-militært luftfartøy som entret det “forbudte” luftrommet over Washington, hvor “sivil flygning alltid er forbudt”(”Pilots Notified of Restricted Airspace; Violators Face Military Action,” FAA Press Release, 28.september, 2001). Hvis disse ordrene hadde blitt gitt, hadde det ikke vært noen grunn til å spørre om de fremdeles gjaldt. Spørsmålet hørtes kun fornuftig ut om ordrene innebar noe unormalt - å ikke skyte ned flyet. Følgelig virket det som Mineta uforvarende hadde rapportert Cheneys bekreftelse av beordringer om å avblåse beredskapen.

At Minetas rapport ble sett på som farlig, kommer fram av det faktum at 11.septemberkommisjonen, i tillegg til å slette Minetas vitneforklaring og forsinke Cheneys ankomst til bunkeren med om lag 45 minutter, også erstattet Minetas historie med en ny historie om et innkommende luftfartøy. Ifølge 11.septemberkommisjonen er dette hva som virkelig skjedde:

Sambandet i tilfluktsrommet begynte å motta rapporter fra Secret Service om et luftfartøy i retning Washington 10:02. På et tidspunkt mellom 10:10 og 10:15 underrettet en militær tjenestemann visepresidenten og andre at luftfartøyet var 80 miles unna. Visepresident Cheney ble spurt om tillatelse til å angripe luftfartøyet…Visepresidenten ga tillatelse til at et jagerfly kunne angripe luftfartøyet… Den militære tjenestemannen kom tilbake et par minutter senere, antakelig mellom 10:12 og 10:18, og fortalte at luftfartøyet var 60 miles unna. Han ba igjen om tillatelse til å angripe. Visepresidenten sa igjen ja. (9/11 CR s.41)

11.septemberkommisjonen presenterte på denne måten historien om luftfartøyet i retning Washington, som en historie som endte med ordre om å skyte ned flyet, ikke om å avblåse beredskapen. Og med å la det hende etter 10:10 greide kommisjonen både å avassosiere det fra angrepet på Pentagon og å utelukke muligheten for at Cheneys tillatelse til å skyte ned flyet kunne ha ført til at United Flight 93 styrtet (ifølge kommisjonen krasjet det, klokken 10:03).

Gitt det faktum at 11.septemberkommisjonens redegjørelse om Cheneys nedstigning til bunkeren motsa vitneforklaringen til Norman Mineta og flere andre vitner, inkludert Cheney, er kongressen og pressen nødt til å iverksette etterforskninger for å finne ut hva som egentlig hendte.

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 2 og 3 i Dr. David Ray Griffins
9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Northampton: Olive Branch, Mars 2008).
Originaltekst til norsk ved Hilde Chruicshank og Erik Kamfjord