Humanist lunacy from Didrik Søderlind

Metaskeptic «Humanist» editor Didrik Søderlind on NRK1 TV about 22/7: «One of the reasons that I was quite sure Anders Behring Breivik wasn’t a part of a network and that he must have done it all by himself, is that we know that no Norwegian rightwing extremists can keep their mouths shut, so it had to be just one man.»

John Færseth and Didrik Søderlind.

Now, there are several things to note in this argument from the editor of «Humanist», but let’s start with the most serious mistakes:

1) Even if ABB should have been all alone about it, we know he couldn’t keep his mouth shut. The ministry’s audio phonelog disappearing and even the note written about the threats by the operator vanishing, was due to solid cooperation, not a lack of talking. Same thing with the Utøya threats at the Hegnar Online politics forum, that disappeared in its entirety on Wednesday 20th July 2011.

2) The rightwing extremist, national zionist ABB in no way kept his mouth shut, rather, he boasted about his foreign network: «Breivik claims the persons who in total were behind some 50 attacks in Europe since WW2 are the members of this [anti-communist resistance] movement.» according to Dagbladet.

3) It’s typical of zionist editors to argue that a foreign network was impossible because Norwegian zionists were eager to talk (to try to be as categorical as these zionist editors themselves).

4) The «Humanist» editor’s absolute belief in absolutes, and in absolutely homogenous groups within the labels he makes for them, probably also explains how it’s possible for him to believe that neither the first Manhattan Project (the atomic bomb) nor the second (the WTC demolition) were possible to carry out, as «someone would have talked», and America’s super-duper-free journalists and editors are simply foaming at their mouths at the thought of revealing 9/11. Extremist zionists are human beings, too, and human beings have a tendency to be diverse as individuals. Some talk and some keep their mouths shut.

5) You can believe when you are in your church!

6) Why does editor Søderlind think the police are filed as suspects by the families who lost their loved ones in the terror attacks of 22/7?

*

Metaskeptiker og Humanist-redaktør Didrik Søderlind på NRK1 om 22/7: «En av grunnene til at jeg var ganske sikker på at Anders Behring Breivik ikke var del av et nettverk og at han måtte ha gjort det alene, er at vi vet at ingen norske høyreekstremister klarer å holde kjeft, så det måtte være bare én mann.»

Det er flere ting å merke seg ved Humanist-redaktørens resonnement, men la oss starte med det aller grøvste:

1) Selv om ABB skulle ha vært helt alene, vet vi at han ikke klarte å holde kjeft. At departementets lydlogg er forsvunnet og notatet operatøren skrev ned truslene på forduftet, skyldes solid samarbeid, og ikke mangel på kjeftbruk. Likeledes med Utøya-truslene på Hegnar Onlines politikkforum, som forsvant i sin helhet onsdag 20. juli 2011.

2) Den høyreekstreme nasjonalzionisten ABB holdt nettopp ikke kjeft, men trakk tvert imot frem sitt utenlandske nettverk: «Breivik hevder at personene som totalt står bak et 50-talls angrep i Europa siden 2. verdenskrig utgjør denne [antikommunistiske motstands]bevegelsen.» ifølge Dagbladet.

3) Det er typisk for zionistiske redaktører å argumentere med at et utenlandsk nettverk var umulig grunnet norske zionisters snakkesalighet (for forsøksvis å være like kategorisk som de zionistiske redaktørene).

4) Humanist-redaktørens absolutte tro på absolutter, og på absolutt ensartede grupperinger innenfor båsene han snekrer opp, forklarer trolig hvordan det også blir mulig for ham og hans likesinnede å tro at hverken det første Manhattanprosjektet (atombomben) eller det andre (WTC-sprengningen) var mulig å gjennomføre, fordi «noen ville ha plapret», og USAs superduperfrie journalister og redaktører bare sikler etter å avsløre 9/11. Ekstreme zionister er også mennesker, og mennesker har det med å være forskjellige som individer. Noen plaprer og noen holder kjeft.

5) Tro kan du gjøre i kjerka!

6) Hvorfor tror redaktør Søderlind politiet er anmeldt av de etterlatte etter terrorangrepet 22/7?

Norwegian only: Det eksakte sitatet i kontekst er fra det drøye minuttet 23:00-24:15 i dette klippet: [youtube]

Konspirasjoner skjer hele tiden, og verdenshistorien og nåtiden er full av sammensvergelser; folk som har snakket sammen, skjulte maktbindinger osv. Det som kjennetegner den typen konspirasjoner som det snakkes om her, det er jo disse enorme konspirasjonene som er allmektige, som aldri gjør feil, hvor ingen plaprer osv.

Det som er så veldig typisk med de konspirasjonene som skjer i virkeligheten, er at folk hopper av, de ljuger osv, ikke sant? En av grunnene til at jeg var ganske sikker på, da det kom frem, da folk snakket om at Anders Behring Breivik var del av et nettverk og sånn, så, nei, han må ha gjort det alene, for det vi vet om norske høyreekstremister, det er at ingen av dem klarer å holde kjeft. Ikke sant, det må ha vært én mann.

Sånn at det er det som er så typisk her. Men jeg skjønner veldig godt at konspirasjonsteorier slår an, fordi verden er et veldig uoversiktlig og rotete sted, og de tingene konspirasjonsteoriene tilbyr deg, det er jo ikke bare et ganske ordnet univers, som er sånn nesten manikeisk, at det er det gode mot det onde, og sånn, men de tilbyr deg en helt spesiell plass; du er den eneste som har gjennomskuet det, og så er du omgitt av horder av hjernevaskede sauer, eller sheeple, som ikke forstår noen ting.

Breivik uniting Zionism and Nazism

I happened to be present at the Oslo courthouse on Tuesday, April 17th, watching and listening to 22/7 terrorist Anders Behring Breivik’s 75 minute main prepared defense speech. A speech that the press and media were banned from broadcasting to the general public. These are my thoughts after following the story for almost nine months.

The first thing that has to be said, is that watching Breivik defend himself for 5 hours this Tuesday removed each and every doubt that he is indeed «legally sane», in the sense that he is absolutely fit to be punished by the Norwegian judicial system for his criminal terrorist acts. All «experts» who say otherwise are flat out lying. This is a sane, rational, logically stringent man of great wit, who happens to also have some pretty effed up ideological views that have made him become a mass murderer and a terrorist.

It should also be said right from the start of this article that there is little doubt that he carried out both the bombing in Oslo and the shooting at Utøya. What remains to be seen is whether he had accomplices and what parts of the misdeeds these people took part in. There were also some pretty amazing instances of police SNAFU – 27 according to one commentator, but a lot more if you look more closely. There’s a string of maybe 40 or 50 or 60 grave mistakes on behalf of the police, guards and government, making them unable to stop Breivik before the bombing of Oslo, stop him getting out of Oslo and to nearby Utøya, and to stop the shooting ASAP when Breivik amazingly managed to get himself transported over the sound to Utøya island, using the Labour Party’s own ferry.

So many instances of SNAFU, in fact, that the mathematical probability of them all occuring on the same day or relating to the same person, should tell you all you need to know. And of course, in the weeks and months after the terror, documents, tapes and other evidence started disappearing. As by invisible hands.

OK. So, returning to the terrorist’s defense speech on Tuesday, April 17th. Breivik started telling us how there’d been no real post-WW2 democracy in Norway, because «nationalists» like himself were not allowed free speech and democratic rights. This should tell us that he wanted there to be more democracy, and that Norwegian democracy should also include «ultra nationalists», a fair point that even I could agree on.

However, he messes it up by contradicting himself completely. He loves America, and especially a certain McCarthy, the postwar communist witchhunt general, and he regrets that McCarthyism didn’t go far enough and never succeeded in sending alleged «commie» American citizens to Soviet Russia. So, really, when it comes to a more real and including democracy with less political censorship, our terrorist is only in favour of it when it applies to his chums, and to his «nationalist» parties.

Apart from this ideologically induced blindness or logical breakdown, he argues convincingly that censoring a movement like his own for too long, eventually will make members of that movement resort to other means, even violence.

His speech more generally was aimed at reaching out to a slightly broader audience than his Manifesto and his earlier writing on Norwegian websites, or to «unite national conservatism, which I support, with national socialism and militant christendom», as he put it himself. So the strategy obviously is to appeal to a broader spectrum of racists, and to play down the Zionist issue, which divides Breivik, JDL, EDL, NDL and Knights Templar, on the one side, from other nationalists and nazis, on the other.

Breivik talks rather openly about the strategy of supporting and expanding «street extremism», like the JDL, EDL and NDL (Jewish, English and Norwegian Defense League, respectively), while at the same time building a network of single cell terror operatives, borrowing tactics from – yup – al-Qaida.

The reason for using terror cells consisting of only one man, says Breivik, is to avoid the eyes of anti-terror agencies. This way he only needed to meet with his comrades once or twice during a decade, if we choose to believe him, and I guess blogs, forums, RSS feeds, social media etc took care of the rest.

Breivik also tries to use the term «counter jihad» as much as possible, rather than «zionism», which is what he really supports, and he has succeeded in selling this bogus «counter jihad» term to the Norwegian mainstream media. To quote from the terrorist’s Manifesto:

«So let us fight together with Israel, with our Zionist brothers against all anti-Zionists, against all cultural Marxists/multiculturalists.»

So, then, this is what it came to in Norway: Where we could have had the press digging into and revealing the horrific lies of the 9/11 terror attacks ten years after the events, instead we got a snob from the West who bombed his own city using «al-Qaida tactics», and who shot fellow Norwegian kids taking part in a summer youth camp for young politicians and future administrators, because he believed the lies and racist conspiracy theories fed to him for ten years by every newspaper, radio and TV station in this nation and throughout the West. Malicious, racist lies about muslims behind every terrorist act from New York and Bali, through Madrid and London, to Mumbai and Stockholm.

The mythical snake – Midgardsormen – seems to be biting its own tail: False-flag terrorism over a long, sad decade goes unnoticed by the press, the journalists and the editors, and the inevitable end-product of these ten years of lies and cowardice and cover-up is our very own Nordic mass murderer and terrorist; Anders Behring Breivik.

Whether he had handlers or not we don’t know, and the press and the police for some reason don’t seem very eager to find out, he is now the shining example, or knight in shining armour, intended to inspire many, many followers in Scandinavia, Europe and America.

He will even be allowed internet access in jail, and thus to build, expand and strengthen his zionist terrorist networks, both on the streets and in the single-man sleeper cells.

Bølløcks.

9/11-dogmatikerne og løk-metaforen hos Ibsen

Henrik Ibsen lar sin protagonist Peer Gynt beskrive som en løk helt uten kjerne:

Det var en ustyrtelig mængde lag!
Kommer ikke kærnen snart for en dag?
(plukker hele løgen op)
Nej-Gud om den gør! Til det inderste indre
er altsammen lag,- bare mindre og mindre.-
Naturen er vittig!

I en nylig disputt på forumet KKF ble Ibsens ord nok engang aktualisert nå i mai. Nærmere bestemt i form av de utallige lag med argumentasjon og diskurs som 9/11-dogmatikerne omgir seg med i sine febrilske forsøk på å slå tilbake presset fra dem som vil ha frem sannheten om angrepet på skyskraperne på Manhattan i 2001.

Lett omskrevet ble disse lagene presentert som forsvar for den offisielle fortellingen:

1. Hvis man googler Harrit, kommer det opp titusenvis av treff.
2. Harrit har sluppet til i aviser og TV-program.
3. Selv om hans artikler refuseres, er det tøys at han knebles.
4. Harrit er en konspirasjonsteoretiker.
5. Harrit er ikke en seriøs kjemiker.
6. Plass brukt på Harrit går på bekostning av seriøse forskere.
7. Ordet «nanotermitt» brukes bare i konspirasjonsteorier om 9/11.
8. Nanotermitt kan oppstå etter store branner i skyskrapere.
9. Venstresiden må ikke fusjonere med konspirasjonsbransjen.
10. Drivkreftene i historien kan aldri være skjulte eller løgnaktige.
11. Skeptikere mener sprengstoffet følger logisk av forhåndskjennskap.
12. Harrit hevder å vite mer om stålbygninger enn bygningsteknikere.
13. Kongressen utelot Mossad-vinklingen fordi den var uvesentlig.
14. Mossad-agentene som filmet 9/11 hadde flaks og kjente ikke tid og sted.
15. De 19 arabiske flykaprerne var de som faktisk gjorde det.
16. Om du tror sprengstoff sprengte tårnene er du en konspirasjonsteoretiker.
17. Rigging av sprengstoff i kontorbygg med folk i unndras aldri offentlighet.
18. Ingen 9/11-skeptikere har relevant fagbakgrunn for det de snakker om.
19. Hundretusenvis av bygningsteknikere har analysert kollapsene grundig.
20. Arkitekter og ingeniører leder ikke an i WTC-sprengningsdebatten.
21. Om en teori avviker fra offisiell historie er den en konspirasjonsteori.
22. Alle som plasserer ut sprengstoff i bygg med folk i vil være åpne om det.
23. Kontroversielle teorier er alltid og selvsagt forfeilede.
24. Harrits forskning er ifølge veldig mange forskere elendig.
25. Ingen som finner kontroversielle ting bruker vitenskapelige metoder.

Det vil føre for langt å skulle vise hvorfor alle disse 25 lagene i løken enten er irrelevante eller forfeilede, og det er heller ikke målet med denne artikkelen. I stedet skal artikkelen handle om nettopp denne taktikken, som enten den er bevisst eller ikke, like fullt er en observert taktikk som blir brukt igjen og igjen i kontroversielle saker, kanskje spesielt knyttet til 9/11 og funnet av avansert og udetonert sprengstoff i vrakrestene.

La oss først av alt minnes den nå «gravlagte» rapporten Harrit et al publiserte i det fagfellevurderte vitenskapelige tidsskriftet Chemical Physics Journal i april 2009. Over tretten måneder er gått siden publiseringen, og normal kutyme innenfor vitenskapelig publisering er at et resultat står seg til noen andre forskere publiserer noe annet, som da enten verifiserer eller falsifiserer de første resultatene. Så langt er dette ikke skjedd, og den normale konklusjonen vi lekfolk kan trekke av dette, er at Harrits resultater har vist seg vanskelige å motbevise.

Det vi derimot har sett, er typisk for den etter min mening post-demokratiske og post-rasjonelle post-9/11-epoken. Vi har sett journalister og andre lekfolk kaste seg over rapporten med nedsettende betegnelser og merkelapper. Vi har sett ryktespredning og urbane myter som reiser med lysets hastighet rundt på nettet, der hovedbudskapet er at dette er tøys, tidsskriftet er et tøysetidsskrift, det angivelige sprengstoffet er maling, etc etc.

Selv et halvår etter publiseringen får etpar norske forskere stå frem på TV-skjermen med lettbeint oppgulp fra denne internettbaserte ryktemøllen: Dette er rødmaling, dette er tøyseforskning, dette minner om en semesteroppgave på bachelorgraden. Og i den nevnte post-demokratiske og post-rasjonelle post-9/11-epokens navn satser NRK på at alt dette bare blåser over: Vi kan nevne det, og vise at «forsker står mot forsker», men det er overhode ikke viktig for oss, eller for noen, å komme til bunns i dette.

I realiteten sparker statskanalen på denne måten ballen over til lekmenn, og vi får den ekstreme varianten av løktaktikken som vist over: Den ene ridderen etter den andre rir ut for å forsvare den offisielle myten som er blitt podet inn i oss daglig i bortimot ni år, og de omgir seg med et kvart hundre løklag som er like løse, porøse og substansløse.

Som 9/11-skeptiker kan man da (forsøksvis) tålmodig sette seg ned og svare på hvert og ett punkt som kommer opp, men i hvilken hensikt? Løken er jo nettopp bare en haug med lag, og målet med løktaktikken er simpelthen å utmatte skeptikerne eller å holde dem sysselsatt med rent ut meningsløst sisyfosarbeid: Med det samme du har satt på plass ett substansløst argument, blir det gjentatt noen innlegg lenger nede. Eller en annen ridder i rustning stormer frem, og han har selvfølgelig heller ikke fått med seg at lagene han hadde planlagt å bruke var skåret vekk ett for ett.

Det hele er selvfølgelig til å grine av. Eller i det minste få tårer i øynene.

Det vi har å gjøre med er irrasjonelle mennesker og misologer som for alt i verden vil og ønsker at den offisielle 9/11-myten skal holde vann. Det er derfor de øser som besatt. Men den lekker. Den tar inn vann. Ja, skuta ligger rent faktisk på tyve favner.

Men det er en hemmelighet.

Og på overflaten er alt stille, stille.

Påskekrim: Niels Harrit og MP Pileni

DETTE HAR SKJEDD:

Vi husker Niels Harrit – den danske nanokjemikeren fra Københavns Universitet – kom ut med sin rapport Active Thermitic Material Discovered in Dust from the 9/11 World Trade Center Catastrophe i april ifjor, og at det norske forskningsnettstedet Forskning.no ikke ville skrive om saken til tross for at deres danske søstersite Videnskab.dk kjørte en serie artikler om dette oppsiktsvekkende funnet av sprengstoffrester og udetonert militært sprengstoff i støvet fra WTC-eksplosjonene.

Både i Danmark og Norge er det sånn at mer allmenne medier som TV-stasjonene og tabloidavisene ikke dekker tungt vitenskapelig stoff medmindre slike som Forskning.no eller Videnskab.dk først gir tommelen opp, trolig fordi journalister generelt sett ikke kan veldig mye om naturvitenskap eller forskning i det hele tatt. Mye av deres dekning blir dermed avhengig av forskningsnettstedene, og i ytterste konsekvens kan det stå på én enkelt person, som i Norge sist april, da det sto på «Skepsis»-grunnlegger og tidligere forskning.no-fagredaktør Erik Tunstad alene.

Før påske i 2009 nektet forskning.no plent å skrive om nanotermitt, og den eneste artikkelen som var å finne var en påskete artikkel om nanosolkrem.

På nettsidene til «Foreningen Skepsis», som Tunstad i sin tid stiftet, ble det for nøyaktig et år siden idag noe panisk skrevet om Forskning.nos søsternettsted, som man håpet ikke var en seriøs side a’la Forskning.no:

Beklager dobbelposting. Men jeg tok en tur over til JREF og ikke overraskende er dette søppelvitenskap. Videnskab.dk (håper ikke dette er en seriøs side a la forskning.no) snakker om peer-review artikkel og det ser ut til at den eneste peer-reveiw som har blitt foretatt var av forfatternes evne til å betale for spalteplassen.

Først da Videnskab.dk publiserte sin såkalte debunking av Harrits rapport, ble «Skepsis» og følgelig også Forskning.no interessert i nanotermitt. Da ble det publisert en triumferende artikkel om at nanotermittfunnet bare var sprøyt, at sjefredaktøren ikke hadde lest artikkelen og at den ble publisert uten hennes tillatelse. Ja, sjefredaktør Marie-Paule Pileni valgte sogar å ta sin hatt og gå, altså trekke seg fra redaktørjobben i The Open Chemical Physics Journal, i løpet av mailkorrespondansen med Videnskab.dks journalist, som hun hevder var den første som fortalte henne om Niels Harrits artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet hun til da var sjefredaktør for.

DET BLIR SELVSAGT ENDA VERRE:

Men dette er bare forsmaken. Professor Pileni hevder nemlig ifølge Videnskab.dk at hun ikke har kvalifikasjoner til å vurdere det faglige innholdet i professor Harrits artikkel om WTC-støvet – samtidig som hun bombastisk erklærer at artikkelen aldri skulle vært publisert i hennes vitenskapelige tidsskrift.

De fleste som har kommentert akkurat dette og som har kikket på professor Pilenis CV, mener imidlertid at hun var mer overkvalifisert og muligens også inhabil i forhold til å vurdere rapportens eksplosive innhold.

Blant en masse militærforskning på nanomaterier og eksplosive pulvre for kontrollert rivning og militære formål gjennom 1990-tallet og 2000-tallet, finner vi hennes fem år ved Société Nationale des Poudres et Explosifs (SNPE) fra 1990 til 1994.

Og det hele blir enda mer merkelig når vi tar med at professor Pilenis tidligere arbeidsgiver SNPE i Toulouse i Frankrike var ett av 2-3 kjente laboratorier i 2001 som produserte det militære sprengstoffet nanotermitt, samt at selvsamme SNPE i Toulouse fredag 21. september 2001 – knappe ti dager etter angrepet på World Trade Center – ble totalskadet i en gigantisk eksplosjon som drepte 29 mennesker, skadet 2500 mennesker alvorlig og førte til 8000 lettere skader på personer i området rundt SNPE-anlegget, der 2/3 av byens vinduer ble smadret av eksplosjonen. En eksplosjon som også kunne høres 80 kilometer fra SNPE.

FOR Å OPPSUMMERE:

Hvis vi tenker oss at WTC faktisk ble sprengt med bl.a nanotermitt, som professor Harrits rapport synes å godtgjøre, og det stemmer at SNPE i Toulouse var en av ytterst få produsenter av militær nanotermitt, er det da helt utenkelig at sprengningen av SNPE-laboratoriet ti dager etter WTC-sprengningen kan ha vært noe annet enn et hendelig uhell?

Standardinstituttet NIST i USA var ansvarlig for testingen og utviklingen av nanotermitt i Statene, men da World Trade Center ble forvandlet til støv, slo det ikke NIST at de burde undersøke dette støvet for spor av nanotermitt? Og den kvinnelige professoren som var redaktør for det vitenskapelige tidsskriftet som publiserte professor Harrits rapport om funn av nanotermitt i det samme støvet fra WTC, trekker seg med øyeblikkelig virkning og under dramatiske omstendigheter etter en e-post fra en dansk forskningsjournalist, og så viser det seg at hun har jobbet for en fransk lab som laget nanotermitt og som ble sprengt i lufta i en uoppklart gigantisk eksplosjon ti dager etter WTC-eksplosjonen?

Hva er oddsen?

PS: Hvis du sitter med mer info om noe av dette, enten for å belegge eller avkrefte det, oppfordres du herved til å kommentere denne artikkelen. Det kan være nøkkelen til WTC-mysteriet ligger i Frankrike.

«Kalde fakta» (TV4) om 9/11 og sannhetsbevegelsen

NB! I klippet under hevdes det at fru Pileni var den som skulle faktasjekke Harrits nanotermitt-rapport. Dette stemmer ikke. Rapporten ble faktasjekket på vanlig måte av fagfeller, mens Pileni dengang var redaktør for tidsskriftet. Hun velger å trekke seg fra stillingen med det samme en dansk journalist ringer henne i april 2009 for å snakke om artikkelen. TV4 fremstiller det hun sier – «I resigned» – som at hun avfeide selve artikkelen, mens «I resigned» jo betyr «jeg trakk meg».

Videre hevder en anonym svensk ekspert at man kan finne rester av nanotermitt overalt der det er stål og betong og støv fra disse materialene. Det stemmer selvsagt ikke, og i tillegg handler ikke nanotermitt-rapporten til Niels Harrit om rester, men om aktiv og ureagert nanotermitt, altså sprengstoff som fortsatt er brukbart som sprengstoff. Du finner ikke et høyteknologisk laboratoriesprengstoff overalt der det er stål og betong og litt støv, det er en absurd påstand.

Dokumentarfilmen det snakkes om i programmet er «Loose Change». Den har kommet i 4 versjoner siden 2005, og den absolutt beste og mest påkostede – som også selges og leies ut på DVD og vises på amerikanske kinoer – er den siste: «An American Coup». Denne filmen kan du se gratis på vår underside Dokumentar.

Klassekampen om Griffin og fredsprisen

Klassekampens Hans Petter Sjøli skriver 11. juli om fredsprisnominasjonen av professor David Ray Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september 2001 (PDF).

For undertegnedes del foregikk intervjuet per mail, så selv om journalistens valg av sitater denne gang ikke var så aller verst, kan de faktiske spørsmål og svar gi litt utfyllende informasjon for leseren:

Fra Hans Petter Sjøli <hansp@klassekampen.no>

Hei Viddal,

vi snakket på telefonen nettopp.

Hei, Hans Petter…

Vel, her er noen få spørsmål som jeg håper du kan svare relativt kort på:

1. Hvorfor har Griffin og 9/11 Truth-bevegelsen gjort seg fortjent til fredsprisen?

Griffin og bevegelsen for sannhet etter 11. september vil nok neppe få fredsprisen med Jagland ved roret, men hvis disse nominerte kandidatene har rett, er 11. september nøkkelen til krig og fred i Afghanistan, Pakistan og Irak. Griffins mål er en uavhengig granskning av 11. september for å få besvart de mange spørsmålene og uoverensstemmelsene.

2. Hvem står bak nominasjonen?

Jeg kjenner ikke til årets nominasjon i detalj, men her er i alle fall signaturene for fjorårets nominasjon:
http://www.911truth.no/wp-content/uploads/nobel-peace-prize-nom-2008-b.pdf

3. Dere blir beskyldt for å støtte den ultimate konspirasjonsteorien. Hva er det storsamfunnet ennå ikke har forstått om hendelsene 9/11? Og hvorfor?

I virkeligheten er «vi» mer avvisende enn støttende til «konspirasjonsteorier», idet vi avviser konspirasjonsteorien om det største terrorangrepet noensinne, at Osama bin Laden og ekstreme islamister skulle stå bak dette. Professor Griffins bestrebelser går i stor grad ut på å falsifisere – bevise feil – denne offisielle konspirasjonsteorien slik den er lansert av politikere og massemedier.

Det avisleserne og TV-seerne ofte ikke har fått med seg, er i korte trekk at en tredje skyskraper ble demolert i tillegg til Tvillingtårnene uten hjelp av et angripende fly, at titalls/hundrevis av øyenvitner/brannmenn meldte fra om eksplosjoner i tårnene, at det er funnet sprengstoffrester (detonert og udetonert) i støvet fra World Trade Center (publisert i vitenskapelig tidsskrift – www.911truth.no/harrit-2009.pdf), samt at Mossad-agenter ble ettersøkt, arrestert og mistenkt i New York 11. september 2001. Mossad er navnet på den militære etterretningen i Israel. Både eksplosjonsvitnemålene og Mossad-vinkelen ble forlatt eller lagt lokk på fra og med dag 2, 12. september 2001, og der har du altså hvorfor.

4. Kan 7/7 også være satt i scene av mektige krefter i USA/Storbritannia for å legitimere krigen mot terror/Afghanistan/overvåkingssamfunnet?

Keith Vaz meldte på 4-årsdagen for 7/7 at Underhuset nå skulle igang med den hittil største offentlige granskningen av Londonbombene, i praksis fra og med september i år. De som spekulerer snakker om britisk militær etterretning og/eller Mossad, men også her er hovedkravet fra den organiserte og dominerende delen av sannhetsbevegelsen at vi må få en *uavhengig* granskning av hendelsene.

Hvis du ikke bare skal skrive om hvor rare disse gruppene er, kan du jo tygge litt på spørsmålet om Underhuset noensinne ville konkludert med at den britiske stat var involvert i drap på egne velgere og skattebetalere? Dette er bakgrunnen for at både J7-kampanjen og overlevende som Rachel North nettopp ønsker en uavhengig granskning, fremfor en granskning utgått av Underhuset eller Parlamentet.

«Vi kan starte med 7/7 – Londonbombene – der et minnesmerke ble avduket i Hyde Park igår. Samtidig erklærte lederen for Innenrikskomiteen – House of Commons Home Affairs Committee – Keith Vaz ifølge Associated Press, The Telegraph, Ananova og en rekke andre medier at et panel vil ta fatt på en ny og mer omfattende granskning av 7/7-terrorbombingene.» (911truth.no 8. juli)

Med vennlig hilsen
Torstein Viddal
sekretær i 9/11 Truth Norge

Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

Dansk film: Bygning 7

Danmark har nu også produceret en film om 9/11, med lektor på Københavns Universitet, Niels Harrit, skuespillerne Flemming Jensen og Jesper Klein, ex-Gasolin-musikeren Franz Beckerlee og mange andre:

Kendte danskere tror ikke på den officielle 9/11-historie.

BYGNING 7. Ikke kun amerikanske statsborgere, professorer, piloter, arkitekter, ingeniører, sprængstof- og nedrivningseksperter, tidligere CIA-folk og notabiliteter står nu frem én efter en og nægter at tro hvad vore ledere og medier har fortalt os om 11. september 2001 og stadig fortæller os.

Én efter en kræver nu også kendte danskere en tilbundsgående og ny undersøgelse af, hvad der skete denne skæbnesvangre dag, der jo som bekendt i daglig tale bærer benævnelsen ’9/11′.

Se Otto Krog-videoen fra RS TV Produktion om 10 kendte danskere, der ikke tror på den officielle 9/11-historie.

De 10 kendte 9/11-sandheds-søgere er:

1) lektor Niels Harrit,
2) sanger Ivan Petersen,
3) skuespiller Flemming Jensen,
4) Gasolin-guitarist Franz Beckerlee,
5) bassist Peter Ingemann,
6) præst Flemming Pless,
7) teolog Gitte Berg,
8) skuespiller Jesper Klein,
9) læge Inge Genefke og
10) filminstruktør Lotte Svendsen.

Se og hør hvorfor på 46 minutter.

Kapitelplakater:
02.35 – Hvem vil gerne vide mere om 9/11?
05.10 – Bygning 7
06.55 – Frygten, angsten, fortielsen og løgnen.
11.10 – Mekanisk beskadigelse og brand?
13.40 – Lukketheden, troværdigheden, tavsheden, fupnummeret, aggressionen, fjendebilledet og feje aber.
18.30 – Kontrollerede nedrivninger, sprængstoffer, eksplosiver og tiden det kræver.
20.15 – Parallellerne, ligegyldigheden, utrygheden, konspirationen, katastrofen og torturen.
26.05 – Vagthunden er død.
28.05 – Hvis ikke det var al-Qaida, hvem var det så?
30.45 – NIST, det amerikanske teknologiske institut, kom med en redegørelse om bygning 7 i august 2008.
32.25 – Demokratiet, er det i fare?
34.35 – Hvordan forklarer NIST så, hvordan bygning 7 kunne styrte sammen?
35.35 – Hvad kom der så ud af 9/11? Hvem fik gevinsten?
38.35 – Hvis NIST har ret i deres rapport, hvad burde så være konsekvensen?
39.55 – Er 9/11 et nyt Pearl Harbor?
41.35 – Kan det nytte noget at oplyse om 911?
44.25 – Hvorfor ignoreres disse fakta af DTU, Teknologisk Institut, forsikringsselskaber og undervisere i stålkonstruktioner?
46.00 – Der kom ingen reaktion fra DTU, Teknologisk Institut, forsikringsselskaber eller andre instanser.

Filmen på Google Video er produceret i sommeren 2008 af Otto Krog, RS TV Produktion, Thomas Laubsgade 12A, Baghuset 2100 Kbh Ø.

Filmen burde vises på alle danske tv-kanaler. Det sker ikke. Hvorfor?

Motsigelser: Når ankom Cheney bunkeren?

Når det kommer til morgenen den 11. september, er alle enige i at på et tidspunkt etter 09:03 (da det søndre tårnet av World Trade Center ble truffet) og før klokken 10:00, gikk visepresident Dick Cheney ned til Presidentens Kriseoperasjonssenter (Presidential Emergency Operations Center [heretter kalt PEOC]), noen ganger kalt “bunkeren”, under østfløyen av Det Hvite Hus. Alle er også enige i at Cheney hadde ansvaret etter han kom dit – at han enten tok avgjørelser eller videreførte avgjørelser fra President Bush. Men det er voldsom uenighet når det kommer til det nøyaktige tidspunktet Cheney ankom PEOC.

Pentagon 11.09.01
09:38- ca.10:08

Ifølge 11.septemberkommisjonens rapport ankom Cheney “like før 10:00, kanskje 09:58″ (”The 9/11 Commission Report [heretter kalt 9/11CR], s.40″). Men dette offisielle tidspunktet motsier imidlertid nesten alle tidligere rapporter, noen av disse hadde Cheney i bygget før 09:20. Denne forskjellen er viktig fordi, om 11.september-kommisjonens tidspunkt er det rette, hadde ikke Cheney ansvaret i PEOC da Pentagon ble truffet, heller ikke for mesteparten av perioden da United Flight 93 nærmet seg Washington. Men om rapportene som hevder han var der inne 09:20 er korrekte var han ansvarshavende i PEOC hele denne tiden.

Minetas rapport på Cheneys tidlige ankomst

Den mest velkjente av de forklaringene som motsier 11.septemberkommisjonen kom fra samferdselsminister Norman Mineta, under hans offisielle vitneforklaring til 11.septemberkommisjonen 23.mai 2003. Mineta sa han “ankom PEOC rundt 9:20 på morgenen”, og rapporterte at han da overhørte deler av en pågående samtale, som tydeligvis hadde begynt før han kom, mellom en ung mann og visepresident Cheney. Denne samtalen dreide seg om et fly med retning mot Washington og endte med at  Cheney bekreftet at “ordren gjelder fremdeles”. Da kommisær Timothy Roemer senere spurte Mineta om hvor lenge etter hans ankomst han overhørte denne samtalen om hvorvidt ordrene fremdeles gjaldt, svarte Mineta: “Antakelig mellom fem og seks minutter.” Roemer pekte ut at dette ville bety “omtrent 09:25 eller 09:26″.

Dette er en bemerkningsverdig motsigelse. Gitt det faktum at Cheney, ifølge Mineta, hadde deltatt i en pågående ordveksling, måtte han allerede ha befunnet seg i PEOC i flere minutter før Minetas ankomst 09:20. Dersom Cheney hadde vært der siden 09:15, ville dette tilsi en 43 minutter lang motsigelse mellom Minetas vitneforklaring og 9/11 CR. Hvordan kunne en slik enorm motsigelse eksistere?

En mulig forklaring ville være at Mineta tok feil. Likevel stemmer historien hans med historiene til mange andre vitner.

Andre rapporter som støtter Cheneys tidlige ankomst

Richard Clarke

Richard Clarke rapporterte at han,Cheney og Condoleezza Rice hadde et kort møte rett etter 09:03, dette fulgtes av at Secret Service [føderal politietat med ansvar for bl.a. å beskytte presidenten. red. amn.] ville at Cheney og Rice skulle gå ned til PEOC. Men Rice ble imidlertid med Clarke til det Hvite Hus’ videokonferansesenter først, der Clarke skulle sette opp en videokonferanse, som begynte omtrent 09:10. Etter å ha vært der et par minutter sa Rice, ifølge Clarke: ‘Du kommer til å trenge avgjørelser raskt. Jeg går til PEOC for å være sammen med visepresidenten. Fortell oss hva du trenger.’ Norman Mineta kom omtrent 09:15 og Clarke “foreslo at han skulle slutte seg til visepresidenten” (”Against All Enemies, 2-5″). Slik impliserte Clarke at Cheney befant seg i PEOC flere minutter før 09:15.

Charles Gibson

I et ABC News program et år etter 11.september, rapporterte Cheneys Hvite Hus-fotograf David Bohrer at agenter fra Secret Service kom inn på Cheneys kontor kort tid etter 09:00 og sa, “Sir, du må bli med oss.” Under det samme nyhetsprogrammet sa Rice: “Mens jeg prøvde å finne samtlige av de øverstkommanderende, kom Secret Service inn og sa, ‘Du må gå ned til bunkeren nå. Visepresidenten er der allerede. Det kan være at et fly har retning mot det Hvite Hus.’ ” Charles Gibson fra ABC sa da:
“I bunkeren sluttet Rice og samferdselsminister Norman Mineta seg til visepresidenten.” (”9/11: Interviews by Peter Jennings,” ABC News, 11.09.02)

11.septemberkommisjonens påstand om sen ankomst

11.septemberkommisjonen innrømte at visepresidenten ble skyndt ned til PEOC etter man fikk nyss i at et fly var på vei mot det Hvite Hus. Den påsto imidlertid at man ikke hadde fått vite dette før 09:33. Men allerede da, ifølge kommisjonen, fikk Secret Service umiddelbart en beskjed til, som sa at flyet hadde snudd, så “Ingen forsøk ble igangsatt for å evakuere visepresidenten på dette tidspunktet.” Det var ikke før “like før 09:36″ at Secret Service beordret Cheney under jorda (9/11 CR s.39). Men selv etter at han gikk inn i korridoren under jorda 09:37, gikk ikke Cheney direkte til PEOC. Snarere:

Da de kom inn stoppet visepresident Cheney og agentene i et område av tunnelen som hadde en sikret telefon, en benk og en TV. Visepresidenten ba om å få snakke med presidenten, men det tok tid før de kom fram på telefonen. Han fikk vite i tunnelen at Pentagon hadde blitt truffet, og han så bilder av røyk som kom opp fra bygningen på TV-en. (9/11 CR s.40)

Lynne Cheney

Deretter, etter Lynne Cheney “sluttet seg til ektemannen i tunnelen” påsto kommisjonen at, “Fru Cheney og visepresidenten forflyttet seg fra tunnelen, til tilfluktsrommet til konferanserommet” etter telefonsamtalen ble avsluttet, det var ikke før 09:55. Angående Rice, la kommisjonen til, “ankom hun konferanserommet like etter visepresidenten” (9/11 CR s.40).

Motsigelsen kunne ikke vært mer tydelig. Ifølge kommisjonen var Cheney langt ifra å ankomme PEOC før 09:20, som hevdet av Mineta og andre, og ankom ikke før omtrent 09:58, 20 minutter etter Pentagon ble truffet 09:38, som han hadde fått vite i korridoren.

Cheneys forklaring på Meet the Press

Tim Russert

11.septemberkommisjonens forklaring motsa til og med Cheneys egen forklaring fra et velkjent intervju. Da han snakket med Tim Russert fra NBCs Meet the Press kun fem dager etter 11.september, sa Cheney: ”Etter jeg snakket med presidenten, …gikk jeg ned i…PEOC…da jeg ankom dit etter kort tid, fikk vi vite at Pentagon hadde blitt truffet.” Derfor indikerte Cheney selv at han hadde ankommet PEOC før (09:38) angrepet på Pentagon, ikke 20 minutter etterpå, som kommisjonen senere påstår.

Håndtering med motsigelsene

Condoleezza
Rice

Hvordan håndterte 11.september-kommisjonen det faktum at dens påstand om Cheneys ankomst i PEOC hadde blitt motsagt av Bohrer, Clarke, Mineta, Rice, flere nyhetsrapporter og til og med Cheney selv? Den unnlot å nevne noe om disse motsigende rapportene. Av disse forsømmelsene, var den viktigste kommisjonens unnlatelse av å nevne Norman Minetas vitneforklaring, selv om den ble gitt til kommisjonen i en åpen høring – dette kan bli sett ved å lese referatet fra høringen (23-mai, 2003). Denne delen av Minetas vitneforklaring var også slettet fra den offisielle versjonen av videoopptaket fra 11.september-kommisjonens høringer i 11.septemberkommisjonsarkivene. (Imidlertid kan man se de på internett.)

Lee Hamilton

Under et intervju for den kanadiske tv-stasjonen CBC i 2006, ble Hamilton [nestformann i 11.septemberkommisjonen. red. amn.] spurt om hva “Mineta fortalte kommisjonen om hvor Dick Cheney befant seg før 10:00 den morgenen.” Hamilton svarte: “Det husker jeg ikke.” (”9/11: Truth, Lies and Conspiracy: Interview: Lee Hamilton,” CBC News, 21.august 2006). Det var overraskende at Hamilton ikke kunne huske dette, fordi han var den som hadde forhørt Mineta da han fortalte historien om den unge mannens samtale med Cheney. I tillegg hadde Hamilton startet forhøret med å si til Mineta: ” Du befant deg i PEOC store deler av dagen. Jeg tror du var der med visepresidenten.” Og Minetas ordveksling med Timothy Roemer, under hvilket det ble fastslått at Mineta hadde ankommet omtrent 09:20, kom umiddelbart etter Hamiltons forhør. Likevel sa Hamilton, som ikke kunne huske noe av dette, bare “Vi tror at visepresident Cheney ankom bunkeren like etter klokken 10.”

Tilintetgjørelsen av Minetas problematiske vitneforklaring

For å kunne se mulige motiver for 11.september-kommisjonens innsats for å viske ut Minetas historie fra den offentlige forklaringen, må vi se på samtalen han rapporterte til kommisjonen. Han sa:
“I løpet av tiden flyet var på vei mot Pentagon, var det en ung man som kom inn å sa til visepresidenten, ‘Flyet er 50 miles unna.’ ‘Flyet er 30 miles unna.’ Og da det kom ned til ‘Flyet er 10 miles unna,‘ la den unge mannen til, til visepresidenten, ‘gjelder ordrene fremdeles?’ Og visepresidenten snudde hodet brått mot ham og sa, ‘Selvfølgelig gjelder ordrene fremdeles. Har du hørt noe som tilsier det motsatte?’ ”

Donald Rumsfeld

Minetas historie hadde farlige implikasjoner når det gjaldt angrepet mot Pentagon, som skjedde 09:38. Ifølge 11.september-kommisjonen visste ikke militæret at et luftfartøy fløy i retning Pentagon før 09:36, så det “hadde på det meste ett eller to minutter på å reagere på det uidentifiserte flyet som nærmet seg Washington” (9/11 CR s.34). Den påstanden var nødvendig for å kunne forklare, blant annet, hvorfor Pentagon ikke hadde blitt evakuert før det ble truffet – et faktum som resulterte i 125 dødsfall. En talsmann for forsvarsminister Rumsfeld, som ble spurt hvorfor denne evakueringen ikke hadde funnet sted svarte: “Pentagon var simpelthen ikke klar over at dette luftfartøyet var på vei mot oss” (Newsday, 23.september, 2001). Minetas vitneforklaring impliserte, i motsetning til dette, at Cheney og andre visste at et luftfartøy var på vei mot Washington omtrent 12 minutter før dette angrepet.

Enda mer problematisk var spørsmålet om hva “ordrene” gikk ut på. Mineta gikk ut fra, sa han, at det var ordre om å skyte ned flyet. Men flyet ble ikke skutt ned. I tillegg ville de forventede ordrene, spesielt på en dag der to kaprede flyselskap allerede hadde krasjet inn i bygninger i New York, være å skyte ned hvilket som helst ikke-militært luftfartøy som entret det “forbudte” luftrommet over Washington, hvor “sivil flygning alltid er forbudt”(”Pilots Notified of Restricted Airspace; Violators Face Military Action,” FAA Press Release, 28.september, 2001). Hvis disse ordrene hadde blitt gitt, hadde det ikke vært noen grunn til å spørre om de fremdeles gjaldt. Spørsmålet hørtes kun fornuftig ut om ordrene innebar noe unormalt – å ikke skyte ned flyet. Følgelig virket det som Mineta uforvarende hadde rapportert Cheneys bekreftelse av beordringer om å avblåse beredskapen.

At Minetas rapport ble sett på som farlig, kommer fram av det faktum at 11.septemberkommisjonen, i tillegg til å slette Minetas vitneforklaring og forsinke Cheneys ankomst til bunkeren med om lag 45 minutter, også erstattet Minetas historie med en ny historie om et innkommende luftfartøy. Ifølge 11.septemberkommisjonen er dette hva som virkelig skjedde:

Sambandet i tilfluktsrommet begynte å motta rapporter fra Secret Service om et luftfartøy i retning Washington 10:02. På et tidspunkt mellom 10:10 og 10:15 underrettet en militær tjenestemann visepresidenten og andre at luftfartøyet var 80 miles unna. Visepresident Cheney ble spurt om tillatelse til å angripe luftfartøyet…Visepresidenten ga tillatelse til at et jagerfly kunne angripe luftfartøyet… Den militære tjenestemannen kom tilbake et par minutter senere, antakelig mellom 10:12 og 10:18, og fortalte at luftfartøyet var 60 miles unna. Han ba igjen om tillatelse til å angripe. Visepresidenten sa igjen ja. (9/11 CR s.41)

11.septemberkommisjonen presenterte på denne måten historien om luftfartøyet i retning Washington, som en historie som endte med ordre om å skyte ned flyet, ikke om å avblåse beredskapen. Og med å la det hende etter 10:10 greide kommisjonen både å avassosiere det fra angrepet på Pentagon og å utelukke muligheten for at Cheneys tillatelse til å skyte ned flyet kunne ha ført til at United Flight 93 styrtet (ifølge kommisjonen krasjet det, klokken 10:03).

Gitt det faktum at 11.septemberkommisjonens redegjørelse om Cheneys nedstigning til bunkeren motsa vitneforklaringen til Norman Mineta og flere andre vitner, inkludert Cheney, er kongressen og pressen nødt til å iverksette etterforskninger for å finne ut hva som egentlig hendte.

Denne artikkelen er et sammendrag av kapittel 2 og 3 i Dr. David Ray Griffins
9/11 Contradictions: An Open Letter to Congress and the Press (Northampton: Olive Branch, Mars 2008).
Originaltekst til norsk ved Hilde Chruicshank og Erik Kamfjord